Kissinger og Nobelinstituttet

  Vi i Stopp NATO har snakket litt mer sammen om Henry Kissinger og det faktum at den norske nobelkomiteen har innbudt han til å snakke om… fred.

  En mann som har bidratt aktivt til krig gjennom et langt liv og til drap og tortur på mange millioner mennesker er altså innbudt til å tale i forbindelse med et arrangement som skal fremme freden av en komité som ifølge sine statutter skal fremme og oppmuntre til fredelig sameksistens.

  Vi snakket litt sammen om det og lurte egentlig mest på om de kunne finne noen verre enn denne mannen, en som har levd et helt liv i krigens tjeneste, og slet litt med å finne noen.

  I noe som etter hvert ble et veldig «lystig» og lattermildt styremøte kom vi dog frem til noen oppkomlinger som med fordel kan kalles Kissingers likemenn, eller som i hvert fall aspirerer til hans høye nivå som krigshisser og massemorder.

  George W. Bush ble foreslått som kandidat til neste års tale/innbydelse, og Tony Blair, Benjamin Netanyahu, David Cameron, François Hollande, Hilary Clinton og lignende er også utmerkete kandidater…

  Jens Stoltenberg er et godt lokalt navn. Han har i sterk grad bidratt til å øke NATOs innflytelse i Europa og verden for øvrig. Han var Norges statsminister under bombingen av Libya der norske bombefly var meget aktive. Krigspropagandaen mot Russland har tatt seg kraftig opp i hans tid som generalsekretær. Han støttet Donald Trumps tanker om at mindre medlemsland må bidra langt mer til NATO og alle disse fredsbevarende operasjonene vi hører så mye om.

  Kanskje de bør gi fredsprisen til Barack Obama igjen. Han har vært ekstremt aktiv i sitt fredsarbeid etter at han mottok prisen første gangen, aktiv i Libya, Pakistan, Syria og ganske mange andre steder. Dette kan bli en årlig tradisjon kalt bombe og kuppklubben eller noe.

  Husk, det er bedre med en bombe for mye eller en bombe for lite og en invasjon eller to i måneden holder krigsmaskinen velsmurt og klar for nye, spennende oppgaver.

  Henry Kissinger er helt klart en inspirasjon for mange av disse yngre maktgale jyplingene og vi må også konkludere med at han er populær i nobelkomiteen. Det siste burde definitivt vært en kilde til overraskelse, men sant og si så er det ikke det. Komiteen har en lang og vond historie når det gjelder å støtte USAs interesser.
  Det skal holdes en demonstrasjon i Oslo mot Kissinger og hans innbydelse søndag 11. desember.

  PS Denne bloggen har hatt 1400 besøk fra en usynlig kilde i USA den siste uken, et helt ekstremt og usannsynlig høyt tall på en blogg som vanligvis får det aller meste av sine besøk fra Norge.

Den lojale hunden Espen

  I nok en sjokkerende uttalelse til Aftenposten den 21. januar viser utenriksminister Espen Barth Eide oss alle hvor skapet står.

  I forbindelse med Frankrikes angrep på Mali og et mulig norsk nærvær der sier Espen at «Vi må hindre at de ekstreme islamistiske kreftene biter seg fast i Nord-Mali».

  Barth Eide har tidligere utmerket seg med å hevde at det ikke er noen humanitær krise i Gaza.

  Norsk offentlighet kjøper dette glatt, slevsagt, som de kjøper nær sagt alt annet tilsvarende fra norske myndigheter.

  Vi andre, som bruker litt mer av det vi har oppe i skallen ser lett at dette er nok et skritt i det som er USA og vestens ny-imperialisme og kolonialisme. Å bruke betegnelsen «ny» om noe av dette er egentlig ikke korrekt, da det har foregått hele tiden.

  Selv den offentlige kritikken mot Barth Eide og regjeringen bommer stygt. En sier at vi ikke bør opptre som verdenspoliti, men sier da også innforstått at regjeringens og vestens handlinger eller i hvert fall intensjonene bak dem er gode.

  Det er slevsagt langt fra sannheten.

  USA og NATOs fremferd har alltid vært under all kritikk. En ytterligere forverring startet så smått i Serbia for femten år siden. Siden da har denne fredselskende alliansen gått til angrep på en rekke land som aldri har vært i nærheten av å være noen trussel mot dem og som heller ikke har truet dem. Serbia, Irak, Afghanistan, Libya… er de mest åpenbare ofrene. Det er andre steder, som i Syria der de har åpenbart oppmuntret til borgerkrig og hatt sine folk.

