Så riktig

Jeg tok meg en skikkelig steinhard treningstur i skogen og på fjellet i dag, to timer og tjue minutter bestående av løping og rask gange uten pause. Man kan ikke ta pause eller til og med sakke ned noe særlig uten at man blir kald i gjennomvåte klær. Det er varmt og tørt i bergensområdet i disse dager, så man har ikke fornøyelsen av å vasse i våte myrer og lignende. Men det blir en slik fornøyelse å bevege seg at man øker farten tilsvarende for å kompensere for den relative lettheten og blir dermed like utkjørt. Jeg husker fortsatt den fjerne tiden i mitt liv da jeg ikke likte å svette, men det er vanskelig å tenke seg hva jeg tenkte på da. Det brenner, skal brenne i musklene når man nærmer seg slutten på turen, men selv om jeg omtrent ramler gjennom døren totalt utslitt så tar det ikke lang tid før jeg tar meg inn igjen, og dagen etter kjenner jeg liten eller ingen stivhet i musklene. Ved harde treningsturer drar jeg slik at jeg kan beregne å avslutte turen i skumringen. Ved det som er mer turer overnatter jeg gjerne og avslutter turen i grålysningen neste morgen.

Det er like fantastisk der ute hver gang, like vanskelig å sette ord på det jeg føler. Alt føles så riktig Når man er ute av trening så snubler man seg frem over de mange røttene, men etter kort tid kan man gå i stummende mørke uten å snuble. Logisk sett, eller med sivilisasjonens logikk føles det nokså utrolig, men det er det egentlig ikke. Vi mennesker vet hvordan vi skal bevege oss i skogen og mørket. Det er bare i sivilisasjonens grimme og grå lys dette virker vanskelig.

Alt blir galt i sivilisasjonen. Vi er ikke laget for å gå på asfalt og vedvarende hardt og jevnt underlag, og får relativt hurtig såre føtter og oppsvulmede ankler. Som jeg har skrevet tidligere kan jeg gå i dagevis, ukevis i villmarken uten skader, men etter å ha gått vedvarende i en by i bare noen dager blir jeg og andre hurtig offer for belastninger kroppen ikke er laget for å tåle.

Etter å ha hatt en vanlig jobb noen år kommer ofte belastningsskadene. Noen år på kontor og man utvikler dårlig nakke eller rygg, og belastningsskader i hender og lemmer. Fysisk hardt betalt arbeid er heller ikke noen garanti mot skader, fordi det er gjerne svært så ensformig. Dette i tillegg til at man risikerer å bli ansatt et sted der det kryr av giftstoffer, svevestøv og annet/lignende. Dette i tillegg til den mentale utmattelsen man føler i et samfunn som mangler veldig mye av skaperkraft og glede og variasjon og vitalitet. Man må bare vekk av og til, helst så ofte og langvarig så mulig, og som påpekt: det må skje i langt større grad enn ved det som gjerne kalles rekreasjon, men som simpelthen bare er en kort pause fra sinnssykdommen vi alle møter daglig, hvis vi ikke aktivt gjør noe for å komme oss vekk fra den.

Villmarken er vårt hjem. Alt annet er bare billige og skadelige erstatninger, et Dødens Samfunn uten livets rett.


Noen artikler om trening og villmarken og sivilisasjonen på Uten Grenser:

Hvordan bli et bevegelig menneske (I)

Hvordan bli et bevegelig menenske (III)

Hvordan bli et bevegelig menneske: Dødens Bakke


Prititivisme

Leve I villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk