Det skal skrives biografi om dronning sonja (igjen). Den skal skrives av ingar sletten kolloen, som har skapt seg et navn på å skrive møkkakjedelige biografier, og etter planen utgis på gyldendal i 2011.
Nå er jeg skeptisk til biografier generelt, uansett hvem personen måtte være, selv de mer positive personene, men dette blir bare for jævlig.
Hva har egentlig denne kvinnen bidratt med i sitt liv? Hva har hun gjort som er så interessant at det bør skrives bok om det? Hvis noen hadde skrevet om hennes negative innflytelse så hadde det enda vært noe, men dette snobberiet her blir bare for dumt.
Boken har helt klart kommersiell appell, dessverre. Det er alltid de som vil være interessert i sånt, enten lojalistene i alle samfunnslag eller Le av Rør kontingenten. Dette er en «sikker» satsing for ethvert forlag, og både det og forfatteren vil garantert tjene en god del penger, og kunne sole seg i stråleglansen, både fram mot, under og etter utgivelsen.
Jeg ser fram til den dagen slike prosjekter slett ikke bærer seg og også blir møtt med den hånlatter de fortjener.
tirsdag, januar 27, 2009
hitling
Betegnelsen hitling brukes gjerne når noen sammenligner en person eller en gruppe man er sterkt uenig med eller en person eller gruppe en kritiserer med Adolf Hitler eller nazistene. Det blir påstått at den som først bruker hitling i en gitt diskusjon nærmest automatisk har tapt den, eller har lagt den død.
Det er bare noe stort tull, slevsagt. Det finnes utallige tilfeller der det er helt korrekt å bruke sammenligningen. Slik jeg ser det er det ofte de som roper hitling som er på villspor. Det er det som ofte blir brukt for å stoppe munnen på dem man er uenig med, med alle som kommer med sterke uttalelser og det er veldig effektivt, faktisk en av de mest effektive metodene som finnes i dag. Med andre ord: de som roper hitling bruker det som et våpen til å ufarliggjøre sine motstandere og deres uttalelser.
Betegnelsen har en viss, begrenset berettigelse. Det er noen ganger noen altfor enkelt griper til sammenligningen med Adolf og nazistene, men som oftest er det motsatt: at det er de som roper hitling som gjør det altfor lett og altfor ofte.
To saker peker seg ut i det siste, der det er helt riktig og påkrevd å sammenligne med nazistene.
Staten israels folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten mot palestinerne.
Rasistene i document.no sitt opprop mot den kommende loven mot ytringsfrihet.
Begge sakene er klassiske saker der påstanden om hitling blir brukt mot de som kritiserer israel og mot de som kritiserer de som undertegner oppropet og som sammenligner folkene i document.no med nazistene.
Det finnes mange andre, for eksempel sammenligningen mellom FrP og nazistene.
Betegnelsen hitling bør helt klart hives på søppelhaugen, der den hører hjemme.
Det er bare noe stort tull, slevsagt. Det finnes utallige tilfeller der det er helt korrekt å bruke sammenligningen. Slik jeg ser det er det ofte de som roper hitling som er på villspor. Det er det som ofte blir brukt for å stoppe munnen på dem man er uenig med, med alle som kommer med sterke uttalelser og det er veldig effektivt, faktisk en av de mest effektive metodene som finnes i dag. Med andre ord: de som roper hitling bruker det som et våpen til å ufarliggjøre sine motstandere og deres uttalelser.
Betegnelsen har en viss, begrenset berettigelse. Det er noen ganger noen altfor enkelt griper til sammenligningen med Adolf og nazistene, men som oftest er det motsatt: at det er de som roper hitling som gjør det altfor lett og altfor ofte.
To saker peker seg ut i det siste, der det er helt riktig og påkrevd å sammenligne med nazistene.
Staten israels folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten mot palestinerne.
Rasistene i document.no sitt opprop mot den kommende loven mot ytringsfrihet.
Begge sakene er klassiske saker der påstanden om hitling blir brukt mot de som kritiserer israel og mot de som kritiserer de som undertegner oppropet og som sammenligner folkene i document.no med nazistene.
Det finnes mange andre, for eksempel sammenligningen mellom FrP og nazistene.
Betegnelsen hitling bør helt klart hives på søppelhaugen, der den hører hjemme.
Nok et heller middelmådig rockealbum fra Bruce Springsteen
Først, min innledning:
Jeg liker ikke kritikere. Har aldri gjort det og vil aldri gjøre det. Jeg mener de, generelt sett er kulturverdenens parasitter. I tillegg til det skriver de som om de er gudsbenådet eller noe, som om deres mening er den eneste som teller på jord. Så når jeg sier min mening om dette albumet vil jeg gjøre akkurat det, i trygg forvissning om at Springsteen, hvis han er uheldig nok til å snuble over mine kråketær vil riste på hodet og si til seg selv: Hvilket album har denne tullingen hørt på? Han har jo ikke skjønt bæret.
Og så: jeg liker fyren og selv om jeg aldri har vært overbegeistret for musikken hans, totalt sett, så har han laget en mengde fantastiske låter. Dette i tillegg til at han er helt utrolig, helt klart en av verdens beste live.
Måten han arrangerer konsertene på er også beundringsverdig. Han tar bevisst en veldig lav pris. Ingen tilskuere får spesialbehandling. Han tillater ikke VIPs på sine konserter. Hans liberale politiske syn er heller ikke helt borte, og hans livsstil er fjernt fra det til en vanlig «kjendis» og andre rockestjerner.
Selve hans tilnærming til musikk får han til å vokse i mine øyne. Han har langt fra en populistisk utgivelsespolitikk og kan utgi, med ujevne mellomrom hele album der han bare sitter der med kassagitar og munnspill eller tilsvarende enkle arrangementer. Nebraska, både tittelmelodien og albumet er blant hans aller beste.
Men slik jeg opplever det så har han ikke, bortsett fra Devils and Dust laget et engasjerende studioalbum siden tidlig på nittitallet. Alle hans utgivelser etter århundreskiftet, hans nye stil, med hans nye produsent Brendan O’Brien har vært dønn kjedelig, uten de høydepunktene som kjennetegnet hans musikk i yngre dager. Med det slutter han seg til en mengde andre, både musikere og forfattere og kunstnere generelt, som roer seg ned og virker til dels utbrent på sine eldre dager. Live vil han sannsynligvis alltid være en gigant og sjansen er stor for at han kommer til å utånde på scenen.
Man lytter og lytter på Working on a Dream, men det bærer ikke noe av seg. Jeg spiller alltid nye sanger mange ganger, også de jeg ikke liker ved første gjennomhøring og enkelte tar seg voldsomt opp ved tiende eller femtende eller femtiende forsøk, men ikke disse. Det blir meningsløst å ta for seg hver enkel sang, fordi ingen skiller seg ut, på noen måte.
Tilskuere har også klaget på det lenge. Han vil jo uvilkårlig spille en del av det nye materialet på konsertene og stemningen synker med en gang, en skjebne han dog deler med mange eldre rockemusikere. Det tilhengere vil høre er de eldste eller eldre melodiene, rett og slett fordi de veldig ofte er de beste.
Det beviser jo hvilken han posisjon han har, når folk, til tross for dette fortsatt flokker seg til konsertene hans.
Jeg liker ikke kritikere. Har aldri gjort det og vil aldri gjøre det. Jeg mener de, generelt sett er kulturverdenens parasitter. I tillegg til det skriver de som om de er gudsbenådet eller noe, som om deres mening er den eneste som teller på jord. Så når jeg sier min mening om dette albumet vil jeg gjøre akkurat det, i trygg forvissning om at Springsteen, hvis han er uheldig nok til å snuble over mine kråketær vil riste på hodet og si til seg selv: Hvilket album har denne tullingen hørt på? Han har jo ikke skjønt bæret.
Og så: jeg liker fyren og selv om jeg aldri har vært overbegeistret for musikken hans, totalt sett, så har han laget en mengde fantastiske låter. Dette i tillegg til at han er helt utrolig, helt klart en av verdens beste live.
Måten han arrangerer konsertene på er også beundringsverdig. Han tar bevisst en veldig lav pris. Ingen tilskuere får spesialbehandling. Han tillater ikke VIPs på sine konserter. Hans liberale politiske syn er heller ikke helt borte, og hans livsstil er fjernt fra det til en vanlig «kjendis» og andre rockestjerner.
Selve hans tilnærming til musikk får han til å vokse i mine øyne. Han har langt fra en populistisk utgivelsespolitikk og kan utgi, med ujevne mellomrom hele album der han bare sitter der med kassagitar og munnspill eller tilsvarende enkle arrangementer. Nebraska, både tittelmelodien og albumet er blant hans aller beste.
Men slik jeg opplever det så har han ikke, bortsett fra Devils and Dust laget et engasjerende studioalbum siden tidlig på nittitallet. Alle hans utgivelser etter århundreskiftet, hans nye stil, med hans nye produsent Brendan O’Brien har vært dønn kjedelig, uten de høydepunktene som kjennetegnet hans musikk i yngre dager. Med det slutter han seg til en mengde andre, både musikere og forfattere og kunstnere generelt, som roer seg ned og virker til dels utbrent på sine eldre dager. Live vil han sannsynligvis alltid være en gigant og sjansen er stor for at han kommer til å utånde på scenen.
Man lytter og lytter på Working on a Dream, men det bærer ikke noe av seg. Jeg spiller alltid nye sanger mange ganger, også de jeg ikke liker ved første gjennomhøring og enkelte tar seg voldsomt opp ved tiende eller femtende eller femtiende forsøk, men ikke disse. Det blir meningsløst å ta for seg hver enkel sang, fordi ingen skiller seg ut, på noen måte.
Tilskuere har også klaget på det lenge. Han vil jo uvilkårlig spille en del av det nye materialet på konsertene og stemningen synker med en gang, en skjebne han dog deler med mange eldre rockemusikere. Det tilhengere vil høre er de eldste eller eldre melodiene, rett og slett fordi de veldig ofte er de beste.
Det beviser jo hvilken han posisjon han har, når folk, til tross for dette fortsatt flokker seg til konsertene hans.
mandag, januar 26, 2009
Fordelen med å være en flerspråklig forfatter
Mange mener det er en ufordel å kunne flere språk, da man kan bli språkforvirret, men jeg har aldri sett det slik, i hvert fall ikke siden jeg for alvor ble flerspråklig forfatter. Når man oversetter, enten i hodet eller på papiret blir man tvunget, oppmuntret til å tenke gjennom vendinger og ordstillinger på en helt annen måte. Man får kort og godt en dypere forståelser av språket og også av innholdet, av det man skriver.
Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.
Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…
Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.
Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.
Det er en fantastisk opplevelse.
Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.
Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…
Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.
Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tidenes fiaskopakke
Eller rettere sagt, enda en fiaskopakke i en uendelig lang rekke fiaskopakker, fra en lang rekke forskjellige regjeringer. Verden skriker på forandring, og de presenterer et lappeteppe, en sandpåstrøing av allerede eksisterende prosjekter. Mangelen på nytenkning er, som alltid skrikende.
