Spøk

Et spørsmål, ett eneste spørsmål får meg i gang i natt, i et øyeblikk av nedtrykthet, et liv fylt med raseri.

Hvor lang tid vil det gå før vi endelig skjønner Spøken? Hvor lenge vil vi fortsette å lure oss selv?


Vi jobber dag ut og dag inn, og ofte om nettene også. Alle gir vi vårt bidrag til samfunnet. Vi gjør, som de sier, vår plikt. På grunn av plikten, fordi det er nødvendig. Vi arbeider og strever hele livet inne i samfunnets bur, sliter oss ut under pisken, så vi en dag ikke lenger skal behøve å jobbe. Det er det gamle, velkjente bildet: eselet som jager gulroten. Stokken og gulroten. Eselet jager gulroten som henger fra stokken som er bundet til dets rygg.

Ja, vi er så dumme.

Åtte til fire, dag etter dag. Et helt liv kastet vekk. Roboter som står opp av sengen hver morgen for å utføre den oppgaven de er satt til.


Vi blir opplært til å oppføre oss på denne umenneskelige måten fra fødselen av. Vi blir pålagt å gjøre det. Et pålegg som blir håndhevet stadig strengere jo eldre vi blir. Vi blir ikke født lydige og med samfunnets versjon av ansvarlighet. Det blir hamret inn i oss fra første stund. Oppfør deg, vær snill, ta imot belønningen, søtsaker, glorete pyntegjenstander og smykker uten glans. Oppfør deg dårlig, vær ulydig og du vil bli straffet for det. Belønning og straff blir hamret inn i oss, helt til vi ikke lenger vet hvem vi er og knapt gjenkjenner oss selv eller kan skille svart fra hvitt. Vi blir sendt gjennom kjøttkvernen så mange ganger at det er et mirakel at vi overlever til voksen alder med et minimum av våre sjelsevner og kreative prosesser i behold. Vi er ødelagt vare, lett å kontrollere, enda lettere å lure.

Dagens verden, en pyramide med de få på toppen og de mange nederst trenger Kontroll, trenger de mange tomme skallene av noen mennesker, trenger dem for å fungere, for å eksistere, og vi godtar det, lar det skje, ikke for å beskytte oss selv, men for å leve en dag til, et enkelt øyeblikk lenger… på Herskernes nåde.

Ja, spøken er i sannhet på vår bekostning.