Heksenatt

Ilden tennes, og sprer seg langs bakken som løpeild og danner et tydelig mønster. Pentagrammet er stort, fem meter i diameter. Det kan sees fra fly høyt over bakken.

Jeg står i midten av pentagrammet, mens flammene omringer meg. Det er en helt fantastisk følelse. Alt er så tydelig. Jeg føler energien og ser flammene danse. De rører meg ikke, selv om jeg kjenner varmen. Det er som om de er langt borte, men jeg hører dem hviske. Jeg ser menneskene utenfor sirkelen, ser dem også uforklarlig tydelig, ser deres skygger, ikke bare huden og delene der ilden danser. Jeg hører dem også. De beveger ikke munnen, men jeg hører likevel hva de sier.


Beltane, Heksenatt, natten til første mai, etter vestlig, kristelig tidsregning:


Dette er en farlig natt, en tid med uforfalsket glede, en som speiler våre drømmer og mareritt på den samme uhemmede måten. Eldre enn kirken, eldre enn kristendommen og noen tilbedelse av guder. Dette er en feiring av menneskelighet, av selve Livet. I følge eldgamle legender er det en natt der grensene mellom den synlige og skjulte verden blir tynnere og noen ganger forsvinner helt. Det finnes en skyggeverden veldig nær den dagens verden vi kjenner, et speilbilde - mystisk, vidunderlig, spennende og fryktinngytende bortenfor all forestillingsevne. Ja, vi kjenner denne verdenen godt.

Ikke i den siviliserte delen av oss, den delen som alltid sover og dør. Den moderne verden, den som de som innbiller seg at de styrer verden kaller den fysiske virkelighet er den falske, illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Heldigvis så er livet atskilling mer enn denne bleke versjonen av det, det vedvarende marerittet som feiler på alle mulige måter når det gjelder å glede oss.

Vi er så spesialisert i dag at vi ikke kan se det store bildet, se helheten. Man kan aldri trekke ut, fornekte en del av livet, uten å forminske det, gjøre det mindre enn det det er. Det finnes ingen Skyggeverden, ingen «Ekte» Verden. Alt er en helhet. Menneskene som bekjenner seg til dagens innsnevrete virkelighet velger seg bare en ørliten del av helheten og påstår at det er alt som finnes. Som en del av en eiendom, en som gjerdes inne og voktes av både firbente og tobente hunder. Som om Jorden, eller en del av den, eller virkeligheten kan eies.

Ja, en del av oss har alltid kjent til verden. Den delen dypere enn noen sivilisasjon, noen teknologi, uforstyrret av et liv som bonde eller bymenneske, den vi kan sanse uten sanser. Vi er der når vi drømmer og ikke drømmer, både når vi sover og ikke sover. En verden av ild og skygger, hvor menneske og dyr, liv og død er ett. Det er selve livet, i sin uforminskete form.