Dette går inn i historien som enda en tapt mulighet fra den såkalte rødgrønne regjeringen. At andre regjeringer før dem ikke har vært noe bedre endrer ikke på det. Selve regjeringen er i seg selv en eneste gigantisk tapt mulighet.
Det er ikke slik at det er dårlig nytenkning eller at pakken ikke er dominert av nytenkning, men at selve tanken, selve ideen på det er fullstendig fraværende. Og det stemmer for hele regjeringstiden, ikke bare denne ene pakken. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget nærmere valget, men plutselig orker jeg simpelthen ikke vente lenger. Noe av det denne regjeringen har gjort er bedre, og noe er verre enn det den forrige gjorde, men det er den egentlige saken egentlig helt uvedkommende. Den såkalte opposisjonens reaksjon på «krisepakken» avslører dem like mye som den gjør regjeringen. Samtlige av dem vandrer på nedslitte stier.
Barack Obama, i sin retorikk snakker mye om forandring, om det skrikende behovet for det, og selv om verken han eller noen andre som er en del av det etablerte maktapparatet er i nærheten av å gå langt nok, så har han og noen få andre i det minste skjønt det fundamentale i ordet, hva det innebærer. Han snakker om å bygge samfunnet på nytt, fra grunnen og opp, og han har allerede tatt de første små skrittene, etter sju dager ved makten. I den rødgrønne regjeringen, eller for den saks skyld i det norske stortinget overhodet er det helt tydelig at de er ute av stand til å engang tenke tanken. I pakken var det en ørliten bevilgning til jernbane og noe småpenger til forskning på alternativ energi. Nå kunne jeg vært snill og sagt at det var et ørlite tegn på forandring, men det er det jo ikke. Jernbanen og enhver antydning til å legge noe som helst til rette for et fremtidig, alternativt samfunn får alltid små bevilgninger. Intet nytt under solen. Det er det samme gamle tankegodset og farlige sludderet. Både evnen og viljen til å frigjøre seg fra fortiden mangler.
Det er ganske så utrolig.
Dette går inn i historien som enda en tapt mulighet fra den såkalte rødgrønne regjeringen. At andre regjeringer før dem ikke har vært noe bedre endrer ikke på det. Selve regjeringen er i seg selv en eneste gigantisk tapt mulighet.
Det er ikke slik at det er dårlig nytenkning eller at pakken ikke er dominert av nytenkning, men at selve tanken, selve ideen på det er fullstendig fraværende. Og det stemmer for hele regjeringstiden, ikke bare denne ene pakken. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget nærmere valget, men plutselig orker jeg simpelthen ikke vente lenger. Noe av det denne regjeringen har gjort er bedre, og noe er verre enn det den forrige gjorde, men det er den egentlige saken egentlig helt uvedkommende. Den såkalte opposisjonens reaksjon på «krisepakken» avslører dem like mye som den gjør regjeringen. Samtlige av dem vandrer på nedslitte stier.
Barack Obama, i sin retorikk snakker mye om forandring, om det skrikende behovet for det, og selv om verken han eller noen andre som er en del av det etablerte maktapparatet er i nærheten av å gå langt nok, så har han og noen få andre i det minste skjønt det fundamentale i ordet, hva det innebærer. Han snakker om å bygge samfunnet på nytt, fra grunnen og opp, og han har allerede tatt de første små skrittene, etter sju dager ved makten. I den rødgrønne regjeringen, eller for den saks skyld i det norske stortinget overhodet er det helt tydelig at de er ute av stand til å engang tenke tanken. I pakken var det en ørliten bevilgning til jernbane og noe småpenger til forskning på alternativ energi. Nå kunne jeg vært snill og sagt at det var et ørlite tegn på forandring, men det er det jo ikke. Jernbanen og enhver antydning til å legge noe som helst til rette for et fremtidig, alternativt samfunn får alltid små bevilgninger. Intet nytt under solen. Det er det samme gamle tankegodset og farlige sludderet. Både evnen og viljen til å frigjøre seg fra fortiden mangler.
Det er ganske så utrolig.
PS: Alle som kjenner meg vet at jeg har ikke noen partipolitisk tanke bak dette, at jeg er like mye imot enhver koalisjon eller parti. Jeg har ingen partipolitisk agenda. Dette er simpelthen min reaksjon som et tenkende menneske. Både jeg og ganske mange andre kunne ha fortalt dem et betydelig antall enkle sannheter. Jeg er sikker på at mange har gjort det, uten at de lytter.
søndag, januar 25, 2009
Forslag til nye typer regjeringsmedlemmer og politikere
Litt generelt, men en veldig viktig vinkling. Dette er de «typene» som burde ha bestemt i verden heretter:
En person som har vært arbeidsløs i et år, en som har vært sykemeldt like lenge og en eller flere som har gått på sosialtrygd, gjerne hatt trøbbel med NAV eller forløpere. Det burde også ha vært folk som har sittet i fengsel etter å ha stjålet for å få råd til mat. Representanter fra nabolag som har blitt syke etter å ha bodd i nærheten av kjemiske fabrikker burde definitivt ha stått på regjeringslisten. En person som har blitt banket opp av politifolk og slektninger av folk som har blitt drept av politifolk burde ha blitt justisminister. De som har blitt offer for justismord ville også ha vært glimrende i den posten. En pokerspiller burde ha blitt kulturminister og fått slutt på det urettferdige pokerforbudet. Forfattere og kunstnere som er lut lei av å bli sensurert på alle bauger og kanter burde også fått mye å si der. De som har blitt feilbehandlet på sykehus passer utmerket som helseminister. Lutfattige og uteliggere burde kjempet om posten som finansminister.
Slike ting.
De som tror at de som aldri har gått sulten kan løse det enorme fattigdomsproblemet både i norge og i resten av verden bør virkelig få hjernen undersøkt. I det hele tatt: ekte livserfaring burde ha vært essensielt på ethvert område, et krav for å innta enhver ministerpost.
Vi ser hvordan det går når folk som aldri har følt utrygghet i løpet av livet kommer i posisjon. De vil ikke og er heller ikke i stand til å sette seg inn i situasjonen og mangler fullstendig det som skal til for å løse de mange presserende oppgavene.
Jurister, økonomer, leger, lærere, forurensere, giftmordere, bøller i uniform osv finnes det mer enn nok av, både på ministernivå, i embetsverket og i styrerommene. La oss sende dem alle til Svalbard og få gjort noe som monner her i landet.
En person som har vært arbeidsløs i et år, en som har vært sykemeldt like lenge og en eller flere som har gått på sosialtrygd, gjerne hatt trøbbel med NAV eller forløpere. Det burde også ha vært folk som har sittet i fengsel etter å ha stjålet for å få råd til mat. Representanter fra nabolag som har blitt syke etter å ha bodd i nærheten av kjemiske fabrikker burde definitivt ha stått på regjeringslisten. En person som har blitt banket opp av politifolk og slektninger av folk som har blitt drept av politifolk burde ha blitt justisminister. De som har blitt offer for justismord ville også ha vært glimrende i den posten. En pokerspiller burde ha blitt kulturminister og fått slutt på det urettferdige pokerforbudet. Forfattere og kunstnere som er lut lei av å bli sensurert på alle bauger og kanter burde også fått mye å si der. De som har blitt feilbehandlet på sykehus passer utmerket som helseminister. Lutfattige og uteliggere burde kjempet om posten som finansminister.
Slike ting.
De som tror at de som aldri har gått sulten kan løse det enorme fattigdomsproblemet både i norge og i resten av verden bør virkelig få hjernen undersøkt. I det hele tatt: ekte livserfaring burde ha vært essensielt på ethvert område, et krav for å innta enhver ministerpost.
Vi ser hvordan det går når folk som aldri har følt utrygghet i løpet av livet kommer i posisjon. De vil ikke og er heller ikke i stand til å sette seg inn i situasjonen og mangler fullstendig det som skal til for å løse de mange presserende oppgavene.
Jurister, økonomer, leger, lærere, forurensere, giftmordere, bøller i uniform osv finnes det mer enn nok av, både på ministernivå, i embetsverket og i styrerommene. La oss sende dem alle til Svalbard og få gjort noe som monner her i landet.
lørdag, januar 24, 2009
Grenseløs leser verdens beste bøker (I)
Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:
Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.
The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.
«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…
Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.
Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.
Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.
Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.
Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.
Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.
Tyfus og the Big Bang
Tyfus nistirrer på spyfluen oppe i rommets øvre høyre hjørne. Den har sittet der og stirret på Tyfus noen måneder, med sine tusen fasetter. Tyfus har gjort sitt beste for å stirre tilbake, men han må sove i blant, så det har ikke gått så bra. Han ser bort et øyeblikk, for å teste fluens utholdenhet. Når han kikker tilbake så er fluen fortsatt der.
Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.
Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.
Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:
1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.
2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.
Obskura Mascara er Tyfus religion.
3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.
Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…
Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.
Eller etter neste Big Bang.
Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.
Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.
Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:
1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.
2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.
Obskura Mascara er Tyfus religion.
3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.
Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…
Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.
Eller etter neste Big Bang.
fredag, januar 23, 2009
Tyfus leser torsdagslogikk - Knut Johannesen
Jeg glir på de tusen skøyteskjær,
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt
Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står
Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra
Tyfus 2009-01-23
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt
Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står
Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra
Tyfus 2009-01-23
Kloroform
Jeg går og snuser i reva di hele kvelden. Det er slik en smittende duft. Du drar meg i storetåen, men drar litt for hardt og den knekker med en kvalmende lyd. Jeg har ikke spist middag i dag og skrubbsulten som jeg er slikker jeg deg i reva til alt er rent og pent der. Vi vet begge at du ikke er særlig flink til å vaske gulvet.
Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.
Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.
I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.
Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.
Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.
Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.
Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.
I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.
Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.
Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.
onsdag, januar 21, 2009
En logisk konsekvens
Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.
Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.
Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.
Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.
Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.
Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.
Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.
En tvers igjennom riktig beskrivelse spredd av ansatt i UD
En fullstendig korrekt montasje som setter likhetstegn mellom nazistenes herjinger i Europa og israels herjinger i Palestina er distribuert av en norsk ansatt ved norges ambassade i Saudi Arabia. Det er flott at individer tør å si det som det offisielle norge ikke våger å si høyt.
Som jeg har skrevet før så jobber israelske myndigheter og maktapparat senere enn det tyske gjorde, men sluttresultatet er ganske likt. På mer enn en måte er israelerne helt klart verre: de er langt mer tålmodig og har holdt på i seksti år nå, og jobber utrettelig for å nå målet. De har ikke nazistenes effektivitet, men de er langt grundigere.
En annen viktig ting her: Begrepet antisemitisme, slik det blir brukt i dag er meningløst, siden arabere også er semitter og israelerne og deres blinde tilhengere bruker det også helt galt og som et våpen mot sine kritikere.
