Hundre år

  Vi har hørt det i hundre år
  Russerne er på vei hit
  Russerne er på vei hit
  Vi hører det fra vugge til grav
  De har ennå ikke kommet
  Den eneste gangen de har kommet
  Er når de reddet oss fra nazistene
  Dette faktum bør gi
  Krigshisserne noe å tenke på
  Bryte deres horrible retorikk
  Men ingenting gjør det
  Ingenting får dem til å stoppe opp
  Og tenke over hva de gjør

  Krigshisserne dominerer
  Offentlig debatt
  De har en veldig lett jobb
  Krigsmotstanderne
  Kommer ikke til ordet
  Den åpenbare sannheten at
  Norge ikke er en fredsnasjon
  Men en forferdelig
  Krigsnasjon
  Når ikke offentlighetens ører
  Det blir aldri sagt høyt
  I offentlige fora
  Den enorme elefanten i rommet
  Tynger Norge ned
  Som en møllestein

  De sier at russerne
  Er på vei hit
  Og at de ikke kommer på ferie
  Det er det vi har hørt
  I hundre år
  Vi har hørt det
  Våre foreldre og besteforeldre
  Og oldefedre og tippoldefedre
  Har hørt det
  Siden vi ble født
  Vi hører det
  Fra vugge til grav
  Det høres ikke
  Mindre sinnssykt ut
  Ettersom årene går

  Amos Keppler 2020-09-05

Vannskandalen på Askøy og etablert media

  Vestland Piratparti har i de siste månedene jobbet med å få frigitt dokumenter i forbindelse med vannforsyningskandalen i Askøy Kommune.
  Det er tre sammenhengende saker her. Forgiftningene av vannet og Askøy Kommunes reaksjon på vår innsynsbegjæring, og det at pressen har nektet å dele våre funn er tre like store skandaler. Vi gjorde jobben for dem, men etablert media har nektet å gjengi det, både i avisinnlegg og intervjuer. En journalist ringte til og med til oss og klaget på at vi skrev innlegget. Det har heller ikke vært noen tegn på at han og andre "journalister" har gått i seg selv. Man kan undre seg på hva som har skjedd med de siste restene av undersøkende journalistikk.


Resultater fra undersøkelser om vanndriften i Askøy kommune.

---

Etter en lenger periode med undersøkende arbeid har Vestland Piratparti kommet til bunns i detaljene rundt driften av Øvre Kleppe høydebasseng.

Konklusjonen følger etter historikk/fakta.

Litt oppsummert historikk/fakta:
- Vestland Piratparti tok kontakt med Askøy kommune via en innsynsbegjæring 9. juni 2019.
- Kommunen svarte ikke i nærheten av lovpålagte tidsfrister, og nektet innsyn i de mest relevante dokumentene.
- Klagen og etterspørsel om utvidet grunngiving for avslag ble ikke behandlet innen lovpålagte tidsfrister, og videre svar har uteblitt.
- Askøy kommune har brutt offentlighetsloven på tre punkter, med muligheter for videre feil i saksbehandlingen.
- Innsynavslaget ble klaget inn til Fylkesmannen som avviste saken ettersom de mener at noen få vannprøveresultater som ble sendt som et tillegg tilfredsstiller innsynsbegjæringen, noe som ikke er tilfelle.
- Per dags dato (28.08.2019) er ikke innsynsbegjæringen tilfredsstillende besvart.

Nye hendelser:

Etter en lang periode med lite tilfredsstillende kommunikasjon fikk vi endelig innsyn i noen vannprøver fra perioden 6. juni 2019 og noen dager fremover. Dette inneholdt den informasjonen vi allerede visste, dvs. at vannet inneholdt smitte.

Vi lurte på hvorfor vi bare hadde fått noen prøver, og stilte spørsmålet:

"Er dette de eneste prøvene som er tatt i 2019?"

Saksbehandler kunne ikke svare på spørsmålet, og vi ble henvist til en ansatt i vann og avløp.

Vi fikk kontakt med vedkommende og fikk bekreftet at det ikke har blitt tatt vannprøver fra Øvre Kleppe høydebasseng i hele 2019! ??

Vi spurte spørsmålet:

"Spesielt tatt i betraktning at det ble advart mot byggingen av høydebassenget allerede på 60-tallet, hva tenker du om at det ikke foreligger jevnlig testing av vannet?"

Svaret var i det minste ærlig, dvs. at dette ikke har vært godt nok.

Det må i denne sammenheng legges til at vedkommende i andre enden av telefonen på dette tidspunktet oppførte seg saklig, hjelpsom, og informativt.

Konklusjon:

Vannsikkerheten i Askøy kommune har i mange år ikke vært godt nok håndtert. Vannskandalen er et resultat av dårlig planlegging og manglende rutiner. Folk har blitt syke uten grunn. ??

Vestland Piratparti er opptatt av at skandalen ikke skal bære preg av en heksejakt mot enkeltpersoner, men at avvik og dårlige ordninger må forbedres.

Alle høydebasseng må jevnlig testes for å avdekke forurensning/smitte. Interne rutiner i kommunen må forbedres.

Denne saken viser også hvorfor innsyn i offentlig sektor er viktig. Uten innsyn forminsker folkets makt over egen situasjon.

Piratpartiet mener at brudd på offentlighetsloven må straffes.

Nok et ivrig ekko

 Jens Stoltenberg, lydhør for Amerikanske presidenter som alle generalsekretærer i NATO var kjapt ute med å si seg enig med Trump etter at Trump ble valgt til president. Trump har sagt at NATO-land bør bidra mer til organisasjonen og bruke en større del av statsbudsjettet på militær oppbygging.
  Kritiske røster, som Stopp NATO er en del av mener tvert om at militærutgiftene allerede er skyhøye i alle land og snarere bør reduseres kraftig istedenfor at de skal økes ytterligere.
 Hvis Europeiske NATO land nekter plent kan faktisk Trumps holdning her lede til en "krise" i organisajonen, hvilket er en ubetinget fordel.
 Generalsekretærer i NATO er ofte folk som blir sett på som moderate eller som propagandaen fremstiller som moderate, men med en gang de tiltrer blir de fort USAs lydige talerør. NATO har alltid vært USAs forlengede arm, noe som har blitt stadig tydeligere de siste tiårene.
 USA/NATO er blant de mest aggressive militære allianser noensinne og burde aldri sett dagens lys, og bør oppløses så fort som overhodet mulig.
 Norge var en gang et land som var tildels kritisk til blant annet lagring av utenlandsk krigsmateriell på norsk jord og også NATOs atomvåpenpolitikk, men de dager tilhører fortiden. Nå er Norge blant de ivrigste i klassen og er totalt ukritisk i sin støtte til USAs aggressjon.

