Navnet Kristelig Folkeparti har heldigvis blitt en gedigen selvmotsigelse, en løgn av ypperste merke.
Det er egentlig ikke nødvendig å si så mye her, annet enn at jeg var ikke sikker på om jeg ville gidde å skrive et innlegg om dem. I en verden av organisert sinnssykdom så er disse folkene de aller ypperste i så måte. Det er vanskelig å finne noe verre, og det at flere hundre tusen nordmenn kommer til å stemme på dem sier alt om nordmennene.
KRF bygger sin politikk på bibelen, på en fantasi, en syk og farlig fantasi som fortsatt dominerer i verden. Religionen er en menneskehetens svøpe og KRF er godt med når det gjelder det også. Ta nærmest enhver intolerant og bakstreversk holdning, og du finner det i KRF.
De er intoleransens våpendragere.
Viser innlegg med etiketten døde drittsekker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten døde drittsekker. Vis alle innlegg
fredag, september 11, 2009
tirsdag, september 01, 2009
Respekt
Fortjener politikerne eller andre på toppen i dagens samfunn noen form for respekt? Slevsagt ikke. Bare det at noen hevder at de gjør det bør fremtvinge en hysterisk og nedlatende og trist latter hos alle de noenlunde oppegående menneskene som måtte finnes.
Man skal liksom være høflig, sies det, ikke bruke sterke ord og nedlatende uttrykk, men disse skrevne og uskrevne reglene for god oppførsel er det slevsagt makteliten som står bak, som de står bak det meste som er egnet til at de lettere beholder den makten de har kloret til seg. Skal man «diskutere» med dem, la seg lure inn i deres bedragerske nett? Det er det som stadig vekk skjer og man får stadig demonstrert hvor tvers igjennom idiotisk det er.
Sannheten er at disse folkene ikke bør behandles på noen måte som engang ligner hyggelig. De er ødeleggere, monstre som gjør en allerede uhyggelig situasjon enda verre, som administrer menneskehetens kollektive selvmord. Dette er vesener som ruinerer enkeltmenneskers skjebne og menneskeheten som helhet.
De som sier sannheten om disse monstrene, som kaller en spade en spade blir gjerne utelatt fra debatter og sensurert, enten direkte eller indirekte. Jeg hører definitivt til dem.
Spillet er i gang igjen, minst like meningsløst og tragikomisk som før. Politikerne og journalistene kommer sammen rundt bordene for å forlede befolkningen enda en gang, og befolkningen lar seg lett forlede, selv om det finnes noen få unntak her og der. Men som sagt: de slipper uhyre sjelden til hos etablert media og da bare som rariteter man kan humre litt over.
Et «valg» er praktisk talt uten konsekvenser eller konsekvens. Det har ingen eller minimal relevans utenom den teaterscenen det foregår. Demokratiet er det snedigste diktatur i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse. Propagandaapparatet bestrider det slevsagt, og latterliggjør og ignorerer og truer alle som sier den åpenbare sannheten.
Det er ikke overraskende. Det overraskende og uhyggelige skjer når man får demonstrert hvor mange som lar seg bedra, som gang på gang på gang lar seg rævkjøre av dem uten å lære.
Respekt, som man sier må man gjøre seg fortjent til og verdens maktmennesker og tyranner har slevsagt knapt opparbeidet seg noe annet enn negativ respekt, ikke noe overhodet som tilsier at de skal bli behandlet på den hyggelige måten de blir behandlet på.
Samfunnets ledere og fremtredende borgere er kortsynte, dumme, grådige og maktsyke, alt på en gang, i beste fall.
Hvordan kan du finne på å påstå at de bør bli behandlet med noen respekt?
Man skal liksom være høflig, sies det, ikke bruke sterke ord og nedlatende uttrykk, men disse skrevne og uskrevne reglene for god oppførsel er det slevsagt makteliten som står bak, som de står bak det meste som er egnet til at de lettere beholder den makten de har kloret til seg. Skal man «diskutere» med dem, la seg lure inn i deres bedragerske nett? Det er det som stadig vekk skjer og man får stadig demonstrert hvor tvers igjennom idiotisk det er.