  USA og dets medløpere, her representert ved hunden Barth Eide opprettholder an aggressivitet som ærlig talt savner sidestykke i verdenshistorien. Propagandaen ruller fra lepper og maskiner på samlebånd: Den Muslimske Trussel og annet sludder. Iran er neste store fisk som skal slaktes, men i mellomtiden tar de gjerne med seg noen småfisker her og der.

  Sannheten er at de lyver, de lyver hele tiden, også når de forteller sannheten og folk flest kjøper det, sluker det rått. Det er på tide at de får øynene opp for hva som faktisk foregår: Det er USA, Vesten og «vi» som er Fienden, den største trusselen mot fred og frihet i verden og vi har vært det lenge, og trusselen øker jo lenger de får holde på.

  Kaffen stinker nå så mye at alle bør lukte den.

Moderat glede

FNs råd for menneskeretter, som har fått så mye ufortjent kritikk godkjente, etter my plunder og motstand fra israel og USA Sør Afrikaneren (og jøden) Richard Goldstones rapport om den siste krigen i Gaza, den som avslører, bortenfor all tvil israels krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og som også går langt i å uttale at israel begår langsomt folkemord.

Den siste «krigen» i Gaza var heller ikke noen krig i egentlig forstand, men enda et nytt israelsk overfall på en nærmest forsvarsløs Palestinsk befolkning.

USA, sammen med flere vasallstater stemte imot godkjennelse, noe som avslører at landet har langt igjen før de også tar israel for det landet er: en terrorstat av verste merke.

Rapporten og alt annet vi vet om israels gjennomgående og umenneskelige oppførsel burde slevsagt ha ført fram til at en mengde av de nåværende og tidligere israelske statstjenestemennene, regjeringsmedlemmer og andre i maktapparat hadde blitt stilt for menneskerettsdomstolen i Haag, uten at det er særlig sannsynlig så lenge vestlige land med USA i spissen stiller opp som israelernes ukritiske forsvarer.

Den diplomatiske farsen er ikke at rapporten omsider ble godkjent men at det tok så lang tid å få den godkjent, og at ikke samtlige land omfavnet den som fakta. Selv med rapportens forsiktige ordlag fortsetter israels propaganda sin suksess.

Men dette er en bra dag. I saker som dette må vi altfor ofte nøye oss med at massemordere får en stripe i lakken. Det er enda en start på noe, som allerede for lenge siden burde ha ført til massiv internasjonal fordømmelse av israel og hele landets eksistens.

Den skitne krigen

Det norske luftforsvaret (angrepet) misliker at en sivilist som er kritisk til NATOs krigføring i Afghanistan har kontroll over nettsiden luftforsvaret.no og klager saken inn for domeneklagenemda. Når man klikker på luftforsvaret.no blir man videreformidlet til sidene til Norges Kommunistiske Parti og det norske media kaller «kommunistisk propaganda», blant annet om den aggressive krigen angrepsalliansen NATO fører i Afghanistan. Her står det blant annet:

«Det er en skam at den Rød-Grønne regjeringen fører krig mot et fattig folk for å sikre USAs økonomiske og militære interesser. Norske soldater bidrar ikke til at folket i Afghanistan skal kunne leve i fred og selvstendighet. Den påståtte kamp mot terrorisme er rettet mot krefter som USA selv bygget opp mot Sovjet og for å holde militærbaser i Mellom-Østen.»

Dette er slevsagt ikke propaganda, men en del av den større sannheten som sjelden kommer norsk offentlighet for øret. Når man går inn på luftforsvarets egentlige sider derimot får man den sedvanlige retusjerte versjonen, får man propagandaen.


Jeg bruker ikke ordet «obskøn» ofte, fordi det i mine øyne så ofte blir misbrukt, som oftest i forbindelse med den ene eller andre uvanlige seksuelle aktiviteten, men «mottakelsen» de åtte drepte britiske soldatene fikk i går når de vendte tilbake til hjemlandet fra Afghanistan i kister er i sannhet obskøn, i den egentlige betydningen av ordet.

Militarisme, i seg selv og generelt sett, og støtten den har blant folk flest er en av mange aspekter av nasjonalisme, er ille nok i seg selv, men vestlige soldater som kriger og slakter og myrder i Afghanistan? Kom igjen da.

