Mer om det vidunderlige, inspirerende multikulturelle samfunn.
Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.
Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.
London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.
Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.
Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.
PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.
Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.
Viser innlegg med etiketten London. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten London. Vis alle innlegg
onsdag, juni 03, 2009
søndag, mai 17, 2009
Oppvakning
Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
søndag, januar 11, 2009
Sann terror
Fryktens politikk på grunnplanet, et lite utvalg fra en uendelig lang liste, en til dels personlig opplevelse:
Politivoldsakene i Bergen over en tjueårsperiode: Banking av arrestanter var rutine, spesielt hvis de «motsatte seg arrestasjon».
Oslo for over tjue år siden, under demonstrasjonene for Blitz, beryktet blant maktens støttespillere:
Fem politimenn i beskyttelsesutstyr og med skjold og køller går løs på en jente, en spinkel og ung jente. De på påfører henne håndjern, legger henne i bakken og slår og sparker løs på henne. En dame går midt i mellom dem og roper høyt, spør dem hvordan de kan gjøre slikt mot en liten jente. Damen blir også lagt i bakken og sparket og slått og påført håndjern.
Både jenten og damen blir bøtelagt. Anmeldelsene mot politifolkene blir henlagt.
For litt under tjue år siden, under «Action for a Common Future» i Bergen i 1990, der gro harlem brundtland i festtalene til utenlandske delegater snakker om at «our talks should be held under the sign of impatience»: En politimann trykket en jente opp mot en murvegg og begynte å riste henne. Jeg klappet han på skulderen og ba han stoppe med det. Han så veldig morderisk på meg og gjorde tegn til å ville angripe meg også, da han fikk øye på ti av mine like morske kamerater bak meg og fant ut at hans kollegaer akkurat da var veldig langt unna. Bøller opptrer gjerne som de feigingene de er, med mindre de har alle fordelene på sin side. Litt senere, da demonstrasjonen var på sitt mest intense oppdaget vi at vi ble fulgt av to svartemarjer. Plutselig satte begge opp farten rett mot oss og også rett inn i mengden, og alle måtte kaste seg til side. Det var bare flaks at ingen ble påkjørt. Vi gjenkjente trynet vi hadde møtt tidligere på dagen bak rattet på en av bilene.
Det militære nærværet var også sterkt under «toppmøtet». Frykten vi følte for å bli skutt uten advarsel var i høyeste grad reell.
Mottoet under og etter møtet ble bla bla bla bla bla osv, sunget til tonene av ja vi elsker.
London 1994
Göteborg 2001
Genova 2001
København 2008
Oslo 2009
Noen få datoer og årstall her. Dette er dog vedvarende, en konstant faktor og trussel i oppegående menneskers liv.
Politivoldsakene i Bergen over en tjueårsperiode: Banking av arrestanter var rutine, spesielt hvis de «motsatte seg arrestasjon».
Oslo for over tjue år siden, under demonstrasjonene for Blitz, beryktet blant maktens støttespillere:
Fem politimenn i beskyttelsesutstyr og med skjold og køller går løs på en jente, en spinkel og ung jente. De på påfører henne håndjern, legger henne i bakken og slår og sparker løs på henne. En dame går midt i mellom dem og roper høyt, spør dem hvordan de kan gjøre slikt mot en liten jente. Damen blir også lagt i bakken og sparket og slått og påført håndjern.
Både jenten og damen blir bøtelagt. Anmeldelsene mot politifolkene blir henlagt.
For litt under tjue år siden, under «Action for a Common Future» i Bergen i 1990, der gro harlem brundtland i festtalene til utenlandske delegater snakker om at «our talks should be held under the sign of impatience»: En politimann trykket en jente opp mot en murvegg og begynte å riste henne. Jeg klappet han på skulderen og ba han stoppe med det. Han så veldig morderisk på meg og gjorde tegn til å ville angripe meg også, da han fikk øye på ti av mine like morske kamerater bak meg og fant ut at hans kollegaer akkurat da var veldig langt unna. Bøller opptrer gjerne som de feigingene de er, med mindre de har alle fordelene på sin side. Litt senere, da demonstrasjonen var på sitt mest intense oppdaget vi at vi ble fulgt av to svartemarjer. Plutselig satte begge opp farten rett mot oss og også rett inn i mengden, og alle måtte kaste seg til side. Det var bare flaks at ingen ble påkjørt. Vi gjenkjente trynet vi hadde møtt tidligere på dagen bak rattet på en av bilene.
Det militære nærværet var også sterkt under «toppmøtet». Frykten vi følte for å bli skutt uten advarsel var i høyeste grad reell.
Mottoet under og etter møtet ble bla bla bla bla bla osv, sunget til tonene av ja vi elsker.
London 1994
Göteborg 2001
Genova 2001
København 2008
Oslo 2009
Noen få datoer og årstall her. Dette er dog vedvarende, en konstant faktor og trussel i oppegående menneskers liv.
mandag, desember 08, 2008
Nyheter fra fjerne land - Hellas
Før hadde folk gjerne bare en nyhetskilde. Når de hørte om uroligheter i nyhetene fantes få eller ingen alternativer til etablert medias versjon. Når man for eksempel hørte at Soho i London var et belastet strøk med masse ran av turister så trodde man på det… helt til man reiste bort dit og opplevde med selvsyn at det var bare sludder, at man så at gamle damer gikk med åpne håndvesker midt på natten uten å bli ranet.
Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.
Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.
Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.
Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.
Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.
Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.
Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.
Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.
Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.
Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.
mandag, oktober 20, 2008
Drømmer hos en tjueåring
Ikke lenge etter at jeg ble førti hadde jeg innfridd alle de målene jeg satte meg som tjueåring. Absolutt Alle. Jeg satte meg nye mål underveis, slevsagt, men de jeg hadde satt meg, noe uklart formulert over tjue år tidligere har blitt innfridd.
Jeg skulle reise verden rundt og også reise i tanken, vokse fra den personen jeg hadde vært. Jeg skulle bli forfatter på heltid, skrive tykke bøker, fylt med kontroversielle historier som skulle skrives helt etter mitt hjerte, skrive bøker jeg selv ville like å lese og jeg skulle trykke og utgi dem. Og noe som allerede da var minst like viktig: Jeg skulle bli en person minst like interessant som de personene og historiene jeg skrev om, for uten at man har et slikt grunnlag blir gjerne ens historier også flate og døde. Mine bøker sydet av lidenskap, i alle betydningene av ordet helt fra starten av. Min lange, uendelige vandring startet. I løpet av få år vokser tanker jeg knapt hadde vært bevisst tidligere fram i meg, og kom til å dominere mitt liv. Det var en utrolig tilfredsstillende prosess som jeg knapt hadde ant rekkevidden av da den startet.
Egentlig hadde den startet i min tidlige barndom, men da hadde det vært tilfeldig, ubevisst. Det ble og blir mer bevisst jo eldre jeg blir. Jeg ante simpelthen ikke hvor utrolig tilfredsstillende et liv badet i ild og skygger ville bli. De første tjue årene av mitt liv ble stort sett tilbrakt med å tilfredsstille andres forventninger, å danse etter andres pipe. Slikt tull forsvant etter hvert som jeg i økende grad ble et menneske, istedenfor en nikkedukke og en som konstant strevde etter å bli likt, for enhver pris.
Mine egentlige drømmer var langt mer omfattende og ekte og ambisiøse.
Ting tar tid. Man må ta seg tid, må ha tålmodighet uansett hvor sterk ilden brenner inni en. Jeg lærte meg selv opp, nærmest fra grunnen av. Sakte men sikkert ble jeg den personen jeg aller mest ønsket å være. Både veien og målet stod stadig klarere for meg. Jeg forkastet et normalt åtte til fire liv nærmest i utgangspunktet. Det også, den avgjørelsen også stod bare klarere for meg ettersom årene gikk. De fleste kaster bort hele ungdommen på å jobbe til de stuper, for å kunne nyte sitt otium i alderdommen. Det forekom meg, selv som en uerfaren og ubetenksom ung mann som en fullstendig idiotisk tankegang. Så jeg brukte de pengene jeg skrapte sammen, på poker og andre ting på å reise, på å bokstavelig talt utvide min horisont. Øynene mine åpnet seg og forble åpne. Mitt livssyn, det som viste seg allerede i det jeg skrev tidlig i tenårene trådte stadig tydeligere fram. Tidlig i tjueårene kunne det gå uker mellom hver gang jeg skrev noe, men sakte men sikkert ble det som nå: et konstant nærvær som jeg verken kan eller vil noensinne være foruten.
Jeg bodde i London nærmest sammenhengende fra 1988 til 1993, den første virkelige fantastiske tiden i livet mitt. Byen og dens fantastiske kommunikasjoner ble også utgangspunktet for andre Reiser. Vi var en gjeng som spilte gateteater, både der og i Europa for øvrig. Vi ble ikke rik på det, slett ikke, men det føltes ikke som noe problem, snarere tvert om. Det skjedde så utrolig mye da, nærmest daglig. Jeg dro på den gamle, gebrekkelige skrivemaskinen og den lille kofferten med blanke og fulle ark overalt. Mine to kvantesprang som forfatter, Skyggevandring og Drømmer Tilhører Natten, den første kladden av dem begge ble skrevet samtidig, om hverandre i løpet av de fem årene, på tog, busser, i bobiler og nedslitte bygninger.
Man åpner seg når man Reiser. Man blir vid åpen. Alt fungerer så mye bedre enn det gjør når man bare eksisterer og ikke lever. Alt blir krystallklart. Tanker brenner i en og man vet, vet bortenfor all tvil hva det vil si å være menneske. Jeg har reist i hele mitt voksne liv og kan ikke være det foruten.
Så, for noen år siden, like etter århundreskiftet kom min andre store tid. Jeg reiste verden rundt, nærmest sammenhengende i tre år til Las Vegas, Los Angeles, San Francisco, New Orleans, Denver, Santa Fe, Thailand, Afrika, Sør Amerika, nærmest over hele verden, utenom blant annet Kina, Australia og de fleste av de tidligere Sovjet-republikkene. Jeg satt med bøkene Shadowwalk og Drømmer Tilhører natten, gjennomarbeidet og trykket og utgitt i hendene og kjente en dyp tilfredsstillelse og enorm gledesrus. Det slo meg at jeg… hadde klart det, ikke engang for alle, da man alltid bør skaffe seg nye mål, men at jeg hadde klart det, at uansett hva som skjedde deretter hadde jeg, relativt tidlig i livet levd et liv langt mer interessant enn tusen andre. Livet gjenspeilte kunsten og kunsten gjenspeilte livet.