Den evige krigen

  Jeg talte uten et manus som vanlig. Dette, etter hukommelsen er en noenlunde korrekt utgave av min tale under Stopp NATO møtet i Bergen 8. mai i år.

  En taushetens lov, en som nærmest automatisk utelater en masse saker fra den offentlige debatt er påtagelig i alle vestlige land. Kritikk mot NATO og diskusjonen om verdien av et gitt lands medlemskap der er så visst blant disse. Det er en styrt ovenfra og falsk enighet som dominerer dagens ensrettede samfunn, en der en massiv propagandamaskin starter opp hver gang noen prøver å fremme alternative synspunkter. De som prøver på det blir ignorert, latterliggjort og forfulgt. Etablert media og det ensrettede samfunnet etablert media tjener er ivrige deltagere i et høyt og lavt kor av konformitet og underkastelse. Etablert media har forlengst blitt den fjerde, støttende statsmakt, fjernt fra å være det korrektivet dets forsvarere skryter av at den er.

  George Orwell talte vel og lenge om den evige krigen. Det er utrolig hvor mange av hans dystre «spådommer» som har vist seg å holde stikk. Den triste sannheten er at de som bestemmer har brukt og bruker hans fortelling 1984 som et veikart istedenfor en advarsel. Den evige krigen rettferdiggjør seg selv. Den trenger ingen argumenter utenom vedvarende og gjennomgående propaganda. En hel masse bortforklaringer blir presentert for folk, som «krigen mot terror», den siste oppfinnelsen de som bestemmer bruker for å holde nede en gitt befolkning. Slike direkte oppkonstruerte scenarioer er brukt for å innføre en mengde nye undertrykkende lover, mye mer overvåkning av offentlige og private rom og så videre. Videokameraer er overalt i det offentlige rom i dag. Overvåkning av Internett og telefonsamtaler blir stadig mer omfattende. NSA-avsløringene og lignende beviser at den ikke retter seg inn mot spesielle grupper, men mot oss alle.

  NATO er slett ingen godhetens organisasjon og har aldri vært det, men har blitt ti ganger verre etter at den mistet enhver berettigelse man kan hevde at den noen gang hadde etter Sovjetunionens fall.

  Etter Sovjetunionens fall og nedleggelsen av Warszawa-pakten opplevde vi en kort periode der de mest optimistiske av oss med berettiget håp kunne hevde at verden beveget seg i riktig retning. Forsvarsbudsjetter ble faktisk kuttet, til og med i USA. Det tok tid før undertrykkelsens krefter tilpasset seg den nye situasjonen. Plutselig fantes det ingen fiende å peke på lenger. De måtte finne en ny.

  Hendelsene den ellevte september 2001, som ved et trylleslag ga dem den fienden. Den herskende illusjonen om vestlig godhet og frihet kollapset som det korthuset det var. Nye kriger og nye, undertrykkende lover fulgte på samlebånd. Plutselig, som ut av intet ble fjerntliggende regimer som ikke truet oss på noen måte og Afghanske religiøse fjellfolk den nye Store Trusselen.

  Det har vokst derfra til noe som viser bortenfor all tvil at angrepsalliansen USA/NATO er vår sanne fiende. USA er den ledende kraften i denne aggresjonens allianse, men de andre er så visst ivrige medhjelpere. Når Libya ble bombet stod Norge, en gang blant de mer tilbakeholdende landene i alliansens aggresjon for det meste av bombingen. Storbritannias nasjonalforsamling stemte med stor iver for å bombe Syria. De fleste andre medlemmer er minst like ivrig. Det pleide å være massiv motstand mot NATO-medlemskap i de fleste medlemsland, men nå har det nærmest blitt en ikke-sak. En unison enighet om spørsmålet gjennomsyrer de fleste av nasjonalforsamlingene og deres små og store politiske partier. SV sin retrett og feige holdning her er spesielt skuffende.

  Verden har nærmest vært i krig siden 1938, om ikke enda lenger, mye lenger, en tilstand av vedvarende konflikt som har vokst seg enda verre de siste tjue årene. Militarisme dominerer menneskehetens tilværelse på alle fronter.

  Gjennomgripende propaganda hevder at land og grupper som ikke truer oss truer oss, og at vi angriper et gitt land og dreper en hel masse av dets innbyggere for å redde disse innbyggerne fra grusomme diktatorer…

  Det er virkelig utrolig at slike løgner, slikt vilt oppspinn og bedrag blir trodd og forsvart, men det blir de, av en mer eller mindre bortreist and uinteressert befolkning, og vi lider alle under det. Det må ta slutt… i går!

Grunnlovsfeiringen

  Kjære bedritne, selvtilfredse og lettlurte landsmenn...
  Det blir holdt en rekke taler i disse dager. Jeg hørte på flere av dem i byparken for ikke så lenge siden. Dette er min:

Livsfarlig og livsfiendtlig veibyggingspropaganda tilbakevist

En ny rapport fra Transportøkonomisk Institutt slår fast det selvfølgelige, det alle vet stemmer innerst inne: Økt veibygging fører til økte CO2-utslipp. Alle vet også at det fører til økte naturødeleggelser.

En rapport SINTEF laget på oppdrag fra Opplysningsrådet for Veitrafikken!!! i 2007 prøvde utrolig nok å hevde det motsatte. Der var det helt klart sterke krefter fra et samlet maktapparat med i bildet.

I den nye rapporten får man servert en del helt elementære sannheter: Økt veibygging er skadelig, på mer enn en måte. Veibygging er generelt sett skadelig. Jo mer veibygging vi gjør jo flere biler vil komme og fylle dem opp. Dette har vært klart i flere tiår. Det er ganske så utrolig at rapporten fra SINTEF har fått stående tilnærmet uimotsagt så lenge. Det er enda mer utrolig at Liv Signe Navarsete brukte den i grunnlaget for diskusjonen om ny transportplan, en transportplan som med rette ble karakterisert som en vandrende katastrofe allerede fra den ble offentliggjort.

