Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.
Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.
Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.
Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.
Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.
Viser innlegg med etiketten roteloftet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten roteloftet. Vis alle innlegg
torsdag, april 09, 2009
søndag, november 16, 2008
Kjemisk krigføring (I) - vår stjålne fremtid
«Uavhengig av hvor du bor i dag, om det er i New York City eller på en øde øy i arktiske farvann så vil alle som betaler $2000 for å bli testet finne ut at de har mer enn 250 syntetiske industrielle kjemikalier i kroppen».
Rachel Environmental Health News
Dødens Hånd, vår hånd strekker seg mot oss alleKlassisk Science Fiction litteratur, spesielt i den siste halvdelen av det tjuende århundre har i økende grad blitt Science Fact. For mer enn tretti år siden presenterte engelskmannen Bryan Aldiss «Gråskjegg», en roman om en verden uten forplantningsdyktige mennesker. For ti år siden eller så publiserte krimforfatteren P.D. James en langt viktigere bok enn de dønn kjedelige hun vanligvis skrev, Menneskenes Barn, en skremmende historie som advarte oss mot følgene av å ignorere farene ved teknologiske «fremskritt». Handlingen hadde blitt lagt til 2021. Hovedpersonen lurte på hvorfor ingen i tiårene før dette hadde sett at menneskenes forplantningsevne hadde forandret seg til det verre. «Når Omega kom, så kom det som lyn fra klar himmel og alle stod og måpte til hverandre. Det virket som om menneskene over natten hadde mistet evnen til å forplante seg».
Så gjenfortalte en dokumentarisk bok historien. Theo Colborn, en dyreforsker tilknyttet World Wildlife Fund (WWF) presenterte, sammen med to andre i boken Vår Stjålne Fremtid bevis for at menneskeskapte kjemikalier truer menneskenes forplantningsevne, intelligens og overlevelse. Hun insisterer på at menn vil miste sin forplantningsevne i midten av dette århundret, om ikke før, hvis ikke det blir et forbud mot det som kalles endokrine kjemikalier, som rett og slett avbryter vår hormonproduksjon. Hennes vurdering (i 1997) er at det finnes rundt 500 kjemikalier i kroppen vår. De er i oss alle, overalt, uansett hvor vi bor på kloden, også i eskimoer i arktiske strøk hvor det ikke finnes noen industri å snakke om. Dog, til tross for bokens dommedagstema tror Colborn at alt vil bli ok. «Jeg tror ikke dette vil skje fordi industriherrene der ute har samvittighet, og de vil ta de riktige beslutningene».
Hun er nok ganske sikkert en glimrende vitenskapsmann og veldig kunnskapsrik på sitt felt, men politisk sett er hun håpløst naiv.
Trusler mot vår helse
Menneskekroppen er an samling av rundt 50 millioner celler som jobber sammen i en helhet. Å jobbe sammen krever koordinasjon, som igjen krever kommunikasjon. Nervebanene er bare en måte å gjøre det på - den for raske, diskré beskjeder, instruksjoner til en hånd om å trekke seg tilbake fra en varm ovn eller plate. Stoffer som Dioksin kødder med kroppens naturlige signalhormoner. Dette får mange ødeleggende helseeffekter som muskelsvinn og dårligere immunforsvar. Dioksin stopper også aktiviteten i bukspyttkjertelen, noe som fører til at hormonproduksjonen i oppveksten bremser opp, som igjen fører til abnormale tilstander i hjernen og atferdsutvikling. De mulig, nærmest uunngåelige resultatene av selv moderate forandringer i bukspyttkjertelens hormonproduksjon, spesielt på fosterstadiet er motoriske skader av varierende grad, inkludert Cerebral Parese, mental tilbakeståendehet og redusert intelligens, problemer med å lære, oppmerksomhetsproblemer, hyperaktivitet og diverse neurologiske abnormale tilstander.
Det finnes mange reproduktivitetsproblemer forbundet med Dioksin. Tallet på sædceller og nedgangen i sædceller er en uomtvistelig faktor. Studier har vist at tallet på sædceller har sunket med omtrent 50 prosent de siste 50 årene. Å bli eksponert for Dioksin øker sjansen for testikkelkreft, som utgjør 29.8 prosent av alle kreftformer blant menn i alderen 15 til 34 i Skottland. Giften forårsaker også abnormale tilstander som at testiklene ikke synker ned og blir værende under huden, og såkalt Hypospadi, at hullet for urinlating (og sæduttømming) dukker opp på undersiden av penis, og disse nyfødte guttene trenger en omfattende operasjon for å fungere normalt som voksne. Hva vi snakker om her er faktisk en feminisering av hannkjønn, en mindre alvorlig grad av det vi ser hos blant annet hannkrokodiller i elver nedenfor kjemiske fabrikker, som blir født helt uten penis. Dagens gjennomsnittsmann produserer bare mellom to av ti og fire av ti friske sædceller. Man regner med at 2 av 10 er det absolutt minimum som er nødvendig for å reprodusere. Det amerikanske Nation Magazine slo fast:
«Hvis nedgangen i friske sædceller fortsetter vil mennesker i industrialiserte land få store vanskeligheter med å formere seg innen 2020».
Dette vil ganske sikkert løse vårt enorme overbefolkningsproblem, men vil bli erstattet med et motsatt problem innen en generasjon. Man kan se for seg en desperat jakt på friske sædceller i øde områder av Afrika og Latin-Amerika for å kunne befrukte egg. Kanskje har «den hvite rase» allerede begått kjemisk selvmord. Etter minst fem hundre år med arrogant erobring av ikke-hvite og naturen så kunne det bli sett på som poetisk rettferdighet, som naturens måte å gjenopprette balansen.
Men, nei, forurensningen når som sagt alle områder på kloden og rammer alle folkeslag slikt.
Hvis det virker som om kvinner slipper delvis unna her så gjør de ikke det. Dioksin øker sjansen for at de får en smertefull utvekst på celler som utgjør livmoren. Det var tidligere en sjelden lidelse. I 1997 led 5 millioner amerikanske kvinner av den. I 1960 ble en av tjue kvinner rammet av brystkreft. I 1997 var forholdet en av åtte.
Og det aller mest alvorlige aspektet av dioksin er som sagt hva det gjør med oss i de tidlige stadiene av livet. Fosteret er i livmoren beskyttet mot mange andre gifter, men ikke mot Dioksin. Det trenger igjennom alle beskyttelsestiltak som kroppen måtte ha. Giften blir værende i kroppen, akkumulerer innvendig, mens et menneske vokser til og fortsetter å gjøre skade, gjennom et menneskets liv, mer og mer for hver generasjon. Ralph Ryder, koordinatoren i Communities Against Toxins (CATS) hadde dette å si:
«Det er som å sprenge en håndgranat i sentrum av den menneskelige biologi».
Studier av dyreliv i villmarken har i mange tiår vist at livet blir påvirket av denne usynlige, smakløse, luktfrie dødstrusselen, men opphopingen av bevis ble ikke tatt til følge, men tvert om ignorert av de som stod bak: industrien og myndigheter.
Allerede i 1950 ble unge haner eksponert for DDT av forskere ved Syracause University i USA. Prøvene viste at testiklene deres bare vokste til 18 - atten prosent av naturlig størrelse. Forskerne innså det åpenbare, at DDT virket på samme måte som østrogen, det kvinnelige kjønnshormonet. I 1963 viste en studie at mus utviklet svulster og kreft hvis de ble utsatt for unaturlige mengder av østrogen. Thelma Dunn, som foretok studien skrev at unge dyr som ble utsatt for slikt var i stor fare for å utvikle skader eller dø tidlig.
Andre studier som viste nedgang i naturlige populasjoner av dyr på grunn av at de ble utsatt for sprøytemidler begynte i stadig større grad å dukke opp i vitenskapelige journaler. Dyrene begynte også å oppføre seg på måter som aldri hadde blitt observert tidligere. Hunnfugler sluttet å ruge på egg, sluttet å forsvare redet mot rovdyr. Alligatorer fikk så små peniser at de ikke kunne forplante seg osv. Ettersom tiden gikk dukket det opp hundrevis av slike studier overalt på kloden.
Men disse tidlige varselsignalene ble i det store og hele fullstendig ignorert. Fra og med rundt 1940 har rundt 1000 nye kjemikalier kommet i bruk hvert eneste år, en uhyggelig statistikk som fortsetter i dag. Ingen protesterte i 1940. Veldig få har protestert siden, uansett hvor mange og sterke bevis som hoper seg opp om hvor livsfarlig disse stoffene er. Det er på høy tid at vi får tatt oss sammen og satt en stopper for dette sinnssyke opplegget. Vi forandrer Jordens atmosfære, dens jordsmonn, dens drikkevann, og alle nyfødte barn blir i stadig sterkere grad offer for vår hybris. Ingenting av betydning blir gjort. I stedet blir det om mulig stadig verre.
Krisehåndtering?
Så, når vi nå kan se resultatene av våre tankeløse handlinger, hva blir gjort for å sette en stopper for sinnssykdommen, for denne enorme trusselen mot vårt liv og vår helse og selve overlevelse som art? Hvordan reagerer industrien?
Det også er lett å slå fast. Det typiske er måten den reagerte på i USA, mot alle krefter som prøver å forandre noe, noe som helst. I 1993 organiserte Chemical Manufactorers Assosiation sitt nye forsvarsverk, det famøse Chlorine Chemistry Council (CCC), med et budsjett på rundt $100 millioner i året. CCC hyrte raskt inn MBD, et reklamefirma som skryter av sin evne til å spionere på aktivister og til å gjøre notater, som så blir gjort om til (ekstremt unøyaktige) rapporter, som de så selger til klienter som CCC, som villig sluker rått alt som står der. De gir selskapene månedlige oppdateringer, blant annet om grupper som jobber for å stanse bruken av klor og hjelper også de samme selskapene med å utforme strategier egnet til å takle alle offentlige tiltak som kan skade salget av klor. Aktivister i Communities Against Toxics i Storbritannia har mange lignende historier å fortelle om industrien og reklameselskapene der. Man finner lignende historier i alle land.
Hva gjør myndighetene? Stenger de forbrenningsanlegg? Stanser de bruken av PVC? Fører de krig mot de kjemiske selskapene? Nei, de støtter i stedet helhjertet den kjemiske og generelle krigføringen mot alt liv på Jorden. En rapport publisert av Instituttet for Miljø og Helse ved universitet i Leicester, på oppdrag fra den britiske regjeringen slo fast, i sin rapport «Naturlige Østrogener: Konsekvenser for menneskers og ville dyrs helse» at årsak og virkning når det gjaldt mulige skader av naturlige østrogener «ikke kunne påvises», og også at det nærmest er umulig å identifisere de forskjellige årsakene til kjemiske helsefarer folk blir utsatt for i et moderne samfunn. Anbefalinger: Ingen, null og niks, ikke det fnugg. Forskjellige deler av forvaltning og myndigheter fortsatte å gjøre det de er best til: å enten bevisst eller ubevisst ignorere den økende faren.
