Carl Ivar Hagen - en drittsekk takker endelig av

Carl Ivar Hagen, mangeårig representant fra Fremskrittpartiet har gitt beskjed om at han ikke vil søke gjenvalg til Stortinget ved valget i september 2009.

Det er på tide, for å si det mildt. Kong Carl har satt en avskyelig dagsorden i over tretti år i politikken. At de andre partiene har tatt opp i seg mange av hans ideer gjør det hele bare verre og sier det meste om dem. Blant annet Jens Stoltenberg og Dagfinn Høybråten avslører seg nok en gang som førsteklasses hyklere når de roser Hagen for hans «innsats» i politikken.

Carl Ivar gjorde snikrasisme legitimt. Hans bidrag til det og andre nesten like kvalmende holdninger kan knapt undervurderes. Kan man tillate seg å håpe på at han forblir borte? Vil han holde seg i kulissene som et gjenferd i en fillehaug? Ikke at prinsessen og hans andre arvtagere er noe bedre, men det er positivt hvis vi slipper å se det sleipe gliset hans flere ganger.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (I)

Noen av mange (utallige) saker og holdninger som dessverre og utrolig nok er en integrert del av vår hverdag…

Fiskeriminister Helga Pedersen (blant andre) jobber internt i regjeringen imot at havet skal defineres som natur i den nye såkalte naturmangfoldloven. Mens stadig mer natur legges under asfalt på land, fortsetter rovfisket og naturødeleggelsene til havs og begge deler er åpenbart helt ok for De Som Bestemmer. Akkurat det er jo ikke noe nytt, men det må jo innrømmes, til tross for en betydelig tillært kynisme i årenes løp, at man til stadighet blir overrasket over hvor vanvittig tankegangen er i dagens samfunn, både i offentlige og private styrende organer, og blant folk flest.

Når Erna, Høyres leder får stående ovasjoner på landsmøtet når hun i sin tale lover «flere veier, bredere veier og bedre veier» er det bare nok et eksempel på at næringsinteresser og naturødeleggelser står langt høyere i kurs i maktens korridorer enn noen form for «naturbeskyttelse». Den kommende loven er jo slevsagt ikke på noen måte tilstrekkelig, både fordi den ikke er omfattende nok, og fordi den i sin ånd verken er egnet til eller ment å beskytte naturen, beskytte livets utfoldelse.

Det er bare enda mer skuebrød.


Norske aviser fortsetter å være full av saker som beskriver «de brutale angrepene» mot norske pelsdyrfarmere og farmer. Lite blir sagt om den vedvarende torturen og unaturlige behandlingen de innesperrede dyrene utsettes for. Det er en veldig bra ting at oppdrettsanlegg og pelsfarmere blir angrepet. At det finnes en eneste pelsdyrfarm noe sted er enda et uhyggelig testament til det nåværende samfunnet. Typisk nok, i etablert media rettes alt skytset mot de eneste som faktisk gjør noe med denne uhyggelige tilstanden. Medias angrep er så kraftig og så stygt at det får en ekstrem og mer enn tydelig slagside av propaganda. Pelsdyrfarmerne blir, igjen utrolig nok, sidestilt med samfunnet og blir dets representanter.

I denne saken får man også (igjen og på ny) demonstrert hvor lite en lov kan være verdt. Dyrevernsloven fra 1909 (er det vel) gir eller burde gi en utmerket beskyttelse mot slike jævler som pelsdyrfarmerne er, men ingenting skjer.

Igjen får man demonstrert hvilke prioriteringer som gjelder i dagens samfunn.

En serie av uheldige omstendigheter

Man får mer og mer bekreftet en merkelig sannhet, at det største hinderet for å få en skikkelig jernbane i norge er… (trommesolo) NSB.

Den siste personen ut i så måte er nåværende nsb-sjef Einar Enger som slutter seg til en lang liste av idiotiske uttalelser av en mengde nåværende og tidligere ansatte i selskapet og uttaler skråsikkert at «høyhastighetstog vil aldri bli lønnsomt i norge» og at det bør satses på modernisering av eksisterende anlegg.

Dette er det han burde ha sagt i så måte:

Høyhastighetstog representerer en spennende, ny utvikling og er en utrolig mulighet til å virkelig sette jernbanen på dagsordenen i norge og verden. Med en imponerende kort reisetid på to timer og førti minutter mellom Stavanger og Oslo, Oslo og Bergen, Oslo og Trondheim, og Trondheim og Bodø er dette helt klart fremtiden for transport også i vårt land. Hvis vi inkluderer hele Nord Europa i et slikt nett og deler hele kontinentet inn i lignende soner kan vi rent faktisk gjøre korte flyreiser på det Europeiske kontinent totalt overflødig. Med billige billetter, rask reise fra A til B og en offensiv og positiv tankegang og dramatisk forbedret service ovenfor fremtidige kunder kan dette i sannhet bli slik folk flest foretrekker å reise i dette århundret. Vi eliminerer forurensende flytrafikk, busstrafikk og biltrafikk i en eneste, stor fei. Jeg er overbevist om at vi kan få bevilgende myndigheter til å slutte seg til denne fabelaktige muligheten for et dramatisk forbedret transportnett.

Kriminell

Kriminell er bare et ord, et moderne hatord som Makten gjerne bruker. Det finnes ingen kriminelle. Loven dreier seg i enorm grad om besittelse, av eiendom og verdier. Den er laget av de rike og mektige for å tjene de rike og mektige, og deres tjenere, til å beskytte dem og deres eiendom mot de som har lite eller ingenting.

Det står stadig om økningen av kriminaliteten i media, implisert dets ødeleggende effekt på samfunnet, men det er bare enda en dyktig illusjon, slevsagt.

Dagens samfunn er full av dem.

Hvem er den skyldige når en fattig bryter seg inn i en rik persons hus? For meg er svaret helt åpenbart. Å stjele fra de rike blir fordømt, men de rike stjeler fra de fattige hele tiden, bare ved sin blotte eksistens, og da klapper folk. Da gir de den sanne kjeltringen stående ovasjoner.

Dette er illusjoner, enda en illusjon som må avsløres for at vi skal få et rettferdig samfunn.

