Alt koster noe

Alt koster noe, alt er til salgs, også mennesker. I dagens samfunn blir mennesker solgt og de selger seg selv, mer eller mindre frivillig. Å være horekunde, å kjøpe horer blir av en fremtredende norsk politiker fra FRP betegnet som «et forretningsarrangement mellom voksne mennesker». I en sånn verden er det slett ikke så rart at et liv er lite verdt.

En viktig side av saken er også at det er slett ikke alle som selger kroppen sin som gjør det frivillig. Det er mange former for tvang, både direkte og indirekte. Noen må rett og slett gjøre det, for å ha penger til mat. Andre får smaken på de store pengene som enkelte, «heldige» kan tjene i yrket, på den plassen man får som «et vellykket individ», som det gjerne kalles hvis man har en fet lommebok.

Det er jo ikke bare de som selger sex som prostituerer seg, slevsagt, men de aller fleste i dagens smale verden. Et stort flertall kaster seg formelig ut i det og selger seg billig. De drømmer gjerne om å engang kunne selge seg dyrt, men de fleste må ta til takke med de smulene som er reservert for de fleste av oss.

Musikere, forfattere, skuespillere og kunstnere generelt prostituerer seg i stor stil. De lar seg kjøpe i bytte mot et liv i blitsregn og berømmelse. Hvis man får kontrakt med et etablert selskap i bransjen mister man gjerne både seg selv og det man måtte ha av integritet ganske så kvikt. Dette er sant på de fleste områder, i alt fra partipolitikk til et vanlig arbeidsforhold. Samfunnet er en kjøttkvern som maler konstant og som svelger deg og spytter deg ut utallige ganger, inntil det knapt finnes noe annet enn biter igjen av den personen du engang var.

Så, hvis du spør meg om hva jeg mener om «et forretningsarrangement mellom to voksne mennesker» så er jeg egentlig ikke i noe særlig tvil om hva mitt svar vil bli. En person som kan bruke en slik betegnelse er ikke bare overveldende kynisk, men et kaldt, ødelagt og bedritent individ man ikke bør ha noen tiltro til.