Det har blitt bygget altfor mange veier, både her i landet og i resten av verden. Det bør ikke bygges en eneste en i tillegg til de som finnes i dag. Tvert om, en bør la mange, selv på kort sikt gro igjen, og la naturen gjenerobre tapt land. Det er på tide at uviklingen begynner å gå i motsatt og riktig retning.

De som sviktet

I min serie av artikler som tar for seg de politiske partiene har jeg i dag kommet til Det Norske Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er kort beskrevet egentlig: De er partiet, bevegelsen som sviktet.

De er representanter for det som i utgangspunktet var en opprørbevegelse, men som i det øyeblikket de fikk makt raskt fjernet seg fra sine opprinnelige idealer. I flere tiår hadde de mer enn nok parlamentarisk makt, i hele det nordvestlige Europa til å ta et oppgjør med pengemakt og tyranniske krefter generelt, men det gjorde de aldri, ikke med det fundamentale i kreftene som styrer dagens samfunn. I stedet sluttet de seg til dem. De ble veldig hurtig, på område etter område og helhetlig en integrert del av det systemet de opprinnelig kjempet imot.

Dette er veldig vanlig når kritikere av et gitt system slutter seg til det og prøver å forandre det innenfra, men det må gå an å si at sosialdemokratene nærmest omfavnet sin egen korrumpering på en mer enn entusiastisk måte.

De sluttet seg til den aggressive angrepsalliansen NATO. De lot de rike og mektige fortsette å herje i verden. Deres mikroskopiske inngrep i systemet hindret ikke dette, men ga bare illusjonen av å hindre det. De tok aldri et oppgjør med brune og rasistiske strømninger i egne rekker, noe som er en årsak til at Rasistpartiet har så gode vekstvilkår i dag. De overvåket og terroriserte samfunnskritiske partier og miljøer og enkeltmennesker uten at noen noensinne har stått til ansvar for det. Korrupsjonen og egeninteressene regjerte. Blant annet så ble alle nyvalgte bystyrerepresentanter i Oslo på slutten av femtitallet som IKKE tok imot bestikkelser og fordeler nærmest utstøtt. Naturødeleggelsene og forgiftningen av mennesker (også arbeidsfolk) og dyr eksploderte under deres styre.

På punkt etter punkt sviktet de. Rettferdighet og håpet om en bedre og rettferdig verden forble tomme ord og luftbobler.

Vi ser det i dag også, slevsagt. Deres retorikk sier en ting, deres handlinger noe ganske annet. Nær sagt uansett hvem og fra hvilken side kritikken av Det Norske Arbeiderpartiet kommer fra må den sies å være mer enn berettiget. Å kritisere dem er en ekstremt takknemlig oppgave. På punkt etter punkt, område etter område…

svikter de.

De er ikke fremtiden, men veldig sterkt forankret i en fortid de selv skapte.

Idrettens ødeleggende kraft

Jeg skrev om overskridelsene på byggingen av den nye holmenkollbakken for nesten et år siden.

Dette er ikke overraskende. Det man blant annet bør lure på i denne sammenhengen er hvorfor og hvordan noen overhodet kan påstå å være overrasket.

Idrettsanlegg og idrett generelt har alltid vært en svøpe når det gjelder fokus og prioritet, ikke bare når det blir overskridelser. Det dreier seg heller ikke bare om penger, langt ifra, men om den før nevnte prioriteringen.

Nå, med starten på fotballens premier league i storbritannia og vm i friidrett blir det generelle idrettshysteriet enda mer påtrengende. Aviser og media er fylt opp med det.

Enda en god ting med den såkalte finanskrisen er at idrettsklubber sliter litt mer enn ellers. Hele forbund går konkurs og må nedlegges. Til og med mektige fotballklubber som Rosenborg sliter og må selge mer enn vanlig av sin eiendom av kjøtt og blod (spillerne).

De tusenvis av idrettsanlegg i norge og millioner av det samme over hele verden står der som talløse bautaer til vanviddet. Det bør ikke bygges et eneste nytt stadion eller anlegg, heller ikke Holmenkollen, slevsagt. Man bør også begynne å stille de spørsmål som for lengst burde ha vært stilt, om de folkene som vedtar byggingen av dem, og også de som betaler i dyre dommer for billetter, om de er riktig vel bevart.

Idrett er en uting, i beste fall. I verste fall er det gladiatorkamper, en villedning bort fra tema som virkelig betyr noe. Det verste er, slik det ofte er at veldig få stiller spørsmålstegn ved alle disse hårreisende prioriteringene.

Ned med idretten. Måtte dens direkte nedbrytende innflytelse på samfunnet opphøre så snart som overhodet mulig.

Et fenomenalt alternativ

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.

En perspektivmelding uten perspektiver

Jeg føler en sterk trang til å yte min skjerv, til å bidra her…

Igjen avslører regjeringen seg selv grenseløst. Jeg har tidligere gått til frontalangrep på Nasjonal transportplan. Perspektivmeldingen er om mulig enda verre, enda mer perspektivløs. Et eneste ord: svada kan med fordel bli brukt til å beskrive dritten. Jeg skal ta meg tid til å være en tanke mer konkret.

«Den norske samfunnsmodellen kjennetegnes ved gode fellesskapsløsninger, høy velferd og jevn fordeling.»

Sier finansminister Kristin Halvorsen.

Hvem tror egentlig på dette sprøytet? Som vanlig er jeg ikke sikker på om det er selvbedrag eller bedrag. Igjen konkluderer jeg med at det er begge deler. Jeg må konkludere med det. Enhver person med noenlunde vel bevarte sjelsevner må konkludere med det.

Det er så hinsides enhver virkelighet at man på ny må stille seriøse spørsmål ved en person som kan si noe slikt, som på noen måte kan stille seg bak et slikt dokument. Jeg hadde en viss respekt for Halvorsen. Den har sakte smuldret vekk i den tiden hun har sittet i regjeringen. Dette er dråpen.

Jevn fordeling? I et samfunn der i beste fall flere hundre tusen mennesker lever på eksistensminimum og noen få hundre velter seg i rikdom og makt? Høy velferd? I et samfunn der folk blir stadig sykere og antall syke øker dramatisk, der folk blir tvunget til å jobbe seg i hjel og jobbe selv om de er syke og uføre? For å ta forbokstavene. Gode fellesskapsløsninger? Jeg smiler. Det er ikke noe hyggelig smil. Det hangler og går. Prioriteringene eller mangel på riktige prioriteringer er hårreisende. Bautaprosjekter og symbolsaker blir foretrukket fremfor handlinger som virkelig hjelper folk.