I den grad ordet kriminell overhodet har noen relevans er det de kriminelle som har makten, og som bestemmer hva som er galt og hva som er riktig, og hva allmuen og media og mann og mus skal mene om alt mulig. Deres sannhet, den som gagner dem, og har gagnet dem så lenge, som har vært så vellykket. De som i sannhet tenker og handler uavhengig vet at dette er løgner, er bedrag, og at dette faktum bør skrikes fra hustakene så ofte og så høyt som mulig.


«Stjel litt og de putter deg i fengsel
Stjel mye og de gjør deg til konge»
- Bob Dylan

Dagens miljøverntiltak

Siste nytt av fiaskoer når det gjelder gode miljøverntiltak er «nyheten» fra den svenske undersøkelsen om at motorer som går på etanol forurenser mer enn vanlige bensinmotorer. Avgassene er farligere og påfører de som puster dem inn større skade. De er kreftfremkallende og generelt helsefarlig. Etanol har i årevis blitt hyllet som det miljøvennlige drivstoffet.

Det har også biodrivstoff generelt sett blitt. Biodrivstoff er også rett og slett en dårlig ide. Det forurenser mer enn vanlig bensin, spesielt når man tar hele produksjonsprosessen med i betraktning. I tillegg til denne heller sjokkerende nyheten påvirker det verdens matproduksjon i negativ retning. Områder som kunne ha blitt brukt til å produsere mat blir brukt til å produsere drivstoff til grådige motorer i stedet, og gjort en allerede sulten verden enda mer sulten. Så vil også store skogsområder bli hugget, i miljøvernets navn, og hvordan noen kan engang påstå eller late som om dette er noe positivt er i sannhet ubegripelig.

Kjernekraftlobbyen blir stadig mer aktiv når det gjelder å tilby sine tjenester for å løse de enorme utfordringene den menneskeskapte Globale Oppvarmingen gir menneskeheten. Jo da, for å redde oss fra varmen vil man forgifte oss ytterligere med de farligste stoffene menneskene kjenner til.

Dette er kjente toner når det gjelder «løsninger» på verdens problemer. De nevnte løsningene er ofte, svært ofte verre enn den forrige geniale sådan. Vaskemidler er ett annet eksempel. Kunstige kjemikalier har ofte blitt introdusert for å erstatte giftige organiske stoffer… og gjort problemet enda verre. Da rensefiltre ble installert i motorer på slutten av åttitallet førte det til økte og farligere utslipp av nitrogenoksid og lignende. Slike tiltak hjelper gjerne på en ting, kanskje, men gjør mange andre ting verre. Dessuten spiller det slevsagt null rolle uansett hvor lite kjøretøyer måtte forurense når de brukes, når hele produksjonsprosessen av både kjøretøy og drivstoff er en enorm forurensningskilde.

Kyoto-avtalen skulle bremse økningen av klimagasser. Den har ikke engang klart det, og er knapt verdt papiret den er skrevet på eller god nok til å tørke seg i baken med.

Ved det siste alternativet ville den i det minste ha blitt brukt til noe nyttig.

Karbonlagring er bare latterlig, fordi det ikke gjør noe med det egentlige problemet, men tvert om øker det. Det er en typisk omgåelse av problemet, fordi man ikke ønsker å gjøre noe med det, ikke ønsker å ta de høyst nødvendige og omfattende grepene som må til for å forandre verden i entydig positiv retning.

Og «klimakvoter»? He he. Jo, der har verdens ledere vært helt utrolig sleipe og kreative. De sørger for at utslippene i offisielle statistikker til enhver tid vil gå i null. Og i tillegg til denne geniale vrien vil de attpåtil tjene penger på det. Helt utrolig. Det viser at den menneskelige intelligens og skaperevne egentlig ikke kjenner noen grenser…

Å si at de mange falske tiltakene er utilstrekkelig er å gjøre de toneangivende kreftene i dagens verden en tjeneste, er å være alt for snill med dem, med deres mange og sleipe representanter. Det er slevsagt atskillig verre enn som så. De falske tiltakene gjør alt verre, både fordi de ikke er bedre enn alle de som kom før dem, og fordi de skaper en illusjon om at noe blir gjort.

De aller fleste i posisjoner i dag vet dette godt, og ønsker som alltid å lulle folk flest inn i en søvn de aldri våkner opp fra. I tillegg finnes det også veldig mange uvitende ledere. Og så er det store flertallet, som er både tyranner og uvitende.

For at noe, noe overhodet av betydning skal bli gjort må man gå til roten av problemet. Man må redusere verdens behov for energi, redusere det dramatisk, ikke finne stadig flere og mer udugelige måter å øke det på.

Sparepærer, sparedusjspredere, klimakvoter, biodrivstoff, rensetiltak, karbonlagring osv osv, alt sammen er bare å gå løs på symptomene på sykdommen. Det gjør ingenting, ingenting for å løse de enorme problemene menneskeheten står ovenfor. For å gjøre det må man gå til roten, må man, rent faktisk anerkjenne at problemet, det enorme problemet eksisterer, ikke at man løser det ved å bruke litt mindre vann hver gang man dusjer, både i faktisk og overført betydning. Sparepærer, dusjspredere, søppelgjenvinning osv vil ikke redde livet på Jorden fra menneskehetens sakte og pinefulle selvmord.

Hva var det med sparepærene igjen? Hva gjorde dem verre enn de gode, gamle lyspærene? Jeg husker det simpelthen ikke og gidder ikke slå det opp. Det er så allikevel bare en detalj i det store bildet, enda en distraksjon mot det som egentlig er viktig. De distraherer oss hele tiden og det, som med alt annet av lignende temaer må det bli en slutt på. Her hjelper det ikke å skyte spurver med kanoner. I dette tilfellet må man bruke skyts av atskillig større kaliber.


JA, de er kvikksølvbomber, DET var det, og attpåtil, for å gjøre det hele fullkomment så er det langt fra sikkert at de er sparepærer overhodet…

Men misforstå meg ikke: om de skulle ha vært sparepærer aldri så mye ville det bare ha vært enda en distraksjon, enda et latterlig bedrag.

Verden vil bedras og det er det som må gjøres noe med. Den dagen folk flest ser igjennom illusjonen, all den distraherende støyen, det gjennomførte bedraget og alt det uvesentlige som omgir dem har man tatt det første viktige skrittet, ikke før.