I løpet av de siste femti årene har det kommet tonnevis av fakta på bordet fra uavhengige forskere og miljøgrupper, men det har ført til veldig lite konkret handling. Enda et av mange aspekter ved dagens menneskefiendtlige samfunn har blitt bortimot ignorert, og i en verden av bevisst uvitenhet er dette en av de mest fremtredende og farligste. Det har vært en masse babling, men ingen betydelig handling. Tiden for babling, selv for snakk er for lengst overstått. Det er ikke bare vår fremtid som blir stjålet, men også vår fortid og nåtiden fortsetter å kødde med oss, å trykke vår menneskelighet ned i dritten. Vi har alle en mengde grunner til å sparke de kjemikalieprodusentene der det gjør skikkelig vondt, nemlig i pungen, der de fortsetter å skade oss. Jeg forstår ikke hva vi venter på.
Alt på Jorden, luften, vannet, plantene, hvert eneste dyr, også menneskedyret blir fornedret og forgiftet av den Kjemiske Cocktailen.
«Det vi ser er at mindre enn ti megakorporasjoner kontrollerer all form for massemedia, informasjon og underholdning».
Jesse Drew
«Halvparten av alle arter på Jorden vil være borte i løpet av det neste tiåret»
Norman Myers
I de ti årene som har gått siden dette først ble skrevet har ting bare gått fra galt til verre. Den Sjette Store Utryddelsen er allerede her og den er menneskeskapt. Det verste gjenstår.
Andre del av denne artikkelen.
søndag, september 21, 2008
Slaget om Göteborg
Leder av Amos Keppler, fra The Weekly Report 2001-06-18
Mens ufreden midlertidig, tilsynelatende svinner hen i Göteborg, byen som huser det nåværende EU-toppmøtet, den nåværende feiringen av kapitalisme, tyranni og ødeleggelse så blir man nok en gang slått av hvor lett folk flest blir lurt, hvordan de helt ukritisk kjøper myndighetenes versjon, myndighetenes og det etablertes propaganda, det maskineriets vi ser demonstrert i desperat fullt kjør.
George W. Bush (en gjest ønsket varmt velkommen av sine EU-partnere), som gledet seg storveis i venners selskap, stakk også innom.
Et stort antall typer grupper og individer ankom Göteborg den fjortende juni for å protestere mot verdensledernes suksessfylte forsøk på å gjøre verden om til en markedsplass der mennesker generelt og til og med selve Livet bare er enda et salgsobjekt, en verden der penger betyr alt og livet ingenting.
Det var «ikke-voldelige» protester som påstod at vi kan alle være venner, som påstod at vi kan gjøre ende på tyranniet ved å slikke det opp etter ryggen. Og heldigvis var de som tror på konfrontasjon som politisk kampmiddel, som er overbevist om at tyranniet må konfronteres på alle nivåer, også ved å bruke de samme metodene som tyranniet gjør også til stede.
Den fjerde, støttende statsmakt var, som vanlig og på vanlig måte på plass i god tid. Voldelige konspirasjoner, folk som bar på granatkastere, våpen på skoler og annet ble «avslørt». Ryktene fløy. Var det egentlig granatkastere i den leiligheten, eller våpen på den skolen? Propagandamaskinen er så sleip, så dyktig når de vever sine løgner at vi vil sannsynligvis aldri få vite den fulle sannheten. Ja, Maskinens løgner har hatt suksess i veldig lang tid nå, og det gjør dens løgner enda større. Det snakkes om å innføre en serie av nye, restriktive lover. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt ord som «utskudd» og lignende brukt om demonstrantene. Nyhetsrapporter er til for å gi folk det verst mulige inntrykk av demonstrantene. Og folk flest sluker det rått.
Jeg lurer på (og jeg vil bruke enhver anledning til å spørre dem om det heretter) om nyhetsreporterne er stolt av å være tyranniets totalt ukritiske talerør.
Protestene startet den fjortende. Politiet omringet en skole, angivelig på jakt etter våpen som ble gjemt der. Ingen våpen ble funnet, men de fortsatte beleiringen av skolen i et forsøk på å holde demonstrantene innesperret der, for å hindre dem i å protestere. Det fungerte ikke. Folk som endelig hadde fått nok av det etablertes brutalitet og strenge kontrolltiltak brøt beleiringen. Noen få timer senere hadde Slaget om Göteborg startet for alvor. Vi har sett alt sammen mange ganger før. Det var stokker og steiner mot et politikorps beskyttet av hjelmer, skjold og alt som fantes av moderne beskyttelsesutstyr.
Fredag kveld ble ubeskyttede demonstranter regelrett skutt ned av politiet. Politifolkene hevdet, som alltid at de bare forsvarte seg. Mot hvem? Bare mot folk med stokker og steiner. Folk med stokker og steiner som kjempet imot en uniformert styrke totalt overlegen i antall og bevæpning. Antallet demonstranter på slike arrangementer har heldigvis vokst kraftig de siste årene, men politiet er fortsatt langt, langt flere. Men politimennene og sikkerhetsstyrkene har kanskje følt at oddsene var en smule for jevne, tross alt denne gangen og fått panikk. De blir utropt som helter, slevsagt, som alltid. Modige menn og kvinner som kjemper mot anarkiet og kaosets horder.
Imens vil kanskje et menneske dø fordi han tok i bruk sin rett til å protestere mot urettferdighet. En politimann skjøt han i brystet og påstod at det var selvforsvar. En annen demonstrant ble truffet i leggen. En svensk fotograf på jobb for Aftonbladet sier: «Kulene fløy overalt. Hvem som helst kunne ha blitt truffet». Opp til flere av politimennene fyrte av fullstendig i blinde.
På lørdagsnatten var 800 mennesker innesperret på Jerntorget. Nok en gang påstod politiet at de lette etter våpen. En tysker med våpen, for å presisere. Ingen tysker (eller våpen) ble noen gang funnet. Til tross for det så hadde de på mandag utvidet den oppdiktede historien om den ensomme tyskeren til en gjeng med «voldelige og bevæpnete tyske terrorister».
Og folk flest, helt på jordet som vanlig kjøper den etablerte propaganda helt uten motforestillinger. Selv ganske så intelligente folk jeg har snakket med kommer med følgende automatiske reaksjoner: «yrkesdemonstranter holder det gående, ser jeg», «disse folkene reiser rundt bare for å lage trøbbel», «hvorfor kan de ikke demonstrere på fredelig vis som folk flest?», «hvorfor demonstrerer de egentlig» og lignende. En høy intelligens er så visst ikke noen garanti mot hjernevask. En må bruke intelligensen intelligent og aktivt, ellers vil den alltid være ubrukelig.
Veldig få spør hvorfor folk demonstrerer, hvorfor noen føler at det er nødvendig å underkaste seg systematisk brutalitet fra tyranniets ivrige tjenere. I en verden der det å ødelegge liv, både fysisk og mentalt har blitt en god ting er det bare veldig få som prøver å se det store bildet, hvordan våre nåværende «lederes» handlinger gjør en fæl situasjon enda verre, hvordan selve systemet er konstruert for å utvikle seg selv, til å forverre situasjonen, ikke forbedre den. De fleste av oss er fornøyd med å passivt gjenta andres ord og gjerninger, med å på alle mulige måter støtte og styrke maktstrukturene. Det finnes veldig lite sann uavhengig tenkning… og derfor er også propagandamaskinen slik en suksess. Man kan alltid stole på de uten egne tanker når det gjelder å finne støtte mot de få som gjør opprør mot tyranni og urettferdighet.
Etterskrift:
Det som skjedde nesten tre måneder senere setter dette ytterligere i relieff. Å innføre nye, strenge lover ble enda mindre vanskelig enn før. «Antiterrorlovene» kom på samlebånd. I Storbritannia ble en sekstenåring nylig dømt som «terrorist» for å ha oppskriften på napalm på harddisken sin.
Ingen ble drept i Göteborg. Carlo Giuliani, under G8 møtet i Genova ikke lenge etter var ikke så heldig. Han ble skutt og drept av politiet.
Rettsvesenet slo ekstra hardt til mot demonstrantene i ettertid av Slaget om Göteborg. Flere ble dømt til fengselsstraffer, blant annet Hannes Westberg, nittenåringen som ble skutt…
Han fikk «bare» åtte måneder, «fordi han ble skutt av politiet» (ifølge retten), blant annet etter at politiet manipulerte videomaterialet (les ALT her) fra demonstrasjonene, som det ble avslørt i ettertid. På den tiden og lenge etterpå gjengav journalistene som vanlig dog bare det de ble fortalt av politiet. Det tok en inngående, uavhengig gjennomgang av alt tilgjengelig videomateriale før løgnen ble eksponert.
Til dags dato har ingen politifolk blitt straffet. Flere av dem har blitt forfremmet og fått påskjønnelser.
Og nå, sju år etter, uansett hvor mange avsløringer om politiet og medias nederaktige rolle som har kommet fram i lyset, hvis du gjør et tilfeldig søk om saken er det fortsatt løgnene som dominerer.
Etablert media blir bare mer og mer autoritetstro, og det finnes ingen vilje til sann selvransakelse, uansett hvor mange som påpeker det skrikende behovet for det.
Mens ufreden midlertidig, tilsynelatende svinner hen i Göteborg, byen som huser det nåværende EU-toppmøtet, den nåværende feiringen av kapitalisme, tyranni og ødeleggelse så blir man nok en gang slått av hvor lett folk flest blir lurt, hvordan de helt ukritisk kjøper myndighetenes versjon, myndighetenes og det etablertes propaganda, det maskineriets vi ser demonstrert i desperat fullt kjør.
George W. Bush (en gjest ønsket varmt velkommen av sine EU-partnere), som gledet seg storveis i venners selskap, stakk også innom.
Et stort antall typer grupper og individer ankom Göteborg den fjortende juni for å protestere mot verdensledernes suksessfylte forsøk på å gjøre verden om til en markedsplass der mennesker generelt og til og med selve Livet bare er enda et salgsobjekt, en verden der penger betyr alt og livet ingenting.
Det var «ikke-voldelige» protester som påstod at vi kan alle være venner, som påstod at vi kan gjøre ende på tyranniet ved å slikke det opp etter ryggen. Og heldigvis var de som tror på konfrontasjon som politisk kampmiddel, som er overbevist om at tyranniet må konfronteres på alle nivåer, også ved å bruke de samme metodene som tyranniet gjør også til stede.
