Respekt

Fortjener politikerne eller andre på toppen i dagens samfunn noen form for respekt? Slevsagt ikke. Bare det at noen hevder at de gjør det bør fremtvinge en hysterisk og nedlatende og trist latter hos alle de noenlunde oppegående menneskene som måtte finnes.

Man skal liksom være høflig, sies det, ikke bruke sterke ord og nedlatende uttrykk, men disse skrevne og uskrevne reglene for god oppførsel er det slevsagt makteliten som står bak, som de står bak det meste som er egnet til at de lettere beholder den makten de har kloret til seg. Skal man «diskutere» med dem, la seg lure inn i deres bedragerske nett? Det er det som stadig vekk skjer og man får stadig demonstrert hvor tvers igjennom idiotisk det er.

Sannheten er at disse folkene ikke bør behandles på noen måte som engang ligner hyggelig. De er ødeleggere, monstre som gjør en allerede uhyggelig situasjon enda verre, som administrer menneskehetens kollektive selvmord. Dette er vesener som ruinerer enkeltmenneskers skjebne og menneskeheten som helhet.

De som sier sannheten om disse monstrene, som kaller en spade en spade blir gjerne utelatt fra debatter og sensurert, enten direkte eller indirekte. Jeg hører definitivt til dem.

Spillet er i gang igjen, minst like meningsløst og tragikomisk som før. Politikerne og journalistene kommer sammen rundt bordene for å forlede befolkningen enda en gang, og befolkningen lar seg lett forlede, selv om det finnes noen få unntak her og der. Men som sagt: de slipper uhyre sjelden til hos etablert media og da bare som rariteter man kan humre litt over.

Et «valg» er praktisk talt uten konsekvenser eller konsekvens. Det har ingen eller minimal relevans utenom den teaterscenen det foregår. Demokratiet er det snedigste diktatur i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse. Propagandaapparatet bestrider det slevsagt, og latterliggjør og ignorerer og truer alle som sier den åpenbare sannheten.

Det er ikke overraskende. Det overraskende og uhyggelige skjer når man får demonstrert hvor mange som lar seg bedra, som gang på gang på gang lar seg rævkjøre av dem uten å lære.

Respekt, som man sier må man gjøre seg fortjent til og verdens maktmennesker og tyranner har slevsagt knapt opparbeidet seg noe annet enn negativ respekt, ikke noe overhodet som tilsier at de skal bli behandlet på den hyggelige måten de blir behandlet på.

Samfunnets ledere og fremtredende borgere er kortsynte, dumme, grådige og maktsyke, alt på en gang, i beste fall.

Hvordan kan du finne på å påstå at de bør bli behandlet med noen respekt?

Sarte sjeler

Vi er alle sarte sjeler, i hvert fall i følge NRK og BBC som ikke vil sende henholdsvis første og andre sesong av TV-serien «Survivors» i høst, av frykt for at det vil forårsake panikk i forhold til Svineinfluensa-pandemien.

Serien skildrer et scenario der nitti prosent av verdens befolkning dør som følge av en ekstremt virulent pandemi, noe som slett ikke er usannsynlig. Svineinfluensaen vil ikke gjøre det i sin nåværende form, men den kan når som helst mutere til noe langt verre, eller det vil komme en annen pandemi. Før eller senere vil en ekstremt dødelig pandemi som vil drepe millioner, til og med milliarder av mennesker bryte ut.

Jeg har for lengst sett serien. Den er veldig god, og selv om første episode, som skildrer selve undergangen godt kunne vært noe mer detaljert så er det en utmerket og lærerik skildring av hva som vil skje, en god forberedelse til det som kommer. Faktisk så er det at vi nå har en verdensomspennende pandemi som svineinfluensaen godt i gang et veldig godt argument for å sende serien, ikke for å utsette den eller ikke sende den.