Jødehat er slett ikke noe problem i norge i dag. Det finnes, slik all rasisme finnes, men som sagt: Betegnelsen blir stort sett brukt av forskrudde israeltilhengerne (ja, det inkluderer definitivt deg, Konrad) for å dekke til israels forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Norge er et dypt rasistisk samfunn, men det rammer i dag først og fremst fargede og muslimer.
Når det er sagt så må jeg bare gjenta at det bør ikke være NOE jødehat, at jeg finner all rasisme og snikrasisme fullstendig forkastelig. Man bør angripe den israelske regjeringen og det israelske maktapparatet, ikke individer fullstendig uten tilknytning til det og som ikke støtter det.
Jeg har aldri kunnet skjønne at noen kan definere seg selv, langt mindre definere andre individer ut fra såkalt etnisk tilhørighet.
De mange forskjellene mellom mennesker, både positive og negative er mellom individer, ikke mellom folkegrupper eller raser eller kjønn.
Som jeg har skrevet før så jobber israelske myndigheter og maktapparat senere enn det tyske gjorde, men sluttresultatet er ganske likt. På mer enn en måte er israelerne helt klart verre: de er langt mer tålmodig og har holdt på i seksti år nå, og jobber utrettelig for å nå målet. De har ikke nazistenes effektivitet, men de er langt grundigere.
En annen viktig ting her: Begrepet antisemitisme, slik det blir brukt i dag er meningløst, siden arabere også er semitter og israelerne og deres blinde tilhengere bruker det også helt galt og som et våpen mot sine kritikere.
Jødehat er slett ikke noe problem i norge i dag. Det finnes, slik all rasisme finnes, men som sagt: Betegnelsen blir stort sett brukt av forskrudde israeltilhengerne (ja, det inkluderer definitivt deg, Konrad) for å dekke til israels forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Norge er et dypt rasistisk samfunn, men det rammer i dag først og fremst fargede og muslimer.
Når det er sagt så må jeg bare gjenta at det bør ikke være NOE jødehat, at jeg finner all rasisme og snikrasisme fullstendig forkastelig. Man bør angripe den israelske regjeringen og det israelske maktapparatet, ikke individer fullstendig uten tilknytning til det og som ikke støtter det.
Jeg har aldri kunnet skjønne at noen kan definere seg selv, langt mindre definere andre individer ut fra såkalt etnisk tilhørighet.
De mange forskjellene mellom mennesker, både positive og negative er mellom individer, ikke mellom folkegrupper eller raser eller kjønn.
tirsdag, januar 20, 2009
Ikke skriv under dokument.nos opprop mot straff for religionskritikk
Det blir bare brukt av Nina Hjerpset-Østlie, Hans Rustad & co for å legitimere deres egen, kvalmende rasisme. Dokument.no har, siden starten vært et «fyrtårn» mot innvandring og benytter enhver, enhver anledning til å rakke ned på folk med en annen hudfarge eller kultur. De vil ha muslimkritikk, men ikke kritikk mot kristendommen, omtrent som tradisjonelle kristenkonservative miljøer. Dette er simpelthen bare enda et forsøk fra deres side på å komme inn i varmen, til å virke mer spiselig ovenfor en opinion som reagerer med berettiget forakt ovenfor deres talløse fremstøt. Grunnene til at en person gjør noe er like viktig som at de gjør det. Å skrive under på denne listen er å korrumpere budskapet, og å indirekte, i det minste støtte dokument.no.
Vox Populi og flere andre, som ikke deler Rustad & cos brune tankegods har skrevet under på listen, og lar seg dermed bruke av dem, noe jeg synes er utrolig dumt av dem. Jeg vil slett ikke skrive under og oppfordrer også alle andre til å ikke gjøre det.
Jeg vil understreke at jeg så absolutt er imot den kommende loven om straff for religionskritikk. Jeg ønsker langt mer religionskritikk enn i dag, av alle religioner, av selve fundamentet for religion, men denne listen er laget av de som utelukkende ønsker å fokusere på islam, og det er ikke bare et galt, men et kvalmende fokus.
Skriv heller under på Trond Wathne Tveitens liste i stedet. Det er altfor få som har skrevet under på den.
Vox Populi og flere andre, som ikke deler Rustad & cos brune tankegods har skrevet under på listen, og lar seg dermed bruke av dem, noe jeg synes er utrolig dumt av dem. Jeg vil slett ikke skrive under og oppfordrer også alle andre til å ikke gjøre det.
Jeg vil understreke at jeg så absolutt er imot den kommende loven om straff for religionskritikk. Jeg ønsker langt mer religionskritikk enn i dag, av alle religioner, av selve fundamentet for religion, men denne listen er laget av de som utelukkende ønsker å fokusere på islam, og det er ikke bare et galt, men et kvalmende fokus.
Skriv heller under på Trond Wathne Tveitens liste i stedet. Det er altfor få som har skrevet under på den.
mandag, januar 19, 2009
Den mystiske Forteller
Edgar Allan Poe, Henri le Rennet, Edgar S. Perry med flere… hvem var den egentlige personen og hvem var speilbildet? Var det, når alt kommer til alt et vesen uten navn, som aldri så dagens lys?
I dag er det 200 år siden Edgar Allan Poe ble født. Det er utrolig hvor fort tiden flyr. Poe skrev historier og dikt som trollbandt og hjemsøkte både han selv og mange andre, and det viktigste av alt: livet hans var minst like merkelig og mystisk og dramatisk som de historiene han skrev.
Hans liv og kunst var banebrytende på mang en måte. Han var blant de første som skrev det som senere skulle bli kjent som mystiske historier, inkludert krim og de først forsøkene på science fiction. 200 år senere er det klart at han har hatt en enorm innflytelse på både skriving og kunst generelt, og inspirerte, inspirerer talløse mennesker til å søke en uvanlig livsbane. Han er veldig til stede i dagens samfunn og dets kunst. Romaner ville ha vært helt annerledes i dag uten hans innflytelse. Selve skriveprosessen i seg selv ville ha vært annerledes.
Han var den første noenlunde kjente forfatteren som prøvde å leve av å skrive, noe som helt klart medvirket til at han døde ganske ung og at han var fattig mesteparten av livet. Utgivere lot gjerne være å gi han betaling for det han gjorde eller de gjorde det altfor sent, og selv om han oppnådde en berømmelse for sine dikt og historier så måtte han slite til sin dødsdag, også fordi han som antydet og av forståelige grunner ikke var på godfot med utgivere generelt og ønsket å publisere på egenhånd så mye som han hans mangel på penger tillot.
Jeg har alltid vært interessert i Poe, av mer enn en grunn, der den viktigste grunnen er den jeg nevnte: at hans liv og død var like interessant som de historiene han skrev, og enhver kunstner bør kjempe for å komme opp mot den kunsten de skaper. Han levde et variert liv, levde mange forskjellige liv, og slo seg aldri til ro noe sted eller med noen form for kreativitet, alltid søkende, alltid jaget.
Til tross for at livet hans er tilsynelatende godt dokumentert så er både hans liv og død hyllet inn i mystikk, uansett hvor mange som er ivrig etter å avmystifisere det. Folk hadde sterke, ofte selvmotsigende meninger om han, mens han levde og etterpå, og det er like sant i dag som det var da.
En fyr ved navn Rufus Griswold hadde en feide gående med han, om litteratur og annet. Etter Poes død klarte Griswold på mustisk vis å bli eksekutør av hans litterære testamente, og brukte den sjansen for alt den var verdt til å sverte Poe mest mulig. Han tok fatt på oppgaven med en misunnelsesverdig dedikasjon og fremstilte sin fiende som en spillegal dranker og vandrer. I prosessen fant han opp en masse ting som senere ble avslørt som åpenbare og ondskapsfulle løgner, men det ble likevel stående i ettertidens bevissthet. Det har aldri blitt lagt fram noen skikkelig forklaring på hvorfor han startet sitt langvarige korstog mot Poe. Mange teorier har blitt lagt fram, men ingen tilfredsstillende.
Poe forsvant flere ganger i løpet av de siste årene av sitt liv, uten engang å gjøre noe forsøk på å forklare sitt fravær. En del av hans arbeid blir sagt å være selvbiografisk eller nær nok til å ikke kunne bli kalt fiksjon. Tragedie fulgte han gjennom livet. Faren hans forsvant og hans mor døde tidlig i hans barndom, og han kom egentlig aldri overens med paret som tok han til seg (de adopterte han aldri). Han giftet seg med sin trettenår gamle kusine Victoria Clemm, og ettersigende sa han at de var sjelefrender, at hun var hans evige elskede, enda ett av hans mange utrolige uttalelser. Hun døde etter å være syk i lang tid elleve år etter.
Fire dager før han døde ble han funnet i forkommen tilstand i Baltimore, i klær som ikke passet, som åpenbart ikke tilhørte han. Han hadde reist fra Richmond, Virginia på vei til sitt hjem i New York seks dager tidligere, men nådde aldri fram. Mange har påstått at de visste hvor han befant seg i løpet av dette tidsrommet, men ingen av dem har lagt fram fnugg av bevis. Folk han møtte etter at han ble funnet, som doktorene Snodgress og Poes lege Joseph John Moran ble senere avslørt som løgnere når det gjelder hva som skjedde i løpet av Poes siste dager. Poe ropte på en mann ved navn Reynolds, en ingen kjente eller ante hvem var, og som aldri ble oppsporet, selv om det ikke manglet på forsøk. Liket ble fjernet fra det opprinnelige gravstedet og begravd på ny. Folk påstod at det ikke var hans lik og at selv ikke det første liket hadde vært Poe. Hadde han dødd der de sa han hadde dødd? Hadde han dødd på den måten det ble påstått? Hadde han dødd overhodet? Enda en gang ser vi at det er alvorlig tvil når det gjelder den offisielle forklaringen.
Noen påstår at en hel vitenskap har blitt skapt for å forklare Edgar Allan Poes liv og død. Hvis man sammenligner med alt annet som har blitt sagt om han så kan man trygt fastslå at det slett ikke er noen stor overdrivelse.
I dag er det 200 år siden Edgar Allan Poe ble født. Det er utrolig hvor fort tiden flyr. Poe skrev historier og dikt som trollbandt og hjemsøkte både han selv og mange andre, and det viktigste av alt: livet hans var minst like merkelig og mystisk og dramatisk som de historiene han skrev.
Hans liv og kunst var banebrytende på mang en måte. Han var blant de første som skrev det som senere skulle bli kjent som mystiske historier, inkludert krim og de først forsøkene på science fiction. 200 år senere er det klart at han har hatt en enorm innflytelse på både skriving og kunst generelt, og inspirerte, inspirerer talløse mennesker til å søke en uvanlig livsbane. Han er veldig til stede i dagens samfunn og dets kunst. Romaner ville ha vært helt annerledes i dag uten hans innflytelse. Selve skriveprosessen i seg selv ville ha vært annerledes.