Heksenatt

Ilden tennes, og sprer seg langs bakken som løpeild og danner et tydelig mønster. Pentagrammet er stort, fem meter i diameter. Det kan sees fra fly høyt over bakken.

Jeg står i midten av pentagrammet, mens flammene omringer meg. Det er en helt fantastisk følelse. Alt er så tydelig. Jeg føler energien og ser flammene danse. De rører meg ikke, selv om jeg kjenner varmen. Det er som om de er langt borte, men jeg hører dem hviske. Jeg ser menneskene utenfor sirkelen, ser dem også uforklarlig tydelig, ser deres skygger, ikke bare huden og delene der ilden danser. Jeg hører dem også. De beveger ikke munnen, men jeg hører likevel hva de sier.


Beltane, Heksenatt, natten til første mai, etter vestlig, kristelig tidsregning:


Dette er en farlig natt, en tid med uforfalsket glede, en som speiler våre drømmer og mareritt på den samme uhemmede måten. Eldre enn kirken, eldre enn kristendommen og noen tilbedelse av guder. Dette er en feiring av menneskelighet, av selve Livet. I følge eldgamle legender er det en natt der grensene mellom den synlige og skjulte verden blir tynnere og noen ganger forsvinner helt. Det finnes en skyggeverden veldig nær den dagens verden vi kjenner, et speilbilde - mystisk, vidunderlig, spennende og fryktinngytende bortenfor all forestillingsevne. Ja, vi kjenner denne verdenen godt.

Ikke i den siviliserte delen av oss, den delen som alltid sover og dør. Den moderne verden, den som de som innbiller seg at de styrer verden kaller den fysiske virkelighet er den falske, illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Heldigvis så er livet atskilling mer enn denne bleke versjonen av det, det vedvarende marerittet som feiler på alle mulige måter når det gjelder å glede oss.

Vi er så spesialisert i dag at vi ikke kan se det store bildet, se helheten. Man kan aldri trekke ut, fornekte en del av livet, uten å forminske det, gjøre det mindre enn det det er. Det finnes ingen Skyggeverden, ingen «Ekte» Verden. Alt er en helhet. Menneskene som bekjenner seg til dagens innsnevrete virkelighet velger seg bare en ørliten del av helheten og påstår at det er alt som finnes. Som en del av en eiendom, en som gjerdes inne og voktes av både firbente og tobente hunder. Som om Jorden, eller en del av den, eller virkeligheten kan eies.

Ja, en del av oss har alltid kjent til verden. Den delen dypere enn noen sivilisasjon, noen teknologi, uforstyrret av et liv som bonde eller bymenneske, den vi kan sanse uten sanser. Vi er der når vi drømmer og ikke drømmer, både når vi sover og ikke sover. En verden av ild og skygger, hvor menneske og dyr, liv og død er ett. Det er selve livet, i sin uforminskete form.

De som aldri har angret noe

Det har det siste tiåret vært sterkt fokus på og sterk kritikk av tidligere venstreorienterte som støttet Pol Pot i Kambodsja og diktaturet i Nord Korea.

Denne kritikken er jeg helt enig i. Det er vanskelig å fatte at folk kan være så forblindet.

Folk som Gerd Liv Valla har stått offentlig fram og uttrykt anger over at hun kunne være så dum, så utenfor allfarvei. Hun og de andre måtte vel gjøre det, antar jeg, for å beholde sin hardt tilkjempede og tiltrengte posisjon i dagens samfunn.

Men det er noe i alt dette, hele dette velregisserte showet som skurrer… slevsagt. Som sedvanlig, når man går inn i materien så er det veldig mye som aldri har blitt sagt.

Det mange, veldig mange, inkludert de journalistene som «avslørte» Valla & co (deres preferanser var velkjent lenge før avsløringene) ser ut til å ha glemt, ser ut til å overse er at utallige høyreorienterte har en lang historie, en tilsvarende grumsete, i sitt forsvar av de USA-støttede diktaturene rundt omkring i verden. Det blodige kuppet i Chile mot Salvador Allende og hans regjering i 1973, dødsskvadronene i El Salvador, Somoza i Nicaragua før den høyst nødvendige revolusjonen, USAs vedvarende skitne spill i sin «bakgård» ble støttet av bortimot samtlige høyrefolk og «borgerlige». Dødsskvadronene i El Salvador stod i spissen for et redselsregime som kanskje ikke maktet å holde følge med Pol Pot i kvantitet, men de stod ikke noe tilbake for dem i brutalitet og terror mot egen befolkning.

Ingen har stått fram som angrende syndere her. Tvert om, de fortsetter å støtte USA og USAs vasallstater i ett og alt. Høyrebloggere som Vampus & co finner det lett å kritisere USAs fiender, som for eksempel Hugo Chavez, men de gode vennene slipper som vanlig lett unna.

Og media, tro mot sin blindhet mot og ivrige støtte til den aggressive angrepspakten NATO holder kjeft. Som vanlig er man veldig selektiv i saker man velger ut og fokuserer på. Hvorfor er jeg ikke overasket?

Det har aldri blitt tatt et oppgjør her i landet med forskjellige norske regjeringers nærmest betingelsesløse støtte til USA og landets brutale fremferd mot forsvarsløse land og folk. Det er på høy, høy tid at et slikt oppgjør kommer.

En herlig feilvurdering?

Jeg har kommet til at Frp og Siv Jensen (hei, Siv) muligens har gjort klimasaken og miljøvern en tjeneste med sin sedvanlige omgåelse av fakta. Jeg var mer enn bare litt redd for at folk skulle være like idiotisk som de er i innvandringssaken og støtte Frp etter at de gikk ut og kalte den menneskeskapte Globale Oppvarmingen for en myte, men dette er ikke akkurat det samme, da det ikke rører like mye ved nasjonalistiske og rasistiske strømninger.