Minner blir levende og forsvinner ikke. De falmer kanskje litt, men akkurat nå føles det ikke slik. Den berg og dalbanen som livet mitt har vært blir noe utrolig verdifullt. Hva betyr noen få nedturer når man flyr så høyt og så ofte? Jeg ville jo slevsagt vært dem foruten, og gjort ting litt annerledes i ettertidens klarhet, men jeg angrer ikke på noe. Når man kunne ha skrevet en selvbiografi bestående av ti tykke bind, når det som er nevnt her bare er en brøkdel av alt som skjedde betyr ikke noen få mer eller mindre tomme sider noe. De blir bare en slags kontrast til det livet som alle mennesker er født til å leve.
Nye sider fylles opp i dette øyeblikk. Min tredje store syklus venter.
Jeg skulle reise verden rundt og også reise i tanken, vokse fra den personen jeg hadde vært. Jeg skulle bli forfatter på heltid, skrive tykke bøker, fylt med kontroversielle historier som skulle skrives helt etter mitt hjerte, skrive bøker jeg selv ville like å lese og jeg skulle trykke og utgi dem. Og noe som allerede da var minst like viktig: Jeg skulle bli en person minst like interessant som de personene og historiene jeg skrev om, for uten at man har et slikt grunnlag blir gjerne ens historier også flate og døde. Mine bøker sydet av lidenskap, i alle betydningene av ordet helt fra starten av. Min lange, uendelige vandring startet. I løpet av få år vokser tanker jeg knapt hadde vært bevisst tidligere fram i meg, og kom til å dominere mitt liv. Det var en utrolig tilfredsstillende prosess som jeg knapt hadde ant rekkevidden av da den startet.
Egentlig hadde den startet i min tidlige barndom, men da hadde det vært tilfeldig, ubevisst. Det ble og blir mer bevisst jo eldre jeg blir. Jeg ante simpelthen ikke hvor utrolig tilfredsstillende et liv badet i ild og skygger ville bli. De første tjue årene av mitt liv ble stort sett tilbrakt med å tilfredsstille andres forventninger, å danse etter andres pipe. Slikt tull forsvant etter hvert som jeg i økende grad ble et menneske, istedenfor en nikkedukke og en som konstant strevde etter å bli likt, for enhver pris.
Mine egentlige drømmer var langt mer omfattende og ekte og ambisiøse.
Ting tar tid. Man må ta seg tid, må ha tålmodighet uansett hvor sterk ilden brenner inni en. Jeg lærte meg selv opp, nærmest fra grunnen av. Sakte men sikkert ble jeg den personen jeg aller mest ønsket å være. Både veien og målet stod stadig klarere for meg. Jeg forkastet et normalt åtte til fire liv nærmest i utgangspunktet. Det også, den avgjørelsen også stod bare klarere for meg ettersom årene gikk. De fleste kaster bort hele ungdommen på å jobbe til de stuper, for å kunne nyte sitt otium i alderdommen. Det forekom meg, selv som en uerfaren og ubetenksom ung mann som en fullstendig idiotisk tankegang. Så jeg brukte de pengene jeg skrapte sammen, på poker og andre ting på å reise, på å bokstavelig talt utvide min horisont. Øynene mine åpnet seg og forble åpne. Mitt livssyn, det som viste seg allerede i det jeg skrev tidlig i tenårene trådte stadig tydeligere fram. Tidlig i tjueårene kunne det gå uker mellom hver gang jeg skrev noe, men sakte men sikkert ble det som nå: et konstant nærvær som jeg verken kan eller vil noensinne være foruten.
Jeg bodde i London nærmest sammenhengende fra 1988 til 1993, den første virkelige fantastiske tiden i livet mitt. Byen og dens fantastiske kommunikasjoner ble også utgangspunktet for andre Reiser. Vi var en gjeng som spilte gateteater, både der og i Europa for øvrig. Vi ble ikke rik på det, slett ikke, men det føltes ikke som noe problem, snarere tvert om. Det skjedde så utrolig mye da, nærmest daglig. Jeg dro på den gamle, gebrekkelige skrivemaskinen og den lille kofferten med blanke og fulle ark overalt. Mine to kvantesprang som forfatter, Skyggevandring og Drømmer Tilhører Natten, den første kladden av dem begge ble skrevet samtidig, om hverandre i løpet av de fem årene, på tog, busser, i bobiler og nedslitte bygninger.
Man åpner seg når man Reiser. Man blir vid åpen. Alt fungerer så mye bedre enn det gjør når man bare eksisterer og ikke lever. Alt blir krystallklart. Tanker brenner i en og man vet, vet bortenfor all tvil hva det vil si å være menneske. Jeg har reist i hele mitt voksne liv og kan ikke være det foruten.