Sannheten er at disse folkene ikke bør behandles på noen måte som engang ligner hyggelig. De er ødeleggere, monstre som gjør en allerede uhyggelig situasjon enda verre, som administrer menneskehetens kollektive selvmord. Dette er vesener som ruinerer enkeltmenneskers skjebne og menneskeheten som helhet.
De som sier sannheten om disse monstrene, som kaller en spade en spade blir gjerne utelatt fra debatter og sensurert, enten direkte eller indirekte. Jeg hører definitivt til dem.
Spillet er i gang igjen, minst like meningsløst og tragikomisk som før. Politikerne og journalistene kommer sammen rundt bordene for å forlede befolkningen enda en gang, og befolkningen lar seg lett forlede, selv om det finnes noen få unntak her og der. Men som sagt: de slipper uhyre sjelden til hos etablert media og da bare som rariteter man kan humre litt over.
Et «valg» er praktisk talt uten konsekvenser eller konsekvens. Det har ingen eller minimal relevans utenom den teaterscenen det foregår. Demokratiet er det snedigste diktatur i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse. Propagandaapparatet bestrider det slevsagt, og latterliggjør og ignorerer og truer alle som sier den åpenbare sannheten.
Det er ikke overraskende. Det overraskende og uhyggelige skjer når man får demonstrert hvor mange som lar seg bedra, som gang på gang på gang lar seg rævkjøre av dem uten å lære.
Respekt, som man sier må man gjøre seg fortjent til og verdens maktmennesker og tyranner har slevsagt knapt opparbeidet seg noe annet enn negativ respekt, ikke noe overhodet som tilsier at de skal bli behandlet på den hyggelige måten de blir behandlet på.
Samfunnets ledere og fremtredende borgere er kortsynte, dumme, grådige og maktsyke, alt på en gang, i beste fall.
Hvordan kan du finne på å påstå at de bør bli behandlet med noen respekt?
onsdag, juli 15, 2009
Den skitne krigen
Det norske luftforsvaret (angrepet) misliker at en sivilist som er kritisk til NATOs krigføring i Afghanistan har kontroll over nettsiden luftforsvaret.no og klager saken inn for domeneklagenemda. Når man klikker på luftforsvaret.no blir man videreformidlet til sidene til Norges Kommunistiske Parti og det norske media kaller «kommunistisk propaganda», blant annet om den aggressive krigen angrepsalliansen NATO fører i Afghanistan. Her står det blant annet:
Dette er slevsagt ikke propaganda, men en del av den større sannheten som sjelden kommer norsk offentlighet for øret. Når man går inn på luftforsvarets egentlige sider derimot får man den sedvanlige retusjerte versjonen, får man propagandaen.
Jeg bruker ikke ordet «obskøn» ofte, fordi det i mine øyne så ofte blir misbrukt, som oftest i forbindelse med den ene eller andre uvanlige seksuelle aktiviteten, men «mottakelsen» de åtte drepte britiske soldatene fikk i går når de vendte tilbake til hjemlandet fra Afghanistan i kister er i sannhet obskøn, i den egentlige betydningen av ordet.
Militarisme, i seg selv og generelt sett, og støtten den har blant folk flest er en av mange aspekter av nasjonalisme, er ille nok i seg selv, men vestlige soldater som kriger og slakter og myrder i Afghanistan? Kom igjen da.
Storbritannia er, som norge en del av den aggressive angrepsalliansen NATO, en som har kjempet tre kriger og invadert to land uten provokasjon og noe som engang ligner en god grunn de siste ti årene, og forårsaket massiv lidelse.
Mange grunner har blitt fremlagt for å rettferdiggjøre dette, alle vaskeekte tullprat. «Vi» invaderte disse landene for å forsvare «oss». Vi gjorde det for å hjelpe befolkningen i de landene vi invaderte. Vi bombet dem tilbake til steinalderen for å hjelpe dem. Som vanlig så kollapser all logikk i møte med militaristisk propaganda.
De sier at vi skal støtte «våre» soldater fordi de kriger for oss. Lederne, krigshisserne i alle land sier det. Slik et passende argument.