Storbritannia er, som norge en del av den aggressive angrepsalliansen NATO, en som har kjempet tre kriger og invadert to land uten provokasjon og noe som engang ligner en god grunn de siste ti årene, og forårsaket massiv lidelse.

Mange grunner har blitt fremlagt for å rettferdiggjøre dette, alle vaskeekte tullprat. «Vi» invaderte disse landene for å forsvare «oss». Vi gjorde det for å hjelpe befolkningen i de landene vi invaderte. Vi bombet dem tilbake til steinalderen for å hjelpe dem. Som vanlig så kollapser all logikk i møte med militaristisk propaganda.

De sier at vi skal støtte «våre» soldater fordi de kriger for oss. Lederne, krigshisserne i alle land sier det. Slik et passende argument.

Hvorfor skal vi støtte dem? Hvorfor skal vi støtte disse villige redskapene for militarisme og tyranni?

Det er naturlig at soldatenes slektninger sørger, antar jeg, selv om det ikke finnes noen god grunn for den stoltheten de snakket så villig om på britisk TV i går.

Men dette veldig offentlige sirkuset vi ser her er så visst sykt, er så visst obskønt, og så veldig, veldig vanlig.

Som vanlig så er den moderne verden snudd ned/opp og totalt forvrengt, bortenfor alt som engang ligner menneskelig og menneskelighet.

Den skitne krigen dreier seg ikke bare om å blåse uskyldige barn og lidende i filler, men er like mye en krig om vår menneskelighet, om at vi så enkelt lar oss lure av et iskaldt bedrag beregnet på å frata oss enhver selvstendig tanke. Krigen i Afghanistan foregår like mye her, i våre hjerter og tanker.

Vold?

Nok en gang, i forbindelse med opprørkampen i Strasbourg står tyranniets nyttige idioter, de snille, passive, «ikke-voldelige» demonstrantene fram og kritiserer demonstrantene som tar igjen mot politiet, mot maktens bøller.

De hevder at vold ikke nytter. Hvilket sprøyt er dette? Slevsagt nytter vold. Maktapparatet bruker vold med suksess i dag, som de har gjort i tusener av år til å slå ned opprør og holde frihetselskende mennesker nede. De slår dem helseløs og i sin sleipe og dyktige propaganda klarer de å gi demonstrantene skylden for at uniformerte bøller slår dem helseløs. Demonstrantene blir kalt «voldsromantikere», mens politiet blir kalt ordensmakten og de som støtter dem og en langt sterkere voldsbruk, både nasjonalt og internasjonalt kaller seg selv frihetselskere.

Forstå det den som kan. Jeg forstår det ikke. Tvert om finner jeg folks bevisstløse forhold til dette og de fleste andre viktige forhold i dagens samfunn temmelig uforståelig.

Man skal altså gi et tyrannisk maktapparat enerett på utøvelse av vold. Ja, her ser man den ytterste fornuft i full utøvelse…

I ræven på Karl den tolvte.

Som faren min så treffende pleide å si.

Og media tar slevsagt på alvor sin oppgave som den fjerde, støttende statsmakt, og gir sin sedvanlige blinde støtte til undertrykkerne, til de brutale makthaverne i dagens samfunn.

Som sedvanlig så vil jeg bare oppfordre folk til å våkne opp fra dvalen og begynne å bruke hjernen til å tenke med, istedenfor som lydbåndopptakere å passivt gjenta andres ord og gjerninger, maktapparatets velbrukte propaganda, uten å vise den minste antydning til selvstendig tankegang.

Her har vi altså, på en side en aggressiv angrepsallianse som forårsaker død og lidelse og undertrykkelse over store deler av verden, en av flere krefter som forsvarer et brutalt, undertrykkende samfunn, som feirer seg selv og sin dominerende posisjon i en totalt skakkjørt verden, og på en annen side noen få tusen demonstranter som er blant de få og stolte som faktisk gjør noe mot en ødeleggelsesmaskin som menneskeheten aldri har sett maken til. For meg er det nokså klart hvor folks sympati bør ligge.

USAs dødsskvadroner

Opplysningene som nylig har kommet fram om USAs dødsskvadroner er ikke noe nytt. De er bare enda mer informasjon om en langvarig praksis, både i Afghanistan og ellers i verden. Det er ikke overraskende at tidligere visepresident Dick Cheney har styrt dem i tiden han satt i den amerikanske regjeringen, men praksisen er mye eldre enn det.

Jeg stilte spørsmålet for tre år siden om NATO og USA hadde som mål å bombe uskyldige sivile og bombe landsbyer sønder og sammen, og konkluderte med at jo, det hadde de.