Så, for noen år siden, like etter århundreskiftet kom min andre store tid. Jeg reiste verden rundt, nærmest sammenhengende i tre år til Las Vegas, Los Angeles, San Francisco, New Orleans, Denver, Santa Fe, Thailand, Afrika, Sør Amerika, nærmest over hele verden, utenom blant annet Kina, Australia og de fleste av de tidligere Sovjet-republikkene. Jeg satt med bøkene Shadowwalk og Drømmer Tilhører natten, gjennomarbeidet og trykket og utgitt i hendene og kjente en dyp tilfredsstillelse og enorm gledesrus. Det slo meg at jeg… hadde klart det, ikke engang for alle, da man alltid bør skaffe seg nye mål, men at jeg hadde klart det, at uansett hva som skjedde deretter hadde jeg, relativt tidlig i livet levd et liv langt mer interessant enn tusen andre. Livet gjenspeilte kunsten og kunsten gjenspeilte livet.
Minner blir levende og forsvinner ikke. De falmer kanskje litt, men akkurat nå føles det ikke slik. Den berg og dalbanen som livet mitt har vært blir noe utrolig verdifullt. Hva betyr noen få nedturer når man flyr så høyt og så ofte? Jeg ville jo slevsagt vært dem foruten, og gjort ting litt annerledes i ettertidens klarhet, men jeg angrer ikke på noe. Når man kunne ha skrevet en selvbiografi bestående av ti tykke bind, når det som er nevnt her bare er en brøkdel av alt som skjedde betyr ikke noen få mer eller mindre tomme sider noe. De blir bare en slags kontrast til det livet som alle mennesker er født til å leve.
Nye sider fylles opp i dette øyeblikk. Min tredje store syklus venter.
tirsdag, oktober 07, 2008
Det multikulturelle
Det slo meg plutselig at jeg hadde ikke skrevet dette innlegget før, i hvert fall ikke akkurat slik. Det er så altfor mye som forblir usagt, fordi det er så slevsagt, men kanskje bør man si det likevel. Slik dagens verden og også norge er bør man åpenbart gjøre det.
Jeg har reist en del i mitt liv, veldig mye faktisk. De stedene jeg har likt best formelig flommer over av kulturell variasjon. London er ett slikt sted. Byen har betydelige innslag fra hele den vide verden, både fastboende og tilreisende og Reisende. En million mennesker som ikke er fastboende er til enhver tid innom byen, besøker den for kortere eller lenger tid. Man har aldri riktig opplevd det multikulturelle før man har opplevd London om våren. Alt blomstrer og plantene er bare en ørliten del av blomstringen. Man hører utallige språk og bevitner et nærmest uendelig antall forskjellige typer oppførsel. Jeg besøker byen ofte, og har også bodd der borte i mange år. Det er en like stor opplevelse hver eneste gang. Selv det tvers igjennom hverdagslige blir stort der borte.
New Orleans er en annen slik by. Den har både spanske, engelske, amerikanske, franske og indianske røtter og har i århundrer vært en gedigen smeltedigel av kulturer. Man merker det når man vandrer i gatene der borte, den fantastiske stemningen som nærmest overfaller en og gleder en. New Orleans er en fattig by pengemessig og var det også før orkanen Katrina, men ellers føles den ikke fattig på noen måte.
Dette er to eksempler. Det finnes mange flere, over hele kloden.
Den åpenbare sannheten, som vi ytrer altfor sjelden er at det er i slike heksegryter, slike smeltedigler at sann kreativitet og menneskelig utfoldelse foregår. For et sant søkende menneske og spesielt for kunstnere er slike steder en fantastisk inspirasjon, men opp igjennom historien er det i slike samlingspunkter at folk og samfunn har vokst, at de har beveget seg videre fra en mulig stagnasjon, og at det er nettopp steder der ett enkelt folkeslag har levd isolert og full av seg selv som har havnet på historiens gravplass.
Jeg har aldri forstått rasister og fremmedfiendtlige (de som i dagens høflige språkbruk gjerne kalles «innvandringsmotstandere») og kommer heller aldri til å forstå dem. De er jo redde og ynkelige mennesker, det er lett å forstå, men hva som ellers rører seg i hodene deres er jo umulig å vite. De stenger seg inne og ønsker også å stenge alle andre inne. De gir meg frysninger.
Men i heksegryter, smeltedigler som London, New Orleans og alle de andre glemmer man slikt, delegerer man det og selve minnet om de veldig innskrenkende menneskene nærmest automatisk til en lite brukt del av bevisstheten og så husker man, bortenfor alt minne… hva det betyr å være Menneske.
Jeg har reist en del i mitt liv, veldig mye faktisk. De stedene jeg har likt best formelig flommer over av kulturell variasjon. London er ett slikt sted. Byen har betydelige innslag fra hele den vide verden, både fastboende og tilreisende og Reisende. En million mennesker som ikke er fastboende er til enhver tid innom byen, besøker den for kortere eller lenger tid. Man har aldri riktig opplevd det multikulturelle før man har opplevd London om våren. Alt blomstrer og plantene er bare en ørliten del av blomstringen. Man hører utallige språk og bevitner et nærmest uendelig antall forskjellige typer oppførsel. Jeg besøker byen ofte, og har også bodd der borte i mange år. Det er en like stor opplevelse hver eneste gang. Selv det tvers igjennom hverdagslige blir stort der borte.