Folk blir behandlet som porselen av myndighetene, også fordi myndighetene, tyranniet, eliten er livredd for at folk faktisk skal begynne å tenke og handle på grunnlag av den forferdelige situasjonen menneskeheten er i, i vår moderne tid, der en mulig pandemi bare er ett av utallige uhyggelige forhold som truer oss. Både den altomfattende, ekstremt giftige forurensningen som finnes overalt og den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er gode ledsagere til den kommende, fremtidige pandemien.

Slevsagt vil ikke dagens myndigheter at folk skal få vite sannheten eller noen grunnleggende sannheter om det som truer oss, fordi de ønsker å bevare den relative kontrollen de har i dag. En serie som «Survivors» passer utmerket som en teoretisk skisse om en obskur fremtid, som underholdning, men når den begynner å komme for nær virkeligheten så angrer man plutselig på at den ble laget.

Behold panikken, det er ingen grunn til ro.

Enda en

Når nok en oljetanker nå har forlist ved norskekysten og forurenset et enormt område enda mer enn det allerede er forurenset så er det ikke lett å finne mer å legge til i forhold til alt man har sagt om det tidligere.

Det sier så visst mye om norsk oljevirksomhet generelt. Det sier også uendelige mye om den likegyldigheten man finner både hos myndighetene, fordi de ikke gjør noe som helst for å stoppe det, og også om folk flest, fordi de finner seg i at det ikke blir gjort noe. Kort og godt sier det uendelig mye om hele det moderne samfunnet, om sivilisasjonen som helhet.

Jeg bruker ikke ordet «forbrytersk» på den måten samfunnet generelt bruker det, når det gjelder lovbrudd og slikt, fordi det er tyranniets språkbruk, men den vedvarende og massive ødeleggelsen av liv vi passivt bevitner i det moderne samfunnet er i sannhet forbrytersk, i den egentlige betydningen av ordet.

Fra luft, sjø og land blir planeten dynget ned med gift, og dette blir unnskyldt, dette blir kalt en nødvendig, selv en god ting.

Rike og mektige Ødeleggere blir enda rikere og mektigere ved å ødelegge livet på Jorden enda mer enn de allerede har gjort, og de forventer å bli godt behandlet. De blir jo det, men de burde ikke bli det, men bli tvunget til å spise all giften de sprer, både fysisk og åndelig. Da hadde det, rent logisk og faktisk blitt hurtig slutt på det.

Klassisk moderne hykleri

Igjen blir jeg slått av hykleriet som kommer til uttrykk ved større ulykker i dagens verden. Vi skal enda en gang sørge over totalt fremmede mennesker, og det at tre nordmenn tilfeldigvis døde blir av en eller annen grunn slått stort opp i norske media. Noen ganger blir man til og med fristet til å tro at dette lille faktum er viktigere enn selve ulykken. Nå trenger jo den fjerde statsmakt å selge aviser eller annonseplass, noe som er ille nok, men det ligger mer bak enn det.

Det vil alltid skje «ulykker» i et avansert teknologisk samfunn. Den eneste måten å få slutt på dem er å fjerne grunnen til at de skjer, nemlig det teknologisk avanserte samfunnet, men denne muligheten kommer merkelig nok sjelden eller aldri opp i diskusjonen. Å avlede oppmerksomheten bort fra kjernen i en hendelse vil alltid være viktig i ethvert diktatur.

De som påpeker dette stormende hykleriet og misforholdene i påtatte følelsesmessige reaksjoner blir ofte beskyldt for å mangle følelser, men slik jeg ser det er det omvendt. De som trenger å late som for å uttrykke følelser kan ikke ha mye av det, ikke mye av den ekte sorten. Som så mye annet i dagens tvers igjennom falske samfunn får man hykleriet inn med morsmelken, og man må streve hardt for å frigjøre seg fra falskheten man har innhentet fra vuggen.

De fleste prøver ikke engang, men blir tvert om ganske så snurt når man påpeker det skrikende misforholdet mellom deres uttrykksmåte og grunnen til den. Dette er helt i stil med deres liv for øvrig. Det går begge veier. De fleste reagerer ikke når de bør reagere, når det skjer noe som virkelig bør få dem opp av godstolen og den følelsesmessige graven de ser ut til å trives så godt i.