Han var den første noenlunde kjente forfatteren som prøvde å leve av å skrive, noe som helt klart medvirket til at han døde ganske ung og at han var fattig mesteparten av livet. Utgivere lot gjerne være å gi han betaling for det han gjorde eller de gjorde det altfor sent, og selv om han oppnådde en berømmelse for sine dikt og historier så måtte han slite til sin dødsdag, også fordi han som antydet og av forståelige grunner ikke var på godfot med utgivere generelt og ønsket å publisere på egenhånd så mye som han hans mangel på penger tillot.
Jeg har alltid vært interessert i Poe, av mer enn en grunn, der den viktigste grunnen er den jeg nevnte: at hans liv og død var like interessant som de historiene han skrev, og enhver kunstner bør kjempe for å komme opp mot den kunsten de skaper. Han levde et variert liv, levde mange forskjellige liv, og slo seg aldri til ro noe sted eller med noen form for kreativitet, alltid søkende, alltid jaget.
Til tross for at livet hans er tilsynelatende godt dokumentert så er både hans liv og død hyllet inn i mystikk, uansett hvor mange som er ivrig etter å avmystifisere det. Folk hadde sterke, ofte selvmotsigende meninger om han, mens han levde og etterpå, og det er like sant i dag som det var da.
En fyr ved navn Rufus Griswold hadde en feide gående med han, om litteratur og annet. Etter Poes død klarte Griswold på mustisk vis å bli eksekutør av hans litterære testamente, og brukte den sjansen for alt den var verdt til å sverte Poe mest mulig. Han tok fatt på oppgaven med en misunnelsesverdig dedikasjon og fremstilte sin fiende som en spillegal dranker og vandrer. I prosessen fant han opp en masse ting som senere ble avslørt som åpenbare og ondskapsfulle løgner, men det ble likevel stående i ettertidens bevissthet. Det har aldri blitt lagt fram noen skikkelig forklaring på hvorfor han startet sitt langvarige korstog mot Poe. Mange teorier har blitt lagt fram, men ingen tilfredsstillende.
Poe forsvant flere ganger i løpet av de siste årene av sitt liv, uten engang å gjøre noe forsøk på å forklare sitt fravær. En del av hans arbeid blir sagt å være selvbiografisk eller nær nok til å ikke kunne bli kalt fiksjon. Tragedie fulgte han gjennom livet. Faren hans forsvant og hans mor døde tidlig i hans barndom, og han kom egentlig aldri overens med paret som tok han til seg (de adopterte han aldri). Han giftet seg med sin trettenår gamle kusine Victoria Clemm, og ettersigende sa han at de var sjelefrender, at hun var hans evige elskede, enda ett av hans mange utrolige uttalelser. Hun døde etter å være syk i lang tid elleve år etter.
Fire dager før han døde ble han funnet i forkommen tilstand i Baltimore, i klær som ikke passet, som åpenbart ikke tilhørte han. Han hadde reist fra Richmond, Virginia på vei til sitt hjem i New York seks dager tidligere, men nådde aldri fram. Mange har påstått at de visste hvor han befant seg i løpet av dette tidsrommet, men ingen av dem har lagt fram fnugg av bevis. Folk han møtte etter at han ble funnet, som doktorene Snodgress og Poes lege Joseph John Moran ble senere avslørt som løgnere når det gjelder hva som skjedde i løpet av Poes siste dager. Poe ropte på en mann ved navn Reynolds, en ingen kjente eller ante hvem var, og som aldri ble oppsporet, selv om det ikke manglet på forsøk. Liket ble fjernet fra det opprinnelige gravstedet og begravd på ny. Folk påstod at det ikke var hans lik og at selv ikke det første liket hadde vært Poe. Hadde han dødd der de sa han hadde dødd? Hadde han dødd på den måten det ble påstått? Hadde han dødd overhodet? Enda en gang ser vi at det er alvorlig tvil når det gjelder den offisielle forklaringen.
Noen påstår at en hel vitenskap har blitt skapt for å forklare Edgar Allan Poes liv og død. Hvis man sammenligner med alt annet som har blitt sagt om han så kan man trygt fastslå at det slett ikke er noen stor overdrivelse.
A dream within a dream
Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.
I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?
onsdag, januar 14, 2009
Definisjonen på folkemord
Folkemord i følge Folkemordkonvensjonen fra 1948, i krig og i fredstid:
Konvensjonens artikkel 2 definerer folkemord som
«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:
a) å drepe medlemmer av gruppen;
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»
Artikkel 3 definerer de forbrytelsene som kan straffes med grunnlag i konvensjonen, nemlig:
«a) folkemord;
b) sammensvergelse om å begå folkemord;
c) direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d) forsøk på å begå folkemord;
e) medvirkning til folkemord»
Konvensjonens artikkel 2 definerer folkemord som
«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:
a) å drepe medlemmer av gruppen;
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»
Artikkel 3 definerer de forbrytelsene som kan straffes med grunnlag i konvensjonen, nemlig:
«a) folkemord;
b) sammensvergelse om å begå folkemord;
c) direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d) forsøk på å begå folkemord;
e) medvirkning til folkemord»
tirsdag, januar 13, 2009
Voldelig politi herjer i Oslo sentrum
Stadig mer kommer fram om oslopolitiets brutale fremferd under de siste Palestina-demonstrasjonene i byen i det siste. Stadig flere står fram med historier om overgrep og vilkårlige arrestasjoner.
Det er bra, bra at de autoritetstro som svelger og ukritisk videreformidler alt personer med makt sier får motbør. Så utrolig som det enn kan høres så finnes det faktisk også israel-kritiske som kjøper synet om at politiet er en positiv kraft i samfunnet, uansett hvor mange ganger vedvarende negativ informasjon kommer til overflaten.
Også veldig få bloggere presenterer saken fra en side som tilhører virkelighetens verden. De ser den, som de fleste gjør, gjennom hjernevaskens og tanketomhetens briller.
Politiet gir advarsler som de vet folk ikke hører. De arresterer og sperrer inne folk som ikke gjorde noe, også folk som bare var på stedet ved en ren tilfeldighet. Man setter håndjern på folk og plasserer dem i et kaldt og luftig rom i timevis uten mat og drikke, uten at de får lov til å pisse. De trakasserer folk som protesterer på en slik åpenbar umenneskelig behandling. Folk blir gasset med pepperspray, og slått og sparket og man forventer at folk ikke skal blir forbannet?
Dette er terror i ytterste forstand og en helt bevisst taktikk fra ordensmaktens side. En gitt befolkning eller en del av befolkningen skal vite og skjønne, klart og tydelig at man skal ikke protestere. Man skal ikke ytre sin mening, med mindre man gjør det på tyranniets premisser, på en måte som tyranniet og dets talsmenn kaller «verdige former». Man skal ikke kunne oppføre seg som et menneske, med følelser og raseri mot urettferdig behandling, uten å få svi for det.
Det bør være soleklart at all ytringsfrihet blir illusorisk under slike forhold. Og dette er bare en av mange metoder makten bruker til å hindre folk i å ytre seg fritt.
Alt snakket under og i ettertid av demonstrasjonene om «voldelige demonstranter» er bare sludder, bare enda mer propaganda fra et dypt urettferdig samfunn. Etterretningstjenesten kommer på banen, slevsagt, og får enda en anledning til å uttrykke nødvendigheten av overvåkning (dyp ironi her). I det hele tatt, det fosser over av tyranniets propaganda etter slike dyptgripende positive hendelser.
Det finnes altfor få uredde demonstranter i norge og verden, ikke for mange, slett ikke.
Til slutt: det var minst en handling jeg ikke likte ved demonstrasjonen mot demonstrasjonen til fordel for israel: en eldre «israelvenn» skal ha blitt angrepet fysisk. Moren min pleide å si at det er brukkne trær i alle skoger, en uttalelse jeg lett kan slutte meg til. Det unnskylder ikke folks totale unnfallenhet mot makten og dens køllebærere i dagene etterpå og til evig tid.
Det er bra, bra at de autoritetstro som svelger og ukritisk videreformidler alt personer med makt sier får motbør. Så utrolig som det enn kan høres så finnes det faktisk også israel-kritiske som kjøper synet om at politiet er en positiv kraft i samfunnet, uansett hvor mange ganger vedvarende negativ informasjon kommer til overflaten.
Også veldig få bloggere presenterer saken fra en side som tilhører virkelighetens verden. De ser den, som de fleste gjør, gjennom hjernevaskens og tanketomhetens briller.
Politiet gir advarsler som de vet folk ikke hører. De arresterer og sperrer inne folk som ikke gjorde noe, også folk som bare var på stedet ved en ren tilfeldighet. Man setter håndjern på folk og plasserer dem i et kaldt og luftig rom i timevis uten mat og drikke, uten at de får lov til å pisse. De trakasserer folk som protesterer på en slik åpenbar umenneskelig behandling. Folk blir gasset med pepperspray, og slått og sparket og man forventer at folk ikke skal blir forbannet?
Dette er terror i ytterste forstand og en helt bevisst taktikk fra ordensmaktens side. En gitt befolkning eller en del av befolkningen skal vite og skjønne, klart og tydelig at man skal ikke protestere. Man skal ikke ytre sin mening, med mindre man gjør det på tyranniets premisser, på en måte som tyranniet og dets talsmenn kaller «verdige former». Man skal ikke kunne oppføre seg som et menneske, med følelser og raseri mot urettferdig behandling, uten å få svi for det.
Det bør være soleklart at all ytringsfrihet blir illusorisk under slike forhold. Og dette er bare en av mange metoder makten bruker til å hindre folk i å ytre seg fritt.
Alt snakket under og i ettertid av demonstrasjonene om «voldelige demonstranter» er bare sludder, bare enda mer propaganda fra et dypt urettferdig samfunn. Etterretningstjenesten kommer på banen, slevsagt, og får enda en anledning til å uttrykke nødvendigheten av overvåkning (dyp ironi her). I det hele tatt, det fosser over av tyranniets propaganda etter slike dyptgripende positive hendelser.
Det finnes altfor få uredde demonstranter i norge og verden, ikke for mange, slett ikke.
Til slutt: det var minst en handling jeg ikke likte ved demonstrasjonen mot demonstrasjonen til fordel for israel: en eldre «israelvenn» skal ha blitt angrepet fysisk. Moren min pleide å si at det er brukkne trær i alle skoger, en uttalelse jeg lett kan slutte meg til. Det unnskylder ikke folks totale unnfallenhet mot makten og dens køllebærere i dagene etterpå og til evig tid.
Her er en annen uttalelse fra en annen utstøtt gruppe jeg uten videre kan slutte meg til:
«Blitz er ikke overrasket over medias ukritiske dekning av opptøyene i Oslo Sentrum den siste tiden. Både politi, presse og politikere ønsker å danne et bilde av dette som pøbelstreker begått av frustrerte innvandrerungdom som er ute etter å lage bråk. Slik vi ser det er dette mange steinkast unna sannheten.
