Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (I)

Noen av mange (utallige) saker og holdninger som dessverre og utrolig nok er en integrert del av vår hverdag…

Fiskeriminister Helga Pedersen (blant andre) jobber internt i regjeringen imot at havet skal defineres som natur i den nye såkalte naturmangfoldloven. Mens stadig mer natur legges under asfalt på land, fortsetter rovfisket og naturødeleggelsene til havs og begge deler er åpenbart helt ok for De Som Bestemmer. Akkurat det er jo ikke noe nytt, men det må jo innrømmes, til tross for en betydelig tillært kynisme i årenes løp, at man til stadighet blir overrasket over hvor vanvittig tankegangen er i dagens samfunn, både i offentlige og private styrende organer, og blant folk flest.

Når Erna, Høyres leder får stående ovasjoner på landsmøtet når hun i sin tale lover «flere veier, bredere veier og bedre veier» er det bare nok et eksempel på at næringsinteresser og naturødeleggelser står langt høyere i kurs i maktens korridorer enn noen form for «naturbeskyttelse». Den kommende loven er jo slevsagt ikke på noen måte tilstrekkelig, både fordi den ikke er omfattende nok, og fordi den i sin ånd verken er egnet til eller ment å beskytte naturen, beskytte livets utfoldelse.

Det er bare enda mer skuebrød.


Norske aviser fortsetter å være full av saker som beskriver «de brutale angrepene» mot norske pelsdyrfarmere og farmer. Lite blir sagt om den vedvarende torturen og unaturlige behandlingen de innesperrede dyrene utsettes for. Det er en veldig bra ting at oppdrettsanlegg og pelsfarmere blir angrepet. At det finnes en eneste pelsdyrfarm noe sted er enda et uhyggelig testament til det nåværende samfunnet. Typisk nok, i etablert media rettes alt skytset mot de eneste som faktisk gjør noe med denne uhyggelige tilstanden. Medias angrep er så kraftig og så stygt at det får en ekstrem og mer enn tydelig slagside av propaganda. Pelsdyrfarmerne blir, igjen utrolig nok, sidestilt med samfunnet og blir dets representanter.

I denne saken får man også (igjen og på ny) demonstrert hvor lite en lov kan være verdt. Dyrevernsloven fra 1909 (er det vel) gir eller burde gi en utmerket beskyttelse mot slike jævler som pelsdyrfarmerne er, men ingenting skjer.

Igjen får man demonstrert hvilke prioriteringer som gjelder i dagens samfunn.