En fremmed lyd i ditt øre

Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?

Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.

Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.

Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.

Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.

Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.

Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.

Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.