Når folk faktisk nokså avslappet kan følge argumentasjonen nokså åpent til en forandring, og se hvilken type mennesker som støtter Frp, og hvem som ikke gjør det så blir hun og hennes partifeller nokså nådeløst avslørt. Det blir Siv Jensen også da hun blir fullstendig svar skyldig i en debatt med Frederic Hauge i Bellona, skjeller han ut og forlater diskusjonen i raseri. Partiet og dets ledere og stormtropper kan ikke spille på følelser og irrasjonalitet i samme grad som ellers, og dermed sliter de. Kanskje var det en gedigen taktisk feilvurdering da de bestemte seg for å satse på «klimapolitikk»?

Jeg er betinget optimist her, til tross for at de har tabbet seg ut talløse ganger før, på utallige saksområder, uten at det har fått noen betydning for deres velgeroppslutning og de har fremstått som usårlige.

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Det er nå nitti år siden militære styrker ble satt inn mot arbeidere, kommunister og anarkister i Sulitjelma på grunn av sterke antimilitaristiske strømninger. Det ble ganske riktig påpekt at nærværet av militærstyrker og politi er en trussel mot sann rettferdighet i verden, og derfor hadde opprørere i flere år nektet militærtjeneste. Sammen med blant andre Menstadslaget i Telemark i 1931, demonstrasjonene mot Altautbygningen i 1981 og hundrevis av andre konfrontasjoner mellom uniformerte og demonstranter i årenes løp, i alle store byer, helt opp til dags dato illustrerer dette glimrende hvilke maktmidler Makten har til rådighet.

Sannheten er at militære styrker slett ikke bare er innrettet mot en ytre trussel, men minst like mye mot et lands egne innbyggere. Selve nærværet av militære styrker har alltid og tradisjonelt sett hatt en sterk innenrikspolitisk slagside. Propagandaen sier noe annet, slevsagt, med en gang slike tanker dukker opp, i skrift og tale blir en gitt person hundset, ignorert eller latterliggjort. Dette er propagandaens aller fremste oppgave.

Det er en merkelig, skjebnens ironi at i dag, nok en gang ble Karl Johans Gate i Oslo fylt med det militære nærvær, og naziflagget vaiet over Stortinget… og helt på sin plass. Propagandisten Josef Goebbels ville ha blitt både målløs og stolt over hva hans elever har fått til i tiårene etter hans fall, i alle de land som ettersigende var diktaturets fiender. Mer propaganda. Det som bare var i den spede begynnelse på hans tid har i dag blomstret til noe som har befolkningen i alle land i et jerngrep. Folk flest i dag tror på det Makten sier, på grensen og over det også til det idiotiske. Samfunnene beskrevet i romanene 1984 av George Orwell og Vidunderlige Nye Verden av Aldous Huxley har for lengst blitt realiteter og smeltet sammen til noe enda verre enn dem begge. Atferdskontroll blir stadig mer utviklet. Folk får løgnene inn med morsmelken og veldig få har evnen og viljen til å stille spørsmål, langt mindre bryte ut av fengselet vi vokser opp i. De aller fleste elsker gitteret foran vinduene sine.

Men Makten sikrer seg. Det har den alltid gjort. Derfor rår den over militærstyrker, hvis selv politiet, deres uniformerte bøller skulle feile, i en situasjon der de mister den kontrollen de egentlig aldri har hatt. Det er nemlig folk flest som er Maktens siste forsvar mot de som vil knuse den. Uten massene er Makten hjelpeløs. Diktaturet kan bare bestå så lenge innbyggerne av et gitt land, en gitt verden godtar dets nærvær.

Så, i siste innstans er den uniformerte trussel den siste og endelige illusjon. Når den faller, så faller også alt annet.

Og alt er nok en gang stort og vidunderlig i verden.

Hva jeg savner i (blogg)verden(en)

Det jeg først og fremst savner er en sann radikal, kritisk og original bloggsamling, en som har nittini prosent innslag som virkelig betyr noe og en prosent svada, ikke motsatt, slik det er i dag. Jeg snakker ikke om en spesiell partipolitisk retning. Sann radikalisme i dag går ofte fullstendig på tvers av tidligere partipolitiske skillelinjer. Konservative dominerer i alle større leire. Sann radikalisme kaster alt gammelt tankegods på den søppelhaugen det hører hjemme.

De som lener seg mot sosialismen favoriserer en form for sensur. De som lener seg mot høyre favoriserer en annen form for det. Diktaturet har gode vekstmuligheter i begge leire. Den gamle høyre/venstre-aksen er for lengst død. Det er også den såkalte Treenighetsskalaen det såkalte sentrum har forsøkt seg med. Selv mener jeg at man må søke utenfor enhver skala, enhver båstenkning uansett hva man foretar seg.

Så, en samling bloggere der de ikke nødvendigvis er enig om alt, unntatt i sin klare avvisning av etablerte sannheter, der de gjerne kan uttrykke uenighet seg imellom, og ikke stopper hverandre fra å publisere noe, et sted, et miljø der det er «regelen», ikke unntaket å se på verden fra et unikt ståsted.

De Sanne Radikaleres Rønne (istedenfor Hus).

Hva alt bør være

Hva blogging bør være. Hva skriving og all kunst bør være. Hva livet bør være.

Det er en Storm, en uforferdet reise gjennom evigheten. Det er å utfordre, selv fornærme etablerte sannheter. Blogging er en utmerket anledning i så måte. Man snakker om etikette, om nettikette og alt det sludderet. Det snakkes om at vi har et felles ansvar for «sivilisert debatt», hva nå enn det er. Nei, vi, hver enkelt av oss har et ansvar, et personlig ansvar for å si vår mening, for å hevde den uforferdet, også i det offentlige rom, uten å bli holdt tilbake av et gitt samfunns innarbeidede sensur, etikette og sosiale lenker.

I dagens døde samfunn blir det gjennomsnittlige og trivielle opphøyd til Den Ytterste Sannhet, mens det burde vært spyttet på, burde vært behandlet som den Døden det er, i ethvert samfunn. Vi får sensuren inn med morsmelken i dagens samfunn. Den er så overveldende at nær sagt enhver bramfri ytring blir en åpenbaring. Det er virkelig typisk at personangrep blir sett på som et problem i dag, når det alltid, uten unntak er en gitt person som er problemet. Å si ting indirekte, derimot, å baksnakke en person, kritisere en person uten å gjøre det i det åpne er visstnok helt ok. Hykleri er praktisk talt institusjonalisert i dag. Å uttale seg støtende er noe av verste man kan gjøre, åpenbart, og man blir rutinemessig og uanstrengt sensurert. Man trenger slett ikke putte folk i fengsel for å hindre dem i å ytre seg i det offentlige rom. Hvis bruk av pseudonymer kan hjelpe folk til å si sin mening så er det verdifullt, ikke negativt. Bruken av «fiktive» navn har en lang og stolt tradisjon i opprørets historie, blant annet i den amerikanske «frigjøringskrigen». Det betyr ikke at man støtter alle som uttaler seg sterkt, bare at man støtter, ubetinget deres evne og lov til å gjøre det.

