Kommersialisering forvandler det som i utgangspunktet er eller kan være noe stort og verdifullt til noe billig og lite. Jeg har tidligere skrevet om det å selge seg, prostituere seg. Kommersialisering er en del av det og nært forbundet. Å selge seg er i kunsten, som i livet ellers å gå på akkord med sine verdier for å oppnå fordeler, enten økonomiske eller andre. De fleste av de gamle «heltene» gjorde det, til tross for at de ofte begynte med musikk med en svært kritisk holdning til både musikkselskapene og reklameindustrien. Når de hadde solgt noen millioner plater ble plutselig ikke deres opprinnelige kritiske verdier så viktig lenger. Vi ser resultatet av det i dag. De gamle melodiene er for lengst solgt til bruk i reklamebransjen. Den før ikke-nevnte butikkjeden trenger bare kontakte reklamefirmaet som sitter på reklamerettighetene, ikke den opprinnelige komponisten. Disse låtene har forlengst blitt gjennomkommersialisert og er i bruk på utallige reklamevideoer.
Men det oppleves like fælt hver gang man ser dem bli forbundet med alskens dritt.
Den andre tankerekken jeg gjør meg om temaet kommer til meg nesten hele tiden. Det gjelder de kommersielle bloggerne. De er om mulig enda verre… siden det de gjør ikke har noen verdi i utgangspunktet engang, men tvert om har bidratt til den allmenne forflatningen og fordummingen av samfunnet fra første stund.
De er vandrende reklameskilter. Det er det jeg ser når jeg leser bloggene deres eller til og meg bare ved å lese utdrag fra det de skriver. Jeg ser ikke mennesker i det hele tatt.
Reklame er en generell uting og finner stadig nye måter å dra oss inn i deres verden på. Det er ikke det at reklamen vil lure oss til å kjøpe noe vi slett ikke trenger som er aller verst, selv om det også er svært ille.
Det aller verste er livssynet reklamen formidler. Det snakker til sauen i oss alle, den lille stemmen i oss som ønsker å passe inn for enhver pris, som ønsker å være vellykket i samfunnets øyne, til flokkmentaliteten som hvisker til oss at vi bør være lik alle andre, den delen som ønsker å bli likt uansett hva vi må gjøre for å oppnå det.
Hvilket direkte menneskefiendtlig opplegg.
Dette har omgitt oss lenge, men de gamle måtene å lure folk opp i stry på gjennom reklame fungerer ikke like godt som før på Web 3.0, på Bleed, om du vil. I en verden der Internett blir en stadig større del av folks hverdag og eksistens er det den personlige reklame, reklameplakaten av kjøtt og blod (til forveksling) som funker best.
Fy søren for en verden vi lever i.
Noen relaterte artikler på Uten Grenser:
Superkonsumenter
Prostitusjon
Alt koster noe
Nøkkelen til sjelen
Sann kunstnerisk frihet
Det er egentlig lite å tilføye til essensen i dette innlegget, jeg kan bare si meg fullstendig enig.
SvarSlettMen jeg kan kanskje nevne hvor forbannet irriterende det er at visse merker insisterer på male logoen sin utover hele klesplagg. Jeg har allerede kjøpt genseren, hvorfor skal jeg gå rundt som en levende reklameplakat for Jack&Jones i tillegg?
Kan det være at at disse må selge for å tjene penger? At ulovlig nedlasting er en av grunnene til at reklame byråer så enkelt kan få rettighet til å bruk de? :-)
SvarSlettUtover det, ja...reklame er et onde! Et onde vi ikke vil bli kvitt!
For å si det åpenbare: nei, filnedlasting har slevsagt ingenting med dette å gjøre. Vi snakker som sagt om folk som er på solsiden etter å ha solgt millioner av plater. Og de solgte sangene sine for førti år siden, lenge før filnedlasting var et ord...
SvarSlettÅ, det er lett å bli kvitt det. Hvis fårbrukerne ikke hadde latt seg lure så fordømt lett hadde man fort blitt kvitt hele ruklet.
Ja, merkeklær er ekstra irriterende og enda mer så fordi de dominerer så sterkt.
Jeg er helt enig. Reklame er en del av rovdriften vi driver på oss selv som mennesker og rovdriften av naturen. Reklame søker å så spirer av angst i våre sinn og utnytte oss på vårt mest sårbare. Det er så ondskapsfullt at jeg mangler ord.
SvarSlettDe søker å gjøre oss mest mulig sårbare, for så å utnytte oss enda mer enn de allerede gjør.
SvarSlett