Hvorfor skal vi støtte dem? Hvorfor skal vi støtte disse villige redskapene for militarisme og tyranni?
Det er naturlig at soldatenes slektninger sørger, antar jeg, selv om det ikke finnes noen god grunn for den stoltheten de snakket så villig om på britisk TV i går.
Men dette veldig offentlige sirkuset vi ser her er så visst sykt, er så visst obskønt, og så veldig, veldig vanlig.
Som vanlig så er den moderne verden snudd ned/opp og totalt forvrengt, bortenfor alt som engang ligner menneskelig og menneskelighet.
Den skitne krigen dreier seg ikke bare om å blåse uskyldige barn og lidende i filler, men er like mye en krig om vår menneskelighet, om at vi så enkelt lar oss lure av et iskaldt bedrag beregnet på å frata oss enhver selvstendig tanke. Krigen i Afghanistan foregår like mye her, i våre hjerter og tanker.
«Det er en skam at den Rød-Grønne regjeringen fører krig mot et fattig folk for å sikre USAs økonomiske og militære interesser. Norske soldater bidrar ikke til at folket i Afghanistan skal kunne leve i fred og selvstendighet. Den påståtte kamp mot terrorisme er rettet mot krefter som USA selv bygget opp mot Sovjet og for å holde militærbaser i Mellom-Østen.»
Dette er slevsagt ikke propaganda, men en del av den større sannheten som sjelden kommer norsk offentlighet for øret. Når man går inn på luftforsvarets egentlige sider derimot får man den sedvanlige retusjerte versjonen, får man propagandaen.
Jeg bruker ikke ordet «obskøn» ofte, fordi det i mine øyne så ofte blir misbrukt, som oftest i forbindelse med den ene eller andre uvanlige seksuelle aktiviteten, men «mottakelsen» de åtte drepte britiske soldatene fikk i går når de vendte tilbake til hjemlandet fra Afghanistan i kister er i sannhet obskøn, i den egentlige betydningen av ordet.
Militarisme, i seg selv og generelt sett, og støtten den har blant folk flest er en av mange aspekter av nasjonalisme, er ille nok i seg selv, men vestlige soldater som kriger og slakter og myrder i Afghanistan? Kom igjen da.
Storbritannia er, som norge en del av den aggressive angrepsalliansen NATO, en som har kjempet tre kriger og invadert to land uten provokasjon og noe som engang ligner en god grunn de siste ti årene, og forårsaket massiv lidelse.
Mange grunner har blitt fremlagt for å rettferdiggjøre dette, alle vaskeekte tullprat. «Vi» invaderte disse landene for å forsvare «oss». Vi gjorde det for å hjelpe befolkningen i de landene vi invaderte. Vi bombet dem tilbake til steinalderen for å hjelpe dem. Som vanlig så kollapser all logikk i møte med militaristisk propaganda.
De sier at vi skal støtte «våre» soldater fordi de kriger for oss. Lederne, krigshisserne i alle land sier det. Slik et passende argument.
Hvorfor skal vi støtte dem? Hvorfor skal vi støtte disse villige redskapene for militarisme og tyranni?
Det er naturlig at soldatenes slektninger sørger, antar jeg, selv om det ikke finnes noen god grunn for den stoltheten de snakket så villig om på britisk TV i går.
Men dette veldig offentlige sirkuset vi ser her er så visst sykt, er så visst obskønt, og så veldig, veldig vanlig.
Som vanlig så er den moderne verden snudd ned/opp og totalt forvrengt, bortenfor alt som engang ligner menneskelig og menneskelighet.
Den skitne krigen dreier seg ikke bare om å blåse uskyldige barn og lidende i filler, men er like mye en krig om vår menneskelighet, om at vi så enkelt lar oss lure av et iskaldt bedrag beregnet på å frata oss enhver selvstendig tanke. Krigen i Afghanistan foregår like mye her, i våre hjerter og tanker.
mandag, mai 25, 2009
Dokument nr. 15 (1995-96)
Rapport til Stortinget om overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten).
Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.
Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.
Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.
Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.
Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.
Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.
Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.
Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.
Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:
Bukken og havresekken i mentes mente
Maktens Vei
1984
USAs dødskvadroner
Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.
Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.
Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.
Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.
Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.
Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.
Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.
Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.
Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:
Bukken og havresekken i mentes mente
Maktens Vei
1984
USAs dødskvadroner
Fire år etter Lund-rapporten
De farlige forfatterne
Minnet om overgrepene lever videre
CIAs mann
Jeg har ikke klart å lokalisere hjemmesiden til Organisasjonen mot politisk overvåkning siden start.no fjernet den.
Godord om Håkon Lie?
Jeg har ingenting godt å si om Håkon Lie. Hvordan noen kan ha det er helt utenfor min begripelse.
Jeg har en masse vondt å si om han, men i et anfall av sjelden høflighet skal jeg la det meste av det ligge. To ting stiger først og fremst til overflaten.
Han løp CIA og USAs ærend i store deler av etterkrigstiden og var et maktmenneske av verste sort. Både i sin egenskap av partisekretær i AP og ellers støttet han ivrig den norske etterretningens forfølgelse av kommunister og andre radikale, for igjen å være forsiktig. Håkon Lie var en Fryktens mann og støttet helhjertet Fryktens Politikk. Mange ødelagte menneskeskjebner følger i hans fotspor. Mange på venstresiden i norsk politikk vil med rette hoppe høyt av glede i dag, mange av de han ødela livene til og slektningene deres. I hvert fall vil de feire i skjul. Jeg skulle ønske de ville ha gjort det i full offentlighet.
Jeg kan forestille meg hvordan han vil bli offentlig hyllet i de nærmeste dagene. Igjen blir jeg forundret over hvordan folk etter sin død blir fremstilt i et nærmest hysterisk positivt lys. De siste årene før hans død så vi en fullstendig hvitvasking av hans rolle i brutal norsk undertrykkelseshistorie, og det blir nok bare forsterket nå.
Jeg har en masse vondt å si om han, men i et anfall av sjelden høflighet skal jeg la det meste av det ligge. To ting stiger først og fremst til overflaten.
Han løp CIA og USAs ærend i store deler av etterkrigstiden og var et maktmenneske av verste sort. Både i sin egenskap av partisekretær i AP og ellers støttet han ivrig den norske etterretningens forfølgelse av kommunister og andre radikale, for igjen å være forsiktig. Håkon Lie var en Fryktens mann og støttet helhjertet Fryktens Politikk. Mange ødelagte menneskeskjebner følger i hans fotspor. Mange på venstresiden i norsk politikk vil med rette hoppe høyt av glede i dag, mange av de han ødela livene til og slektningene deres. I hvert fall vil de feire i skjul. Jeg skulle ønske de ville ha gjort det i full offentlighet.
Jeg kan forestille meg hvordan han vil bli offentlig hyllet i de nærmeste dagene. Igjen blir jeg forundret over hvordan folk etter sin død blir fremstilt i et nærmest hysterisk positivt lys. De siste årene før hans død så vi en fullstendig hvitvasking av hans rolle i brutal norsk undertrykkelseshistorie, og det blir nok bare forsterket nå.
tirsdag, mai 05, 2009
Om nina karin monsen og prisen
Hun avslører seg selv, som enhver intolerant tyrannspire. Hvordan dette kan ha noe med fritt ord å gjøre forstår jeg ikke.
Jeg synes det er bra at skvipet hennes kommer ut i full offentlighet, så man kan konfrontere det, men å belønne henne for hennes intoleranse er noe helt annet. Styret i Intolerant Ord fortjener nesten mer pepper enn søte nina i sakens anledning. Man kan trygt si at de lever i et elfenbenstårn.
Hun snakker om sjenerøsitet. Den er god. Hun har havnet på feil hylle i livet. Hun burde ha vært komiker.
Jeg er dog enig med henne om en ting: Vi bør alle tåle langt mer, langt mer uenighet. Uenighet er bra. Det er altfor lite sann uenighet i verden (ingen ironi her). Jeg synes vi alle, i ninas ånd bør begynne å rakke ned på kjernefamilien og dens syke forsvarere øyeblikkelig. Vi bør også skrive bok om det, bruke 100 000 ord på å si det som kunne ha blitt sagt med tiendedelen, og slevsagt bør alle forlagene utgi våre geniale mesterverk.
