Hubris

Det er mye snakk om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen i disse dager, mye snakk om dens virkninger og potensielle virkninger og kommende katastrofer.

Det bør det også være.

Offisielle talsmenn snakker mye om løsninger, om små ting som skal hindre den store tuen å velte det enorme lasset, om teknologien som skal få oss ut av dette også.

Teknologien som har fått oss opp i dette, opp i alt sammen. Problemet skal løse problemet. Jeg vet ikke, det høres så veldig kjent ut. I alle de dominerende fora, store som små snakker de om den Globale Oppvarmingen som et problem som skal løses, noen løse skruer og muttere som må festes. Det er det hele.

Det og bare det er det man snakker om. Selv Al Gore, som på mange måter er en beundringsverdig mann har ikke skjønt det, uansett hvor mye han snakker om hvor alvorlig situasjonen er.

Veldig få mennesker, bare noen få millioner av de milliardene som lever i dag, de som med et fellesord godt kan kalles primitivister vet hva som virkelig er galt. Det er de som snakker om at selve sivilisasjonen er sykdommen, ikke noen av de mange utslagene av dens vanvittige nærvær i menneskehetens liv. Da, og først da har man tatt sin forståelse langt nok, dypt nok til å begynne å skjønne hva som er galt.

Dette er ikke noe problem som kan løses med noen få mer eller mindre velmente forslag eller justeringer av den ødeleggende effekten avansert teknologi har på planeten og livet her. For hver ny teknisk løsning man pøser på med forverrer man bare situasjonen. Det dette dreier seg om er nemlig fundamentalt sett hubris. Menneskene tror vi er Jordens herrer og at vi, etter noen få justeringer her og der kan holde fram som vi stevner. Noen hevder at de har blitt skjenket en gudegitt tillatelse til å ødelegge livet på Jorden, mens andre mener at vitenskapelig forskertrang og «oppfinnsomhet» kan rettferdiggjøre alt. Resultatet blir det samme, et hierarki der jakten på det største slottet eller den største hæren til å kommandere fører til stadig større ødeleggelser, både av naturen og livet der, der menneskene er en uunngåelig del.

Det de talløse, stadig økende og uunngåelige og gigantiske haugene med problemer for lengst burde ha ledet til er en enkel, uavvendelig konklusjon:

Sivilisasjonen er gal, på alle de måter som teller, og den har ikke livets rett. Den er knapt noe annet enn en dårlig ide, ett feberaktig mareritt vi bortimot snublet inn i for veldig lenge siden og som gir uttrykket «aldri for sent å snu» en helt ny mening og betydning, ett som bare har en mulig konklusjon: en utbrent, ødelagt Jord som svever livløs gjennom verdensrommet.

Så vi må forlate dette Narrenes Skip og vende tilbake til våre røtter, i naturen, som jegere og samlere, et liv som har mening, istedenfor ett for lengst frarøvet ethvert formål bortsett fra ren ødeleggelseslyst. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Det er så enkelt. Og det vil fortsette, uansett hva som kommer ut av Balimøtet eller noe tilsvarende møte. Helvete, George W. Bush og samtlige av hans like kunne sett lyset og omfavnet den liberale ide om «bærekraftig utvikling» og de ville fortsatt vært minst like store bedragere og illusjonister som de er nå.

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er det minste problemet av den suppen som truer oss, som vi truer oss selv med. Den kjemiske forurensningen, atomkraften og den stadige ødeleggelsen av gjenværende noenlunde uberørte naturområder er det verste, bortsett fra selve eksistensen av sivilisasjonen.

Al Gore sier at dette ikke er noe partipolitisk spørsmål og han har rett. Det er et moralsk spørsmål, eller rettere sagt ett om erkjennelse, av å åpne øynene og fjerne de største skylappene i historien. Sivilisasjonen er allerede død, en død ting og har vært det fra sin begynnelse for ti tusen år siden. Hvis en eller flere guder hadde eksistert ville de meget snart nå ha satt nøkkelen i låsen og vridd den om og senket sivilisasjonens kiste i den forgiftede, forpestede jorden. Det vil skje snart, uansett hva menneskeheten foretar eller ikke foretar seg, heldigvis. Spørsmålet er om det vil være noen igjen til å gjøre det.

Det er forhåpentligvis fortsatt opp til oss.

Om hundre eller tjue år løper vi på ny med ulvene i den evige og uendelige skogen eller vi er alle fiskemat.

Bortsett fra at det ikke vil være noen fisker igjen.