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

Skjebnens bok

Fra SKJEBNENS BOK:

I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.

Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?

Det regner

Det er virkelig en god ting at det regner så mye nå, at jordsmonnet er gjennomvått, før våren og vårtørken kommer for alvor. Et godt voksent tre tilpasset et skandinavisk klima drikker vel rundt hundre liter for dagen i løpet av de kommende månedene, og samtlige andre planter som hører hjemme her nord er også nokså tørste på den årstiden. Naturen gjennomgår en total forandring, en transformasjon som generelt sett savner sidestykke lenger sør.

Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.

Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.

Pentagrammet

Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.

Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.

Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.

Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.

Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.

Nyheter den første dag i april

I dag ble all oljevirksomhet lagt ned. På grunnlag av et initiativ tatt av den norske regjeringen for fem år siden har verdens regjeringer på en grundig og gjennomgående måte forberedt avviklingen av all oljeproduksjon, og i dag har endelig dagen kommet.

I dag ble alle industrielle giftutslipp stanset. Forurensere har blitt tungt bøtelagt og blitt tvunget til å betale erstatning til sine mange ofre i årevis.

I dag ble all rikdom avskaffet, i hele verden. Alle rike ble kastet ut av luksusboligene sine og alle bolighaier ble tvunget til å flytte inn i slummen der de har tjent seg rike på menneskers lidelse. Ingen har lenger lov til å tjene mer enn 500 000 kroner i året uten å få overskuddet konfiskert. Dette gjelder lønns- og kapitalinntekt og alt mulig under solen. Det blir meldt om hjerteskjærende scener da feite gamle gubber og damer måtte skille seg av med svømmebassenget og sine tesett til ti millioner.

I dag ble fryktens politikk avskaffet og alle fengsler åpnet. Alle guder ble erklært døde.

I dag ble rettferdighet innført, uten floskler og løgner og bedrag, og pyramidesamfunnet jevnet med jorden. I dag ble døren til sivilisasjonen låst og nøkkelen kastet på dypt hav.

I dag ble Jorden og alt liv der reddet. I dag renner ikke lenger kaldsvetten nedover ryggen på oss, og vi begår ikke lenger kollektivt selvmord. I dag, etter så veldig lang tid i kisten lever menneskeheten på ny.

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.

Et øyeblikk i evigheten

Jeg føler at alt er på plass, at alt er klart, liksom. Jeg har forberedt meg en stund og er nå forberedt på å ta fatt, på mange ting, på alt under månen og i den dype, dype Skyggen.

Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.

Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.

Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.

En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.

I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.

For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.

Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.

Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.

Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.

Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.

Dagens nyhet

I dag skal jeg ikke blogge om den nyheten. Jeg skal heller ikke skrive om den nyheten. Og jeg skal så visst ikke blogge om dagens nyhet, om dagens likegyldige nytt. Det er simpelthen null og niks å blogge om i dag. Jeg tar meg en tur i villmarken i stedet.

Seriøst, folkens, når man ser listen over det folk flest ser ut til å være opptatt av så må man simpelthen humre godt, selv om humringen også, uvilkårlig setter seg fast i halsen på en.

Jeg gir blanke i hvem som vant det siste skirennet, om han som likte sjefens pupper så godt at han fikk sparken, om sjiraffen som fikk et halsonde eller diverse andre sinnssyke viderverdigheter.

En siste nyhet til slutt: Menneskeheten er ferd med å gå i hundene og ingen skriver om det.

Og det å gå i hundene er en skikkelig ublid skjebne.

Quo Vadis?

Så er regjeringen for eller imot den nye blasfemiparagrafen eller rettere sagt «utvidelsen av rasismeparagrafen»?