Vi lever i et veldig snevert samfunn, der grensen for hva som er akseptabelt og sosialt akseptabelt ikke strekker seg særlig langt. Det er ethvert tenkende og levende menneskes oppgave å utvide grensen for det akseptable dramatisk. Vi er ikke engang i nærheten av et slikt nødvendig nivå i dag.

Jeg ser vel egentlig ikke dette som et angrep på Sissels innlegg, men det er så visst et korrektiv til det…

Kongelig varieté

Med nok en svulstig tale, under nok en uhyggelig og kvalmende markering åpnet den såkalte kong Harald det nye operabygget i oslo i går. Nok et bautabygg, nok en hyllest til verdens urettferdighet ble erklært for åpnet.

Den vanlige pompen og prakten, gjestelisten og alt det andre som foregikk der og foregår der, alt avslører nådeløst hvilke prioriteringer som gjelder, i denne saken, som i andre. Det viser bortenfor all tvil hva som teller i dagens verden. Opera har alltid, alltid vært adelens forlystelse, og det er den i dag også.

Så få protesterer, så få stiller spørsmål om hvorfor, hvordan noe slikt som dette overhodet kan planlegges, langt mer bygges. Det er så livsfjernt, så fjernt fra alt som burde vært viktig at man blir syk bare ved tanken. Her dreier det seg ikke bare om det vanvittige høye pengebeløpet, men viser hva som vektlegges, som er viktig, hva De Som Bestemmer ser på som viktig.

Dette er ikke kunst, er ikke artisteri, men prestisje, snobberi og finkultur, og man forteller verdens fattige og sultne og tenkende personer: Dere teller ikke. Vi spytter på dere. Gå og gjem dere i dritten, i rennesteinen, og forstyrr ikke oss pene mennesker her oppe i skyene.

Bygget bør rives så fort som overhodet mulig. Det er et skammens bygg, og det bør ikke være stein tilbake på stein.

Ambulansesjåførene fra helvete

Dette har vært en klar sak lenge. Det har ikke vært særlig tvil om hva som foregikk. Men nå, etter at man omsider har fått høre lydbåndopptak fra saken sitter man bare og rister på hodet og kan ikke riktig tro det man hører.

Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken og hadde en synlig, alvorlig hodeskade da ambulansepersonalet kom dit. Kort tid etter forlot de stedet uten å ta han med seg. Først over midnatt, syv timer senere gjennomgikk han en livsnødvendig operasjon.

Det har vært en viss diskusjon hvorvidt ambulansesjåførene er rasister eller bare elendige i jobben, men nå blir det klart at de er begge deler. Som mange rasister, som mange lignende mennesketyper så maskerer de det bak de mest utrolige unnskyldninger og bortforklaringer. Systemet bak fremstår også som pillråttent. Det blir også nokså nådeløst avslørt, både på lydbåndopptakene og på det faktum at de to ikke er sparket for lengst. Systemet har tydeligvis også veldig mye å forsvare i denne saken.

Noe som om mulig gjør dette enda verre er at andre ambulansesjåfører har stått fram og forsvart de to i forskjellige diskusjonsforum, blant annet på Nettavisen. Igjen blir mangel på menneskelighet i dagens samfunn stilt i relieff, avslørt på det grundigste. Det som er bra med denne saken og også Obiora-saken er at de ser ikke ut til å bli glemt med det første.

Det meste av dagens umenneskelighet, urettferdighet og uhyrlighet blir gjerne det.


Jeg føler et sterkt behov for å uttale meg i denne saken.

Grunn jord

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette diktet et dikt uten tittel, men jeg ombestemte meg.


Fjernt torden ruller mot deg
Under den grunne jorden
Trærne skjelver i forventning
Løv danser i den stille luften

Skygger danser i veggen av skyer
Som smiler til deg
Som griner mot deg
Under den bredbremmete hatten

Lyn mørklegger veien foran deg
De blunker og hilser deg
De spretter og svaier
Og knuser deg til støv

Støv dirrer i den stille luften
Over den grunne jorden
De synger med sine røde lepper
De skratter med sin hese røst

Dine føtter smiler
Ditt såre hode tramper
På den myke bakken
Og sliter ut slitte såler

Som dirrer den grunne jorden

Amos Keppler 2008-04-08

En tid med entusiasme og engasjement og levende mennesker

Todd Haynes, filmregissøren som laget I’m Not There, den antologilignende filmen om Bob Dylan sier som sant er at sekstitallet var en utrolig interessant tid, at det skjedde utrolig mye da.

Det var en tid da man knapt behøvde å gjøre annet enn å stå opp av sengen for å finne sant engasjement og sann opprørskhet. Ja, selv i sengen fant man det…

Filmen er ikke det helt store, men den klarer likevel å formidle inspirasjonen, gløden, den helt spesielle stemningen som hersket da. Man får en følelse, mer enn en følelse av en svunnen, gjenglemt tid. Den handler ikke bare om Dylan egentlig, men har også klare henvisninger til Jim Morrison og andre som satte sitt preg på en den gang så sydende verden. Vi får de store høydepunktene i hans liv, som de forskjellige pressekonferansene, der han forvirret de fremmøtte journalistene storlig, og da han begynte å spille rock på en visesangfestival, og en visesanger prøvde å hugge over den elektriske ledningen til scenen. Syv skuespillere spiller syv utgaver av en poet og multikunstner, en mangefasert personlighet som egentlig aldri kan forstås eller tolkes, i likhet med den tiden han levde i, men som må leves, oppleves.

Stort.

I sydende gater og bygninger og hjem fant man glede, inspirasjon, engasjement og skaperevne over all evne, ting som det i dag bare er spede ekko igjen av og som glimter med sitt fravær nær sagt overalt, der unntakene er få og svake. Man blir inspirert hver gang man kommer over slikt, fordi det skjer så sjelden. Ja, selv det at folk forteller om det og gjenforteller det blir viktig, blir essensielt i en gråtkvalt verden.

Vi lever i et dødens samfunn. I et lite glimt, et blaff i historien skimter man en annen verden, en som alltid vil være der, uansett hvor håpløst alt virker i øyeblikket.

En antiteknologi-freaks bruk av teknologi

Jeg har nå blogget i over tre år og vært på internett i tolv år. Det er elleve år siden jeg laget min første hjemmeside, det som ganske snart skulle bli Midnight Fire Arena.

Kontroversene stod tidlig i kø og dødstruslene haglet. Det var tydelig at mange ikke likte det jeg skrev og gjorde det helt klart, enten det kom på sidene mine eller i diskusjonsgrupper.


Kristen Stridsmann for Jesus skrev dette:

«Vi vet hvor du bor, og at du bruker Telenor. Vi skal nok få tak i adressen din, og da skal vi komme og sløye deg fra topp til tå. Du vil havne i Helvete, hvis du ikke vender om, hvis du ikke faller på dine knær og ber Jesus om tilgivelse».

Og en som av en eller annen grunn hadde forvillet seg inn på min mailingliste, da jeg sendte mine årlige, sedvanlige julehilsener:

«Vær vennlig og stryk meg fra mailinglisten din. Vi ble alle veldig opprørt over dette og skjønner ikke hvordan du kan ødelegge en religiøs høytid på denne måten».

Slike og lignende ting. Mange dedikerte hele sider og artikler til meg, til å mobbe meg. Hvis du er heldig så finner du kanskje noen av dem ennå. De sendte meg spam og brukte utrolig nok en masse tid og krefter på å angripe meg, på regelrett personforfølgelse.


Det inspirerte meg, slevsagt, på en bakvendt måte. En person blir målt etter sine fiender og selv om mine er av heller slett kvalitet så ga deres tirader meg en god følelse av at jeg gjorde noe riktig.

Min antiteknologiske holdning og min kritiske holdning til samfunnet generelt gjorde meg også til skyteskive. Det ble hevdet at en som er imot avansert teknologi ikke burde ha lov til å uttale seg i teknologiske fora, en påstand som sier mye mer om dem enn om meg. Jeg har alltid ment at en kriger bør gå inn i løvens hule for å konfrontere sine fiender. Hvor bør man ellers angripe teknologi enn i dens høybord?

Jeg bruker de verktøy som er tilgjengelig for meg. Noe annet ville ha vært dumt. Jeg bruker dem, til tross for at jeg aldri vil trives med det, at jeg alltid vil foretrekke livet i skogene og naturen for øvrig. Skogene og naturen krymper. Det vil alltid være umulig å unngå sivilisasjonen, så lenge den eksisterer. Så, for å bekjempe den går man der den er, ikke der man aller helst ønsker å være, selv om det alltid vil være viktig å leve mest mulig i naturen også, også for å vise at det er mulig og ønskelig.

Internett er en stor ting, i hvert fall et stykke på vei, til tross for, ikke på grunn av teknologien, det største biblioteket verden noensinne har sett og det og kommunikasjonsmulighetene bør brukes. Jeg bruker dem til å nå opprørere og kritiske røster over hele verden. Blogging er bare enda en metode, enda et verktøy til å gjøre det, verken mer eller mindre, til kommunikasjon bortenfor et snevert hverdagsmiljø. Når du besøker Roma, så kle deg som en Romer (i det minste et stykke på vei).

Mange blir veldig opprørt av å få sitt verdenssyn utfordret. De er rett og slett ikke vant til det og blir veldig vred og opprørt når det skjer… noe som er veldig, veldig bra.

En blogger skrev nylig at hun ikke likte å lese om ubehagelige ting og heller ikke å skrive om dem. Det er så veldig, veldig typisk, og en veldig god illustrasjon på hvilken bedriten tilstand dagens mennesker er i.

Det er i det hele tatt veldig mange ting å bli opprørt over. Bare så synd at folk flest blir opprørt over de gale tingene, og knapt reagerer hver gang noe virkelig opprørende skjer. En gang for lenge, lenge siden ble verden snudd ned/opp, og den har aldri vært riktig siden.

En studie i hykleri

Norges apostel (og nåværende utenriksminister) Jonas Gahr Støre innbyr til gjestebud (og seminar) om ytringsfrihet og menneskerettigheter på mandag. Dette, slik jeg ser det er bare nok en norsk øvelse og studie i hykleri. Som vanlig er bedraget svært så gjennomført og grundig. Norge fremstår som en forsvarer for forfulgte og undertrykte overalt uten å engang antyde at det også foregår i utstrakt grad her i landet, og i «Vesten» for øvrig. Og som sedvanlig er det få eller ingen som skriker opp om dette gjennomgripende hykleriet. Tvert om blir det norske utenriksdepartementets propaganda fullstendig ukritisk videreformidlet nærmest ordrett.

Dette er etablert media, både nasjonalt og internasjonalt som feirer seg selv, på den sedvanlige, kvalmende måten.


Imtiaz Alam ønsket President Pervez Musharraf velkommen på den fjerde South Asian Free Media Conference on 'Media and Reconciliation (Processes) in South Asia og hedret han for hans innsats i «krigen mot terror».


De andre er suspekt, bare fordi de møter opp, etter min mening.


Norge som nasjon deltar i to okkupasjoner av andre land, støtter fullstendig ukritisk den falske «kampen mot terror» og er generelt sett et ganske så undertrykket folk. Vi blir ikke skutt for våre meninger, men vi blir terrorisert, og forsøkt ignorert og latterliggjort hver gang vi prøver å gi offentlig uttrykk for dem.

Jeg har samme problemet med dette som jeg hadde da William Nygård & co ble fremstilt som ytringsfrihetens fyrtårn i forbindelse med Rusdie-saken, siden Nygård & co i alle år har utført en grundig og vedvarende utelukkelse av kontroversielle norske forfattere.