«Norge skal være foregangsland innen miljø- og klimapolitikk. Dette innebærer at vi fører en offensiv miljø- og klimapolitikk nasjonalt, blant annet gjennom sterk og målrettet offentlig støtte til forskning og utvikling av ny klimateknologi, og at vi overoppfyller våre internasjonale klimaforpliktelser.»

Sier finansminister Kristin Halvorsen

Fire år, fire år har gått uten at noe har skjedd. Hvis noe har skjedd så har det simpelthen understøttet tanken på at her har vi en gruppe mennesker totalt uten visjoner, uten evne og vilje til å engang ta fatt på de utfordringene, de enorme behov for forandring norge og verden skriker etter.

Hun og meldingen hennes sier en masse mer. Det er bare mer av det samme. Fakta taler for seg selv. By your deeds you shall know them. Overoppfyller? Den rødgrønne regjeringen har holdt fast på ubrukelige og udaterte løsninger med klør og huggetenner og tar oss i en fullstendig gal retning, ikke bare når det gjelder klimapolitikken, ikke bare på ett område, men på samtlige. At «opposisjonen» slett ikke er noe bedre er en mager trøst. Hele det politiske miljøet, hele det offisielle og uoffisielle norge henger igjen i fortiden med det sterkeste klister.

De tilhører alle fortiden. Verden skriker etter fremtiden, etter folk som kan møte den, nå, mer enn noensinne.

Hvordan kaste bort 322 milliarder kroner

Er det virkelig mulig?

Svaret må bli et rungende ja. Man får bekreftelsen i disse dager, da regjeringen legger fram Nasjonal transportplan (NTP), en oversikt over investeringer i samferdsel fra 2011 til 2019.

Hvis man skulle satt opp en detaljert liste over alt som er galt med planen ville det blitt en veldig lang en. Det viktigste med den er dog dens fullstendige mangel på visjoner, at den har en perspektivløshet som gir ordet en ny mening.

Veiutbygging har fått altfor stor del av kaken og det som er av jernbaneutbygging er totalt bortkastet. Istedenfor å bortimot slutte med veiutbygging har man bevilget enorme summer til meningsløse prosjekter. Man har gitt klarsignal for bilveien Os - Bergen, istedenfor å utvide bybanen dit. Bybanen i Bergen har blitt helt utelatt. Hurtigtogprosjektet mellom norske byer er også utelatt. Det er vel ikke nevnt engang. Dobbeltsporet på Ringeriksbanen er bare så umoderne og bortkastet, en midlertidig løsning som er umoderne før den er bygget, før byggingen har startet. Det er sjelden, selv i en sammenheng som dette…

Som jeg har skrevet tidligere så kunne utbyggingen av hurtigtog fort ha eliminert behovet for flytrafikk innenfor Skandinavia, og det er bare en av de mange fordelene.

Media omtaler dette som en satsing. Noe som enda en gang avslører media som myndighetenes lydige talerør. Hva det er en satsing på bør definitivt stilles enorme spørsmålstegn ved. En satsing på fortiden, på gamle og ødeleggende løsninger, på automattenkning og alt galt under solen. Dette er ikke bare hårreisende ut fra et miljøvernperspektiv, men er til de grader avslørende når det gjelder på hva som foregår eller ikke foregår under topplokket på de som står bak den, så fullstendig hinsides fornuftig tankegang, at man blir tvunget til å lure på om det finnes noe under topplokket overhodet.

Befolkningsøkningen vil få flaskehalsen inn til de store byene til å bare øke, øke og øke og regjeringens svar er de samme gamle og elendige løsningene. På punkt for punkt svikter våre ledende politikere, våre ledere igjen og igjen.

De andre sakene, de andre tabbene regjeringen står bak tidligere i år var bagateller, i hvert fall i forhold til dette. Dette ødelegger det norske samfunnet for femti år fremover.

Og bare så du er klar over det: Opposisjonspartiene ville ha laget en enda verre plan, da de nærmest har et religiøst forhold til veiutbygging.

Det kreves helt andre krefter, en helt annen tenkning for å lage en skikkelig transportplan, en som ikke ligger femti år tilbake i tiden.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (VI)

Den norske regjeringen har nå gjort som alle forventet at den skulle gjøre. Dens representanter har valgt den amerikanske flytypen til det norske angrepet. Nå er det min bestemte mening at de burde ikke ha kjøpt inn nye fly overhodet, men å støtte amerikansk våpenindustri ytterligere og til og med bestille fly som kanskje, muligens, sannsynligvis aldri vil bli produsert er et lavmål, selv i denne sammenheng, der ordet lavmål, der ordet lakei får en helt ny mening.

Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.

USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.

Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».


Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…

Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)

En bauta og dens lakeier

Oslo bystyre visste at det ville bli overskridelser på oppgraderingen av Holmenkollanlegget da de vedtok det, at sannsynligheten for at det ville koste mer enn hundre millioner var 85 prosent. De opererte med bevisst usikre kostnader og nå ønsker de vel at staten skal komme inn med enda mer penger, antar jeg.

Det er ille nok at et slikt bautaprosjekt blir bygget overhodet og at de bevisst lyver om kostnader setter det i et enda verre lys. Det opprinnelige budsjettet var på 900 millioner. Så kom de første påplussingene som man forsikret skulle bli mindre enn 100 millioner. Det var bare et bedrag, noe de visste ikke ville holde. I tillegg ønsker de muligheten til å kunne bruke ytterligere 180 millioner. Det politiske kameraderiet vi ellers hører så mye om, som blir så mye skriverier om blir bare småtterier mot dette. Bare det dreier seg om nasjonal stolthet og idrett og bautaprosjekter generelt, som den nye operaen så går visst alt an, uten at det blir høylydte protester.

Og dette er bare enda et eksempel blant mange, igjen, på hvilke skakkjørte prioriteringer som gjelder i dagens samfunn. Det finnes tusenvis av dyre idrettsanlegg og prestisjeprosjekter som skal få kommunestyremedlemmer, regjeringsmedlemmer, stortingspolitikere og andre til å skinne rundt omkring i Norge. Det burde ikke ha vært et eneste ett.