USA har en lang praksis med å bruke dødsskvadroner i sine kriger, både direkte og ved stedfortredere. Spesielt i Sør Amerika og Mellom Amerika har amerikanske soldater og deres allierte foretatt en systematisk utrenskning av alt som kunne ligne fiendtlige tropper (inkludert, som i Afghanistan og Vietnam hele landsbyer fylt med ikke-stridende). De skyldte på lokale krefter, slevsagt (som norske lakeier også gjorde og unnskyldte), som de forøvrig hadde lært opp, men det har aldri vært tvil om hvem som trakk i trådene.

Det slutter ikke, men bare fortsetter, nærmest uavbrutt, uansett hvem presidenten er. USA feirer snart, rundt 2020 200-års-jubileum som aggressiv invasjonsmakt.

Tidenes fiaskopakke

Eller rettere sagt, enda en fiaskopakke i en uendelig lang rekke fiaskopakker, fra en lang rekke forskjellige regjeringer. Verden skriker på forandring, og de presenterer et lappeteppe, en sandpåstrøing av allerede eksisterende prosjekter. Mangelen på nytenkning er, som alltid skrikende.

Dette går inn i historien som enda en tapt mulighet fra den såkalte rødgrønne regjeringen. At andre regjeringer før dem ikke har vært noe bedre endrer ikke på det. Selve regjeringen er i seg selv en eneste gigantisk tapt mulighet.

Det er ikke slik at det er dårlig nytenkning eller at pakken ikke er dominert av nytenkning, men at selve tanken, selve ideen på det er fullstendig fraværende. Og det stemmer for hele regjeringstiden, ikke bare denne ene pakken. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget nærmere valget, men plutselig orker jeg simpelthen ikke vente lenger. Noe av det denne regjeringen har gjort er bedre, og noe er verre enn det den forrige gjorde, men det er den egentlige saken egentlig helt uvedkommende. Den såkalte opposisjonens reaksjon på «krisepakken» avslører dem like mye som den gjør regjeringen. Samtlige av dem vandrer på nedslitte stier.

Barack Obama, i sin retorikk snakker mye om forandring, om det skrikende behovet for det, og selv om verken han eller noen andre som er en del av det etablerte maktapparatet er i nærheten av å gå langt nok, så har han og noen få andre i det minste skjønt det fundamentale i ordet, hva det innebærer. Han snakker om å bygge samfunnet på nytt, fra grunnen og opp, og han har allerede tatt de første små skrittene, etter sju dager ved makten. I den rødgrønne regjeringen, eller for den saks skyld i det norske stortinget overhodet er det helt tydelig at de er ute av stand til å engang tenke tanken. I pakken var det en ørliten bevilgning til jernbane og noe småpenger til forskning på alternativ energi. Nå kunne jeg vært snill og sagt at det var et ørlite tegn på forandring, men det er det jo ikke. Jernbanen og enhver antydning til å legge noe som helst til rette for et fremtidig, alternativt samfunn får alltid små bevilgninger. Intet nytt under solen. Det er det samme gamle tankegodset og farlige sludderet. Både evnen og viljen til å frigjøre seg fra fortiden mangler.

Det er ganske så utrolig.

PS: Alle som kjenner meg vet at jeg har ikke noen partipolitisk tanke bak dette, at jeg er like mye imot enhver koalisjon eller parti. Jeg har ingen partipolitisk agenda. Dette er simpelthen min reaksjon som et tenkende menneske. Både jeg og ganske mange andre kunne ha fortalt dem et betydelig antall enkle sannheter. Jeg er sikker på at mange har gjort det, uten at de lytter.

En stor natt

Dette er en stor natt, et mulig vannskille, av mer enn en grunn. De kalte han terroristvenn, sosialist, muslim og nær sagt alle «skjellsord» i boken, kastet alle sine betydelige resurser mot han, men ingenting nyttet. Det gjør det hele dobbelt morsomt. Barack Hussein Obama fikk støtte i nær sagt alle folkegrupper. Fremtiden er det multikulturelle. Fortiden er en gjeng hvite, stivsinnede, intolerante, uvitende, tyranniske kristne drittsekker og krigshissere. Det blir ekstra morsomt når den nye presidenten blir sverget inn den 20. januar: «I, Barack Hussein Obama solemnly swear…».

Storveis.

