tirsdag, april 15, 2008

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Det er nå nitti år siden militære styrker ble satt inn mot arbeidere, kommunister og anarkister i Sulitjelma på grunn av sterke antimilitaristiske strømninger. Det ble ganske riktig påpekt at nærværet av militærstyrker og politi er en trussel mot sann rettferdighet i verden, og derfor hadde opprørere i flere år nektet militærtjeneste. Sammen med blant andre Menstadslaget i Telemark i 1931, demonstrasjonene mot Altautbygningen i 1981 og hundrevis av andre konfrontasjoner mellom uniformerte og demonstranter i årenes løp, i alle store byer, helt opp til dags dato illustrerer dette glimrende hvilke maktmidler Makten har til rådighet.

Sannheten er at militære styrker slett ikke bare er innrettet mot en ytre trussel, men minst like mye mot et lands egne innbyggere. Selve nærværet av militære styrker har alltid og tradisjonelt sett hatt en sterk innenrikspolitisk slagside. Propagandaen sier noe annet, slevsagt, med en gang slike tanker dukker opp, i skrift og tale blir en gitt person hundset, ignorert eller latterliggjort. Dette er propagandaens aller fremste oppgave.

Det er en merkelig, skjebnens ironi at i dag, nok en gang ble Karl Johans Gate i Oslo fylt med det militære nærvær, og naziflagget vaiet over Stortinget… og helt på sin plass. Propagandisten Josef Goebbels ville ha blitt både målløs og stolt over hva hans elever har fått til i tiårene etter hans fall, i alle de land som ettersigende var diktaturets fiender. Mer propaganda. Det som bare var i den spede begynnelse på hans tid har i dag blomstret til noe som har befolkningen i alle land i et jerngrep. Folk flest i dag tror på det Makten sier, på grensen og over det også til det idiotiske. Samfunnene beskrevet i romanene 1984 av George Orwell og Vidunderlige Nye Verden av Aldous Huxley har for lengst blitt realiteter og smeltet sammen til noe enda verre enn dem begge. Atferdskontroll blir stadig mer utviklet. Folk får løgnene inn med morsmelken og veldig få har evnen og viljen til å stille spørsmål, langt mindre bryte ut av fengselet vi vokser opp i. De aller fleste elsker gitteret foran vinduene sine.

Men Makten sikrer seg. Det har den alltid gjort. Derfor rår den over militærstyrker, hvis selv politiet, deres uniformerte bøller skulle feile, i en situasjon der de mister den kontrollen de egentlig aldri har hatt. Det er nemlig folk flest som er Maktens siste forsvar mot de som vil knuse den. Uten massene er Makten hjelpeløs. Diktaturet kan bare bestå så lenge innbyggerne av et gitt land, en gitt verden godtar dets nærvær.

Så, i siste innstans er den uniformerte trussel den siste og endelige illusjon. Når den faller, så faller også alt annet.

Og alt er nok en gang stort og vidunderlig i verden.

5 kommentarer:

  1. Billy Bragg - Between The Wars

    SvarSlett
  2. Anonym7:11 p.m.

    Aksepter det demokratiske samfunnet samfunnet og skaff deg en jobb.

    Eller vi kan legge ned politi, militæret og resten av landet, det er jo også en ide..?

    SvarSlett
  3. Til Anonym: Jeg vil slevsagt aldri akseptere demokratiet, ett av de snedigste diktaturene i historien, fordi det gir folk (og hjernedøde idioter som deg) illusjonen av medbestemmelse.

    For en tulling du er. Kjøper du så lett samfunnets propaganda at du kommer med et så totalt toskete innlegg?

    Ja, jeg vil vil så absolutt legge ned Maktens verktøy, fjerne dem fra Jordens overflate, uansett hva vaktbikkjer som deg måte «mene».

    SvarSlett
  4. "Folk får løgnene inn med morsmelken og veldig få har evnen og viljen til å stille spørsmål, langt mindre bryte ut av fengselet vi vokser opp i."

    JA! Endelig noen som forstår. Vi er alle fortsatt slaver med bedre kår enn før, men vi tror vi er frie fordi det er det vi blir fortalt. Ekte frihet er forbeholdt de med makt og ja, penger (=makt).

    Kjære julenissen.
    Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle har 1 makt hver og ingen har verken mer eller mindre.

    SvarSlett
  5. Et av de få gode juilehilsenene jeg har hørt...

    SvarSlett