Partipolitikk har blitt kalt det absurdes teater, med god grunn, men dette slår faktisk det meste. Alt som sies om regjeringen nå må sies å være korrekt. Uansett hvor mange skjellsord som kommer og hvor det enn måtte komme fra må sies å være på sin plass. Er statsministeren bare helt uten ryggrad, slik man får inntrykk av eller er han bare totalt udugelig eller er det en god gammeldags maktkamp vi ser? Ingen av alternativene er særlig hyggelig. Regjeringer generelt, uansett partipolitisk tilknytning er gjerne udugelig, maktgal og uten visjoner, men denne regjeringen tar faktisk kaka.

Det åpenbare her er at det skulle aldri ha kommet så langt som dette. Den gamle blasfemiparagrafen skulle ha vært fjernet, punktum. Halleluja. Alt er bra med verden. I stedet starter en forvirret smørje man knapt forstår noen ting av, uansett intelligensnivå. Bare forsøket i seg selv på å få igjennom denne loven er ikke bare et angrep på ytringsfrihet, men et angrep på menneskelig verdighet. Mange eksisterende lover er også det. Vi trenger ikke flere, men langt færre. Hele opplegget stinker, Man får et inntrykk av handlingslammelse, av hva man enn kan nevne av negative forhold egentlig.

Man bare sitter her og rister på hodet. Vår skjebne er i hendene på disse folkene? Gru og skrekk. Det er nesten for uhyggelig bare å tenke tanken, å innrømme fakta ovenfor seg selv. Jeg har alltid synes dagens samfunn og dets makthavere, på alle sider av det politiske spektrum er ille, men som vi så veldig ofte får bekreftet: det er atskillig verre enn man tror. Man har faktisk problemer med å finne ord.

Forslag til nye typer regjeringsmedlemmer og politikere

Litt generelt, men en veldig viktig vinkling. Dette er de «typene» som burde ha bestemt i verden heretter:

En person som har vært arbeidsløs i et år, en som har vært sykemeldt like lenge og en eller flere som har gått på sosialtrygd, gjerne hatt trøbbel med NAV eller forløpere. Det burde også ha vært folk som har sittet i fengsel etter å ha stjålet for å få råd til mat. Representanter fra nabolag som har blitt syke etter å ha bodd i nærheten av kjemiske fabrikker burde definitivt ha stått på regjeringslisten. En person som har blitt banket opp av politifolk og slektninger av folk som har blitt drept av politifolk burde ha blitt justisminister. De som har blitt offer for justismord ville også ha vært glimrende i den posten. En pokerspiller burde ha blitt kulturminister og fått slutt på det urettferdige pokerforbudet. Forfattere og kunstnere som er lut lei av å bli sensurert på alle bauger og kanter burde også fått mye å si der. De som har blitt feilbehandlet på sykehus passer utmerket som helseminister. Lutfattige og uteliggere burde kjempet om posten som finansminister.

Slike ting.

De som tror at de som aldri har gått sulten kan løse det enorme fattigdomsproblemet både i norge og i resten av verden bør virkelig få hjernen undersøkt. I det hele tatt: ekte livserfaring burde ha vært essensielt på ethvert område, et krav for å innta enhver ministerpost.

Vi ser hvordan det går når folk som aldri har følt utrygghet i løpet av livet kommer i posisjon. De vil ikke og er heller ikke i stand til å sette seg inn i situasjonen og mangler fullstendig det som skal til for å løse de mange presserende oppgavene.

Jurister, økonomer, leger, lærere, forurensere, giftmordere, bøller i uniform osv finnes det mer enn nok av, både på ministernivå, i embetsverket og i styrerommene. La oss sende dem alle til Svalbard og få gjort noe som monner her i landet.

Kloroform

Jeg går og snuser i reva di hele kvelden. Det er slik en smittende duft. Du drar meg i storetåen, men drar litt for hardt og den knekker med en kvalmende lyd. Jeg har ikke spist middag i dag og skrubbsulten som jeg er slikker jeg deg i reva til alt er rent og pent der. Vi vet begge at du ikke er særlig flink til å vaske gulvet.

Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.

Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.

I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.

Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.

Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.