Den fjerde, støttende statsmakt var, som vanlig og på vanlig måte på plass i god tid. Voldelige konspirasjoner, folk som bar på granatkastere, våpen på skoler og annet ble «avslørt». Ryktene fløy. Var det egentlig granatkastere i den leiligheten, eller våpen på den skolen? Propagandamaskinen er så sleip, så dyktig når de vever sine løgner at vi vil sannsynligvis aldri få vite den fulle sannheten. Ja, Maskinens løgner har hatt suksess i veldig lang tid nå, og det gjør dens løgner enda større. Det snakkes om å innføre en serie av nye, restriktive lover. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt ord som «utskudd» og lignende brukt om demonstrantene. Nyhetsrapporter er til for å gi folk det verst mulige inntrykk av demonstrantene. Og folk flest sluker det rått.
Jeg lurer på (og jeg vil bruke enhver anledning til å spørre dem om det heretter) om nyhetsreporterne er stolt av å være tyranniets totalt ukritiske talerør.
Protestene startet den fjortende. Politiet omringet en skole, angivelig på jakt etter våpen som ble gjemt der. Ingen våpen ble funnet, men de fortsatte beleiringen av skolen i et forsøk på å holde demonstrantene innesperret der, for å hindre dem i å protestere. Det fungerte ikke. Folk som endelig hadde fått nok av det etablertes brutalitet og strenge kontrolltiltak brøt beleiringen. Noen få timer senere hadde Slaget om Göteborg startet for alvor. Vi har sett alt sammen mange ganger før. Det var stokker og steiner mot et politikorps beskyttet av hjelmer, skjold og alt som fantes av moderne beskyttelsesutstyr.
Fredag kveld ble ubeskyttede demonstranter regelrett skutt ned av politiet. Politifolkene hevdet, som alltid at de bare forsvarte seg. Mot hvem? Bare mot folk med stokker og steiner. Folk med stokker og steiner som kjempet imot en uniformert styrke totalt overlegen i antall og bevæpning. Antallet demonstranter på slike arrangementer har heldigvis vokst kraftig de siste årene, men politiet er fortsatt langt, langt flere. Men politimennene og sikkerhetsstyrkene har kanskje følt at oddsene var en smule for jevne, tross alt denne gangen og fått panikk. De blir utropt som helter, slevsagt, som alltid. Modige menn og kvinner som kjemper mot anarkiet og kaosets horder.
Imens vil kanskje et menneske dø fordi han tok i bruk sin rett til å protestere mot urettferdighet. En politimann skjøt han i brystet og påstod at det var selvforsvar. En annen demonstrant ble truffet i leggen. En svensk fotograf på jobb for Aftonbladet sier: «Kulene fløy overalt. Hvem som helst kunne ha blitt truffet». Opp til flere av politimennene fyrte av fullstendig i blinde.
På lørdagsnatten var 800 mennesker innesperret på Jerntorget. Nok en gang påstod politiet at de lette etter våpen. En tysker med våpen, for å presisere. Ingen tysker (eller våpen) ble noen gang funnet. Til tross for det så hadde de på mandag utvidet den oppdiktede historien om den ensomme tyskeren til en gjeng med «voldelige og bevæpnete tyske terrorister».
Og folk flest, helt på jordet som vanlig kjøper den etablerte propaganda helt uten motforestillinger. Selv ganske så intelligente folk jeg har snakket med kommer med følgende automatiske reaksjoner: «yrkesdemonstranter holder det gående, ser jeg», «disse folkene reiser rundt bare for å lage trøbbel», «hvorfor kan de ikke demonstrere på fredelig vis som folk flest?», «hvorfor demonstrerer de egentlig» og lignende. En høy intelligens er så visst ikke noen garanti mot hjernevask. En må bruke intelligensen intelligent og aktivt, ellers vil den alltid være ubrukelig.
Veldig få spør hvorfor folk demonstrerer, hvorfor noen føler at det er nødvendig å underkaste seg systematisk brutalitet fra tyranniets ivrige tjenere. I en verden der det å ødelegge liv, både fysisk og mentalt har blitt en god ting er det bare veldig få som prøver å se det store bildet, hvordan våre nåværende «lederes» handlinger gjør en fæl situasjon enda verre, hvordan selve systemet er konstruert for å utvikle seg selv, til å forverre situasjonen, ikke forbedre den. De fleste av oss er fornøyd med å passivt gjenta andres ord og gjerninger, med å på alle mulige måter støtte og styrke maktstrukturene. Det finnes veldig lite sann uavhengig tenkning… og derfor er også propagandamaskinen slik en suksess. Man kan alltid stole på de uten egne tanker når det gjelder å finne støtte mot de få som gjør opprør mot tyranni og urettferdighet.
«The most potent weapon in the hands of the oppressor is the mind of the oppressed.»
Steve Biko
Etterskrift:
Det som skjedde nesten tre måneder senere setter dette ytterligere i relieff. Å innføre nye, strenge lover ble enda mindre vanskelig enn før. «Antiterrorlovene» kom på samlebånd. I Storbritannia ble en sekstenåring nylig dømt som «terrorist» for å ha oppskriften på napalm på harddisken sin.
Ingen ble drept i Göteborg. Carlo Giuliani, under G8 møtet i Genova ikke lenge etter var ikke så heldig. Han ble skutt og drept av politiet.
Rettsvesenet slo ekstra hardt til mot demonstrantene i ettertid av Slaget om Göteborg. Flere ble dømt til fengselsstraffer, blant annet Hannes Westberg, nittenåringen som ble skutt…
Han fikk «bare» åtte måneder, «fordi han ble skutt av politiet» (ifølge retten), blant annet etter at politiet manipulerte videomaterialet (les ALT her) fra demonstrasjonene, som det ble avslørt i ettertid. På den tiden og lenge etterpå gjengav journalistene som vanlig dog bare det de ble fortalt av politiet. Det tok en inngående, uavhengig gjennomgang av alt tilgjengelig videomateriale før løgnen ble eksponert.
Til dags dato har ingen politifolk blitt straffet. Flere av dem har blitt forfremmet og fått påskjønnelser.
Og nå, sju år etter, uansett hvor mange avsløringer om politiet og medias nederaktige rolle som har kommet fram i lyset, hvis du gjør et tilfeldig søk om saken er det fortsatt løgnene som dominerer.
Etablert media blir bare mer og mer autoritetstro, og det finnes ingen vilje til sann selvransakelse, uansett hvor mange som påpeker det skrikende behovet for det.
En anonym «kommentator» som hadde lest den engelskspråklige, opprinnelige artikkelen min hadde dette å si, som «kommentar» til min artikkel Maktens Vei: DET ER SYND DU IKKE BLE SKUTT I GØTEBORG
onsdag, august 13, 2008
Ti dager i og utenfor Nottingham: første rapport
Jeg skriver ordene som de kommer, etter hvert som tankene, inntrykkene strømmer på. Søndag 9. oktober var det en kraftig demonstrasjon i Hyde Park. Onsdag 19. samlet folk seg utenfor Parlamentet for å protestere mot det nye lovforslaget de debatterte der, The Criminal Justice Bill.
Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.
At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.
Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.
Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.
Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.
Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.
Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.
Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.
I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:
Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.
Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.
Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.
For min egen.
Amos Keppler
London 21. oktober 1994
Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.
Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.
At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.
Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.
Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.
Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.
Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.
Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.
Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.
I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:
Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.
Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.
Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.
For min egen.
Amos Keppler
London 21. oktober 1994
Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.
søndag, juni 15, 2008
En magikers livlige liv og levnet
ALEISTER CROWLEYS LIV OG MAGI
«I am the great beast that rise from the sea»
Hva skal man si om Aleister Crowley som ikke allerede er sagt? Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Mange gjør sitt beste for å analysere personer og hendelser til døde. Det er både ufruktbart og dumt. Og det forteller også veldig lite om personen og hendelsen man hevder å vite så veldig mye om. Faktisk forteller det ofte mye mer om skribenten. Om hvor tørr og kjedelig vedkommende er. Vel, Crowley er en person som stiller utenfor enhver analyse, enhver fornuftig forståelse, og kanskje nettopp derfor fortsetter hans liv og magi å være omstridt. Mange har forsøkt å analysere Aleister Crowley. Noen har geniforklart han. De aller fleste har fordømt mannen, mennesket. Dette er ingen av delene. Det er simpelthen min personlige oppfatning av han, over seksti år etter hans død, og 133 år etter hans fødsel. Det er også en beskrivelse av samfunnet han vokste opp og det «moderne» samfunnet han fortsetter å leve i.
Hva skal man for eksempel si om hans livsmotto «Do what thou wilt shall be the whole of the law»? Man kan tilstrebe å tolke det fordervet, slik mange har gjort i sin fortvilelse. Mente han det ironisk? (Han var dyktig i ironiens kunst). Gjorde han det for å provosere? (Han kunne provosere en stein). Men hvorfor skal vi på død og liv gå omveier hele tiden? Kanskje mente han rett og slett det han sa? Som han selv skal ha sagt. Ethvert menneske bør følge sin sanne vilje uansett omgivelser og betingelser. I et fritt samfunn er ikke dette noe problem. I det tjueførste århundres sneverhet og ufrihet blir det viktigere enn noensinne. Og til helvete med konsekvensene. Det var nemlig ett av Crowleys mest utpregede (og sympatiske) trekk: Han ga fullstendig blaffen i hva andre mente om han. I hele sitt liv, helt fra guttedagene, fulgte han denne lederstjerne.
Det har vært noen feiringer av Crowleys fødselsdager siden han døde. Dette er svært vanlig når betydningsfulle personer har vært død en stund, vanligvis når det er en null bak nummeret. Statsmenn og ledere står fram på rekke og rad og forteller verden hvilket prektig menneske jubilanten var. Hvor «positivt» han eller hun påvirket sine omgivelser. Det tjener til Crowleys ære at dette ikke kommer til å skje i hans tilfelle... For det er lett (heldigvis) å slå fast en (eller to) ting om «The Great Beast». Han var verken prektig eller en som blir hyllet med store ord i festtaler.
Siden jeg først skrev og publiserte dette og diktsamlingen om hans liv og «virke», også på Internett har jeg innimellom blitt kontaktet av folk fra Thelema-religionen, folk som gjør sitt beste for å redigere hans liv og skrifter, og som generelt sett nedvurderer begge deler, og prøver å fremstille han som noe han ikke var, og som prøver å forandre hans lære til noe ganske annet enn det han ønsket. Ett eksempel er en kvinne som skjelte meg ut fordi jeg viste et bilde fra innsiden av Lovens Bok i full offentlighet. Så jeg antar at Aleister, den redigerte versjonen fortsatt kan bli beskrevet som en massenes frelser i en gitt fremtid.
Her følger en kort, ufullstendig biografi. En uten en agenda eller glorifisering/fordømmelse. Ja, det virker som en god ide. En biografi som ikke er forutinntatt er alltid en god ide.