Folk tar til gatene i protest mot den israelske stats groteske overgrep mot det palestinske folk. Norske myndigheter og maktapparat viser tydelig side i denne saken. Når propalestinske demonstrasjoner gang på gang blir angrepet og gassa av et sterkt militarisert norsk politi, dannes en avmaktsfølelse og et raseri som gjør opprør til en selvfølge».
søndag, januar 11, 2009
Sann terror
Fryktens politikk på grunnplanet, et lite utvalg fra en uendelig lang liste, en til dels personlig opplevelse:
Politivoldsakene i Bergen over en tjueårsperiode: Banking av arrestanter var rutine, spesielt hvis de «motsatte seg arrestasjon».
Oslo for over tjue år siden, under demonstrasjonene for Blitz, beryktet blant maktens støttespillere:
Fem politimenn i beskyttelsesutstyr og med skjold og køller går løs på en jente, en spinkel og ung jente. De på påfører henne håndjern, legger henne i bakken og slår og sparker løs på henne. En dame går midt i mellom dem og roper høyt, spør dem hvordan de kan gjøre slikt mot en liten jente. Damen blir også lagt i bakken og sparket og slått og påført håndjern.
Både jenten og damen blir bøtelagt. Anmeldelsene mot politifolkene blir henlagt.
For litt under tjue år siden, under «Action for a Common Future» i Bergen i 1990, der gro harlem brundtland i festtalene til utenlandske delegater snakker om at «our talks should be held under the sign of impatience»: En politimann trykket en jente opp mot en murvegg og begynte å riste henne. Jeg klappet han på skulderen og ba han stoppe med det. Han så veldig morderisk på meg og gjorde tegn til å ville angripe meg også, da han fikk øye på ti av mine like morske kamerater bak meg og fant ut at hans kollegaer akkurat da var veldig langt unna. Bøller opptrer gjerne som de feigingene de er, med mindre de har alle fordelene på sin side. Litt senere, da demonstrasjonen var på sitt mest intense oppdaget vi at vi ble fulgt av to svartemarjer. Plutselig satte begge opp farten rett mot oss og også rett inn i mengden, og alle måtte kaste seg til side. Det var bare flaks at ingen ble påkjørt. Vi gjenkjente trynet vi hadde møtt tidligere på dagen bak rattet på en av bilene.
Det militære nærværet var også sterkt under «toppmøtet». Frykten vi følte for å bli skutt uten advarsel var i høyeste grad reell.
Mottoet under og etter møtet ble bla bla bla bla bla osv, sunget til tonene av ja vi elsker.
London 1994
Göteborg 2001
Genova 2001
København 2008
Oslo 2009
Noen få datoer og årstall her. Dette er dog vedvarende, en konstant faktor og trussel i oppegående menneskers liv.
Politivoldsakene i Bergen over en tjueårsperiode: Banking av arrestanter var rutine, spesielt hvis de «motsatte seg arrestasjon».
Oslo for over tjue år siden, under demonstrasjonene for Blitz, beryktet blant maktens støttespillere:
Fem politimenn i beskyttelsesutstyr og med skjold og køller går løs på en jente, en spinkel og ung jente. De på påfører henne håndjern, legger henne i bakken og slår og sparker løs på henne. En dame går midt i mellom dem og roper høyt, spør dem hvordan de kan gjøre slikt mot en liten jente. Damen blir også lagt i bakken og sparket og slått og påført håndjern.
Både jenten og damen blir bøtelagt. Anmeldelsene mot politifolkene blir henlagt.
For litt under tjue år siden, under «Action for a Common Future» i Bergen i 1990, der gro harlem brundtland i festtalene til utenlandske delegater snakker om at «our talks should be held under the sign of impatience»: En politimann trykket en jente opp mot en murvegg og begynte å riste henne. Jeg klappet han på skulderen og ba han stoppe med det. Han så veldig morderisk på meg og gjorde tegn til å ville angripe meg også, da han fikk øye på ti av mine like morske kamerater bak meg og fant ut at hans kollegaer akkurat da var veldig langt unna. Bøller opptrer gjerne som de feigingene de er, med mindre de har alle fordelene på sin side. Litt senere, da demonstrasjonen var på sitt mest intense oppdaget vi at vi ble fulgt av to svartemarjer. Plutselig satte begge opp farten rett mot oss og også rett inn i mengden, og alle måtte kaste seg til side. Det var bare flaks at ingen ble påkjørt. Vi gjenkjente trynet vi hadde møtt tidligere på dagen bak rattet på en av bilene.
Det militære nærværet var også sterkt under «toppmøtet». Frykten vi følte for å bli skutt uten advarsel var i høyeste grad reell.
Mottoet under og etter møtet ble bla bla bla bla bla osv, sunget til tonene av ja vi elsker.
London 1994
Göteborg 2001
Genova 2001
København 2008
Oslo 2009
Noen få datoer og årstall her. Dette er dog vedvarende, en konstant faktor og trussel i oppegående menneskers liv.
En gledens dag (VI)
Den norske regjeringen, med nåværende justisminister og kommende utenriksminister Amos Keppler i spissen stengte i dag den israelske ambassaden i Oslo og ga ambassadepersonalet 24 timer på å komme seg ut av norge. Regjeringen innførte også sterke føringer på politiet og ba dem beholde køllene på hoftene og holde seg på stasjonene og holde seg unna mens de stadig større demonstrasjonene mot israels folkemord og barnemord i Palestina foregår i landets byer. Demonstrasjonsretten vil fra nå av nå gjelde alle landets borgere, også de som tidligere har blitt sterkt hundset av politiet, inkludert det såkalte blitzmiljøet og andre autonome grupper, over hele landet. De vil også motta kompensasjon for urettmessig forfølgelse. Politiet vil ikke lenger ha rett til å kriminalisere en demonstrasjon og man vil ikke behøve å søke om tillatelse først. Grunnlovens entydige paragraf om total og betingelsesløs ytringsfrihet vil bli gjeninnført og understreket. Alle muligheter til å straffe ytringer vil bli fjernet. Alle former for sensur vil bli forbudt ved lov, inkludert selskapers og webredaktørers rett til å forandre eller fjerne innlegg. Det å søke å straffe en person for ytringer vil bli straffbart. Alle henvisinger til bedrifters og selskapers copyright vil bli fjernet fra straffeloven. Bare individer vil fra nå av kunne inneha copyright.
Regjeringen vil så snart som vel mulig ta et selvstendig initiativ til å stille alle i det israelske maktapparatet for menneskerettsdomstolen i Haag for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Tiltale vil også bli søkt mot deres norske og internasjonale støttespillere.
Det vil fra neste måned bli forbudt for nordmenn å drive noen form for handel med israel eller israelske selskaper eller med selskaper som handler med israel. Det vil også bli forbud mot all militær, kulturell og politisk kontakt. Norges boikott vil bli total. De nye regjeringene i Sverige og Danmark er ventet å fatte lignende vedtak om utvisning av israelsk personell og om totalboikott i løpet av få dager.
Også USA vil motta en sterk protest fra norske myndigheter. Norge vil ikke lenger kjøpe de nye amerikanske jagerflyene og vil melde utmelding fra NATO innen kort tid, med mindre en dramatisk kursendring i organisasjonen og USAs politikk blir annonsert i løpet av de neste ukene. Dette må inkludere en betingelsesløs tilbaketrekking fra alle okkuperte land, og en dreining mot en klart fiendtlig holdning til israel.
Regjeringen vil komme tilbake med mange flere sanne forandringer i nærmeste fremtid.
Regjeringen vil så snart som vel mulig ta et selvstendig initiativ til å stille alle i det israelske maktapparatet for menneskerettsdomstolen i Haag for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Tiltale vil også bli søkt mot deres norske og internasjonale støttespillere.
Det vil fra neste måned bli forbudt for nordmenn å drive noen form for handel med israel eller israelske selskaper eller med selskaper som handler med israel. Det vil også bli forbud mot all militær, kulturell og politisk kontakt. Norges boikott vil bli total. De nye regjeringene i Sverige og Danmark er ventet å fatte lignende vedtak om utvisning av israelsk personell og om totalboikott i løpet av få dager.
Også USA vil motta en sterk protest fra norske myndigheter. Norge vil ikke lenger kjøpe de nye amerikanske jagerflyene og vil melde utmelding fra NATO innen kort tid, med mindre en dramatisk kursendring i organisasjonen og USAs politikk blir annonsert i løpet av de neste ukene. Dette må inkludere en betingelsesløs tilbaketrekking fra alle okkuperte land, og en dreining mot en klart fiendtlig holdning til israel.
Regjeringen vil komme tilbake med mange flere sanne forandringer i nærmeste fremtid.
lørdag, januar 10, 2009
Ødeleggerne (I)
Her presenteres, til glede for alle sannhetssøkende lesere en mengde av verdens fremste grupper av ødeleggere, av industriselskap.
23 år etter giftskandalen i Bhopal, India nekter fortsatt selskapet Union Carbide å gjøre opp for seg, å betale for opprydningen etter de enorme giftutslippene tredje desember 1984 fra en fabrikk som produserte plantevernmidler rett ved et større slumområde i sentrum av byen. En gul sky la seg over byen og 10 000 mennesker døde umiddelbart. Mellom 20 000 og 30 000 omkom i tiden etter ulykken. Nærmere en million har pådratt seg kreftsykdommer, skader på sentralnervesystemet, leveren og andre organer. Alle disse skadene og sykdommene har økt dramatisk i hyppighet i Bhopal siden 1984.
Den katastrofalt dårlige sikkerheten var et tema før ulykken og har så visst vært et tema siden. Indiske myndigheter går nå rettens vei for å få Dow Chemicals, eieren av Union Carbide til å betale for opprydningen, bare etter opprydningen etter «ulykken». Dow nekter, med begrunnelse i at de ikke lenger har et juridisk ansvar for fabrikkanlegget. Dow kjøpte Union Carbide i 2001. Union Carbide solgte sitt indiske datterselskap til indiske Everready Industries India Limited i 1994…
Blant annet med slike begrunnelser vrir industrien seg unna sitt åpenbare ansvar igjen.
170 tonn giftig avfall ligger fortsatt igjen på selve anlegget, i tillegg til alt som har blitt sluppet ut i området, i vannet, jorden og luften. 57 av 120 undersøkte barn i området lider av alvorlige hjernesykdommer. Gjennomsnittlig levealder er betydelig lavere enn i tilsvarende områder i India.
Presset mot den indiske regjeringen for å droppe søksmålet er sterkt, både fra USA OG fra India. Ratan Tata, en lokal kakse med sterke amerikanske forbindelser sier at han vil betale deler av opprydningen, hvis søksmålet blir droppet. Ingen tror han, fordi han er beryktet for å samarbeide med mektige utenlandske interesser, men det er med på å øke presset, akkurat som de som holder i lenken hans ønsker. Dette er også en propagandakamp, slik så mye er i dag. Den kjemiske industrien har lange tradisjoner for slikt. De har mange jern i ilden og mange tilsvarende saker der deres pr-apparat jobber på spreng for å fordreie virkeligheten i deres favør.