Medlem

Jeg har nå omsider meldt meg inn i Palestinakomiteen. De som kjenner meg vet hvilket stort skritt det er. Jeg har knapt vært medlem av noe i hele mitt liv. Tvert om så misliker jeg generelt sett organisasjoner og medlemslister og slikt, og de erfaringene jeg har hatt med organisasjoner så langt har gitt meg rett. Jeg prøver også å ikke la isolerte hendelser eller konflikter eller saksområder å stenge for mitt holistiske syn, min overbevisning om at det er hele dagens verden som må rettes på, og at det er viktig å ikke la seg «distrahere» av de nevnte hendelser, konflikter eller saksområder, men fokusere på helheten. Men jeg føler jeg må engasjere meg sterkere her. Det som skjer i Gaza og Palestina nå har nådd et metningspunkt i meg, og som med så mange ting føler jeg at det er en fornærmelse mot meg personlig, mot min menneskelighet, mot enhvers menneskelighet. Så, jeg velger å engasjere meg, på et dypere plan. Jeg føler bare at jeg må gjøre noe, et eller annet, at det er på høy tid i dagens uhyrlige situasjon, uansett hvor lite det er.

Og situasjonen i Palestina er også et utmerket eksempel på hvor sinnssyk dagens verden er. Den står ut som et vondt sår i menneskehetens kollektive bevissthet, som enda et fryktelig eksempel blant utallige på hvor ille det blir når religion og nasjonalisme får dominere i menneskenes samfunn.

Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter

Da er et nytt år startet (21. des) og jeg filosoferer en tanke over ting og tang. Det har vært et stort år. Mange har besøkt Uten Grenser og fått kraftige doser av alternative virkeligheter, alternativer til dagens bedritne verden. De fleste reagerer med sjokk, forferdelse og sinne, og er omtrent like oppegående som en kleshenger, men det finnes de som faktisk blir glad for å finne et sted og en hjerne der fri og selvstendig tankegang trives og vokser.

Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.

Jeg har gjentatt en del ganger nå at verden trenger langt mer sann uenighet, ikke mindre. Den overbevisningen fester seg stadig sterkere ettersom tiden går. Den trenger også langt mer ærlighet, til og med brutal ærlighet. Noen tåler rett og slett ikke det heller. De vil heller lulles i søvn av et stadig mer effektivt maktapparat og foretrekker å sove selv i våken tilstand, fremfor å tenke selvstendig, fremfor å måtte ta skikkelig stilling til verdens ubehagelige sannheter.

Vel, de finner ikke noe søvndyssende her, finner ikke komfortable løgner og bedrag. Følgende avsnitt har gitt meg veldig mye gratis etter at jeg plasserte det på siden. Folk vet nå at de får sitt pass påskrevet her, hvis de prøver seg på den sedvanlige late maktpropagandaen og bedraget og lydbåndopptakene som er så fremtredende overalt i dag. Jeg kommer de typiske tanketomme støttespillere til maktapparatet i forkjøpet. De vet at de vil få sitt pass påskrevet hvis de gjengir det etablertes propaganda. Vær trygg på at jeg vil fortsette å gi dem inn som fortjent.

«Misforstå meg ikke, jeg ønsker kommentarer, men gjennomtenkte sådan. Jeg respekterer din mening, under forutsetning av at du HAR en mening, og ikke er en av samfunnets talløse lydbåndopptakere, som bare passivt, og hele tiden gjentar andres ord og gjerninger. Slike folk slipper stort sett lett unna i dagens verden, men her vil du ikke få mye respekt hvis du gjengir det etablertes propaganda, men tvert om bli konfrontert med og bli fortalt hvilken ynkelig slave og medløper du er».

Jeg føler nå at tiden er inne til å ta det hele til et nytt nivå.

Min nyttårshilsen (dyp ironi her) går først og fremst til to vidt forskjellige typer vesener:

Til alle selvstendige og frie mennesker: jeg hilser dere! Måtte dere søke og finne tusener av nye og interessante sider ved livet det kommende året og enda flere i den evigheten dere har foran dere.