BARNDOM
Edward Alexander Crowley ble født 12. oktober 1875 (etter vestlig, kristelig tidsregning). Den velstående familien tilhørte den pietistiske bevegelsen «the plymouth brethren». Samtidig tjente faren store penger på ølbryggerier og ølutsalg. Uten å ty til idiotisk psykologi er det meget sannsynlig at dette bidro til Edwards sterke avsky for alt som smakte av hykleri og utenomsnakk. Og hykleri og utenomsnakk har alltid gått godt i spann med religion. På samme måte som hans praktfullt katastrofale skolegang forsterket en naturlig og allerede godt utviklet forakt for autoriteter.
Han så faren død i et syn elleve år gammel. Senere samme år døde faren. Edward og moren flyttet til London, til hans onkel Tom. I følge Crowley selv var moren og Tom begge to «hjernedøde rasister». I hjemmet fikk han ingen fred for diktatoren Tom. På skolen drevet av the plymouth brethren, ble han hurtig «sent to Coventry», en beskrivelse av en type straff der den uheldige ble en ikke-person i form av at vedkommende ikke skulle bli snakket til hverken av lærere eller elever over en viss periode. I et miljø som oppmuntret til sladring fortalte en medelev at Crowley hadde ligget full på gulvet hjemme. I en og enhalv termin ble gutten dømt til ensomhet. Skolen bød ellers på pisking og andre delikatesser for de som brøt de gudegitte reglene. Men i motsetning til de aller fleste andre kuede sauer, fant ikke Edward seg i det. Ved hjelp av skolen og Onkel Toms faste hånd utviklet han seg de siste skritt mot en fullblods opprører.
Han ble så nedkjørt av den økende terroriseringen at det ble nødvendig å ta han ut av skolen for å redde livet hans. Løsningen, foreslått av en lege, var en masse frisk luft og en mengde private lærere som han hurtig slet ut og som ble skiftet ut i stadig raskere intervaller. En løsning som ble en blandet suksess sett fra onkel Toms synspunkt. Han lærte fjellklatring på noen av disse turene. En Reverend Fothergill prøvde å drukne han etter at Crowley hadde hevet han ut av en båt. Den natten, som ung tenåring, fullførte han sin første akt av sex og magi, de to driftene han skulle forene som sin store besettelse senere i livet. Han ventet ikke lenge med å gjenta suksessen.
Archibald Douglas, en bibelselger, en av privatlærerne utpekt av Onkel Tom, førte Edward fra de skrå bredder til godt ute på dypt vann. Douglas oppførte seg som et ganske normalt sunt menneske. Han introduserte Crowley skikkelig for sterke drikker, gambling og kvinner. Crowley skriver:
«The nightmare world of Christianity vanished at the dawn. I fell in with a girl of the theatre in the first ten days at Torquay, and at that touch of human love the detestable mysteries of sex were transformed into joy and beauty. The obsession of sin fell from my shoulders... I found that the world was, after all, full of delightful damned souls...»
Så snart ryktet nådde Onkel Tom kvittet han seg med den fyrige bibelselgeren. Men det var for sent. Den unge Edward hadde fått en smak på himmelen og helvete, en tørst som aldri skulle bli slukket, en hunger som aldri skulle bli stillet...
Now we’re cooking... Og det er ikke suppe på spiker heller.
På Malvern Public School begynner han å skrive dikt. Et av dem til forsvar for Florence Maybrick, som ble dømt til døden for å ha forgiftet sin mann.
På dette tidspunkt er han forlengst blitt en alvorlig belastning for familien. Alle forsøk på å holde han i tømme mislykkes. Da han fylte tjueen mottok han sin del av familieformuen. Uavhengigheten og friheten ventet på han.
Ingen og ingenting kunne lenger holde han tilbake.
NO GOLDEN DAWN
Aleister Crowley, som han nå kalte seg, ble tatt opp i The Hermetic Order of The Golden Dawn 18. november 1898. Han ble gitt det magiske navnet Perdurabo (I will endure). Det representerte ytterligere et skritt videre for han. Han fikk en videre innføring i Kabbala (det jødiske magiske systemet som da ble sett på som en hjørnestein i vestlig okkultisme) og andre teknikker. Men det ble på flere måter like frustrerende for han som hans siste skoleår ved universitetet i Cambridge. Medlemmene var enten rike fra gamle, trøtte familier eller kjedelige diktere og kunstnere(Blant annet var William Butler Yeats medlem). Eller kanskje skyldtes det at ritualene for en stor del krevde at en innviet måtte forberede seg til ritualene i totalt sølibat. Det skapte en konflikt i han dette; å måtte fjerne seg fra livet istedenfor å omfavne det.
Året etter kjøpte han Boleskine House på den sydlige stranden av Loch Ness. Han tok tittelen Laird of Boleskine og Abertarff og begynte øyeblikkelig forberedelsene til ritualet til trollmannen Abra-Melin, som han hadde lært av Samuel Liddel Mathers, lederen av Golden Dawn. Og kaos og voldsomme hendelse brøt løs nesten øyeblikkelig. Det er utallige vitner og vitnebeskrivelser av det som skjedde. Skygger fylte huset og gjorde at en måtte bruke sterke lykter ved høylys dag. En venn forlot huset i panikk. Crowleys kusk ble ganske snart en alkoholiker. Hushjelpen forsvant i løse luften, for aldri noensinne å bli sett igjen. En arbeider ble splitter pine gal og prøvde å drepe Crowley. Vind raste mellom husets fire vegger, mens demonene og deres tjenere herjet eiendommen og landsbyen i nærheten. (Jeg tar ikke sjansen på å nevne demonenes navn, jeg er dristig, men ikke dumdristig). Crowley misfornøyd med kjøttet han fikk levert, skrev to demonnavn på regningen. Slakteren kuttet en arterie kort tid etterpå og døde på stedet. Lorden (Crowley) fortsatte uforstyrret med sine påkallinger og hadde ettersigende visjoner av ildengler, jordånder og andre elementærånder.
Bråket fortsatte da Crowley gikk lei av konstant faste, bønn, meditasjon og avholdenhet. Han lykkes i å bli innviet til ordenens andre grad, men London-losjen nektet å utlevere papirene han mente han hadde krav på. De som helt siden innvielsen hadde sett på Frater Perdurabo som en ubehøvlet oppkomling fikk nå sjansen til å dukke han. Gnisninger slo ut i åpen uenighet og krangel. Blant annet prøvde den gode Lord Boleskine å storme ordenens lokaler iført kilt og svart maske og med sverd i hånd. En politimann overtalte han med uvanlig spakhet til å oppgi angrepet. Det ble til slutt rettssak av det, som Crowley tapte. Men hans motstandere oppførte seg så rart og forvirret etterpå at kampen fikk et preg av Remis, snarere enn seier for noen av partene.
Senere ville han gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre Abra-Melins rituale, men avgjorde at han ikke var klar for seks måneder med renselse og bønn. Han ombestemte seg og dro istedet på sin første reise verden rundt. I Mexico leide en indiansk pike som hushjelp og til annet bruk. Etter noen bortimot resultatløse «seanser» med en Don, klatret han opp fjellet Popacatapetl med sin venn Eckenstein, «in a stride». Etter en mislykket tur på det nordamerikanske kontinent og en mindre mislykket tur på Hawaii (han møtte en gift kvinne og hadde et forhold til henne og han skrev flere dikt), dro han til Hong Kong. I India møtte han Eckenstein igjen og de gjorde et mislykket forsøk på å klatre opp K2 (Chogo-Ri).
Hvis en nå har fått inntrykk av at Crowleys liv minner om en berg og dalbanetur, så er nok det en mer enn korrekt observasjon. Med den forskjell at det gikk nedoverbakke mesteparten av turen.
Det virket som ting skulle roe seg ned litt da han ankom Paris om vinteren, men det tok ikke lang tid før han gjorde seg til uvenn med sin gamle venn fra Golden Dawn, Samuel Mathers. Det hjalp ikke. Han sank ned i hva han selv kalte «total boredom». Han reiste til sitt sted Boleskine i Skottland og oppdaget at det hadde fått et dårlig rykte i hans fravær. Folk nektet å gå nær huset i mørket og gikk store omveier for å unngå det. Til og med dette feilet i å få han i godt humør.
Da møtte han sin første kone og «Scarlet Woman», Rose Kelly. Etter en natt der han vurderte selvmord, giftet de seg og reiste på bryllupsreise til Egypt, magiens land. Der kalte han seg for første gang Chioi Khan, hebraisk for The Beast. Og han skrev The Book of The Law. En tekst som mer enn noen annen i det tjuende århundre forandret hvordan man så på Magi.
De neste årene blir ikke mindre hektisk for han.
22. august 1905 deltar han i en ekspedisjon som har til hensikt å bestige Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. Litt over en uke senere bryter det hele sammen i fullstendig kaos og uenighet.
I 1906, etter en lengre Reise i Asia dør datteren Nuit av tyfoidfeber i Rangoon.
I tiden etter det er det at han bryter med The Golden Dawn. Om han bryter av egen vilje eller blir sparket ut er forsåvidt uinteressant. Sannsynligvis er det som det nesten alltid er tilfelle, også i denne saken, en blanding av begge deler. Siden han noen år tidligere hadde utkjempet sin magiske krig med Samuel Mathers, sin siste allierte i ordenen, tok han nok ikke det endelige bruddet så tungt.
Ikke lenge etter starter han sin egen orden, Argentum Astrum, Sølvstjernen.
Under et demonisk rituale innså han til fulle det som skal dominere resten av livet hans; at sex gjør det enklere å fokusere «magisk energi». Alt han hadde lært til da slo fast det motsatte. Da han i 1912 møtte Theodore Reuss, lederen av OTO - Ordo Templi Orientis - Order of The Temple of The East, som hadde samme oppfatning, løsnet opplagt noe i han. Crowleys to besettelser, sex og magi, smeltet sammen til en. Livet så plutselig lyst ut.
SEX OG MAGI
Årelange frustrasjoner ble nå redusert til mindre irritasjonsmomenter. Selv ikke hans minkende formue syntes å ha noen innvirkning på pågangsmotet og livslysten hans. Snarere virket det som om det bare ansporet han ytterligere. Under en orgie i Paris(som varte i ukevis)åpenbarte guder og ånder og demoner seg i skjønn (eller uskjønn) forening. Master Therion og hans disipler hadde en vill tid. En av dem, Victor Neuburg, påstod at han var besatt av guden Merkur. En av gudens kommandoer var at de skulle voldta og myrde en ung pike og kutte henne opp i ni forskjellige ofringer til de gamle greske gudene. Dette ble for mye selv for Crowley og han nektet plent. Gamle Merkur ble fornærmet og forlot selskapet. Crowley fortsatte ufortrødent på sin Reise. Han lot seg ikke pille på nesen hverken av guder eller mennesker.
Fra 1914 til 1919 levde han i USA og skrev for det tysk-amerikanske The Fatherland, der han fordømte britenes krigføring. Han hadde sexmagi med talløse kvinner.