Skepsis til «Skeptikerne»

Jeg er generelt sett skeptisk, veldig skeptisk til mange som kaller seg skeptikere. De misrepresenterer seg veldig når de fremstiller seg som sanne søkere etter sannheten. Folk som kaller seg skeptikere er gjerne ikke skeptikere i det hele tatt, men bare forsvarere for sitt eget, snevre virkelighetssyn.

Vitenskapen har for lengst blitt en ny religion og som fanatiske forsvarere for sitt livssyn angriper de gjerne alternative betraktningsmåter med en iver som kan konkurrere med den verste svovelpredikant. Dette kommer til uttrykk over en lav sko, på mange forskjellige områder, men er veldig fremtredende når det gjelder hendelser som ikke enkelt lar seg reprodusere i et laboratorium, som det paranormale, dette til tross for at det forlengst har blitt bevist bortenfor all tvil. Det finnes ikke tvil om dets blotte, objektive eksistens i menneskenes tilværelse, punktum.

Det er flere beslektede forhold som spiller inn her.

Først bør jeg nok påpeke en del slevsagte ting:

Det er ingenting galt, snarere tvert om i å være en sann skeptiker. Jeg ser på meg selv som det, på alle områder. Når jeg adopterer et syn gjør jeg det etter en lang overveielse og grundig bevisst og ubevisst prosess. Jeg ser på hva jeg selv har opplevd, men også hva andre sier om det samme. Begge deler tillegges samme vekt.

Det er for eksempel liten tvil om at det er veldig mye ren svindel innenfor de mange områdene som dekker paranormale hendelser. Den åpenbare tilstedeværelsen av svindel er definitivt med på å ødelegge for alle de som har ekte paranormale opplevelser. Det er ofte vanskelig å skille mellom det som er falskt og det som er ekte. En god rettesnor her er, i følge mine erfaringer hvis en gitt person tar penger for sine tjenester eller ikke. Det er masse penger i svindel, på alle områder og generelt sett så er den såkalte New Age bevegelsen, som dog slett ikke er et enhetlig begrep dominert av tanken på suksess og vellykkethet.

Et annet tegn for meg er hvis en som kaller seg heks eller sjaman eller lignende presenterer en såkalt grand unified teori, en teori der alt passer inn, kort og godt hvis de har et religiøst syn på Universet, (må ikke forveksles med holisme eller helhetstenkning). Da blir de øyeblikkelig tvilsomme i mine øyne.

Hvis de hevder at de kommuniserer med romvesener fra planeten Asurius som ønsker å redde menneskeheten fra utslettelse så hjelper det heller ikke til å oppnå særlig troverdighet hos meg.

Og vitenskapen, som selger bruken av avansert teknologi som sin frelser er mye av det samme.

Det finnes de, selv om de er få, som kaller seg vitenskapsfolk som har en genuin interesse for det paranormale, som tilnærmer seg de forskjellige hendelsene med et åpent sinn. De er dog stort sett uglesett i etablerte vitenskapelige kretser. Hvis du for eksempel støtter tanken om at en Flygende Tallerken har landet i nabolaget betyr det utvilsomt slutten på din karriere. Det spiller ingen rolle at dette medfører riktighet. Du blir fortsatt uglesett og utstøtt, fordi vitenskapens oppgave er ikke å finne sannheten og avdekke virkeligheten, men å tilsløre den. Religion er opium for folket. Vitenskapen gjør, som alle religioner krav på absolutt sannhet. Virkeligheten er dog en ganske annen.

For å ta relativt kjente eksempler i bloggverdenen så er for eksempel Are Ethica og Glabladet like tvilsom, på hver sin måte sett fra mitt synspunkt. Begge er ganske så virkelighetsfjern, ut fra sitt ståsted. Selve deres grunnide om Universet blir snever. I korthet så setter de alt i den båsen som passer deres syn, snevrer inn tilværelsen istedenfor å omfavne dens endeløse variasjon.

Glabladet har, som sine kollegaer et fullstendig urealistisk syn (for å si det mildt) på verdien av positiv tankegang, og Are Ethica, som sine kollegaer et minst like urealistisk syn på verdien av å katalogisere alt, av å få alt til å passe. Begges «skrifter» fremstår som så hårreisende unaturlig at de bare får meg til å reise bust og riste på hodet i ulyst.

Tilværelsen er, i det hele tatt og heldigvis så enormt mye større enn vårt begrensede syn på den, og selv om vi ofte får demonstrert det faktum så tviholder vi alle på de små båsene vi kaller virkelighet.

Tilslutt noen udødelige ord:

«If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite. For man has closed himself up, till he sees all things through narrow chinks of his cavern.»

William Blake – The marriage between heaven and hell

Dette enkle faktum burde ha vært pensum på ethvert studium. Dessverre blir det ignorert, istedenfor omfavnet.


PS: Ikke alle som kaller seg skeptikere bør føle seg truffet av dette.

Men de fleste bør...

De er, generelt sett en gjeng religiøse fanatikere som, som sagt kan måle seg med den verste svovelpredikant, og de oppfører seg deretter, uansett hvor mye de pakker sin «argumentasjon» inn i «rasjonelle» vendinger.

De døde glimter

Den pene omtalen blant annet Jörg Haider og Arild Edvardsen har fått etter sin død i det siste sier meg at nær sagt hvem som helst kan få en statue reist til sin ære etter sin død, bare hukommelsen til de levende blir tåkete nok og deres sans for idealer blir og er tilstrekkelig forvrengt. Disse nevnt her dro lett veksler på folks blindhet for nasjonalisme og religion mens de levde og etterpå øker slikt gjerne kraftig på, så også når det gjelder disse to.

Ja, jeg vet at verden er sinnssyk, vet at den vil bedras, men hver gang et kryp eller to kreperer så klamrer jeg meg til håpet om at de denne gangen kommer de til å skjønne ett og annet, men det blir med håpet.

Det heter seg at man skal ikke snakke stygt om de døde. Hvorfor ikke, pleier jeg å si. Hvorfor skal man ikke kunne si nøyaktig hva man mener om noen, enten de er levende eller døde? Og selv om man skulle ønske å være tilbakeholden med skjellsordene så er det da ikke nødvendig å være så sjenerøs med skrytet?

Jeg kjente ikke disse to personlig, men alt, alt jeg hørte om dem gjennom media gjør at jeg avskyr dem av et godt hjerte.


