Folk i norge sulter

Stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV har gjort et forsøk på å leve på sosialhjelpens minstesats (4270 kroner i måneden). Hun ber regjeringen stå ved løftene i Soria Moria erklæringen og øke satsene kraftig. Endelig en politiker som i det minste gjør et forsøk på å sette seg inn i problemene, i de aller fattigstes situasjon. Hun sier hun sultet og det vet alle som har prøvd denne vidunderkuren mot fattigdom er sant. Etter et år på sosialhjelpen er det knapt et beinrangel igjen av en person... i «velferdsstaten» norge.

Og dette er faktisk bare forbokstaven. Først ber man pent om hjelp til selvhjelp, om en sjanse til å komme seg ut av uføret. Dernest bønnfaller man saksbehandleren om å vise en tanke menneskelighet, men får enda en gang avslag, med den elegante begrunnelsen at «det står i reglene». Så begynner man klagerundene, som bare fører til at saksbehandleren blir enda surere på deg. Du får penger til bussen, korteste veien til kommunesenteret, men må bruke pengene på mat istedet. Når magen rumler, så blokkeres tanken og viljen... og det er jo slevsagt også meningen. Du har ikke penger til å dra noe sted, og slett ikke den lange veien til byen, der de fleste jobbene jo faktisk er.

Man blir isolert og kan knapt forlate hjemmet. Regningene hoper seg opp og man må foreta jernharde prioriteringer, og man føler den uhyggelige sannheten på kroppen: at det kan faktisk bli enda verre. Hvis ting skjærer seg ytterligere, så kan man når som helst stå uten tak over hodet. Man har ikke råd til å gå til legen, har ikke råd til å bli syk. Det heter seg at man skal få dekket legeregninger, men det skjer ikke før i ettertid, og nåde den stakkaran som ikke dokumenterer sine utgifter skikkelig. Så man avstår fra det legebesøket, som man avstår og må avstå fra så mye annet.

De fleste synker bare lenger og lenger ned i uføret og motløsheten. Statistikken sier at den store majoriteten av de som mottar sosialhjelp, som først kommer inn i dette umenneskelige systemet aldri kommer seg ut av det, og blir Klient resten av livet. Det heter seg at «en skal oppmuntres til å forbedre sin situasjon», men slik det sedvanlig er: realiteten er en ganske annen, ganske så forskjellig fra den offentlige, nedlatende propaganda.

Det er bare noen få, etter det jeg har hørt, som blir så forbannet, både på systemet og den aldeles jævlige måten Kontoret behandler folk på - at de gjør en kraftanstrengelse for å komme seg bort fra det... Noen av dem, noen ytterst få, klarer det til og med. Så for dem - på en bakvendt måte - fungerer det...

Norge i 2006. Ingen bryr seg. Ikke folk flest. Ikke politikerne. og ikke de som er betalt for å bry seg.

Og fortsatt er det sånn at det blir sett på som umoralsk å måtte motta penger for å overleve. Avisene skriver og media generelt rapporterer om «en økende andel som snylter på systemet». Som om man har noe valg, som om man ikke bør gjøre alt for å grafse til seg noen ekstra, lusne øre, to korn ekstra salt i maten, i den tynne, tynne suppen den dagen.

Og fortsatt blir rike kakser og folk med hytte på 10000 kvadratmeter lyttet til når de synger den gamle leksen om at at det offentlige må spare og de bør få lønnsøkning og enda mer skattelette.

Ja, spis de rike. Det er på HØY tid at de i all beskjedenhet bidrar til fellesskapet.

For en aldeles skakkkjørt verden.