Forskjellige norske regjeringer, journalister, mediafolk og offentlighet generelt har liten eller ingen troverdighet når det gjelder menneskerettspørsmål, tale og trykkefrihet og frihet generelt. De skal lære andre om dette, som ikke aner hva det er selv?

Freedom of Expression – Missing in Action
Mandag 7. april, 10.00-12.00, Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, Oslo

TO timer??? Jeg antar at man ikke ønsker å gå i detaljer, som vanlig.

Dette er forøvrig en del av det såkalte refleksprosjektet, hvis uttalte mål er «å støtte norske interesser i en globalisert verden».

Grenseløs ser en dose virkelighet: Behind the Mask

Dere har alle hørt om dem, om disse moderne mørkets herrer, om Jason Vorhees, Michael Myers og Freddie Krueger. De sniker seg rundt på filmlerretet og kutter opp seksuelt aktive ungdommer og bekymrete eldre menn.

Den fulle tittelen på filmen er: Behind the Mask: The Rise of Leslie Vernon.

Leslie vet alt om de nevnte herrer. Han har studert deres modus operandi og hans største ønske er å bli en av dem. Vi møter Leslie før han egentlig blir Leslie, i hans møte med et fjernsynsteam som enten på merkelig vis har sporet han opp eller som han har tatt kontakt med, like før han skal begynne sitt virke som feiret slakter. Han akter å ta steget opp fra klossete lærling til en Gud, feiret av millioner av fans, og for å gjøre det trenger han en hel horve med lik… og en ren og modig jomfru. Det er et svært så spesifikt ritual han setter i gang, et spill der alt er planlagt til minste detalj.

Vi, tilskuerne trår inn i en verden der Vorhees, Myers og Krueger virkelig eksisterer. Deres historier og jubileum blir presentert på TV akkurat som en hvilken som helst nyhet eller hendelse. Den kvinnelige reporteren har studert dem, med iver og dedikasjon, akkurat som utallige andre har gjort, men hun og de skjønner dem ikke, deres essens og motiv, skjønner ikke hva som foregår. Men det gjør Leslie. Han har studert sine helter inngående hele sitt liv og har fravristet dem deres hemmelighet. Det er en god film, som tar for seg det gjeldende tema på en uvant og grundig måte. Den eneste skuffelsen man sitter igjen med er at de som laget filmen kanskje burde ha vært enda litt grundigere, og som mange gode filmer er den minst en halv time for kort. Som så mange gode filmer og historier starter den opp som en ting og ender opp med å bli noe helt annet, noe veldig sjokkerende og uventet.


Filmen har gått sin seiersgang rundt omkring i verden, på forskjellige festivaler, men har ikke blitt satt mye opp på kino og har ikke engang solgt mye på DVD. Den er vel for original og vellaget og kontroversiell, antar jeg.

Gravskrift over bilen

Bilen er en miljøversting (som det så fint heter i disse dager). Enten den er drevet av bensin eller elektrisk kraft eller hydrogen, enten den har utslipp når den kjøres eller ikke, fordi selve produksjonen av en bil alltid vil være naturødeleggende. Bare en enkelt bil krever mange fabrikker, mange produksjonssteder for å bli til en bil, og det finnes millioner!!! av biler på Jorden i dag. Metallet må komme fra et sted. Hjulene og tusen andre deler må lages. Jorden må graves opp og ødelegges. Bilen må også kjøres på veier, og veier representerer en massiv ødeleggelse av naturen. Det må bygges infrastruktur, settes opp trafikklys. I kjølvannet av alle veiene bygges det masse hamburgerutsalg som også krever massiv ødelegges av naturen. Du skjønner poenget…

Så alt snakk om miljøvennlige biler er bare sludder, slevsagt, enda mer sludder og nytale. Det bør ikke bygges nye veier, slevsagt. Man bør tvert om la de veiene som finnes gro igjen. Bensinprisen bør settes himmelhøyt. Bilavgiftene også. Det vil i en overgangsfase føre til at bare rikinger kan bruke bil, slevsagt, men la dem. Uten at alle kan bruke bil så vil folks støtte til den naturødeleggende veibyggingen hurtig forvitre og forsvinne. En vinne/vinne situasjon, med andre ord.

Her hviler bilen. Den vil ikke bli savnet.

Fremtidens fabelaktige ruiner

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er reell, den er ekte og den er her, allerede godt i gang rundt oss, et faktum som går opp for stadig flere, unntatt de blinde og de grådige, de som tar imot penger fra storkapitalen for å lyve. Jeg har kjempet for at sannheten skal komme for en dag i snart tjue år, lenge før påstandene ble allmenn kjent, og nå, omsider er det veldig få som tviler lenger. Jeg og et fåtall andre hadde rett, og alle andre tok feil eller løy.

Det er jo hyggelig å få rett, slevsagt, men det er jo slett ikke det viktigste. Viktige deler av det etablerte samfunnet, ute av stand til å holde sannheten skjult lenger, har innrømmet det åpenbare. Vi kan alle se det, observere det, nær sagt med våre egne øyne. Vinteren er allerede så godt som borte, dens siste krampetrakninger kommer nå, istedenfor i slutten av april eller i begynnelsen av mai slik den pleide å gjøre. Her på vestlandet har vi hatt grønne knopper på trærne siden februar. De vitenskapelige funnene samsvarer med det folk med åpne øyne ser rundt seg. Isen smelter overalt, i fjerne og nære strøk.

Isen på nordpolen kan være borte allerede i 2013, men også før det. Smeltingen i år gikk langt lenger enn noen hadde forutsatt. Feilinformasjonen om Sydpolen ble lenge opprettholdt. Det ble påstått at innlandsisen rett og slett var for tykk til å smelte. Ja, denne utrolige påstanden ble lenge holdt i hevd. Men nå, blant annet etter at det kom fram at regjeringen i USA sørget for at viktige opplysninger (blant annet om mulig havstigning hvis isen på Sydpolen smeltet) ble holdt borte fra den siste offisielle rapporten fra IPCC har snøballen begynt å rulle, bokstavelig talt. Isen, også den tykke, tykke innlandsisen vil smelte ikke lenge etter den på Nordpolen. Rundt 2020 virker som et fornuftig tall. Det kan være 2015 eller 2025, siden man det er umulig å forutsi presist, men det blir snart.