Nå kan hvem som helst få prisen, til og med jeg. Jeg tror jeg skal sette meg selv opp på listen over neste års kandidater øyeblikkelig.
Jeg synes det er bra at skvipet hennes kommer ut i full offentlighet, så man kan konfrontere det, men å belønne henne for hennes intoleranse er noe helt annet. Styret i Intolerant Ord fortjener nesten mer pepper enn søte nina i sakens anledning. Man kan trygt si at de lever i et elfenbenstårn.
Hun snakker om sjenerøsitet. Den er god. Hun har havnet på feil hylle i livet. Hun burde ha vært komiker.
Jeg er dog enig med henne om en ting: Vi bør alle tåle langt mer, langt mer uenighet. Uenighet er bra. Det er altfor lite sann uenighet i verden (ingen ironi her). Jeg synes vi alle, i ninas ånd bør begynne å rakke ned på kjernefamilien og dens syke forsvarere øyeblikkelig. Vi bør også skrive bok om det, bruke 100 000 ord på å si det som kunne ha blitt sagt med tiendedelen, og slevsagt bør alle forlagene utgi våre geniale mesterverk.
Nå kan hvem som helst få prisen, til og med jeg. Jeg tror jeg skal sette meg selv opp på listen over neste års kandidater øyeblikkelig.
onsdag, april 15, 2009
En giftig vind blåser over landet
Rasisme er ikke verst når noen få praktiserer den, men når den blir legitim.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
«Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt».
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Enda en rasist åpenbarer seg
Steinar Lem sier at han ikke kunne ha skrevet sin rasistiske dritt hvis han ikke hadde vært dødssyk, men det er jo bare sludder. Slikt blir gjentatt i norsk offentlighet daglig, også på «human rights service», som spyr ut rasisme på daglig basis.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Andre innlegg om dette og lignende tema på Uten Grenser:
En fremmed i ditt øre
Hva får folk til å bli gode nordmenn?
Norsk rasisme - et historisk perspektiv
Rasistpartiet
Det multikulturelle
Fryktens politikk
torsdag, februar 12, 2009
En gris i uniform har endelig krepert
Willy Haugli utåndet, daua, kreperte i dag, 81 år gammel. Det var på tide. Det er veldig synd for veldig mange at han ble halvparten så gammel.
Da makthavernes uniformerte bøller herjet i Oslo på åtti og nittitallet var han politimester der og var, med sin aggressive holdning ovenfor demonstranter både direkte og indirekte ansvarlig for utallige voldsepisoder og for at bøllene banket opp demonstranter. Han forfulgte Stein Lillevolden og blitzmiljøet generelt nådeløst, men klarte aldri å knekke det. Ikke fordi han ikke prøvde, men fordi de menneskene han trakasserte verken bøyde seg eller knakk og tvert om ble sterkere og mer målbevisst jo mer han utsatte dem for.
Mange av de metodene oslos voldelig politi brukte når de herjet i sentrum tidligere i år ble utviklet og foredlet under Hauglis ledelse.
Ethvert frihetselskende menneske har grunn til å feire i dag og danse på grisens grav i natt.
Da makthavernes uniformerte bøller herjet i Oslo på åtti og nittitallet var han politimester der og var, med sin aggressive holdning ovenfor demonstranter både direkte og indirekte ansvarlig for utallige voldsepisoder og for at bøllene banket opp demonstranter. Han forfulgte Stein Lillevolden og blitzmiljøet generelt nådeløst, men klarte aldri å knekke det. Ikke fordi han ikke prøvde, men fordi de menneskene han trakasserte verken bøyde seg eller knakk og tvert om ble sterkere og mer målbevisst jo mer han utsatte dem for.
Mange av de metodene oslos voldelig politi brukte når de herjet i sentrum tidligere i år ble utviklet og foredlet under Hauglis ledelse.
Ethvert frihetselskende menneske har grunn til å feire i dag og danse på grisens grav i natt.