New Orleans er en annen slik by. Den har både spanske, engelske, amerikanske, franske og indianske røtter og har i århundrer vært en gedigen smeltedigel av kulturer. Man merker det når man vandrer i gatene der borte, den fantastiske stemningen som nærmest overfaller en og gleder en. New Orleans er en fattig by pengemessig og var det også før orkanen Katrina, men ellers føles den ikke fattig på noen måte.
Dette er to eksempler. Det finnes mange flere, over hele kloden.
Den åpenbare sannheten, som vi ytrer altfor sjelden er at det er i slike heksegryter, slike smeltedigler at sann kreativitet og menneskelig utfoldelse foregår. For et sant søkende menneske og spesielt for kunstnere er slike steder en fantastisk inspirasjon, men opp igjennom historien er det i slike samlingspunkter at folk og samfunn har vokst, at de har beveget seg videre fra en mulig stagnasjon, og at det er nettopp steder der ett enkelt folkeslag har levd isolert og full av seg selv som har havnet på historiens gravplass.
Jeg har aldri forstått rasister og fremmedfiendtlige (de som i dagens høflige språkbruk gjerne kalles «innvandringsmotstandere») og kommer heller aldri til å forstå dem. De er jo redde og ynkelige mennesker, det er lett å forstå, men hva som ellers rører seg i hodene deres er jo umulig å vite. De stenger seg inne og ønsker også å stenge alle andre inne. De gir meg frysninger.
Men i heksegryter, smeltedigler som London, New Orleans og alle de andre glemmer man slikt, delegerer man det og selve minnet om de veldig innskrenkende menneskene nærmest automatisk til en lite brukt del av bevisstheten og så husker man, bortenfor alt minne… hva det betyr å være Menneske.
søndag, september 28, 2008
World Series of Poker Europe Main Event
En venn av meg, Tablecleaner stiller i hovedkonkurransen i europadelen av Verdensmesterskapet i Poker i London i dag. Dette er en av de største og ypperste pokerturneringene som finnes, med et innkjøp på 10 000 pund og en, ja skyhøy førstepremie. Han stiller i den såkalte 1b-puljen. Konkurransen startet i går med 1a-puljen og går over flere dager, til langt ut i den kommende uken, før man kommer til finalebordet, til de siste ti, som skal kjempe om de gjeveste premiene. Jeg har for lengst gratulert han med at han kvalifiserte seg for en billig penge, noe som er ekstremt vanskelig, og vil ønske han lykke til i dag. Han trenger det, i en konkurranse med et veldig profesjonelt og vanskelig felt. Dog har det vist seg gang på gang at relativt ukjente personer har kommet høyt opp og til og med vunnet i slike turneringer. Det var for eksempel den Annette Obrestad vant førsteprisen på elleve millioner i, i fjor.
Tablecleaner er godt kjent i miljøet og han bærer kallenavnet sitt med rette. Måtte han sette London på hodet…
Tablecleaner er godt kjent i miljøet og han bærer kallenavnet sitt med rette. Måtte han sette London på hodet…
mandag, september 01, 2008
En Grenseløs verden
Her følger linker til Amos Kepplers dikt og historier på internett. ADVARSEL: Etter å ha lest dette vil du aldri mer bli den samme. Livet ditt vil være totalt ødelagt og du vil aldri kunne fungere i samfunnet igjen...
Masse dikt, noveller, fotografier og filmmanus på Firewind, på Midnight Fire Arena, mitt hovedhjem på Internett.
Det skulle være alt så langt. Ha en vidunderlig natt eller sex med disse historiene fra en alternativ virkelighet.
Dikt på Uten Grenser:
Det blodrøde regnet
Grunn jord
Ikke det fnugg skjedde
Hva er hva
Mørkets selvportrett
Ørkenens stemme
Løfter om vår
Historier på Uten Grenser:
Den levende planeten
Planeten
Den levende planeten
Ild som brenner i vinden
Dikt på Midnight Fire blog:
Falling
The Burning
I shit my pants today
A London poem
Forest storm
Det blodrøde regnet
Grunn jord
Ikke det fnugg skjedde
Hva er hva
Mørkets selvportrett
Ørkenens stemme
Løfter om vår
Historier på Uten Grenser:
Den levende planeten
Planeten
Den levende planeten
Ild som brenner i vinden
Dikt på Midnight Fire blog:
Falling
The Burning
I shit my pants today
A London poem
Forest storm
Masse dikt, noveller, fotografier og filmmanus på Firewind, på Midnight Fire Arena, mitt hovedhjem på Internett.
Det skulle være alt så langt. Ha en vidunderlig natt eller sex med disse historiene fra en alternativ virkelighet.
Og vennligst gi tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk i bøtter og spann.
onsdag, august 13, 2008
Ti dager i og utenfor Nottingham: første rapport
Jeg skriver ordene som de kommer, etter hvert som tankene, inntrykkene strømmer på. Søndag 9. oktober var det en kraftig demonstrasjon i Hyde Park. Onsdag 19. samlet folk seg utenfor Parlamentet for å protestere mot det nye lovforslaget de debatterte der, The Criminal Justice Bill.
Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.
At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.
Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.
Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.
Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.
Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.
Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.
Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.
I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:
Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.
Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.
Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.
For min egen.
Amos Keppler
London 21. oktober 1994
Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.