Sommeren 1918 trakk han seg tilbake til Oesopus Island på Hudson River for å kunne praktisere sin magi i fred og ro. Venner ga han penger til turen, men da de skulle se han vel avgårde oppdaget de at han hadde brukt alle pengene på rødmaling og koster og tau. Han forkynte at han lik Elijah skulle bli foret av ravner. I løpet av sommeren brukte han det innkjøpte til å male likelydende budskap, som ingen kunne unngå å legge merke til, på klipper på begge sider av elven:
EVERY MAN AND WOMAN IS A STAR
OG
DO WHAT THOU WILT SHALL BE
THE WHOLE OF THE LAW
Han vendte pengelens tilbake til London i desember 1919. Men lot seg selvsagt ikke stoppe av slike bagateller. En arv fra en tante og andre mer utradisjonelle måter å skaffe penger på, gjorde at han snart var ovenpå igjen. Etter flere visjoner og andre spesielle hendelser, begynte han å søke etter sitt Thelemas tempel. Han fant det på Sicilia, utenfor byen Cefalu, tidlig i 1920. Like i nærheten befant Cefalus karakteristiske mektige klippe seg. Der besøkte han templer dedikert til Jupiter og Diana og bestemte seg for at huset med de to nøttetrærne, var hans hjem. Han flyttet inn sammen med sine to koner og tre barn. Det skulle ikke gå lang tid før de fikk godt med selskap.
Master Therion tilkalte Pan og bød han å vokte den midtre, store hallen. Innvielsen bestod ellers i å henge opp de mest provokative, «pornografiske» malerier. Han forklarte det muntert for sin åndeløse menighet. Bildene var alle vakre og stilfulle, men som alltid var det hans mål at de - og verden for øvrig - simpelthen skulle begynne å se på sex slik det var... En selvfølgelig ting. Som skulle nytes, uten den minste skam. Skammen var (og er) hvordan dagens samfunn tabubelegger noe så naturlig og også kriger mot den gavmilde naturen. I tre herlige, skamløse år levde Chioi Khan og hans disipler i sitt paradis ved Cefalu.
Når det gjelder ryktene om alle de usømmelige og uanstendige handlingene som skal ha blitt utført der... Slik jeg ser det er sannsynligvis 99 % av dem sanne. I tillegg skjedde det ganske sikkert mye som aldri har kommet offentligheten for øret. Det finnes utallige beretninger selvsagt, og åstedsskildringer. De er like herlig usammenhengende og selvmotsigende som resten av Crowleys liv. Her kommer vi også innom noe interessant som jeg skal komme tilbake til senere. «Nøytrale» biografiskribenter trang til å bagatellisere alt det opprørende, sjokkerende, skjendige... Det er nesten komisk når for eksempel Colin Wilson beskriver Crowley som en mann som ønsket å bli akseptert av sin samtid. Crowley selv brydde seg sannelig ikke om å skjule noe.
En utrangert, nedslitt amerikansk skuespillerinne, Jane Wolfe, ble plassert i et telt og holdt der mer eller mindre, mot sin vilje. Ettersigende på grunn av at hennes «høye moral» forstyrret ulikevekten i klosteret og «fordi hun var en livstrett hurpe». Han fortalte henne på sitt mest elskverdige at «Hun hadde solen, stjernene, månen, himmelen, sjøen og universet å leke seg med».
Hun strålte av styrke og mot da hun trådte ut av teltet nitten dager senere. Hun hadde blitt tvunget til å søke innover i meditasjon og tanke og gjenfunnet sine tapte instinkter. De hastverket og stresset i et moderne samfunn får oss alle til å glemme.
Folk går på kino eller på et sportsarrangement eller lignende for å bli underholdt, for å føle et øyeblikk at livet har et formål, for å føle at blodet bruser i årene, for å føle at de lever. En sjelden følelse, i et samfunn som dreper alt som gjør livet verd å leve. Dette er en viktig forskjell på Crowley og folk flest. Med unntak av sin deprimerende ungdom hadde han ikke behov for noe surrogat for sanne opplevelser og livsutfoldelse. Bare ved å besøke en pub så omskapte han kvelden til en opplevelse for alle som var tilstede. Ingenting holdt han tilbake. Han tillot ikke noe å gjøre det. Han fant seg ikke i å bli holdt nede.
Paradiset, «The Convent of Rabelais», ble som en kunne vente snart beleiret av slimete, tobente slanger. Hvis det eksisterer et sted i verden der Frihet og Glede hersker, vet vi hekser og mutanter at verden gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Etter en mengde «skandaler» og rykende avisartikler beordret Italias diktator Benito Mussolini Crowley til å forlate landet.
En problemfylt periode (overraskelse) fulgte etter det, men Master Therion lyktes i å bli utpekt som den nye lederen av OTO. Noe som førte til at ordenen ble splittet i tre. Ingen kan hevde at den gode Aleister styrte unna kontroverser. Nok en gang landet Menneskedyret på bena.
En ting bør nevnes fra denne perioden, ett åpenlyst eksempel på at mannen overdrev minst en gang i sitt liv. Han fullførte det som mange ser på hans hovedverk, Magick in Theory and Practice. Det ble utgitt i Paris. Ingen engelske utgivere våget å røre manuskriptet. En av de mest utpregede anbefalingene i boken var at et hannbarn burde ofres for å oppnå best mulig resultat og så påstår trollmannen at han selv hadde gjort dette omtrent hundreogfemti ganger i året mellom 1912 og 1928. Kanskje ikke så underlig at dette og lignende morsomheter førte til overskifter som dette:
NEW SINISTER REVELATIONS OF ALEISTER CROWLEY
Forøvrig ble hans tredje kone Maria, i likhet med de to forrige, alkoholikere og deretter innlagt på sinnssykehus. De taklet tydeligvis ikke oppstyret så godt som ektemannen.
Alle i hans omgangskrets var selvfølgelig også ekstra utsatt for represalier og forfølgelser fra offentlige og private myndigheter.
Alt forgjeves. Han forble vill og opprørsk til det siste. Selv i sine siste år der alderen tvang han til å holde en noe lavere profil. En kan forstå det. Han døde 1. desember 1947, syttito år gammel. At han ble så gammel må betraktes som et mirakel i seg selv.
MANNEN - MYTEN
Har du hørt noe lignende før? Jeg kan forsikre om at dette stykket, vilt og utrolig som det framstår, bare er en liten smakebit av livet til The Great Beast. For å dekke en større del av mangfoldet og omfanget av hans magi trenges mange tykke bøker.
Han var mange ting for mange mennesker, også for seg selv. Han innså tidlig at hver person er potensielt mange og gjorde sitt aller beste for å leve ut samtlige av dem. En barndom i lenker var for lenge. Han lot seg aldri mer begrense til bare ett liv, en synsvinkel.
Noen har hevdet at han trengte en pressetalsmann, at han på den måten ville blitt bedre «forstått» av de som reagerte med hysteri på hans ugudelige oppførsel. Jeg er ikke enig. Noe som bør være åpenbart for alle som har studert han nærmere, er det faktum at han slett ikke brydde seg om slike uvesentlige detaljer som offentlighetens rettferdige harme. De fleste av de mange som har prøvd seg på en biografi om hans liv og magi (som Colin Wilson og John Symonds) lider av den oppfatningen at måten han levde på var gal og umoralsk. De innser ikke at han med vitende og vilje frigjorde seg fra slike snevre begreper. De av oss som bare har fått et glimt inn på Frihetens Vei har forlengst forstått at ingenting er galt, umoralsk, galt eller riktig. Alt kommer an på synsvinkel. Disse skribentene gjør samme tabben som det teknologisk/religiøse samfunnet som helhet og setter begrensninger på livsutfoldelse og skaperkraft. Andre prøver å skille mannen og filosofien. Det er selvfølgelig også noe tull. Mannen er filosofien. Mennesket og kunstneren er ett.
Crowleys livslange filosofi, hans budskap, om du vil, er sentral i alt han foretok seg. Han mente at hvert eneste menneske er fri og at idet en innser dette, slutter man å være en middelmådighet. Men også at man må handle ut fra denne erkjennelsen, ellers blir friheten noe hult og meningsløst. Viljen til å bryte ut av en verden fylt av illusjoner og utstillingsvinduer er menneskenes mest verdifulle egenskap.
Hva så med alle de utrolige, usedvanlige hendelsene han og andre har beskrevet? Hva med Magi? Hans og andres - og den som finnes overalt i verden? Min påstand er at det er noe i det. Det eksisterer varulver, vampyrer, åndevesener og en skjult verden, like utenfor vår umiddelbare rekkevidde. Hva magien består av? Frigjør deg fra den blinde lydigheten du har fått innpodet fra fødselen av og finn det ut selv.
Aleister Crowley var et menneske, full av «feil» og «mangler» og livsmot. Om livet hans var en hyllest til noe, utenom livet, så må det være ufullkommenheten. På den måten var han ikke noe annerledes enn andre. Han var et menneske. Alt annet er bare røyk og speil.
Dette er fjernt fra å være hans fulle og hele historie. For å ha fått med seg det hele (det aller meste) må man ha levd den.
Alternativt: For å få med seg det hele (det aller meste) må man leve den.
«Magic is able to fathom and experience things that cannot be grasped by the human reason. Because magic is a large secret wisdom - like reason is a large, common folly»
Paracelsus 1493 - 1541
Dette er en delvis redigert versjon av en artikkel som ble først trykket i kulturmagasinet Nemesis i 1995.
søndag, november 04, 2007
Falmet storhet
Rockegruppen The Eagles har kommet med sitt første studioalbum på tjueåtte år. Jeg så fram til denne utgivelsen, til Long Road out of Eden. Selv om jeg aldri har vært noen innbitt fan så husker jeg godt når den forrige platen The Long Run kom ut og så på det som trist at de sluttet å spille sammen.
Det beste som kan sies om denne platen er at den bør forbigås i stillhet. Den viser til fulle at det er ikke nødvendigvis nok med en masse erfaring og å holde på i årevis for å lage en plate. Det har i hvert fall ikke gjort noe for denne, så vidt jeg kan bedømme. Dette er en type musikk som jeg liker, som jeg foretrekker, langt fra dagens glatte pop, men det hjelper ikke. Musikken høres nøyaktig ut slik jeg oppfatter den: som den er spilt og komponert av en gjeng falmete storheter.
Jeg kunne gått i detaljer, men det er rett og slett ikke verdt det, ikke i denne sammenheng.
Det beste som kan sies om denne platen er at den bør forbigås i stillhet. Den viser til fulle at det er ikke nødvendigvis nok med en masse erfaring og å holde på i årevis for å lage en plate. Det har i hvert fall ikke gjort noe for denne, så vidt jeg kan bedømme. Dette er en type musikk som jeg liker, som jeg foretrekker, langt fra dagens glatte pop, men det hjelper ikke. Musikken høres nøyaktig ut slik jeg oppfatter den: som den er spilt og komponert av en gjeng falmete storheter.