Nå vil aldri begeistringen min ved slike hendelser bli ekstatisk, fordi jeg ikke tror på demokratiet som styreform, fordi det er det snedigste diktaturet i historien, fordi det gir en gitt befolkning illusjonen av medbestemmelse og aldri mer enn det.

Men det er fortsatt en stor natt.

Jeg har blitt engasjert. Han engasjerer, til tross for typisk amerikansk språkbruk som «god bless america» og slikt sludder. For en gangs skyld har jeg fulgt etablert medias nyhetsendinger nærmest sammenhengende i dagevis og knapt gjort noe annet. Jeg har fulgt Obama i flere år og i hvert fall siden han erklærte seg selv som presidentkandidat, hørt han si at han skal forandre USA og verden, og jeg har til og med, i hvert fall til en viss grad trodd på det. Det var et stort øyeblikk da han talte ved midnatt i går, amerikansk østkysttid. Vi så ikke en brautende seierherre, men et reflektert og forsiktig optimistisk menneske.

Kan man håpe på at det republikanske partiet er ferdig, at de aldri vil komme til tidligere høyder i makt og posisjon, at de er avslørt for all fremtid i folks øyne, at en viss grad intelligens og refleksjon heretter vil dominere amerikanske politikk, og at en tredje, langt mer radikal kraft med tid og stunder også vil utfordre og erstatte det demokratiske partiet? Sannsynligvis ikke, men akkurat nå virker veldig mye mulig.

Kristendom er på retur i USA også, sakte men sikkert, selv om disse krypene klamrer seg fast til etablerte maktposisjoner. Obama er kristen.

To saker står fram der jeg kan si at jeg er dypt uenig med Obama: Den ene er krigen i Afghanistan, og dermed hans støtte til løgnene etter 9/11. Amerikansk utenrikspolitikk ville ikke dramatisk forandre seg som ved et trylleslag, men over tid vil den ganske sikkert gjøre det, i hvert fall til en viss grad. Forskjellen mellom Obama og samtlige andre amerikanske presidenter er skrikende. Jeg er dog enig med Virvarr og frykter at vi vil måtte fortsette å demonstrere mot USA og USAs utenrikspolitikk lenge ennå. Forhåpentligvis blir vi behagelig overrasket, veldig overrasket.

Den andre er at han ikke tar skarpt avstand fra bruken av kjernekraft. Det må han gjøre. Kjernekraft er like mye fortiden som McCain og hans våpendragere.

Obama må stenge interneringsleiren i Guantanamo og sette fri alle internerte, betingelsesløst dagen etter at han blir president, som han har sagt at han skal gjøre. Å gi dem en uforbeholden unnskyldning og høye erstatningsbeløp er også en god ide. Han må legge klare nye føringer på alle torturistene han har til sin disposisjon, i blant annet CIA og de hemmelige tjenestene. Det blir dog vanskelig å få straffet dem for alt de har gjort, da de til de grader var under ordre fra høyeste hold i Washington i alt de har gjort de siste årene. Bush & co burde definitivt ha blitt stilt for retten, men det kommer han garantert ikke til å gjøre, i den samarbeidets ånd, over partigrensene han prøver å skape.

Han må fjerne samtlige av de tyranniske lovene innført av Bush, under dekke av «krigen mot terror».

Det nye rakettskjoldet i øst-europa bør også havne på den søppelhaugen det hører hjemme.

En helt ny Midt-Østen politikk hadde vært stort, der Israel ble presset til å stoppe sin aggressive og morderiske okkupasjon av Palestinsk land. Hvis USA hadde stoppet sin enorme støtte, «moralsk» og økonomisk ville Israel blitt nødt til å trappe ned, trappe ned kraftig.

Han snakket om håp, noe som i mine øyne er nokså urealistisk. Det er ikke noen særlig grunn for å håpe. Og ikke på grunn av den såkalte økonomiske krisen, men på grunn av de fullstendig overveldende problemene dagens menneskehet står ovenfor, der ethvert skritt som blir sett på som en forbedring egentlig er en forverring i det store bildet. Å håpe i den sammenheng er å kaste blår i øynene på seg selv. Håp kan være veldig farlig og fordummende.

Men det er fortsatt en stor natt. Barack Hussein Obama er noe så sjeldent som et ekte menneske, og, med mindre han blir skutt før det så blir han leder av verdens mektigste nasjon, og kan potensielt forandre verden, i det minste kan han hjelpe den i å ta et kritisk første skritt på den lange vieien mot de enorme forandringene som må komme, de som må gå langt forbi de rent kosmetiske forandringene de fleste tenker seg.