Andre døde drittsekker omtalt på Uten Grenser:
En intolerant drittsekk mindre
De døde glimter
lørdag, oktober 18, 2008
De døde glimter
Den pene omtalen blant annet Jörg Haider og Arild Edvardsen har fått etter sin død i det siste sier meg at nær sagt hvem som helst kan få en statue reist til sin ære etter sin død, bare hukommelsen til de levende blir tåkete nok og deres sans for idealer blir og er tilstrekkelig forvrengt. Disse nevnt her dro lett veksler på folks blindhet for nasjonalisme og religion mens de levde og etterpå øker slikt gjerne kraftig på, så også når det gjelder disse to.
Ja, jeg vet at verden er sinnssyk, vet at den vil bedras, men hver gang et kryp eller to kreperer så klamrer jeg meg til håpet om at de denne gangen kommer de til å skjønne ett og annet, men det blir med håpet.
Det heter seg at man skal ikke snakke stygt om de døde. Hvorfor ikke, pleier jeg å si. Hvorfor skal man ikke kunne si nøyaktig hva man mener om noen, enten de er levende eller døde? Og selv om man skulle ønske å være tilbakeholden med skjellsordene så er det da ikke nødvendig å være så sjenerøs med skrytet?
Jeg kjente ikke disse to personlig, men alt, alt jeg hørte om dem gjennom media gjør at jeg avskyr dem av et godt hjerte.
Hvis jeg skal snakke pent om noen som har dødd i det siste så må det bli Arne Haugestad. Han levde åpenbart et interessant og modig liv. Blant annet gikk han mot strømmen og forsvarte innbitt Arne Treholt, «landsforræderen» Arne Treholt. Slikt har stor verdi for meg. Veldig få stod fram og snakket varmt om han, selv om han er en av de få som helt klart fortjente det. Jeg synes han gjorde seg fortjent til respekt og det er ikke mange som gjør.
Men jeg ville likevel ikke ha satt opp noen statue av han eller av noen eller gått i begravelsen hans, spesielt ikke hvis det hadde kommet tjuefem tusen andre dit. Hykleriet som kommer med døden i dagens samfunn er i sannhet hårreisende. Begravelsene er utelukkende til for de levende, ikke de døde. Det er ikke måte på hvor mye personen i kisten vil bli savnet, hvilken søyle vedkommende var i sin samtid.
De beste personene, slik jeg ser det er de som aldri vil få en statue eller få en gate eller sted oppkalt etter seg, beryktede personer som blant annet Aleister Crowley. Det er slike folk som i sannhet vil inspirere sin ettertid, ikke det hykleriske storsamfunnet, men de som søker inn i skyggene og natten, og som gir blanke blaffen i hva folk mener om en, de som i sannhet er mennesker, og ikke de dukkene som blir omtalt så ofte i festtaler.
Ja, jeg vet at verden er sinnssyk, vet at den vil bedras, men hver gang et kryp eller to kreperer så klamrer jeg meg til håpet om at de denne gangen kommer de til å skjønne ett og annet, men det blir med håpet.
Det heter seg at man skal ikke snakke stygt om de døde. Hvorfor ikke, pleier jeg å si. Hvorfor skal man ikke kunne si nøyaktig hva man mener om noen, enten de er levende eller døde? Og selv om man skulle ønske å være tilbakeholden med skjellsordene så er det da ikke nødvendig å være så sjenerøs med skrytet?
Jeg kjente ikke disse to personlig, men alt, alt jeg hørte om dem gjennom media gjør at jeg avskyr dem av et godt hjerte.
Hvis jeg skal snakke pent om noen som har dødd i det siste så må det bli Arne Haugestad. Han levde åpenbart et interessant og modig liv. Blant annet gikk han mot strømmen og forsvarte innbitt Arne Treholt, «landsforræderen» Arne Treholt. Slikt har stor verdi for meg. Veldig få stod fram og snakket varmt om han, selv om han er en av de få som helt klart fortjente det. Jeg synes han gjorde seg fortjent til respekt og det er ikke mange som gjør.
Men jeg ville likevel ikke ha satt opp noen statue av han eller av noen eller gått i begravelsen hans, spesielt ikke hvis det hadde kommet tjuefem tusen andre dit. Hykleriet som kommer med døden i dagens samfunn er i sannhet hårreisende. Begravelsene er utelukkende til for de levende, ikke de døde. Det er ikke måte på hvor mye personen i kisten vil bli savnet, hvilken søyle vedkommende var i sin samtid.
