Ti dager i og utenfor Nottingham: første rapport

Jeg skriver ordene som de kommer, etter hvert som tankene, inntrykkene strømmer på. Søndag 9. oktober var det en kraftig demonstrasjon i Hyde Park. Onsdag 19. samlet folk seg utenfor Parlamentet for å protestere mot det nye lovforslaget de debatterte der, The Criminal Justice Bill.

Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.

At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.

Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.

Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.

Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.

Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.

Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.

Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.


I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:

Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.


Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.

Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.

For min egen.


Amos Keppler
London 21. oktober 1994


Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.



Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.