Jeg kunne gått i detaljer, men det er rett og slett ikke verdt det, ikke i denne sammenheng.
fredag, september 14, 2007
sinnssykt
Seattle: Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.
Gøteborg: Flere merkelige politiaksjoner i dagene før eu-toppmøtet «retter søkelyset mot bråkmakere og bombemenn». Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Vilkårlig internering og deportering blir brukt i stor grad. De arresterte blir spyttet på og slått av Gøteborgerne og det blir skreket mot dem at «jævla svin, dere kommer her og ødelegger byen vår». Politifolk får medaljer etterpå og skryt av myndighetene. «Vi kan med rette være stolt av vårt oppofrende politikorps».
Genova: Indre bydel blir hermetisk lukket. Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.
København, Rostock og Aten er noen få nyere eksempler.
Dette som en liten innledning, et lite utvalg fra dagens virkelighet.
Dette og lignende overskrifter dominerer gjerne norske og utenlandske media etter demonstrasjoner der demonstranter har blitt angrepet av politiet og generelt sett har blitt hindret på alle tenkelige og utenkelige måter i å uttrykke seg. En liten gruppe demonstranter skal ettersigende ha gått løs på en overtallig gruppe godt trente politifolk i rustning og som er bevæpnet med køller, skjold og skytevåpen. Politifolk kan skyte ned ubevæpnede mennesker og den som blir skutt får skylden for å ha stått i veien for kulen.
Og folk flest kjøper det blindt. Tiltroen til politiet som den yrkesgruppen med størst respekt og troverdighet i befolkningen ligger stabilt på rundt 90 prosent. Dette gjelder i Norge og i de fleste land i verden. Alt dette er mulig fordi folk lukker øynene for sin egen idioti. De lar seg lure, lar seg frivillig villede av tyrannene.
Det er skikkelig sinnssykt…
I det hele tatt: Det er veldig mye som er snudd opp/ned i dagens verden.
En viktig grunn til dette er at vi blir alle født inn i en ja-verden, og tidlig forvandlet fra mennesker med fri vilje til båndopptakere, som med ivrige smil om munnen gjentar andres ord og gjerninger. Det begynner tidlig, allerede i vuggen og med foreldrene, men det begynner virkelig å ta av når barnet begynner på skolen. Elevene som villig underkaster seg autoriteten, som pisser lærerne oppover ryggen blir premiert, de som som voksne blir mest mulig lik den forrige generasjonen, som igjen blir lærere og forbilder for neste generasjon. Og slik fortsetter og forsterkes elendigheten.
Media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende som myten går ut på. Dens oppgave er å understøtte all urettferdigheten som blir utøvet av de andre maktene. Joseph Goebbels ville blitt stolt av sine etterkommere i media hvis han hadde kunnet sett med hvilken dyktighet de manipulerer sitt medium. Det er ikke snakk om at de lar være å rapportere… uheldige hendelser, men disse hendelsene blir beskrevet som enkelttilfeller, eller noe som sjeldenheter i dagens verden. De er ikke normen. De er ikke et resultat av et sykt samfunn, bare syke utslag av et stort sett duggfriskt samfunn, det best tenkelige, et resultat av riktig tenkning gjennom generasjoner, en lineær historietolkning som sier at alt blir bedre jo nærmere en kommer nåtiden. Løgner blir sannhet. Sannheten blir begravd i en søppelhaug av rust og gift.
Lydighet ovenfor offentlige og private myndigheter blir gjerne fremstilt som ansvarlighet, som det eneste ansvarlige. Og hvis en absolutt skal være ulydig, må det skje etter gitte regler. Lover og regler er laget av og for de rike og mektige, mot de maktesløse, mot de som lite eller intet har. Og folk flest godtar det, som gode sauer, som gode båndopptakere. Veldig få stiller spørsmålstegn ved fundamentet, ved berettigelsen et gitt styresett eller dets ivrige representanter har til å bestemme enkeltmenneskers og gruppers skjebne, til å bestemme skjebnen til hvert eneste menneske på kloden, til å dømme oss til sakte, kollektivt selvmord.
Så når noen gjør noe, når det stiller spørsmål, når de motarbeider og også forsvarer seg mot angrep fra maktens bøller, fra maktens villige redskap retter raseriet seg mot dem. Hjernevasken vi har gjennomgått, automatikken vi har fått innpodet siden vuggen trer i funksjon. Den offentlige og private fordømmelse rammer de som våger å trå utenfor de gitte, stramme rammer. Makten strammer sitt grep om sine villige tjenere, mens intet blir gjort med det som helt åpenbart er galt. Tvert om, grepet strammes. Overvåkningen og undertrykkelsen av alle ledd i samfunnet økes. Folk flest støtter det, hvis de i det hele tatt har noen mening. Andelen av befolkningen som under et desperat ønske om illusorisk trygghet støtter overvåkning i offentlige rom og også private hjem øker. Lover som blir innført i stadig flere land gjør det til en forbrytelse å overhodet gjøre noe som kan tolkes som forsøk på å forandre samfunnet.
Vi sover i sannhet en fornuftens søvn som avler monstre.
Sinnssykt.
Denne tydelige utviklingen var godt i gang lenge før 11. september 2002. Men den er en av flere hendelser som blir brukt som påskudd til å raske på prosessen. Et økende antall mennesker blir slengt inn i et mørkt hull uten foranledning og den minste berettigelse, hvis noe slikt noe slikt noensinne har eksistert. Det som var sant før er enda sannere nå. Vi lever i det best mulige samfunn. Du kan være uenig, men pass deg, ellers kommer vi og tar deg. Det kan skje i full åpenhet, gjennom skafottmetoden eller du kan havne i et en mørk fuktig (eller polstret) celle enten på et sykehus eller et mer synliggjort fengsel. «Sinnssykdom» har blitt brukt som unnskyldning til å rydde dissidenter av veien siden før Romerrikets dager. Kafkas beskrivelse av Prosessen var moderne lenge før han skrev om den. Dommen er ikke selve domsavsigelsen, men prosessen. Innen de hugger hodet av stakkaren eller brenner han eller henne på bålet er vedkommende redusert til et skjelvende vrak som ikke eier munn eller mæle eller livsvilje tilbake. Alt er igjen bra i verden og de ivrige tjenerne og publikum klapper. De kan lene seg tilbake i stolen og gjenta sitt mantra om at alt er bra.
Virkelighetsflukt har alltid blitt tatt for å være et sikkert tegn på dårlig psykisk helse. Det er nesten morsomt. Verden er en komedie for de som tenker og en tragedie for de med følelser. Det blir dog stadig færre av dem.
Adferdsforskningen går stadig fremover. Det blir snakket i økende grad om et fremstidssamfunn uten forbrytelser. Menneskenes aggressivitet leder til all elendighet, sies det. Bare i liten grad blir det «spekulert» i grunnene til all den vilkårlige aggressiviteten. Og et verdenssamfunn som i århundrer har gitt seg selv enerett til voldsutøvelse, blir stadig bedre til det.
Det blir i stadig kraftigere ordlag talt om behovet for å utrydde menneskenes aggressivitet, også blant de som kaller seg radikale, men som samarbeider i stor grad med myndigheter og får politiet til å smile etter demonstrasjoner, selv om dette innvendige og utvendige raseriet, denne alltid tilstedeværende vreden rettet mot en gjennomgripende urettferdig verden helt åpenbart er det som fortsetter å gi opprørere og fritenkere viljen de trenger til å kjempe videre. Man snakker om å begynne i tidlig alder (som om de ikke allerede har begynt med det), om å plukke ut barn med voldelige, forbryterske tendenser. Sannsynligvis vil det bli snakk om å sende dem på spesialskoler. Glem ikke at selv i et fremtidig idealsamfunn vil det bli nødvendig med en politistyrke som kan takle utilfredse elementer.
Og folk flest står på sidelinjen og jubler.
Og spytter og hytter nevene i raseri mot heksen på vei mot bålet.
Skikkelig sinnssykt.
Gøteborg: Flere merkelige politiaksjoner i dagene før eu-toppmøtet «retter søkelyset mot bråkmakere og bombemenn». Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Vilkårlig internering og deportering blir brukt i stor grad. De arresterte blir spyttet på og slått av Gøteborgerne og det blir skreket mot dem at «jævla svin, dere kommer her og ødelegger byen vår». Politifolk får medaljer etterpå og skryt av myndighetene. «Vi kan med rette være stolt av vårt oppofrende politikorps».
Genova: Indre bydel blir hermetisk lukket. Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.
København, Rostock og Aten er noen få nyere eksempler.
Dette som en liten innledning, et lite utvalg fra dagens virkelighet.
DEMONSTRANTER ANGRIPER POLITIET
Dette og lignende overskrifter dominerer gjerne norske og utenlandske media etter demonstrasjoner der demonstranter har blitt angrepet av politiet og generelt sett har blitt hindret på alle tenkelige og utenkelige måter i å uttrykke seg. En liten gruppe demonstranter skal ettersigende ha gått løs på en overtallig gruppe godt trente politifolk i rustning og som er bevæpnet med køller, skjold og skytevåpen. Politifolk kan skyte ned ubevæpnede mennesker og den som blir skutt får skylden for å ha stått i veien for kulen.
Og folk flest kjøper det blindt. Tiltroen til politiet som den yrkesgruppen med størst respekt og troverdighet i befolkningen ligger stabilt på rundt 90 prosent. Dette gjelder i Norge og i de fleste land i verden. Alt dette er mulig fordi folk lukker øynene for sin egen idioti. De lar seg lure, lar seg frivillig villede av tyrannene.
Det er skikkelig sinnssykt…
I det hele tatt: Det er veldig mye som er snudd opp/ned i dagens verden.
En viktig grunn til dette er at vi blir alle født inn i en ja-verden, og tidlig forvandlet fra mennesker med fri vilje til båndopptakere, som med ivrige smil om munnen gjentar andres ord og gjerninger. Det begynner tidlig, allerede i vuggen og med foreldrene, men det begynner virkelig å ta av når barnet begynner på skolen. Elevene som villig underkaster seg autoriteten, som pisser lærerne oppover ryggen blir premiert, de som som voksne blir mest mulig lik den forrige generasjonen, som igjen blir lærere og forbilder for neste generasjon. Og slik fortsetter og forsterkes elendigheten.