Som industrien forøvrig tar de seg stort sett til rette overalt, men de har det litt tøffere i den såkalte industrialiserte verden, både når det gjelder reguleringer og priser. Derfor har de bygget og bygger slike fabrikker som den i Bhopal, over store deler av den såkalte underutviklede verden, hvor de knapt trenger å ta sikkerhetshensyn overhodet. I motsetning til i vesten der de må ta noen få og lite effektive hensyn.
Dow Chemicals bestrider slevsagt også, for sikkerhets skyld og som vanlig de åpenbare skadevirkningene utslippet har hatt og har på Bhopals innbyggere. Dette gjør de, selv om de med sedvanlig uthalingstaktikk og juridiske fiksfakserier ikke behøver å gjøre det i dette tilfelle, siden dette søksmålet ikke dreier seg om erstatning. Dow Chemicals har som sagt mange andre jern i ilden og driver sin krig på mange fronter. Summene de har lagt ut etter ulykken i det de kaller hjelpearbeid kan knapt kalles annet enn almisser. Det er knapt promiller av det som var og er nødvendig, og sammenlignet med det de tjente på fabrikken, blant annet ved den elendige sikkerheten, og de konstante utslippene lenge før «ulykken». De er en typisk industribedrift og enda mer et typisk multinasjonalt selskap.
Wikipedia har, slik den står i dag, i dette tilfelle en utmerket artikkel om saken. Union Carbide har slevsagt sin forklaring på toppen av google sitt søk om saken. De har også retten til bhopaldotcom adressen, der de gir sin sedvanlige sterkt forvrengte versjon av virkeligheten.
Slevsagt.
Først ut er mektige Union Carbide og deres enda mektigere eiere, Dow Chemicals.
23 år etter giftskandalen i Bhopal, India nekter fortsatt selskapet Union Carbide å gjøre opp for seg, å betale for opprydningen etter de enorme giftutslippene tredje desember 1984 fra en fabrikk som produserte plantevernmidler rett ved et større slumområde i sentrum av byen. En gul sky la seg over byen og 10 000 mennesker døde umiddelbart. Mellom 20 000 og 30 000 omkom i tiden etter ulykken. Nærmere en million har pådratt seg kreftsykdommer, skader på sentralnervesystemet, leveren og andre organer. Alle disse skadene og sykdommene har økt dramatisk i hyppighet i Bhopal siden 1984.
Den katastrofalt dårlige sikkerheten var et tema før ulykken og har så visst vært et tema siden. Indiske myndigheter går nå rettens vei for å få Dow Chemicals, eieren av Union Carbide til å betale for opprydningen, bare etter opprydningen etter «ulykken». Dow nekter, med begrunnelse i at de ikke lenger har et juridisk ansvar for fabrikkanlegget. Dow kjøpte Union Carbide i 2001. Union Carbide solgte sitt indiske datterselskap til indiske Everready Industries India Limited i 1994…
Blant annet med slike begrunnelser vrir industrien seg unna sitt åpenbare ansvar igjen.
170 tonn giftig avfall ligger fortsatt igjen på selve anlegget, i tillegg til alt som har blitt sluppet ut i området, i vannet, jorden og luften. 57 av 120 undersøkte barn i området lider av alvorlige hjernesykdommer. Gjennomsnittlig levealder er betydelig lavere enn i tilsvarende områder i India.
Presset mot den indiske regjeringen for å droppe søksmålet er sterkt, både fra USA OG fra India. Ratan Tata, en lokal kakse med sterke amerikanske forbindelser sier at han vil betale deler av opprydningen, hvis søksmålet blir droppet. Ingen tror han, fordi han er beryktet for å samarbeide med mektige utenlandske interesser, men det er med på å øke presset, akkurat som de som holder i lenken hans ønsker. Dette er også en propagandakamp, slik så mye er i dag. Den kjemiske industrien har lange tradisjoner for slikt. De har mange jern i ilden og mange tilsvarende saker der deres pr-apparat jobber på spreng for å fordreie virkeligheten i deres favør.
Som industrien forøvrig tar de seg stort sett til rette overalt, men de har det litt tøffere i den såkalte industrialiserte verden, både når det gjelder reguleringer og priser. Derfor har de bygget og bygger slike fabrikker som den i Bhopal, over store deler av den såkalte underutviklede verden, hvor de knapt trenger å ta sikkerhetshensyn overhodet. I motsetning til i vesten der de må ta noen få og lite effektive hensyn.
Dow Chemicals bestrider slevsagt også, for sikkerhets skyld og som vanlig de åpenbare skadevirkningene utslippet har hatt og har på Bhopals innbyggere. Dette gjør de, selv om de med sedvanlig uthalingstaktikk og juridiske fiksfakserier ikke behøver å gjøre det i dette tilfelle, siden dette søksmålet ikke dreier seg om erstatning. Dow Chemicals har som sagt mange andre jern i ilden og driver sin krig på mange fronter. Summene de har lagt ut etter ulykken i det de kaller hjelpearbeid kan knapt kalles annet enn almisser. Det er knapt promiller av det som var og er nødvendig, og sammenlignet med det de tjente på fabrikken, blant annet ved den elendige sikkerheten, og de konstante utslippene lenge før «ulykken». De er en typisk industribedrift og enda mer et typisk multinasjonalt selskap.
Wikipedia har, slik den står i dag, i dette tilfelle en utmerket artikkel om saken. Union Carbide har slevsagt sin forklaring på toppen av google sitt søk om saken. De har også retten til bhopaldotcom adressen, der de gir sin sedvanlige sterkt forvrengte versjon av virkeligheten.
Slevsagt.
torsdag, januar 08, 2009
Medlem
Jeg har nå omsider meldt meg inn i Palestinakomiteen. De som kjenner meg vet hvilket stort skritt det er. Jeg har knapt vært medlem av noe i hele mitt liv. Tvert om så misliker jeg generelt sett organisasjoner og medlemslister og slikt, og de erfaringene jeg har hatt med organisasjoner så langt har gitt meg rett. Jeg prøver også å ikke la isolerte hendelser eller konflikter eller saksområder å stenge for mitt holistiske syn, min overbevisning om at det er hele dagens verden som må rettes på, og at det er viktig å ikke la seg «distrahere» av de nevnte hendelser, konflikter eller saksområder, men fokusere på helheten. Men jeg føler jeg må engasjere meg sterkere her. Det som skjer i Gaza og Palestina nå har nådd et metningspunkt i meg, og som med så mange ting føler jeg at det er en fornærmelse mot meg personlig, mot min menneskelighet, mot enhvers menneskelighet. Så, jeg velger å engasjere meg, på et dypere plan. Jeg føler bare at jeg må gjøre noe, et eller annet, at det er på høy tid i dagens uhyrlige situasjon, uansett hvor lite det er.
Og situasjonen i Palestina er også et utmerket eksempel på hvor sinnssyk dagens verden er. Den står ut som et vondt sår i menneskehetens kollektive bevissthet, som enda et fryktelig eksempel blant utallige på hvor ille det blir når religion og nasjonalisme får dominere i menneskenes samfunn.
Og situasjonen i Palestina er også et utmerket eksempel på hvor sinnssyk dagens verden er. Den står ut som et vondt sår i menneskehetens kollektive bevissthet, som enda et fryktelig eksempel blant utallige på hvor ille det blir når religion og nasjonalisme får dominere i menneskenes samfunn.
Ingen fred uten rettferdighet
Det er et gammelt ordtak, men mer aktuelt enn noensinne. Oslos gater eksploderte i ufred i kveld, og man fikk det vanlige sludderet om voldelige demonstrasjoner osv. TV2 hadde til og med sin «krimekspert» Johnny Brenna på plass, en mann med bakgrunn i det voldelige norske politiet. Mer fordomsfull reportasje enn TV2 sendte i kveld skal man lete lenge etter. Det ble stadig snakket om at man hadde ikke opplevd maken siden «de voldelige opptøyene på åttitallet, utført av de der Blitz-folka». Det at politiet brukte pepperspray mot demonstrantene som demonstrerte mot israel ble ikke nevnt med et ord. Det blir aldri nevnt.
Såkalte israelvenner holdt en demonstrasjon til støtte for sine venner barnemorderne og folkemorderne i kveld, og motdemonstranter, som endelig fikk nok av å lytte til løgnene som får kvalmen til å stige langt opp i halsen på en, begynte å reagere mot de som støtter barnemordere og folkemordere. Maktens bøller svarte som de alltid gjør, med køller og brutalitet og tåregass og pepperspray.
For de som ikke har hatt den glede av å bli gasset med tåregass og dusjet med pepperspray og blitt slått og sparket av politiet så kan jeg opplyse om det slett ikke er noen hyggelig opplevelse (tung sarkasme her). Det virker som om folk flest tror det er som å ta seg en tur i parken, virker som om folk flest er helt sløve. De tror det de vil tro, de løgnene de får servert på TV og i etablert media generelt, de mest utrolig løgner og bedrag. Fem svære politifolk banker opp en spinkel jente. Det blir filmet i all sin gru. Mange som står rundt er vitne til udåden, også tilfeldig forbispaserende og andre nøytrale. Ikke noe problem. Jenten var en voldelig blitzer. Hun fortjente det (tung ironi her).
Men Oslo sentrum var som et vepsebol i kveld, og folk som var forbannet på forhånd, både på israel og den slappe norske reaksjonen på israels handlinger fant seg for en gangs skyld ikke i å bli brukt som punchingballer og tok igjen, og dermed brøt «de voldelige demonstrasjonene» løs. Ufred hersket og den såkalte fredsdemonstrasjonen etterpå fikk et enda mer latterlig preg. Den minnet ettersigende alle ofrene for krigen. Morsomt. Man må omtrent lete med mikroskop for å finne israelske ofre. Tre av de israelske soldatene som ble drept ble til og med drept av andre israelske styrker, ofre for såkalt «feilbombing» (hva er rett bombing?).
I det siste har de av oss som kjemper for en rettferdig verden kalt for en verdensomspennende «Intifada», en generell oppstand mot hele det gjennomkorrupte og dypt urettferdige og umenneskelige systemet som dominerer dagens menneskehet. Det er på høy tid. Altfor lenge har Makten og dens bøller fått lov til å ødelegge verden og menneskeheten nærmest uhindret. Det som skjer i Palestina er bare enda et symptom på et hinsides sykt samfunn, men et veldig godt eksempel på det, fordi det får lov til å fortsette med verdenssamfunnet og norges stilltiende godkjennelse. Hva skal til for at folk blir rykket brutalt ut av sløvheten som dominerer hele deres tilværelse?
Er det ønsket om fred for enhver pris? Er man så hjernevasket i løpet av dagens gjennomregulerte oppvekst at man godtar nærmest enhver umenneskelig handling, ethvert åpenbart bedrag uten vesentlig opposisjon? Stikker man hodet i sanden selv om det står en fyr med motorsag der klar til å kappe det av?
Svaret må bli et rungende ja.