Jeg har ikke detaljene ennå, men loven synes først og fremst å være rettet mot husokkupanter, demonstranter og folk som protesterer mot revejakten [Hunt Saboteurs, Red Amn], og for adelsmenn, revejegere, boligspekulanter og fabrikkeiere. For eksempel kan man, i følge forslaget bli arrestert for å befinne seg på et gitt sted (turgåere etc), og du vil ikke lenger ha lovfestet rett til å tie ved arrestasjon.
At jeg kom til å befinne meg ved Parliament Square denne ettermiddagen var en ren tilfeldighet. Jeg ble fortalt at konferansen hadde tyvstartet og ble rent oppløftet.
Bråket startet nesten før jeg kom dit. Det var en merkelig opplevelse. Jeg har aldri opplevd det riktig slik før. Tiden syntes faktisk å krype (selv om jeg aldri kikket på klokken, ikke en eneste gang). Jeg opplevde alt i sakte kino, underlig, skremmende, og jeg kjente blodet bruse.
Angrepet startet nesten umerkelig. Så kom de som en flodbølge, politiet, i full stridsuniform, og begynte å banke løs på oss. Jeg så blodet renne fra hoder, jeg så folk ligge på bakken og skrike av smerte, og jeg lurte på når det samme ville skje med meg.
Jeg var knapt en meter unna da en politikølle traff en arm. Jeg hørte benet knekke. Det fantes knapt en bevisst tanke i hodet mitt da jeg løp og dukket og hylte i vilt sinne.
Noen sier at det som skjedde i Hyde Park var verre. Det er vanskelig å forestille seg. Rå, brutale minner fortsetter å strømme på. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men vi var mange. Til tross for det fikk snuten, antiterrorsnuten fort overtaket. De har makten og tyngden på sin side. Vi flyktet til alle kanter. Etter en ubeskrivelig løpetur hoppet jeg utfor en høy mur ned mot Embankment (promenaden mot Themsen) et sted og jeg så bare noen få andre rundt meg. Jeg haltet litt etter landingen. Bortsett fra det hadde jeg kommet fra det hele uten en skramme.
Ord… blir enda mer utilstrekkelig enn ellers. Det er som å befinne seg over en kløft. Du har allerede hoppet og vet ikke om du lander på motsatt side.
Jeg hørte senere på radioen at politiet, etter å ha ryddet unna «de verste urokråkene», ga de gjenværende «demonstrantene» et ultimatum. De ba folk rydde området. Klokken ti fantes bare antiterrorpolitiet tilbake. For et antiklimaks.
I en ukjent, halvmørk leilighet senere på natten:
Jeg prøver å sove. Det er ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg bryr meg ikke om det. Hovedsaken er denne kvelden og natten, hvor oppspilt den har gjort meg. Det er andre her også, andre fremmede. Deres øyne tindrer, like mine. Deres blod bruser, som mitt. Jeg føler søvnen komme i den lille leiligheten, men jeg er våknere enn noensinne. Jeg er, og de også. Vi sammenligner oss leende med sardiner, men det vi føler oss som er ørner.
Jeg tror ikke det har gått opp for meg hvor stort dette virkelig er. Det er fredag morgen og første møte starter 7.30 i kveld. Dette har allerede overgått det jeg våget å håpe på, på forhånd. Tvilen kommer snikende (det er alltid tvil), om det er klokt å gå videre. Vel, skriker krigerpoeten, det er kanskje ikke klokt… men det er riktig.
Ikke for andres skyld, selv ikke for planetens skyld.
For min egen.
Amos Keppler
London 21. oktober 1994
Arrived yesterday.
Looking forward to live today and tomorrow…
If tomorrow comes.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Nemesis i 1995.
lørdag, desember 29, 2007
2300 døgn
Det har nå gått 2300 døgn der NRK og bortimot samtlige andre norske medier har unnlatt å rapportere om alternative forklaringsmodeller når det gjelder hva som egentlig skjedde i New York og Washington DC den ellevte september 2001.
Andre har skrevet langt bedre og grundigere om dette enn jeg har, men det er noen få momenter jeg vil nevne i denne sammenheng:
Begge disse utsagnene er også sant for diverse «terroristaksjoner» i London og ellers i verden i årene som fulgte. Og for de mange, mange årene før det. De blir gjerne kalt Falske Flagg operasjoner og er veldig utbredt.
Etter min meining er det helt åpenbart at den offisielle forklaringen ikke tåler en nærmere upartisk granskning. Akkurat som at mordet på president Kennedy skulle ha blitt begått av en enslig mann når det omtrent haglet med skudd fra alle kanter (han ble drept under kryssild) så har det omhyggelig konstruerte skuespillet vi ble presentert for den ellevte september og i dagene, ukene, månedene og årene etterpå ingenting med virkeligheten å gjøre. Det har blitt satt i scene med et formål for øye: å gjøre de mektige enda mektigere, noe vi også ser på den voldsomme propagandaen mot de som våger å si ifra.
Dette er ikke noe nytt. Myndigheter har alltid satt i scene hendelser designet til å hjelpe dem å holde på makten. Den eneste forskjellen er egentlig at denne gangen så har noe som utvilsomt er betydelig nærmere sannheten fått uvanlig mye oppmerksomhet, også av andre enn de som så ofte blir lett å kalle «konspirasjonsteoretikere».