Media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende som myten går ut på. Dens oppgave er å understøtte all urettferdigheten som blir utøvet av de andre maktene. Joseph Goebbels ville blitt stolt av sine etterkommere i media hvis han hadde kunnet sett med hvilken dyktighet de manipulerer sitt medium. Det er ikke snakk om at de lar være å rapportere… uheldige hendelser, men disse hendelsene blir beskrevet som enkelttilfeller, eller noe som sjeldenheter i dagens verden. De er ikke normen. De er ikke et resultat av et sykt samfunn, bare syke utslag av et stort sett duggfriskt samfunn, det best tenkelige, et resultat av riktig tenkning gjennom generasjoner, en lineær historietolkning som sier at alt blir bedre jo nærmere en kommer nåtiden. Løgner blir sannhet. Sannheten blir begravd i en søppelhaug av rust og gift.
Lydighet ovenfor offentlige og private myndigheter blir gjerne fremstilt som ansvarlighet, som det eneste ansvarlige. Og hvis en absolutt skal være ulydig, må det skje etter gitte regler. Lover og regler er laget av og for de rike og mektige, mot de maktesløse, mot de som lite eller intet har. Og folk flest godtar det, som gode sauer, som gode båndopptakere. Veldig få stiller spørsmålstegn ved fundamentet, ved berettigelsen et gitt styresett eller dets ivrige representanter har til å bestemme enkeltmenneskers og gruppers skjebne, til å bestemme skjebnen til hvert eneste menneske på kloden, til å dømme oss til sakte, kollektivt selvmord.
Så når noen gjør noe, når det stiller spørsmål, når de motarbeider og også forsvarer seg mot angrep fra maktens bøller, fra maktens villige redskap retter raseriet seg mot dem. Hjernevasken vi har gjennomgått, automatikken vi har fått innpodet siden vuggen trer i funksjon. Den offentlige og private fordømmelse rammer de som våger å trå utenfor de gitte, stramme rammer. Makten strammer sitt grep om sine villige tjenere, mens intet blir gjort med det som helt åpenbart er galt. Tvert om, grepet strammes. Overvåkningen og undertrykkelsen av alle ledd i samfunnet økes. Folk flest støtter det, hvis de i det hele tatt har noen mening. Andelen av befolkningen som under et desperat ønske om illusorisk trygghet støtter overvåkning i offentlige rom og også private hjem øker. Lover som blir innført i stadig flere land gjør det til en forbrytelse å overhodet gjøre noe som kan tolkes som forsøk på å forandre samfunnet.
Vi sover i sannhet en fornuftens søvn som avler monstre.
Sinnssykt.
Denne tydelige utviklingen var godt i gang lenge før 11. september 2002. Men den er en av flere hendelser som blir brukt som påskudd til å raske på prosessen. Et økende antall mennesker blir slengt inn i et mørkt hull uten foranledning og den minste berettigelse, hvis noe slikt noe slikt noensinne har eksistert. Det som var sant før er enda sannere nå. Vi lever i det best mulige samfunn. Du kan være uenig, men pass deg, ellers kommer vi og tar deg. Det kan skje i full åpenhet, gjennom skafottmetoden eller du kan havne i et en mørk fuktig (eller polstret) celle enten på et sykehus eller et mer synliggjort fengsel. «Sinnssykdom» har blitt brukt som unnskyldning til å rydde dissidenter av veien siden før Romerrikets dager. Kafkas beskrivelse av Prosessen var moderne lenge før han skrev om den. Dommen er ikke selve domsavsigelsen, men prosessen. Innen de hugger hodet av stakkaren eller brenner han eller henne på bålet er vedkommende redusert til et skjelvende vrak som ikke eier munn eller mæle eller livsvilje tilbake. Alt er igjen bra i verden og de ivrige tjenerne og publikum klapper. De kan lene seg tilbake i stolen og gjenta sitt mantra om at alt er bra.
Virkelighetsflukt har alltid blitt tatt for å være et sikkert tegn på dårlig psykisk helse. Det er nesten morsomt. Verden er en komedie for de som tenker og en tragedie for de med følelser. Det blir dog stadig færre av dem.
Adferdsforskningen går stadig fremover. Det blir snakket i økende grad om et fremstidssamfunn uten forbrytelser. Menneskenes aggressivitet leder til all elendighet, sies det. Bare i liten grad blir det «spekulert» i grunnene til all den vilkårlige aggressiviteten. Og et verdenssamfunn som i århundrer har gitt seg selv enerett til voldsutøvelse, blir stadig bedre til det.
Det blir i stadig kraftigere ordlag talt om behovet for å utrydde menneskenes aggressivitet, også blant de som kaller seg radikale, men som samarbeider i stor grad med myndigheter og får politiet til å smile etter demonstrasjoner, selv om dette innvendige og utvendige raseriet, denne alltid tilstedeværende vreden rettet mot en gjennomgripende urettferdig verden helt åpenbart er det som fortsetter å gi opprørere og fritenkere viljen de trenger til å kjempe videre. Man snakker om å begynne i tidlig alder (som om de ikke allerede har begynt med det), om å plukke ut barn med voldelige, forbryterske tendenser. Sannsynligvis vil det bli snakk om å sende dem på spesialskoler. Glem ikke at selv i et fremtidig idealsamfunn vil det bli nødvendig med en politistyrke som kan takle utilfredse elementer.
Og folk flest står på sidelinjen og jubler.
Og spytter og hytter nevene i raseri mot heksen på vei mot bålet.
Skikkelig sinnssykt.
Forurensing dreper - også i små doser
Forurensning kan drepe mennesker, selv i små mengder, heter det i en forskningsrapport som ble lagt fram fredag.
Rapporten bygger på en studie foretatt i 12 europeiske storbyer, og fastslår at forurensning er enda farligere enn forskere tidligere har erkjent. Studien viser en klar sammenheng mellom innholdet av svart røyk og svoveldioksyd i luften, og innbyggernes helsetilstand. Rapporten viser at forurensningen dreper, selv om den holdes på et nivå under de maksimalgrenser som er lovlige og aksepterte i dag.
Dette betyr at utslippene av giftige stoffer må reduseres til langt under dagens nivå.
Det er Klea Katsouyanni fra universitetet i Aten og forskere fra den tolv storbyene som har lagt fram undersøkelsen. Den er offentliggjort i det britiske tidsskriftet British Medical Journal.
- Dette er første gang vi kan legge fram en større samordnet studie av hvordan forurensning påvirker dødelighet, heter det i rapporten. - Vi har sammenliknet 12 større byer, og brukt nøyaktig de samme metodene for hver enkelt.
Forskerne fastslår at det som er sagt om hver enkelt av byene, stemmer for dem alle.
Forholdsvis høye nivåer av luftforurensning slår i følge rapporten tydelig ut på dødelighetsstatistikken. Forskerne understreker at nivåene som blir beskrevet som «forholdsvis høye», egentlig ikke er høye i det hele tatt. De ligger godt under allment anerkjente internasjonale standarder.
- Hvis vi hadde påstått dette for ti år siden, ville ingen ha trodd oss, skriver forskerne videre.
De tar for seg storbyene Aten, Barcelona, Bratislava, Krakov, Køln, Lods, London, Lyon, Milano, Paris, Poznan og Wroclaw - byer som til sammen har mer enn 23 millioner innbyggere.
En rekke land revurderer nå sine fastlagte grenser regler for hvilke nivåer for luftforurensning som er godtakbare.
Den samlede forurensningen er i de fleste tilfeller lavere enn i de verste periodene på 1950 - og 1960 - tallet. Utslipp av nye stoffer som den gang var ukjente eller mindre vanlige, har imidlertid bidratt til å forverre problemet, heter det i rapporten.
Forskerne har også funnet ut at forurensningen tar livet av flere vesteuropeere enn østeuropeere. Forskerne har likevel ikke funnet noen umiddelbar forklaring på dette fenomenet. I Vest - Europa fører forurensning i verste fall til at at dødeligheten stiger med 3 prosent. Det tilsvarende tallet for Øst - Europa er 0,6 til 0,8 prosent.
- Dette er et helt uventet resultat, sier Katsouyanni. Hun tror forskjellen kan skyldtes ulikheter i målemetoder eller kulturbetingede forskjeller. Hun sier det trengs mer mer forskning før man kan få klarhet i disse spørsmålene.
Rapporten til Katsouyanni og hennes forskerkolleger er ikke alene om å advare mot skadevirkningene av luftforurensning. Sist uke påpekte italienske forskere en klar sammenheng mellom luftforurensning og dødsfall som følge av kreft. Tyske forskere har dessuten funnet at luftforurensning kan gjøre blod tykkere, noe som kan føre til flere tilfeller av hjerteattakk.
Kommentar: Forskere kan være utrolig dumme, spesielt om ting som ligger like opp i dagen. De innser kort og godt ikke de mest elementære sannheter. Grunnen til at forurensningen dreper flere i vest enn i øst er åpenbar: «Utviklingen» er kommet lenger her. Og giftstoffene blir stadig farligere jo lenger teknologien og sivilisasjonen utvikler seg.
Rapporten bygger på en studie foretatt i 12 europeiske storbyer, og fastslår at forurensning er enda farligere enn forskere tidligere har erkjent. Studien viser en klar sammenheng mellom innholdet av svart røyk og svoveldioksyd i luften, og innbyggernes helsetilstand. Rapporten viser at forurensningen dreper, selv om den holdes på et nivå under de maksimalgrenser som er lovlige og aksepterte i dag.
Dette betyr at utslippene av giftige stoffer må reduseres til langt under dagens nivå.
Det er Klea Katsouyanni fra universitetet i Aten og forskere fra den tolv storbyene som har lagt fram undersøkelsen. Den er offentliggjort i det britiske tidsskriftet British Medical Journal.
- Dette er første gang vi kan legge fram en større samordnet studie av hvordan forurensning påvirker dødelighet, heter det i rapporten. - Vi har sammenliknet 12 større byer, og brukt nøyaktig de samme metodene for hver enkelt.
Forskerne fastslår at det som er sagt om hver enkelt av byene, stemmer for dem alle.
Forholdsvis høye nivåer av luftforurensning slår i følge rapporten tydelig ut på dødelighetsstatistikken. Forskerne understreker at nivåene som blir beskrevet som «forholdsvis høye», egentlig ikke er høye i det hele tatt. De ligger godt under allment anerkjente internasjonale standarder.
- Hvis vi hadde påstått dette for ti år siden, ville ingen ha trodd oss, skriver forskerne videre.
De tar for seg storbyene Aten, Barcelona, Bratislava, Krakov, Køln, Lods, London, Lyon, Milano, Paris, Poznan og Wroclaw - byer som til sammen har mer enn 23 millioner innbyggere.
En rekke land revurderer nå sine fastlagte grenser regler for hvilke nivåer for luftforurensning som er godtakbare.
Den samlede forurensningen er i de fleste tilfeller lavere enn i de verste periodene på 1950 - og 1960 - tallet. Utslipp av nye stoffer som den gang var ukjente eller mindre vanlige, har imidlertid bidratt til å forverre problemet, heter det i rapporten.