Vel, de kan glemme fred. Det vil aldri bli fred uten rettferdighet, uten grunnleggende, udiskutabel, rungende rettferdighet. Vi er i krig alle sammen, noe som ligner en evig krig, fordi alt i dag er fullstendig skakkjørt og det blir ikke bedre, men verre og verre og verre. Uten rettferdighet er det bare en ting som for alltid vil dominere menneskenes tilværelse:
Krig.
Og da snakker jeg ikke om de helgeturene, de jaktlagene som verdens ledere arrangerer i fellesskap nå og da, der de lurer en mengde uniformerte idioter til å drepe hverandre og sprenge hverandre i filler, og enda flere ikke-stridende blør, lider og dør, og ingenting forandres, men noe langt dypere, fundamentalt.
Krigsguden Mars eksisterte ikke før sivilisasjonens begynnelse. Han vil ikke forsvinne før ved dens ende.
Såkalte israelvenner holdt en demonstrasjon til støtte for sine venner barnemorderne og folkemorderne i kveld, og motdemonstranter, som endelig fikk nok av å lytte til løgnene som får kvalmen til å stige langt opp i halsen på en, begynte å reagere mot de som støtter barnemordere og folkemordere. Maktens bøller svarte som de alltid gjør, med køller og brutalitet og tåregass og pepperspray.
For de som ikke har hatt den glede av å bli gasset med tåregass og dusjet med pepperspray og blitt slått og sparket av politiet så kan jeg opplyse om det slett ikke er noen hyggelig opplevelse (tung sarkasme her). Det virker som om folk flest tror det er som å ta seg en tur i parken, virker som om folk flest er helt sløve. De tror det de vil tro, de løgnene de får servert på TV og i etablert media generelt, de mest utrolig løgner og bedrag. Fem svære politifolk banker opp en spinkel jente. Det blir filmet i all sin gru. Mange som står rundt er vitne til udåden, også tilfeldig forbispaserende og andre nøytrale. Ikke noe problem. Jenten var en voldelig blitzer. Hun fortjente det (tung ironi her).
Men Oslo sentrum var som et vepsebol i kveld, og folk som var forbannet på forhånd, både på israel og den slappe norske reaksjonen på israels handlinger fant seg for en gangs skyld ikke i å bli brukt som punchingballer og tok igjen, og dermed brøt «de voldelige demonstrasjonene» løs. Ufred hersket og den såkalte fredsdemonstrasjonen etterpå fikk et enda mer latterlig preg. Den minnet ettersigende alle ofrene for krigen. Morsomt. Man må omtrent lete med mikroskop for å finne israelske ofre. Tre av de israelske soldatene som ble drept ble til og med drept av andre israelske styrker, ofre for såkalt «feilbombing» (hva er rett bombing?).
I det siste har de av oss som kjemper for en rettferdig verden kalt for en verdensomspennende «Intifada», en generell oppstand mot hele det gjennomkorrupte og dypt urettferdige og umenneskelige systemet som dominerer dagens menneskehet. Det er på høy tid. Altfor lenge har Makten og dens bøller fått lov til å ødelegge verden og menneskeheten nærmest uhindret. Det som skjer i Palestina er bare enda et symptom på et hinsides sykt samfunn, men et veldig godt eksempel på det, fordi det får lov til å fortsette med verdenssamfunnet og norges stilltiende godkjennelse. Hva skal til for at folk blir rykket brutalt ut av sløvheten som dominerer hele deres tilværelse?
Er det ønsket om fred for enhver pris? Er man så hjernevasket i løpet av dagens gjennomregulerte oppvekst at man godtar nærmest enhver umenneskelig handling, ethvert åpenbart bedrag uten vesentlig opposisjon? Stikker man hodet i sanden selv om det står en fyr med motorsag der klar til å kappe det av?
Svaret må bli et rungende ja.
Vel, de kan glemme fred. Det vil aldri bli fred uten rettferdighet, uten grunnleggende, udiskutabel, rungende rettferdighet. Vi er i krig alle sammen, noe som ligner en evig krig, fordi alt i dag er fullstendig skakkjørt og det blir ikke bedre, men verre og verre og verre. Uten rettferdighet er det bare en ting som for alltid vil dominere menneskenes tilværelse:
Krig.
Og da snakker jeg ikke om de helgeturene, de jaktlagene som verdens ledere arrangerer i fellesskap nå og da, der de lurer en mengde uniformerte idioter til å drepe hverandre og sprenge hverandre i filler, og enda flere ikke-stridende blør, lider og dør, og ingenting forandres, men noe langt dypere, fundamentalt.
Krigsguden Mars eksisterte ikke før sivilisasjonens begynnelse. Han vil ikke forsvinne før ved dens ende.
onsdag, januar 07, 2009
På dødsleiet
Min tolv år gamle TV ligger på dødsleiet. Den bryter sakte, men sikkert sammen, litt mer for hver dag som går. Man ser stadig flere tegn dukke opp på det kommende sammenbruddet. Det er et mirakel at den fortsatt puster.
Det bekymrer meg ikke noe særlig, eller rettere sagt bekymrer meg ikke overhodet. Når den trekker sitt siste sukk kommer jeg ikke til å skaffe ny. Når man ser på programmet i dag så er det faktisk ikke noe som tiltrekker meg lenger. Det har aldri vært mye, men i disse dager går det fra å være lite til ingenting. Det domineres av «amerikansk komedie» (sitcoms) eller «norsk komedie», (eneste lange gjesp der folk med oslodialekt anstrenger seg for å ikke sovne på skjermen). Så er det også en rekke elendige tv-serier, underholdningsprogrammer, nyhetsprogrammer og diskusjonsprogrammer som utelukkende bekrefter folks fordommer og luller dem enda lenger inn i søvnen enn der de for øyeblikket befinner seg. Og all sporten, som er i en klasse for seg selv og utelukkende er laget for folk med fritidsproblemer og få hjerneceller, eller med få hjerneceller i bruk.
Det lille på TV som måtte ha noen verdi kan man se via nettet i disse dager. Man behøver heller ikke vente flere år før man kan se de få utenlandske seriene man faktisk har lyst til å se lenger.
Guden er død. Lenge døde guden!
Det bekymrer meg ikke noe særlig, eller rettere sagt bekymrer meg ikke overhodet. Når den trekker sitt siste sukk kommer jeg ikke til å skaffe ny. Når man ser på programmet i dag så er det faktisk ikke noe som tiltrekker meg lenger. Det har aldri vært mye, men i disse dager går det fra å være lite til ingenting. Det domineres av «amerikansk komedie» (sitcoms) eller «norsk komedie», (eneste lange gjesp der folk med oslodialekt anstrenger seg for å ikke sovne på skjermen). Så er det også en rekke elendige tv-serier, underholdningsprogrammer, nyhetsprogrammer og diskusjonsprogrammer som utelukkende bekrefter folks fordommer og luller dem enda lenger inn i søvnen enn der de for øyeblikket befinner seg. Og all sporten, som er i en klasse for seg selv og utelukkende er laget for folk med fritidsproblemer og få hjerneceller, eller med få hjerneceller i bruk.
Det lille på TV som måtte ha noen verdi kan man se via nettet i disse dager. Man behøver heller ikke vente flere år før man kan se de få utenlandske seriene man faktisk har lyst til å se lenger.
Guden er død. Lenge døde guden!
tirsdag, januar 06, 2009
En livslang vandring
Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.
Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.
De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.
Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.
Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…
Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.
Men det gjør jeg.
Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.
Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.
Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.
Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.
De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.
Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.
Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…
Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.
Men det gjør jeg.
Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.
Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.
Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.
lørdag, januar 03, 2009
Tale og trykkefrihet?
Tale og trykkefriheten i dagens verden er, som jeg illustrerte i mitt forrige innlegg i beste fall illusorisk. I verste fall er den ikke-eksisterende. Det er et massivt press til stede overalt for å ikke skille seg ut. Dette rammer slevsagt først og fremst de som trives på ytterkantene av samfunnet, men også alle de som aldri skiller seg ut, fordi det skaper et samfunn veldig få egentlig ønsker å være en del av.
Det gjelder altså ikke bare aviser og medier, men alle steder. Frie tanker, ytringer og handlinger blir generelt sett ikke oppmuntret, men kvalt allerede i utgangspunktet. Og hvis ikke i det øyeblikket de blir unnfanget så ikke så altfor lang tid etter det.
Når det gjelder sensuren jeg fortalte om på ABC, i VG, Dagbladet og utallige andre steder så er det måter å unngå det på for en kreativ person, mange måter å skjule sin identitet på, hvis man strever litt, strever hele tiden, hvis man gjemmer seg, men jeg ønsker ikke å gjemme meg, ønsker ikke å skjule min identitet. Jeg foretrekker å debattere som meg selv. Jeg har ingenting å skamme meg over. Tvert om, jeg har mye å være stolt over. Jeg har alltid ment at hvis en gitt person ikke våger å uttrykke sine meninger i full offentlighet, foran venner, familie og et truende samfunn så blir de øyeblikkelig mindre verd.
Regjeringen vil nå fjerne blasfemiparagrafen. Endelig. Det er på høy, høy tid.
Men…
De vil fjerne den, uten å fjerne den, erstatte den med en mye mer undertrykkende lov, der det å kritisere religion nærmest blir totalforbudt. DE SVINA! Knut den Harde slår til igjen. DET SVINET! Dette er typisk lovgivende/utøvende myndigheter. Aldri i verden om de slakker på grepet, men slik det ofte er strammer de grepet ved å late som om de slakker på det. De er så sleipe at det er en gru. Det er helt åpenbart dette de lever for, å innføre stadig dårligere kår for friheten og dens røster. Den som mener noe annet, som tviler på det, som mener at de som styrer samfunnet har folks beste i tankene bør gå seriøst i seg selv, for en slik godtroenhet ikke bare grenser til virkelighetsfornektelse, men går langt over streken for det. Ikke rart at folk flest, at de undertrykte masser er undertrykkerens beste våpen.
Det er snakk om to forhold her, grovt sett, to sider av samme sak. Vi har lovgivningen og dens utøvelse. Så har vi de private entreprenørene som forsterker den ved å utvide lovgivningens allerede strenge begreper. Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt.
Så sensur blir praktisert ovenfra og nedenfra og sideveis og gud vet hva. Den er et allstedsværende element i det moderne menneskets tilværelse, og dreper all sann skaperkraft og ild og menneskelighet.
Så, du, du, ja, som sitter der, blant annet foran dataskjermen og fjerner støtende og upassende ytringer eller du som pønsker ut stadig mer utspekulerte lover i ditt syke hode. Ta deg i akt, og tenk igjennom det du gjør. Tenk godt igjennom det, og slutt med det, fordi du, uansett hvordan du rettferdiggjør dine handlinger er et motbydelig kryp av et menneske.
Det gjelder altså ikke bare aviser og medier, men alle steder. Frie tanker, ytringer og handlinger blir generelt sett ikke oppmuntret, men kvalt allerede i utgangspunktet. Og hvis ikke i det øyeblikket de blir unnfanget så ikke så altfor lang tid etter det.