Hvis jeg skal snakke pent om noen som har dødd i det siste så må det bli Arne Haugestad. Han levde åpenbart et interessant og modig liv. Blant annet gikk han mot strømmen og forsvarte innbitt Arne Treholt, «landsforræderen» Arne Treholt. Slikt har stor verdi for meg. Veldig få stod fram og snakket varmt om han, selv om han er en av de få som helt klart fortjente det. Jeg synes han gjorde seg fortjent til respekt og det er ikke mange som gjør.

Men jeg ville likevel ikke ha satt opp noen statue av han eller av noen eller gått i begravelsen hans, spesielt ikke hvis det hadde kommet tjuefem tusen andre dit. Hykleriet som kommer med døden i dagens samfunn er i sannhet hårreisende. Begravelsene er utelukkende til for de levende, ikke de døde. Det er ikke måte på hvor mye personen i kisten vil bli savnet, hvilken søyle vedkommende var i sin samtid.

De beste personene, slik jeg ser det er de som aldri vil få en statue eller få en gate eller sted oppkalt etter seg, beryktede personer som blant annet Aleister Crowley. Det er slike folk som i sannhet vil inspirere sin ettertid, ikke det hykleriske storsamfunnet, men de som søker inn i skyggene og natten, og som gir blanke blaffen i hva folk mener om en, de som i sannhet er mennesker, og ikke de dukkene som blir omtalt så ofte i festtaler.

Den usynlige sløyfe

Slike sløyfer og kors og whatever kommer i alle farger. Spesielt på Internett har bruken av slike symboler til bruk av diverse innsamlingsaksjoner eksplodert. Nær sagt alt mulig av «gode» formål blir dekket av dem. Men den jeg liker aller best, eller rettere sagt den eneste jeg liker er den usynlige sløyfe. Du sitter der og stirrer på den og ser absolutt ingenting.

Stort.

Fra spøk og dryppende ironi til en smule alvor. Veldelighet, med diverse pengeinnsamlinger er en veldig negativ ting. Bare ordet i seg selv har en negativ klang, ikke bare i mine ører, men hos alle. Alle vet hva det innebærer, selv om mange ikke vil innrømme det: Det er avlat rett og slett, for at folk skal føle seg bedre, og det gjør heller ingenting med det egentlige problemet. I de aller fleste tilfellene gjør det ting verre for de som trenger hjelp, fordi det er avledning, bort fra det som virkelig trengs for å rette på forholdene i dagens dypt urettferdige verden.

Uhjelp for eksempel har på alle mulige måter gjort alt verre for de som har mottatt «hjelpen». Allerede i 1974, da månedens hjelp ankom hovedkontoret i Bangla Desh… begynte festen. Det var ikke snakk om å løfte noen ut av et desperat liv, men å hjelpe de som hadde tjent seg rike på overføringen til å bli enda rikere. Dessuten har uttrykket man av og til finner på vegger og plakater i vestens byer absolutt gyldighet: «stopp uhjelpen fra sør til nord». Det kommer noen penger ned, men langt mer går motsatt vei. Vestlige land har tjent seg rike og fortsetter å tjene seg rike på å plyndre fattige land, for mineraler, resurser og blod. I det såkalte Refleksprosjektet heter det at: «det skal hjelpe norske interesser i en globalisert verden». Norske interesser. Så avslørende er det, men det stopper ikke det grenseløse hykleriet.

Den enorme hjelpen som gikk til Eritrea for eksempel, blant annet gjennom Live Aid på åttitallet gjør at det nå er dobbelt så mange som sulter der. Man pøser inn penger og ressurser inn i området som bare kan brødfø et fåtall mennesker. Alle vet at det vil bli mer og mer hungersnød, men likevel fortsetter det uhyggelige skuespillet. Uhjelp, tradisjonell nødhjelp er med andre ord ikke bare bortkastet. Man redder kanskje, kanskje, la oss si en person og dømmer stadig flere til en langsom og pinefull død. Det gjør at problemet vokser og blir stadig mer uhåndterlig, både på kort og lenger sikt.

Så med andre ord, når noen sier at nødhjelp generelt sett er bortkastet og gjør ting verre så stemmer det, så jeg mener så visst at man bør slutte med det, men ikke fordi det koster «oss» penger, ikke fordi det frarøver oss noe som helst av sykehusbehandling eller noe, men fordi det er svindel og bedrag, og avlat og ran og falskt håp og Satan vet hva.

Kristne organisasjoner som ettersigende hjelper narkomane og alkoholikere gjør slett ikke det. I beste fall drar de dem fra en form for avhengighet til en annen. Man blir veldig hjulpet av å bli frelst… Karl Marx sa at religion er opium for folket og i det hadde han helt rett. Hvis man i sannhet ønsker å hjelpe folk så bør man snarere rane de såkalte bøssebærerne istedenfor å gi dem penger. De årlige «TV-aksjonene» er med få unntak nokså kvalmende foretak.

Slik kan man fortsette. Folk gir noen slanter eller noen større slanter og føler seg bedre, og lar seg lure, bevisst eller ubevisst. De talløse problemene… består.

Og vokser seg store på folks bevisstløshet og ufølsomhet. Det er folk som gir som generelt sett er ufølsomme. De har ikke, slik det veldig ofte er tilfelle ikke tenkt igjennom det de gjør og er tilfreds med å la andre, driftigere og sleipe personer tenke for seg.

Slik er sivilisasjonen i ett nøtteskall.


Kan du se noe her, hvis du ser for deg en svart firkant, noe i det hele tatt? Se for deg en sløyfe eller et blå kors eller en forgylt statue. Ser du noe overhodet?

Du bør ikke gjøre det, for det er ikke der, unntatt en sjelens gift som suger alt liv ut av oss og gjør oss til marionetter, til dukker som danser i tråder.

Marionettenes dans...

Består.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (IV): En vedvarende trussel

Jeg valgte med vilje å vente med å kommentere CERN-«eksperimentet» her på siden til etter at det har startet i et sannsynligvis forgjeves håp om at det skal være lettere for folk å forstå min bastante motstand mot det.

I følge forskerne selv er det «et forsøk på å gjenskape tiden like etter The Big Bang».

Med andre ord: man leker med Universets fundamentale krefter og innrømmer det, utbasunerer det fylt til randen av stolthet og selvtilfredshet.