Tregheten i naturen har til nå, til en viss grad bremset utviklingen. Havets evne til opptak av CO2 er en faktor der, men nå er det i ferd med å bli mettet. Taigaen i Sibir smelter og slipper ut enorme mengder CO2. Salget av allergimedisiner vinterstid slår nye rekorder. I det hele tatt, stadig flere rekorder blir slått på grunn av den økte varmen og den utvidete sommeren. Utviklingen skjer i et stadig raskere og akselererende tempo. Det som virket helt usannsynlig i går er sannsynlig i dag og allmenn sannhet i morgen.

Så, en viss erkjennelse har festet seg. Et ørlite skritt fremover har blitt tatt. Men det er nå arbeidet begynner eller burde begynne. I stedet skjer det ingenting eller bortimot ingenting av betydning eller reell verdi. Samfunnet fortsetter i samme spor, mens det eneste som øker er varmen og antall bortforklaringer og oppfinnsomheten til de som kommer opp med dem. Spør du meg burde de ha brukt denne utrolige oppfinnsomheten til menneskehetens beste, men det er meg.

Første skritt vil være å kartlegge alt som må vekk, og også alt som må gjøres for å forandre verden sakte men sikkert fra dagens ødeleggende samfunn til et liv i pakt med naturen, slik vi levde for veldig lenge siden. Det er ikke nok å bare pusse litt her og der på de ødeleggende prosessene som dominerer i dag. De må vekk, alle som en.

En klar plan, en skritt for skritt fremgangsmåte er nødvendig for å foreta en noenlunde styrt avvikling av sivilisasjonen, eller i det minste at vi forebereder oss grundig på den avviklingen Jorden selv for lengst har startet. Jorden har feber, fordi menneskene fungerer som en sykdom, slik vi lever i dag. Temperaturen stiger voldsomt, en reaksjon på sykdommen vi har introdusert. Den globale oppvarmingen er menneskeskapt, men reaksjonene på den er naturens antistoffer som angriper det som truer den, i alle dens former. Sivilisasjonen kommer, i løpet de neste tiårene til å drukne og bli smadret til pinneved, enten vi liker det eller ikke, og det er en veldig positiv utvikling. Tidligere har vi innbilt oss at vi står over naturen. Det kan vi ikke gjøre nå lenger. Det er en annen positiv erkjennelse som har kommet i det siste, at uansett hva vi gjør eller ikke gjør så vil Skumringsstormen komme. Det er ikke et resultat av en fantasi i fritt utløp, ikke en religiøs forestillelse, men målbare realiteter vi alle kan observere rundt oss daglig og i økende grad.

Så, vi må forberede oss på sammenbruddet, på kollapsen. Den uhyggelige Maskinen som har dominert vår tilværelse for så lenge er i ferd med å bli innhentet av skjebnen. Dens tid er omme, og for at vi ikke skal gå ned med den må vi foreberede oss, ikke for å redde Maskinen, men for å redde oss selv. Det finnes ikke flere sivilisasjoner, men bare en, og dens tid er omme, og det er en god ting, noe veldig, veldig positivt. Det beste hvert enkelt menneske kan gjøre er å forberede seg, enten alene eller sammen med andre. Tyrannene, ødeleggerne vil aldri gjøre det som trengs. Tyranniets ledere og ivrigste tilhengere vil som alltid gå ned sammen med det samfunnet de styrte med jernhånd.

For de av oss som alltid har bidratt så lite som mulig til dagens samfunn må målet være å bidra enda mindre, og gjøre seg minst mulig avhengig av det, og trene seg opp til leve ute i naturen så mye som mulig, inntil den dagen kommer at vi må gjøre det.


Jeg presenterer nok en gang bildet over. Den viser de britiske øyer når all is på kloden er smeltet, om førti, tretti, tjue eller ti år fra nå, når havet har steget sekstifire meter. Ikke to hundre år fra nå, ikke hundre, ikke femti, men snart. Kan du forestille deg hvordan verden vil være da? Jeg kan. Sivilisasjonen, den som ødelegger livet på Jorden, ødelegger alt som gjør livet verdt å leve er borte. De fleste av byene ligger under havets overflate. Resten er forlatt. De som ikke havet tok, tok stormen eller pandemoniet eller sammenbruddet i det moderne samfunnet. Menneskene, langt færre enn i dag strever etter å overleve i ruinene av dagens herskende galskap og har returnert til et jeger/samlersamfunn, det livet vi er født til å leve. Det er ikke automatisk et rettferdig samfunn. Rettferdighet og frihet må, som alltid jobbes for. Men forutsetningen for det er langt bedre enn i dag. I dag blir fokuset lagt på menneskenes heller dårlige sider, mens et naturlig liv fremhever våre aller beste egenskaper.

Ja, i fremtidens fabelaktige ruiner vil vi gjenfinne oss selv.

Statsministernes første apriltale

Det var en stor dag i dag, en kald dag i helvete, da en nåværende og gjenlevende tidligere statsministere møtte pressen. Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik (I og II), Torbjørn Jagland, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch simultanleste sitt ganske så merkelige og oppsiktsvekkende opprop. Uten Grenser fikk i dag tak i et av de få kopiene før de gikk i vasken, eller i søppelkassen eller rettere sagt i makuleringsmaskinen. Oppropet lyder som følger:

«Kjære borgere og velgere. Vi beklager å måtte meddele at vi har køddet med dere i alle år. Under dekke av å være uenig har vi lurt dere til å tro på demokratiet, det snedigste diktaturet i historien, da det gir dere illusjonen av medbestemmelse. Vi har skiftet på jobben i en form for komplisert roteringssystem, og lurt dere til å tro at dere faktisk valgte oss. Vi beklager dette og vil herved oppfordre dere til å begynne å tenke selv, tenke selvstendig og modig, og ikke la dere lure ved fremtidige narrespill. Med kjærlig og hengiven hilsen Muffe, Tufte, Lufte, Stutre (og Lutre) og Stine.»

Tilstede og fraværende var også mulige fremtidige statsministere som Siv Jensen, Erna Solberg og Lars «Terminator» Sponheim!!!