Nedbrytning

Nedbrytningen av Jordens naturlige miljø har en katastrofal virkning både på vår livskvalitet og vår helse, i følge FNs miljøvernprogram (UNEP). Det er godt å høre noen si det. De sier bare det slevsagte, men det slevsagte blir så altfor sjelden uttalt i dagens samfunn.

Område etter område blir listet opp på en lang, lang liste over ting som går fra galt til verre. Stadig mer land blir stadig mer livløst, i alle verdensdeler. Forørkning, enormt høye giftkonsentrasjoner, tap av skoger, villmark og land lagt under asfalt og betong, det som med et moteord kalles byutvikling ødelegger livet på planeten bit for bit. Det blir stadig flere og større døde områder i verdenshavene, der det rett og slett ikke finnes oksygen, selve forutsetningen for mesteparten av livet på Jorden. For noen måneder siden presenterte UNEP den nyeste Global Environment Outlook (GEO-4). Den ble knapt omtalt i media og vakte liten oppmerksomhet. UNEPs direktør Achim Steiner sier rett ut at en påtrengende likegyldighet og mangel på hastverk dominerer verdens reaksjoner eller rettere sagt mangel på sådanne.

UNEP har kommet med en mengde kritiske og viktige rapporter i årenes løp. De blir gjerne ignorert og samler støv på ett eller kontor i FN-systemet, slik alle uttalelser og skrifter som i det minste er noenlunde i nærheten av å beskrive alvoret i situasjonen vi befinner oss i. Det er nærmest umulig å beskrive innholdet i slike rapporter uten samtidig å beskrive hvordan de blir mottatt av et stadig mer bevisstløst verdenssamfunn. Fornektelsen, selve mangelen på våkenhet har for lengst blitt en integrert del av ethvert diktatur, ethvert ødeleggelsesprogram, enhver maskin.

Selv FNs generalsekretær kaller det som foregår i dag et angrep på det globale miljøet og de som virkelig bryr seg, blant annet om menneskehetens overlevelse bruker langt sterkere ord og utrykk enn det.

Alle delene, store som små av menneskenes moderne samfunn deltar i krigen mot livet på Jorden. Samfunnet, selve sivilisasjonen fører krigen, ikke den enkelte general eller hærfører.

1. Naturlige habitater krymper overalt. Sivilisasjonens verktøy som gravemaskinen og bulldoseren brøyter seg fram i villmarken og all uberørt og berørt jord. Stadig større deler av kloden blir transformert, dekket av plastikk, betong, glass og «foredlet» metall.


2. Såkalte reservater, isolerte nasjonalparker osv er i beste fall håpløst utilstrekkelige, fordi de gjerne er for små, både i utstrekning og ambisjoner. Veier, både i og utenfor disse begrensede områder hindrer dyrene og også plantene å bevege seg fritt, og de dør, både som art og enkeltindivider, sakte men sikkert og uunngåelig.


3. Den stadig sterkere og mer utbredte forurensningen når fra pol til pol. Tidligere var forurensningen, i hvert fall tilsynelatende et lokalt fenomen. Nå kan knapt den mest ihuga industrifanatiker hevde det lenger. Isbjørnen dør ut, også fordi kunstige, hormonlignende stoffer og gifter setter seg i kjøttet og bokstavelig talt i pikken dens (i hvert der eggceller og sædceller produseres). Antall misdannelser hos både mennesker og dyr har forlengst eksplodert. Hunner blir født med pikk, hanner uten, og det er bare ett utslag av uendelig mange vi kan bevitne over hele kloden. Også selve den menneskelig atferd blir forandret av alle de kjemikaliene vi bader i.


4. Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen setter ytterligere press på de lokale og det globale økosystemet. Et godt bilde på dette er krillen i Antarktis som forsvinner fordi isen forsvinner, og dermed forsvinner pingvinene som spiser krillen.

Osv.

Havet stiger og oversvømmer våtmarkene. Dyr som er tilpasset en gitt temperatur må flytte på seg, til et annet område med fullstendig andre betingelser. Det blir slevsagt umulig for de som holder til i de kalde områdene, da det snart ikke vil finnes kalde områder igjen, noen steder på planeten Jorden. Ørkenene sprer seg, over stadig større, dramatisk større områder. Sahara var for to tusen år siden bare en prikk inn i Sudan eller Tsjad et sted. Nord-Afrika var et idyllisk sted med skoger og marker.

Osv.


5. Det som før skjedde relativt langsomt har akselerert bare de siste tiårene, bare det siste tiåret. Man kunne hevde (de uvitende og bevisst uvitende kunne) at Jordens ville dyr og planter kunne reddes. Det kan man ikke gjøre lenger. I en verden der Den Sjette Store Utryddelseshendelse allerede er en realitet er det å hevde at noen del av naturen, av villmarken kan reddes så lenge sivilisasjonen, Maskinen får fortsette sin sinnssyke ferd mot Intet i beste fall totalt urealistisk. I verste fall (noe som er langt mer sannsynlig her) er det et rent bedrag.


6. Menneskeheten er allerede rammet her, som kjent, som sagt. Mange vil hevde at vi er kongen på haugen i dag, men den haugen krymper dramatisk under oss. Vi slår beina under vårt eget livsgrunnlag, begår kollektivt selvmord på en måte som er helt unik i Jordens historie. Og ikke bare fortsetter vi som vi stevner, men stevner fortere og kraftigere enn noen gang før. Det er en kollektiv sinnssykdom som virker fullstendig umulig å helbrede, uten en dramatisk, ufrivillig kur. Ingen av alternativene som blir prøvd ut i dag fungerer, eller er i nærheten av å fungere, det er sikkert.

De er alle bare skuebrød, et spill for galleriet, igangsatt for å berolige en urolig befolkning, ikke for å løse det som er galt, ikke engang for å prøve.


7. Moderne storbyliv og sivilisert liv generelt fører med seg stadig større og mer uhyggelige lidelser, som var ukjente, ikke-eksisterende i tidligere tider. Løsningen her er typisk: Man sørger for å dope ned en stadig større del av befolkningen så de lettere kan holdes i tømme. Lidelsene eksploderer i et verdenssamfunn der menneskelighet og all utøvelse av menneskelighet blir voldelig undertrykket, og all form for ekte opprør blir slått brutalt ned på.

Naturen, i all sin nådeløshet var aldri så nådeløs, så gjennomført brutal.


8. Vi blir passivisert, temmet, i stadig større grad ute av stand til å ta ansvar for vårt eget liv, og til å gjøre blodig og endelig opprør mot et samfunn som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Atferdsforskningen utvikler seg stadig. Man snakker om «å sette inn tiltak» mot «asosiale individer» i stadig tidligere alder, både medisinering og økende grad av kontroll og overvåkning. Dagens unge blir kalt echo-boomers, fordi de, som aldri før er et ekko av sine foreldre. Undertrykkelsen blir stadig mer effektiv

Det haster!