Det er så mye galt, så mye fundamentalt galt med dette og hele tankegangen bak det at jeg kunne ha skrevet en bok om det. Her følger noen av de viktigste momentene i sinnssykdommen:


Dette er ikke noe nytt. Slett ikke. Det er en fortsettelse av all den tuklingen med naturen og naturens krefter menneskene har drevet med lenge nå. Naturen er ikke bra nok i seg selv. Den skal tukles med, «forbedres» og uten tanke for konsekvensene. Et faktum står nemlig overordentlig klart for de av oss som ser på den teknologiske utvikling med et kritisk blikk: jo mer «avansert» den blir jo farligere blir den, jo høyere blir oddsen for at noe skal gå skikkelig galt. Dagens teknologiske nivå er ikke bare en trussel mot vår helse, men også mot selve vår eksistens.

Madame Curie oppdaget radioaktivitet i Bekblende. Hun fant Døden i en haug med støv. Det er ikke noe beundringsverdig ved det. Hun døde, men de da uoverskuelige konsekvensene av hennes uoverlagte handlinger for hennes ettertid ble langt mer dramatiske. Hun er en av mange vitenskapsmenn man bør holde direkte og indirekte ansvarlig for alle dødsfallene som fulgte, for bombene som til dags dato holder verden som gisler, for den livsfarlige og generelt skadelige kjernekraftteknologien.

Før den første atombomben ble sprengt i New Mexico, USA mente flere at dens ild aldri ville slukke, at den ville tenne på atmosfæren i en ild som ville omspenne hele planeten. Det skjedde ikke, men det har skjedd mye annet som så visst er mer enn ille nok. Menneskehetens utslettelse, suksessen for vår kollektive selvmordstrang ble utsatt, ikke stoppet.

I dag er det mange selvpåførte trusler som truer oss. CERN er så visst en av dem. Testingen har bare så vidt startet. Jeg fryktet, men trodde egentlig aldri, kanskje fordi jeg også er dum eller helst vil tro det beste på at noe ville skje med en gang. Men testene fortsetter og blir stadig mer avanserte. Hvordan vil de arte seg et år, ti, femti år fra nå?

Man gjenkjenner lett «argumentene» vitenskapen og dens forsvarere kommer med. Kosmisk stråling bombarderer Jorden hele tiden og kolliderer hele tiden. Hvorfor skaper ikke de for eksempel farlige sorte hull? Som vanlig oser deres argumentasjon av arroganse, av hybris. De klarer aldri å gjenskape naturlige prosesser, bare etterligne dem, og veldig ofte med katastrofalt og/eller tvers igjennom skadelig resultat som på sikt blir vel så katastrofalt. En katastrofe kommer ikke nødvendigvis hurtig, men er som CERN en vedvarende trussel, en vandrende katastrofe, en som venter på oss, et sted i fremtiden. Det er ikke en usikker spådom, men en uavvendelig garanti. Så lenge CERN og dens like eksisterer vil den være en uhyggelig trussel mot alt som lever.

Så kommer jeg igjen tilbake til det med prioriteringer. De ENORME ressursene som brukes til dette er slevsagt et argument til å ikke gjøre det. Det burde vært en selvfølge at man burde ha prioritert helt annerledes. Men det pøses generelt sett inn enorme summer i å tukle med naturen i dag, og på å ødelegge den. Det man bruker på å bevare livet på Jorden, på å forsvare det og dets integritet er bare småmynt i forhold. Menneskene har allerede så godt som gjennomført Den Sjette Store Utryddelsen. En kuriositet her er at SEKSTEN arter har blitt utryddet i norge bare siden dagens regjering ble dannet. Det naturen og Universet trenger millioner av år på oppnår menneskeheten på noen få år. Der Universet bruker en komet eller en kosmisk katastrofe klarer menneskene ved hjelp av sine små maskiner og sin utholdenhet og talent for ødeleggelse.

Ja, det er så visst sinnssykdom satt i system. Det er slett ikke det som nedlatende kalles «dommedagsscenarioer», men uomtvistelige fakta.

Vitenskapen har for lengst blitt den nye, ufeilbare religionen og dens yppersteprester jobber konstant og utrettelig med menneskenes utslettelse som uunngåelig mål. Bill Joy, en av IT-pionerene skrev for en del år siden en kritisk artikkel om utviklingen av genteknologi, nanoteknologi og robotteknologi (GNR), om deres altomfattende farer, både hver for seg og sammen. Hans og andres marerittversjon har ikke blitt noe mindre sannsynlig siden det. Hans og andres advarsler har knapt nok blitt realitetsbehandlet overhodet.

Som vanlig!

Målet til fremtredende forskere som Hans Moravec og kumpaner er blant annet å downloade menneskenes bevissthet til robothjerner.

Alle som trekker på skuldrene og/eller er begeistret (ja, de finnes, og de skåler og brøler) for CERN og alt det andre som foregår bør virkelig begynne å skru hodet fast på kroppen.

Uviktig

De aller fleste sakene og temaene som blir lagt vekt på, som blir sagt å være viktig i dagens offentlighet, i dagens etablerte media er ofte ikke det. Alle de store og små nevrosene blir blåst opp til uhyggelig proporsjoner. Det som blir fokusert på, både blant folk flest og maktens mennesker er generelt sett ganske så uviktig.

Økningen i innvandring er ingen stor sak. Bortsett fra at innvandring generelt sett er en berikelse for ethvert samfunn. Ikke bare økonomisk, men også på det rent menneskelige plan. Et gitt samfunn får uvilkårlig nye impulser, nye måter å se verden på, og da får vi jaggu meg også ta de få negative aspektene som muligens kan komme. Bare grunnleggende redde mennesker kan se på den som noen trussel. De burde spurt seg selv hvor denne frykten kommer fra, hvor den har sitt opphav, og hatt mot til å se seg selv i speilet og blitt dypt skamfull på egne vegne. Det er alltid en trussel, ett eller annet sted, hvis man leter etter den. Ofte er den sanne trusselen et helt annet sted. Istedenfor å fryse fast blikket på ett enkelt punkt bør man snu seg rundt, kikke seg rundt og lukte den stinkende kaffen.

Det som blir sett på som en økning i bensinprisene er en helt ubetydelig sak. Bortsett fra at prisen omtrent ikke har steget siden syttitallet og at den uansett burde ha steget langt mer. Den burde ha blitt mangedoblet. Verden trenger ikke billig bensin i dag. Den trenger helt andre ting. Faktisk så er dagens billige energi enda en trussel mot livet på planeten.

