En tid med entusiasme og engasjement og levende mennesker

Todd Haynes, filmregissøren som laget I’m Not There, den antologilignende filmen om Bob Dylan sier som sant er at sekstitallet var en utrolig interessant tid, at det skjedde utrolig mye da.

Det var en tid da man knapt behøvde å gjøre annet enn å stå opp av sengen for å finne sant engasjement og sann opprørskhet. Ja, selv i sengen fant man det…

Filmen er ikke det helt store, men den klarer likevel å formidle inspirasjonen, gløden, den helt spesielle stemningen som hersket da. Man får en følelse, mer enn en følelse av en svunnen, gjenglemt tid. Den handler ikke bare om Dylan egentlig, men har også klare henvisninger til Jim Morrison og andre som satte sitt preg på en den gang så sydende verden. Vi får de store høydepunktene i hans liv, som de forskjellige pressekonferansene, der han forvirret de fremmøtte journalistene storlig, og da han begynte å spille rock på en visesangfestival, og en visesanger prøvde å hugge over den elektriske ledningen til scenen. Syv skuespillere spiller syv utgaver av en poet og multikunstner, en mangefasert personlighet som egentlig aldri kan forstås eller tolkes, i likhet med den tiden han levde i, men som må leves, oppleves.

Stort.

I sydende gater og bygninger og hjem fant man glede, inspirasjon, engasjement og skaperevne over all evne, ting som det i dag bare er spede ekko igjen av og som glimter med sitt fravær nær sagt overalt, der unntakene er få og svake. Man blir inspirert hver gang man kommer over slikt, fordi det skjer så sjelden. Ja, selv det at folk forteller om det og gjenforteller det blir viktig, blir essensielt i en gråtkvalt verden.

Vi lever i et dødens samfunn. I et lite glimt, et blaff i historien skimter man en annen verden, en som alltid vil være der, uansett hvor håpløst alt virker i øyeblikket.