Det der med å døpe noen en konspirasjonsteoretiker har vært til de grader effektivt tidligere at det blir nærmest brukt automatisk av autoritetsvennlige personer. Dog har det som sagt ikke vært riktig så effektivt denne gangen. Det kan skyldes Internett eller det at folk begynner å bli luta lei av å bli løyet til og bedratt hele tiden og myrdet og lemlestet i demokratiets tjeneste. Man kan alltids håpe.
Andre har skrevet langt bedre og grundigere om dette enn jeg har, men det er noen få momenter jeg vil nevne i denne sammenheng:
1. Betydelig tvil har kommet fram når det gjelder den offisielle forklaringen, det at en samling dårlig utstyrte muslimske terrorister stod bak.
2. Sterke beviser om at den amerikanske regjeringen og statsapparatet deltok og/eller planla og utførte aksjonene har blitt framført.
Begge disse utsagnene er også sant for diverse «terroristaksjoner» i London og ellers i verden i årene som fulgte. Og for de mange, mange årene før det. De blir gjerne kalt Falske Flagg operasjoner og er veldig utbredt.
Etter min meining er det helt åpenbart at den offisielle forklaringen ikke tåler en nærmere upartisk granskning. Akkurat som at mordet på president Kennedy skulle ha blitt begått av en enslig mann når det omtrent haglet med skudd fra alle kanter (han ble drept under kryssild) så har det omhyggelig konstruerte skuespillet vi ble presentert for den ellevte september og i dagene, ukene, månedene og årene etterpå ingenting med virkeligheten å gjøre. Det har blitt satt i scene med et formål for øye: å gjøre de mektige enda mektigere, noe vi også ser på den voldsomme propagandaen mot de som våger å si ifra.
Dette er ikke noe nytt. Myndigheter har alltid satt i scene hendelser designet til å hjelpe dem å holde på makten. Den eneste forskjellen er egentlig at denne gangen så har noe som utvilsomt er betydelig nærmere sannheten fått uvanlig mye oppmerksomhet, også av andre enn de som så ofte blir lett å kalle «konspirasjonsteoretikere».
Det der med å døpe noen en konspirasjonsteoretiker har vært til de grader effektivt tidligere at det blir nærmest brukt automatisk av autoritetsvennlige personer. Dog har det som sagt ikke vært riktig så effektivt denne gangen. Det kan skyldes Internett eller det at folk begynner å bli luta lei av å bli løyet til og bedratt hele tiden og myrdet og lemlestet i demokratiets tjeneste. Man kan alltids håpe.
onsdag, oktober 17, 2007
En Reisendes Dagbok - London 2007
Jeg er tilbake i Byenes By og blodet fosskoker. Jeg kjenner det i hver eneste celle, i hvert eneste fiber av mitt vesen.
Det er helt utrolig at folk flest nekter seg selv Gleden ved a reise. Selv mange av de som reiser gjor det. A Reise blir gjerne sett ned pa i dagens verden, som sa mye av det lille av verdi som finnes i dag.
Men London brenner, selv uten apne flammer, og det samme gjor mange av de som befinner seg der. Jungelen finnes i London. Den apne villmarken og villdyret i menneskets indre finnes der, i enda storre grad enn ellers i verden.
Jeg lever her, enda mer enn jeg gjor andre steder, fordi livet brenner over apen flamme her. Det er en herlig smeltedigel av mennesker, av kulturer og av det som ligger skjult. Magi, lidenskap og skapertrang brenner her i denne steinorkenen, til tross for at det er en steinorken.
Steinorkenen forvitrer og faller sammen her, med langt storre hastighet enn de fleste andre steder. De som soker menneskenes eldgamle kilder kommer hit, for a finne likesinnede, for a finne seg selv og Skyggen som brenner i hvert eneste menneske.
Det er helt utrolig at folk flest nekter seg selv Gleden ved a reise. Selv mange av de som reiser gjor det. A Reise blir gjerne sett ned pa i dagens verden, som sa mye av det lille av verdi som finnes i dag.
Men London brenner, selv uten apne flammer, og det samme gjor mange av de som befinner seg der. Jungelen finnes i London. Den apne villmarken og villdyret i menneskets indre finnes der, i enda storre grad enn ellers i verden.
Jeg lever her, enda mer enn jeg gjor andre steder, fordi livet brenner over apen flamme her. Det er en herlig smeltedigel av mennesker, av kulturer og av det som ligger skjult. Magi, lidenskap og skapertrang brenner her i denne steinorkenen, til tross for at det er en steinorken.
Steinorkenen forvitrer og faller sammen her, med langt storre hastighet enn de fleste andre steder. De som soker menneskenes eldgamle kilder kommer hit, for a finne likesinnede, for a finne seg selv og Skyggen som brenner i hvert eneste menneske.
torsdag, august 30, 2007
7/7 overlevende forbereder sak mot regjeringen
Overlevende fra bombene i London i juli 2005 forbereder sak mot den britiske regjeringen fordi den samme regjering nekter å godta en uavhengig granskningskommisjon i saken.
Etter to år med utsettelser, tildragelser og uthaling av tid har en gruppe sinte og rystede mennesker endelig fått nok.