De beste personene, slik jeg ser det er de som aldri vil få en statue eller få en gate eller sted oppkalt etter seg, beryktede personer som blant annet Aleister Crowley. Det er slike folk som i sannhet vil inspirere sin ettertid, ikke det hykleriske storsamfunnet, men de som søker inn i skyggene og natten, og som gir blanke blaffen i hva folk mener om en, de som i sannhet er mennesker, og ikke de dukkene som blir omtalt så ofte i festtaler.
søndag, august 27, 2006
En intolerant drittsekk mindre
Nå skal man jo ikke glede seg over andres ulykke sies det, men det velger jeg å gjøre her…
Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.
Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.
Jeg ønsker han alt ondt.
Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.
Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.
Jeg ønsker han alt ondt.
onsdag, april 06, 2005
Paven er død
Og så må man simpelthen uttrykke sin forakt for de som beundrer og tilber paven.
Dette er ikke bare rettet mot katolikkene, langt ifra. Dette sinnssyke vi har vært vitne til de siste dagene er bare enda et lavmål når det gjelder all religion. Karl Marx sa at religion er opium for folket og i dette hadde han helt rett.
Hundretusener valfarter til et spesifikt sted for å tilbe og sørge over en inntørket, intolerant tyrann. Hva er galt med dette bildet?
Politikere og øvrighetspersoner over hele verden står fram og uttaler med sorg hvilken stor mann mannen var, hvor mye positivt han har gjort for verden, noe som selvsagt er mer tullprat av verste sort. Den såkalte paven har gjort utrolig mye ugagn, har ødelagt utrolig mye for mange mennesker i dagens verden og utløst utrolig mye lidelse. Hvis jeg hadde vært religiøs ville jeg ha ønsket han alt mulig vondt i det helvete han trodde på.
Dette er ikke bare rettet mot katolikkene, langt ifra. Dette sinnssyke vi har vært vitne til de siste dagene er bare enda et lavmål når det gjelder all religion. Karl Marx sa at religion er opium for folket og i dette hadde han helt rett.
Hundretusener valfarter til et spesifikt sted for å tilbe og sørge over en inntørket, intolerant tyrann. Hva er galt med dette bildet?
Politikere og øvrighetspersoner over hele verden står fram og uttaler med sorg hvilken stor mann mannen var, hvor mye positivt han har gjort for verden, noe som selvsagt er mer tullprat av verste sort. Den såkalte paven har gjort utrolig mye ugagn, har ødelagt utrolig mye for mange mennesker i dagens verden og utløst utrolig mye lidelse. Hvis jeg hadde vært religiøs ville jeg ha ønsket han alt mulig vondt i det helvete han trodde på.
mandag, april 04, 2005
Løgn og forbannet dikt
Det er hardt, er det ikke, å ikke tro på alle løgnene, alle de du blir servert daglig, fra de som skal være sannhetens orakler i denne verden?
Du lytter til nyhetsoppleseren om morgenen, om kvelden, midt på natten, og blir servert mer av det samme tullpratet.
Du hører $tat$mini$teren tale og hører kommentatorene i studio kommentere hans velklingende ord, og du sier «mer tullprat». Når $tat$mini$teren taler om at det norske folk trenger mer naturødeleggelse, selv om han naturligvis er for naturvern, og andre sitter og nikker til hans ord, så skriker du TULLPRAT!
Men veldig få lytter. Veldig få innser det selvfølgelige i ditt utsagn.
I stedet er det du som blir sett ned på, fordi du våger å hevde det selvfølgelige, fordi du våger å rakke ned på de profesjonelle løgnerne, på politikerne, på politifolkene, på lærerne og legene og kort og godt nær sagt hver eneste yrkesgruppe i vår tid. De støtter alle opp under løgnene og undertrykkelsen og fortjener vår dypeste forakt, men i stedet høster de stor beundring, på grunn av sin eminente dyktighet til å lyve, i og utenfor tjenesten.
Joda, løgner er lette å tro på, og sannheten hard å svelge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