Forskerne har også funnet ut at forurensningen tar livet av flere vesteuropeere enn østeuropeere. Forskerne har likevel ikke funnet noen umiddelbar forklaring på dette fenomenet. I Vest - Europa fører forurensning i verste fall til at at dødeligheten stiger med 3 prosent. Det tilsvarende tallet for Øst - Europa er 0,6 til 0,8 prosent.
- Dette er et helt uventet resultat, sier Katsouyanni. Hun tror forskjellen kan skyldtes ulikheter i målemetoder eller kulturbetingede forskjeller. Hun sier det trengs mer mer forskning før man kan få klarhet i disse spørsmålene.
Rapporten til Katsouyanni og hennes forskerkolleger er ikke alene om å advare mot skadevirkningene av luftforurensning. Sist uke påpekte italienske forskere en klar sammenheng mellom luftforurensning og dødsfall som følge av kreft. Tyske forskere har dessuten funnet at luftforurensning kan gjøre blod tykkere, noe som kan føre til flere tilfeller av hjerteattakk.
(Reuter og NTB)
NRK Text Tv s. 151 - 157
«Bakgrunn» 6. juni 1997
NRK Text Tv s. 151 - 157
«Bakgrunn» 6. juni 1997
Kommentar: Forskere kan være utrolig dumme, spesielt om ting som ligger like opp i dagen. De innser kort og godt ikke de mest elementære sannheter. Grunnen til at forurensningen dreper flere i vest enn i øst er åpenbar: «Utviklingen» er kommet lenger her. Og giftstoffene blir stadig farligere jo lenger teknologien og sivilisasjonen utvikler seg.
Brev til fraværende kamerat
Jeg hadde en SINNSSYK sprø og gal praktfull drøm nå nettopp, der vi og en gjeng med andre Fremmede LEVDE og spilt og sang oss igjennom en gjeng med sanger. Og hvis ikke disse sangene ble skapt på seksti tallet... så burde de ha blitt det.
Det var fakler og det var ild, natt og Liv, som du skjønner mye mer en visjon, enn en drøm egentlig. Det var en visjon, en som jeg har fått en sjelden gang i årenes løp, av et alternativt samfunn, uavhengig av det forkvaklede utenfor. Og disse MINNENE, de må hentes fram igjen fra drømmen, som allerede nå falmer.
Det trenger jeg hjelp og oppmuntring til, hvis du skjønner hva jeg mener.
Husker du telefonsamtalen vi hadde for TO MÅNEDER SIDEN MINST? Om Reise og Ild i natten? Det er på tide vi får ut fingeren. Som jeg har påpekt mange ganger, så koster ikke dette penger, ikke i sin enklere form, og definitivt ikke som forberedelser til noe større.
Jeg husker, det som er skjult, og jeg ønsker å leve det. Flertallet av disse visjonene, i årenes løp, har kommet i forbindelse med eller tilknytter Heksenatten, men er ikke avhengig av den. Selvsagt ikke. Hele poenget er å vokse forbi slike enkelte hendelser, begrensninger.
Det var MUSIKK, mann, og FILM og EKSTREM VIRKELIGHET - HYPERVIRKELIGHET, slik det antagelig framstår i ekstremt klarsyn, slik det en sjelden gang framstår for meg.
Det må skje oftere, mye oftere, spesielt når man gjør det, lever det ut, da visjonene nødvendigvis må bli enda sterkere, tydeligere, mer intense. Handling MÅ følge ord og tanker, ellers blir alt meningsløst.
Jeg visste at jeg drømte... og at jeg ikke gjorde det. Jeg var alle steder samtidig og samtidig forankret i skallet. Dypere forankret enn NOEN GANG. Jeg så fra alle mulige vinkler og synsvinkler og sansevinkler samtidig og samtidig bedre enn noensinne fra mitt dagligdagse ståsted.
Å nekte oss dette, selv bare noen dager i uken er en forbrytelse mot oss selv og alt som er.
Å nekte oss det i måneder, måned etter måned, er... er... (det verst tenkelige adjektiv settes inn her) uhyre blekt.
LIVET er uhyre mye mer enn det vi opplever til dagen, og det finnes ingen unnskyldning for å nekte oss noe av det. At vi selv nekter oss mye av det er spesielt ILLE.
Det var ROSE POWER (med torner) og Manson (bare deler av han he he) og Nietzsche og Crowley og Morrison og åndedans og galskap og fred og ufred og ild som strekker seg inn i natten og ubeskrivelig mye mer.
Ubeskrivelig! Det er det største ordet jeg kjenner.
Natten er ubeskrivelig, den strekker seg til høyre og venstre, opp og ned, innover og utover i dypet, i det uendelige. Jeg opplevde å være fast forankret, veldig forankret, på ett sted og tross det se uendeligheten og evigheten. Alle mine millioner sanser strakte seg bortenfor, forbi det, forbi alt. Bortenfor alt, fantes det fortsatt mer. Ord strekker ikke til, overhodet ikke. Bare handling kan stille den enorme HUNGEREN innvendig. Handling både med og uten ord. Tilværelsen er meningsløs. Vi skaper mening med våre HANDLINGER. Og den er fortsatt meningsløs, den vil alltid være det. Og vi er Mennesker og strekker fordi, bortenfor også det. Og det definerer våre liv.
Jeg svever og jeg er fastere forankret i Jorden og tilværelsen enn noen gang. Det er stort! Det er stort, det er altomfattende og bortenfor det, bortenfor... alt.
Drømmer Tilhører Natten
Amos
Som kunne sittet her og skrevet på dette brevet i dagevis...
En fullstendig sprø natt, en vårdag, før det store selskapet starter.
Det var fakler og det var ild, natt og Liv, som du skjønner mye mer en visjon, enn en drøm egentlig. Det var en visjon, en som jeg har fått en sjelden gang i årenes løp, av et alternativt samfunn, uavhengig av det forkvaklede utenfor. Og disse MINNENE, de må hentes fram igjen fra drømmen, som allerede nå falmer.
Det trenger jeg hjelp og oppmuntring til, hvis du skjønner hva jeg mener.
Husker du telefonsamtalen vi hadde for TO MÅNEDER SIDEN MINST? Om Reise og Ild i natten? Det er på tide vi får ut fingeren. Som jeg har påpekt mange ganger, så koster ikke dette penger, ikke i sin enklere form, og definitivt ikke som forberedelser til noe større.
Jeg husker, det som er skjult, og jeg ønsker å leve det. Flertallet av disse visjonene, i årenes løp, har kommet i forbindelse med eller tilknytter Heksenatten, men er ikke avhengig av den. Selvsagt ikke. Hele poenget er å vokse forbi slike enkelte hendelser, begrensninger.
Det var MUSIKK, mann, og FILM og EKSTREM VIRKELIGHET - HYPERVIRKELIGHET, slik det antagelig framstår i ekstremt klarsyn, slik det en sjelden gang framstår for meg.
Det må skje oftere, mye oftere, spesielt når man gjør det, lever det ut, da visjonene nødvendigvis må bli enda sterkere, tydeligere, mer intense. Handling MÅ følge ord og tanker, ellers blir alt meningsløst.
Jeg visste at jeg drømte... og at jeg ikke gjorde det. Jeg var alle steder samtidig og samtidig forankret i skallet. Dypere forankret enn NOEN GANG. Jeg så fra alle mulige vinkler og synsvinkler og sansevinkler samtidig og samtidig bedre enn noensinne fra mitt dagligdagse ståsted.
Å nekte oss dette, selv bare noen dager i uken er en forbrytelse mot oss selv og alt som er.
Å nekte oss det i måneder, måned etter måned, er... er... (det verst tenkelige adjektiv settes inn her) uhyre blekt.
LIVET er uhyre mye mer enn det vi opplever til dagen, og det finnes ingen unnskyldning for å nekte oss noe av det. At vi selv nekter oss mye av det er spesielt ILLE.
Det var ROSE POWER (med torner) og Manson (bare deler av han he he) og Nietzsche og Crowley og Morrison og åndedans og galskap og fred og ufred og ild som strekker seg inn i natten og ubeskrivelig mye mer.
Ubeskrivelig! Det er det største ordet jeg kjenner.
Natten er ubeskrivelig, den strekker seg til høyre og venstre, opp og ned, innover og utover i dypet, i det uendelige. Jeg opplevde å være fast forankret, veldig forankret, på ett sted og tross det se uendeligheten og evigheten. Alle mine millioner sanser strakte seg bortenfor, forbi det, forbi alt. Bortenfor alt, fantes det fortsatt mer. Ord strekker ikke til, overhodet ikke. Bare handling kan stille den enorme HUNGEREN innvendig. Handling både med og uten ord. Tilværelsen er meningsløs. Vi skaper mening med våre HANDLINGER. Og den er fortsatt meningsløs, den vil alltid være det. Og vi er Mennesker og strekker fordi, bortenfor også det. Og det definerer våre liv.
Jeg svever og jeg er fastere forankret i Jorden og tilværelsen enn noen gang. Det er stort! Det er stort, det er altomfattende og bortenfor det, bortenfor... alt.
Drømmer Tilhører Natten
Amos
Som kunne sittet her og skrevet på dette brevet i dagevis...
En fullstendig sprø natt, en vårdag, før det store selskapet starter.
Dette ble skrevet før en Heksenatt for noen år siden. Selve Heksenatten ble enda villere enn brevet og drømmen, bortenfor alle drømmer.
I dag
I dag…
utrydder verdenssamfunnet tusenvis av livsformer
ødelegger verdenssamfunnet enda litt mer av naturen
drukner livet på jorden i ødeleggende menneskeskapte kjemikalier
blir de rike rikere og de fattige enda fattigere
er menneskeheten i ferd å begå kollektivt selvmord
fortsetter mennesker flest å tro på tyrannenes løgner
er nordmenn typisk i så måte (og alle måter beskrevet her)
gir 4 millioner nordmenn blaffen
I dag…
ser to millioner nordmenn nyhetene, først og fremst for å bli enda litt dummere.
utrydder verdenssamfunnet tusenvis av livsformer
ødelegger verdenssamfunnet enda litt mer av naturen
drukner livet på jorden i ødeleggende menneskeskapte kjemikalier
blir de rike rikere og de fattige enda fattigere
er menneskeheten i ferd å begå kollektivt selvmord
fortsetter mennesker flest å tro på tyrannenes løgner
er nordmenn typisk i så måte (og alle måter beskrevet her)
gir 4 millioner nordmenn blaffen
I dag…
ser to millioner nordmenn nyhetene, først og fremst for å bli enda litt dummere.
Dette er en litt gammel sak, men enda mer aktuell.
Jeg fant den på roteloftet mitt.
Noen som beviser at man skal ikke undervurdere
verdien av roteloft.
Jeg fant den på roteloftet mitt.
Noen som beviser at man skal ikke undervurdere
verdien av roteloft.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