Når det gjelder sensuren jeg fortalte om på ABC, i VG, Dagbladet og utallige andre steder så er det måter å unngå det på for en kreativ person, mange måter å skjule sin identitet på, hvis man strever litt, strever hele tiden, hvis man gjemmer seg, men jeg ønsker ikke å gjemme meg, ønsker ikke å skjule min identitet. Jeg foretrekker å debattere som meg selv. Jeg har ingenting å skamme meg over. Tvert om, jeg har mye å være stolt over. Jeg har alltid ment at hvis en gitt person ikke våger å uttrykke sine meninger i full offentlighet, foran venner, familie og et truende samfunn så blir de øyeblikkelig mindre verd.
Regjeringen vil nå fjerne blasfemiparagrafen. Endelig. Det er på høy, høy tid.
Men…
De vil fjerne den, uten å fjerne den, erstatte den med en mye mer undertrykkende lov, der det å kritisere religion nærmest blir totalforbudt. DE SVINA! Knut den Harde slår til igjen. DET SVINET! Dette er typisk lovgivende/utøvende myndigheter. Aldri i verden om de slakker på grepet, men slik det ofte er strammer de grepet ved å late som om de slakker på det. De er så sleipe at det er en gru. Det er helt åpenbart dette de lever for, å innføre stadig dårligere kår for friheten og dens røster. Den som mener noe annet, som tviler på det, som mener at de som styrer samfunnet har folks beste i tankene bør gå seriøst i seg selv, for en slik godtroenhet ikke bare grenser til virkelighetsfornektelse, men går langt over streken for det. Ikke rart at folk flest, at de undertrykte masser er undertrykkerens beste våpen.
Det er snakk om to forhold her, grovt sett, to sider av samme sak. Vi har lovgivningen og dens utøvelse. Så har vi de private entreprenørene som forsterker den ved å utvide lovgivningens allerede strenge begreper. Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt.
Så sensur blir praktisert ovenfra og nedenfra og sideveis og gud vet hva. Den er et allstedsværende element i det moderne menneskets tilværelse, og dreper all sann skaperkraft og ild og menneskelighet.
Så, du, du, ja, som sitter der, blant annet foran dataskjermen og fjerner støtende og upassende ytringer eller du som pønsker ut stadig mer utspekulerte lover i ditt syke hode. Ta deg i akt, og tenk igjennom det du gjør. Tenk godt igjennom det, og slutt med det, fordi du, uansett hvordan du rettferdiggjør dine handlinger er et motbydelig kryp av et menneske.
Og til slutt kjære, hjernedøde leser, en beskjed fra den tvers igjennom hyggelige og smørblide Amos: Jeg synes jeg tar for svakt i her, slik jeg generelt sett gjør. Man bør uttrykke seg langt sterkere enn jeg gjør om mange ting, om nesten alt i dagens samfunn.
fredag, januar 02, 2009
Uspiselig
Jeg har blitt erklært uspiselig, uønsket, bannet, persona non grata av enda noen flere norske diskusjonssider i det siste, og selv om det er lenge siden slikt kom uventet og jeg uvilkårlig trekker på skuldrene, så kommer jeg aldri til å godta det uten å bli sint. Aldri til å godta det, punktum. ABC-nyheter er den siste som har sensurert meg. Det morsomme er at jeg aldri har skrevet et ord der og heller ikke kommentert noe der. Dermed blir det klart at de har tatt mitt navn og IP-adresse og mobilnummer fra andre steder med de samme eierne. Det er veldig interessant og en svært så farlig utvikling, enda en farlig utvikling i et samfunn som er full av dem. Jeg har oppdaget at jeg nå heller ikke kan kommentere på vgbloggene. Det er relativt nytt også, selv om jeg har vært erklært uønsket på VGs ordinære diskusjonssider i årevis. Egentlig betyr det ikke så mye. Jeg boikottet VGbloggen og Dagbladets bloggtjenester lenge før de boikottet meg og kanskje de ikke likte det. At de er smålige er heller ikke overraskende.
Dette er bare to eksempler på steder jeg ikke er ønsket. Det finnes mange flere. Jeg har alltid vært imot sensur, enhver form for det. Derfor holder jeg meg stort sett unna andre steder med sensur innbakt i reglene også, som INorden og lignende. Jeg avskyr både sidene og folkene som driver på med slikt, og har ingen interesse av å søke deres godkjennelse.
Så, jeg og andre med friske, ærlige innlegg blir bannet, mens brune meninger blir gjengitt i stor stil. Man skal si veldig mye fælt om folk med en annen hudfarge eller kultur før man blir slettet. Men sin hjertens mening om i sannhet kritiske forhold i samfunnet kan man ikke si, ikke offentlig.
Dette er i tråd med en lang etablert praksis, blant annet i avisenes leserbrevspalter. Det er slett ikke nytt, men altfor, altfor gammelt. Det får kvalmefornemmelsen til å stige langt opp i halsen på meg, og de folkene som forvalter denne praksisen burde ha møtt en ublid skjebne for lenge siden. De kommer med en hel haug med unnskyldninger og bortforklaringer, men hva det er, når man skreller vekk all svadaen er et knefall for diktaturet, for alle de tyranniske krefter som måtte finnes. Det som generelt sett skjuler seg under betegnelser som Ansvarlig Redaktør er et ynkelig, fryktsomt menneske. Jeg skulle ønske at disse folkene, disse administratorene av tyranniet ikke sov godt om natten, men det gjør de helt sikkert. De tenker ikke over konsekvensene av sine handlinger i det hele tatt. De burde gjøre det. De burde vært tvunget til å svelge dem hele, i en syk og smertefull orgie, der de fikk alt det de har forårsaket av kvalmt oppkast slengt tilbake i sitt eget tryne.
Det feiler dem mye, veldig mye.
Dette er bare to eksempler på steder jeg ikke er ønsket. Det finnes mange flere. Jeg har alltid vært imot sensur, enhver form for det. Derfor holder jeg meg stort sett unna andre steder med sensur innbakt i reglene også, som INorden og lignende. Jeg avskyr både sidene og folkene som driver på med slikt, og har ingen interesse av å søke deres godkjennelse.
Så, jeg og andre med friske, ærlige innlegg blir bannet, mens brune meninger blir gjengitt i stor stil. Man skal si veldig mye fælt om folk med en annen hudfarge eller kultur før man blir slettet. Men sin hjertens mening om i sannhet kritiske forhold i samfunnet kan man ikke si, ikke offentlig.
Dette er i tråd med en lang etablert praksis, blant annet i avisenes leserbrevspalter. Det er slett ikke nytt, men altfor, altfor gammelt. Det får kvalmefornemmelsen til å stige langt opp i halsen på meg, og de folkene som forvalter denne praksisen burde ha møtt en ublid skjebne for lenge siden. De kommer med en hel haug med unnskyldninger og bortforklaringer, men hva det er, når man skreller vekk all svadaen er et knefall for diktaturet, for alle de tyranniske krefter som måtte finnes. Det som generelt sett skjuler seg under betegnelser som Ansvarlig Redaktør er et ynkelig, fryktsomt menneske. Jeg skulle ønske at disse folkene, disse administratorene av tyranniet ikke sov godt om natten, men det gjør de helt sikkert. De tenker ikke over konsekvensene av sine handlinger i det hele tatt. De burde gjøre det. De burde vært tvunget til å svelge dem hele, i en syk og smertefull orgie, der de fikk alt det de har forårsaket av kvalmt oppkast slengt tilbake i sitt eget tryne.
Det feiler dem mye, veldig mye.
torsdag, januar 01, 2009
Grunnen til at Neandertalerne døde ut
Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.
I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.
Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.
Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?
Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.
I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.
Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.
Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?
Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.
Medløpere
Jeg har tidligere skrevet om at de som støtter israel har blod på hendene. Nå vil jeg gå et skritt lenger: De støtter et regime som utmerket godt kan sammenlignes med de verste i historien, som Nazi-Tyskland, Pol Pot, Sør Afrika osv. Selv om den delen av befolkningen som tilhører den herskende klasse har elementære rettigheter så endrer ikke det mye. Egentlig gjør det alt verre.
Mitt «bloggengasjement» mot israel startet sommeren 2006, etter nok en massakre utført av israelske styrker og etter at enda en ny leder ikke viste seg som noe bedre enn samtlige forgjengere. Det har vært utallige slike anledninger, både før og etter. Og hver gang står tyranniets medløpere fram, på rekke og rad for å forsvare det som ikke lar seg forsvare. Man setter terroriststempelet på Hamas, og man insisterer på at de skal avslutte sin motstandkamp, sin svært så berettigete motstandskamp mot den israelske okkupasjonen. De myggstikkene de klarer å få til blir brukt til å rettferdiggjøre israels udiskutable horrible handlinger. Uansett hva Hamas er og hva de gjør blir de bare for smågutter å regne sammenlignet med israel og israels medløpere. Bevisene, illustrasjonene på det finner man daglig.
Ja, disse folkene bør i sannhet få sitt pass påskrevet. Deres holdninger eller mangel på sådan er simpelthen totalt uakseptable. Igjen og igjen blir man tvunget til å stille spørsmålet: hva feiler det folk?
Å si at israel har rett til å forsvare seg selv er som å si at skittentøy er skittent. Det er meningsløst, spesielt siden det er ikke det de gjør. Det de gjør er sakte, pinefullt folkemord, og det er å sette dette i sin rette kontekst. At det skjer sakte, at det er utført på en grundig måte gjør det ikke mindre til folkemord. Hamas er ikke saken her. Israel er. Både i kvantitet og kvalitet er det israels handlinger, israel og medløperes menneskesyn som står fram som uakseptable, som bent fram umenneskelige.
Å snakke om «dialog», å være «nøytral» i dette tilfellet er totalt meningsløst. De som gjør det, og hevder å være det er i virkeligheten på israels side.
Det har vært en diskusjon om forskjellige typer boikott i det siste, og selv om jeg nå motvillig er for det så forstår jeg at selv de som er imot israels brutale handlinger ikke støtter boikott. En ting en slik handling dog vil gjøre er å sende en beskjed, en klar og utvetydig beskjed, både til israel og israels medskyldige støttespillere: STOPP! Og det er langt å foretrekke fremfor den ørkenvandring og kvalmende mangel på handling som har dominert verdens midtøstenpolitikk i 60 år eller bedre: mer enn de siste 100 år.
En sann forbryter på vei ut
Uansett resultat av det kommende parlamentsvalget...
er en ny på vei inn
Uansett resultat av det kommende parlamentsvalget...
er en ny på vei inn
Et utvalg av tidligere innlegg på Uten Grenser om folkemordet i Palestina:
500 fakler lyste opp Bergen
Israels sanne ansikt på ny og på ny
En ekstremt bløt spiss
Har staten israel noen eksistensberettigelse?
Støre slår til igjen
Terror i mente
Medskyldig
Israel ønsker å bombe norge
NATOs sanne ansikt
Blodige hender
Mordechai Vanunu uønsket i norge
Abonner på:
Innlegg (Atom)