Mange grunner verserer hvorfor regjeringen ikke ønsker en slik kommisjon, alt fra såret stolthet til frykt for at de vil bli utpekt som ansvarlig enten direkte eller indirekte på grunn av invasjonen i Irak.
Jeg og mange andre «konspirasjonsteoretikere» mener dog grunnen er den mest åpenbare: at de har noe å skjule, og ikke småtterier heller, at de faktisk stod bak alt sammen, akkurat som den etablerte Makten stod bak 9/11 i USA.
Tony Blair er ikke lenger statsminister, men kreftene bak han forsvinner ikke av seg selv. De er minst like godt plassert på toppen av det engelske samfunnet som de har vært i århundrer. Regjeringer kommer og går, men de blir værende.
Og ønsker slett ikke noe som engang ligner en uavhengig granskning av 7/7 eller noe annet som smaker av Falskt Flagg operasjoner. De overlevende ofrene, i hvert fall de mest oppegående av dem har blitt en mulig trussel mot det bestående, og blir behandlet deretter.
Etter to år med utsettelser, tildragelser og uthaling av tid har en gruppe sinte og rystede mennesker endelig fått nok.
Mange grunner verserer hvorfor regjeringen ikke ønsker en slik kommisjon, alt fra såret stolthet til frykt for at de vil bli utpekt som ansvarlig enten direkte eller indirekte på grunn av invasjonen i Irak.
Jeg og mange andre «konspirasjonsteoretikere» mener dog grunnen er den mest åpenbare: at de har noe å skjule, og ikke småtterier heller, at de faktisk stod bak alt sammen, akkurat som den etablerte Makten stod bak 9/11 i USA.
Tony Blair er ikke lenger statsminister, men kreftene bak han forsvinner ikke av seg selv. De er minst like godt plassert på toppen av det engelske samfunnet som de har vært i århundrer. Regjeringer kommer og går, men de blir værende.
Og ønsker slett ikke noe som engang ligner en uavhengig granskning av 7/7 eller noe annet som smaker av Falskt Flagg operasjoner. De overlevende ofrene, i hvert fall de mest oppegående av dem har blitt en mulig trussel mot det bestående, og blir behandlet deretter.
søndag, august 26, 2007
Første trinn
Jeg fullførte første versjon mitt filmmanus Reincarnation Dreams, den første episoden av Earth and sky, day and Night i natt. Erfaringsmessig blir det alltid en tre-fire omarbeidelser, men det endrer ikke min følelse av glede over fullført arbeid. Det ble avsluttet slik jeg alltid avslutter en historie: i et rush av bilder og ord.
To ting av en viss viktighet skjedde egentlig i natt. Stolen min brøt sammen, og jeg ble ferdig med manuset, hendelser på en underlig måte relatert til hverandre. Stolen er ikke fullstendig ødelagt, men har tatt et stort skritt mot kassering. Historien er ikke komplett, men alt eller det aller meste er der, er på plass. Jeg vil ekspandere på manuset her og der i tiden som kommer, men dette er nitti prosent slik det vil bli i fullført tilstand.
Et manus er første trinn på veien til den ferdige filmen, malen som regissører, skuespillere og teknikere skal jobbe etter, og derfor veldig viktig.
Earth and sky, day and Night handler om hekser, om spesielle individer i en tid da forandringen skjer både med menneskene og deres omgivelser, om den nye tiden som er på vei, som skal feie vekk alt det gamle i en bølge av ødeleggelse og liv og ild. Handlingen er lagt til London, en by, en scene som er en blanding av det gamle og det nye, der det håndfaste og det abstrakte lever side ved side. Hvis denne historien noensinne blir filmet blir det noe helt unikt, noe svært så forskjellig og originalt sammenlignet med alt annet som finnes, helt i tråd med alt annet jeg gjør.
Nesten alle filmer og tv-serier er oppkok av tidligere ting. Dette er veldig fjernt fra å være det.
To ting av en viss viktighet skjedde egentlig i natt. Stolen min brøt sammen, og jeg ble ferdig med manuset, hendelser på en underlig måte relatert til hverandre. Stolen er ikke fullstendig ødelagt, men har tatt et stort skritt mot kassering. Historien er ikke komplett, men alt eller det aller meste er der, er på plass. Jeg vil ekspandere på manuset her og der i tiden som kommer, men dette er nitti prosent slik det vil bli i fullført tilstand.
Et manus er første trinn på veien til den ferdige filmen, malen som regissører, skuespillere og teknikere skal jobbe etter, og derfor veldig viktig.
Earth and sky, day and Night handler om hekser, om spesielle individer i en tid da forandringen skjer både med menneskene og deres omgivelser, om den nye tiden som er på vei, som skal feie vekk alt det gamle i en bølge av ødeleggelse og liv og ild. Handlingen er lagt til London, en by, en scene som er en blanding av det gamle og det nye, der det håndfaste og det abstrakte lever side ved side. Hvis denne historien noensinne blir filmet blir det noe helt unikt, noe svært så forskjellig og originalt sammenlignet med alt annet som finnes, helt i tråd med alt annet jeg gjør.
Nesten alle filmer og tv-serier er oppkok av tidligere ting. Dette er veldig fjernt fra å være det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