Til dere som sier jeg er rar, konfronterende, aggressiv og fiendtlig: dere har ikke sett noe ennå.

«Vi er krefter av Kaos og Anarki. Vi er alt det de sier vi er og vi er veldig stolt av oss selv».

Jefferson Airplane - We can be together

Orgasme

Orgasme, Virrvarr, Vampus, kuk, fitte, kjendis, Ida Wulff, BlondinBella, sex, nakenhet, knulling, NRKbeta, Ulrikke Lund, blogging, penger, dollar, Kjell Inge Røkke, Le av Rør, fake orgasme, puling, massepuling, masse puling, orgier, jeg tok henne så spruten stod, Linsey Lohan, Paris Hilton, Ida Wulff does Dagbladet, sexkjøp, horer, innvandrere, muslimer, drap, voldtekt, knulling, tungekyss, driting på åpen gate, blotting, sjuke, pedofile, kristne puler, kristne driter og pisser, finanskrisen, Michael Jackson, Hollywood, filmstjerner, orgasme, et vått knull, paven, rasisme, homofile, homoerotisk, nakne barn, nakne gutter, nakne jenter, nakne pensjonister, ståpikk, svulmende fitte, bli rik i en fei, bli rik på ti dager, massemord, selvmord, trojansk hest, hestekuk, hengebryster, svulmende bryster, brystblogging, kukblogging, leppeblogging, fitteblogging, Amy Winehouse, fotografert på stranden, fotografert naken, prinsesse mette marit, Kong Olav, Majestuten, majesteten, Jens Stoltenberg, Siv Jensen, giftmorder, massemorder, orgasme, steinhardt, oksepenis, penis, baller, dritt, satan, støtende, piss, problogging, harryblogging, euro, suge pikk, svelge gørr, svelge dritt, svelge sæd, tjene penger på blogging, julen, julekvelden, jesus knuller, jesushore, elskov, Brittney Spears, Max Manus, nazisme, kvalm, bedritne patrioter, snørr, badekar, kreativ bruk av dusj, å trykke dusjhodet mot fitten, å stikke kuken inn i støvsugeren, SM, BDSM, pisking, lenker og halsbånd, kompisknulling, Amy Winehouse drikker vin i huset, komme, utroskap, dumme bloggere, griske bloggere, griske Giske, etterlatenskaper, stivnet sæd, helvete, bomber, terrorisme, tordenbloggen, lynbloggen, masseslagsmål, innvandrere raner bank, innvandrere voldtar og røver, drosjesjåfører, siv jensen suger pikk, store ting, eggehvite, kristen bymisjon, John Arne Rise, ny landslagssjef i fotball, åge hareide, norske kroner, gul og blå, elskovsnatt, dirty dancing, tungekyss, Dronning Sonja, å løpe nakne gjennom skogen, hud, brennhet hud, sprutende pikk, velsmakende kalkuner, velsmakende fitte, serieorgasme, varm sprut, så blodspruten stod, nyttårsløfte, velsmakende kuk, krydder, morgenknull, ettermiddagsknull, nattknull, kveldsknull, driteknull, pisseknull, babybilder, nettsensur, sensur, ekkelt, danse i måneskinn, månelyst, hoppe stokken, sleike fitte, en dag i morges, linux, windows, wordpress, nissen, prostitusjon, onanering, suging, støvsuger, ulykke, bilkrasj, fotball, håndballjentene, Liverpool, rævkjøring, gulljentene, nakne, fandens oldemor, Petter Solberg, Britt Carin Jonassen, Tom André Tveitan, Tone Damli Aaberge, bloggelite, bloggrevyen, sonitus, kudos, twinglyhore, sykle uten truse, sykle uten bukse (og fryse i hjel), dødens pølse

og alt det der.

Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.

Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter

Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.

Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.

Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.

I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.

En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.

Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).

Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.

Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.

Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.

Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.

Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.

Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.

Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.

Alle vil tro jeg spøker.