Veiene er dårlige i Norge, sies det. Jeg vil snarere si at vi har for gode veier. Masse veier, billig bensin og billige biler fører til enormt med forurensning og naturødeleggelser. Enda et uunngåelig faktum folk flest ikke får med seg. Det påstås at vår stolte nasjon har dårligere veier enn Albania. Enda en tullete påstand som folk tar alvorlig. Min vinkling er slevsagt helt annerledes. Bilen og dens enorme nettverk av produksjonsenheter og transport blir subsidiert, både direkte og indirekte over hele verden, også i Norge. De reelle kostnadene blir ikke tatt med. Vi bruker ikke for lite penger, ressurser på veier og mange andre ting, men altfor mye. Resursbruken er, i det hele tatt så skjev som den kan bli. Fokuset er ikke bare feil, men langt unna ethvert fornuftig tenkesett.

Det som blir sett på som en økning i kriminaliteten er egentlig bare mer skuebrød. Et tyranni vil alltid trenge noen å peke på og de som bryter et gitt samfunns skrevne og uskrevne lover vil alltid være lett å rette fingeren mot. Kriminell er bare et ord. I den grad ordet har noen gyldighet overhodet er det de kriminelle som styrer.

Tema etter tema blir kjørt fram i etablert media, det ene mer likegyldig og uinteressant enn det andre, enda litt mer røyk og speil i et samfunn der slikt er tvingende nødvendig, der distraksjoner er essensielt for å avlede folks oppmerksomhet bort fra det som virkelig foregår.

Miljøvern er ikke viktig, ikke makthavernes versjon av det i det minste. Det er bare enda et moteord, enda mer avledning. Når politikere og ledere snakker om miljøvern gjør de som de alltid gjør: lyver ved å fortelle sannheten, ved å fokusere på en ørliten del av virkeligheten. De sier at situasjonen er alvorlig ofte, men de lyver, sier egentlig ikke det, sier ikke det som trengs å sies. De sier ikke: behold panikken, ingen grunn til ro, men sier at det er grunn til uro, men ingen grunn til panikk. Og slik styrer de og takler en stadig mer uvitende og kuet befolkning.

De bestemmer hva som er viktig og hva som ikke er det. De er selektive i sin virkelighetsbeskrivelse, til og med i sin trusselbeskrivelse, i sitt fokus. Det er en teknikk de har lang erfaring med. De peker på det ukjente og de fremmede. Alt fremmed er en trussel, alt som ikke fremmer deres sak og øker deres makt ytterligere. Gjenta en løgn, et bedrag mange nok ganger og løgnen, bedraget blir sannhet. Mange av oss har hørt den, det hele livet og har aldri stilt spørsmålstegn ved dens, dets gangbarhet.

Så det uviktige blir viktig og det viktige blir uviktig. Alt eller det aller meste, i et ganske så preprogrammert mønster blir fordreid, blir snudd opp/med. Selv sannheten blir løgn. Når folk får høre at makten handler for å ordne opp i problemene så tror de på det. Dette til tross for at de gang på gang på gang har fått demonstrert, fått bevist at slik er det simpelthen ikke, og også gjerne gir uttrykk for sin misnøye… til et visst punkt. En tosk er ikke en som lar seg lure en gang eller selv fem ganger, men tusen ganger, og fortsatt ikke skjønner bæret av hva som foregår.

Så han eller hun skylder på den fremmede, det ukjente, på den med en annen hudfarge, et annet livssyn, på den som står utenfor, på den som skriker sannheten fra Avgrunnen. Og dermed blir verden stadig litt verre, blir ført enda et skritt mot avgrunnens rand.

Det er ikke viktig. Dagens mote er viktig. Dagens nye leke. Dagens nye smak. Det siste nye som ruller av samlebåndet og holder oss i ånde, og hindrer oss i å tenke

En gledens dag (I)

Kulturminister Amos Keppler har i dag fullført enda flere av løftene han ga når han tiltrådte for snart tre år siden. Han stod på orkesterplass da den nye operaen i Bjørvika ble revet til grunnen. Ved tiltredelsen etterlyste Keppler alternativer til riving «som ikke inkluderer snobbekultur og sløsing med fellesskapets få og dyrebare resurser», men til dags dato så har ingen kommet inn. I de siste tre årene har det vært en hard kamp mot noen titalls musikere og millionærer, som har drevet punktdemonstrasjoner utenfor bygget, og har publisert pamfletter i avisene de eier, men i dag kan altså Keppler endelig høste fruktene av sin kamp.

- Dette stygge bygget har vært enda en hyllest i en lang rekke til selve ufornuften og sløsingens vesen, uttalte Keppler i en kort tale. – Det er en enorm glede for meg å endelig erklære bygget for revet. Halleluja!

Kulturministeren har i de tre årene han har vært i jobben gitt hele den såkalte kulturstøtten til små, uavhengige og kontroversielle kunst- og kulturklubber helt uten forhåndsbetingelser (og når han ofte besøker disse tåke- og skyggefylte stedene så betaler han billetten sin av egen lomme).

Kongelig varieté

Med nok en svulstig tale, under nok en uhyggelig og kvalmende markering åpnet den såkalte kong Harald det nye operabygget i oslo i går. Nok et bautabygg, nok en hyllest til verdens urettferdighet ble erklært for åpnet.

Den vanlige pompen og prakten, gjestelisten og alt det andre som foregikk der og foregår der, alt avslører nådeløst hvilke prioriteringer som gjelder, i denne saken, som i andre. Det viser bortenfor all tvil hva som teller i dagens verden. Opera har alltid, alltid vært adelens forlystelse, og det er den i dag også.

Så få protesterer, så få stiller spørsmål om hvorfor, hvordan noe slikt som dette overhodet kan planlegges, langt mer bygges. Det er så livsfjernt, så fjernt fra alt som burde vært viktig at man blir syk bare ved tanken. Her dreier det seg ikke bare om det vanvittige høye pengebeløpet, men viser hva som vektlegges, som er viktig, hva De Som Bestemmer ser på som viktig.

Dette er ikke kunst, er ikke artisteri, men prestisje, snobberi og finkultur, og man forteller verdens fattige og sultne og tenkende personer: Dere teller ikke. Vi spytter på dere. Gå og gjem dere i dritten, i rennesteinen, og forstyrr ikke oss pene mennesker her oppe i skyene.

Bygget bør rives så fort som overhodet mulig. Det er et skammens bygg, og det bør ikke være stein tilbake på stein.