En reisende poet

Jeg kommer alltid tilbake til Bob Dylan, med ujevne mellomrom, og hver gang jeg gjør det, og nesten hver eneste gang jeg lytter til en av hans verker kommer inspirasjonen til meg i fosser. Det er slik stemning i sangene hans. Både hans ord og musikk river i en, river så blodet fosser i årene og synapsene gnistrer. På sitt beste er han både poetisk og aggressiv på samme tid, og det finnes ingen motsetning mellom dem.

Han er søkende, en Reisende, lyrisk og hamrende i sin uttrykksform, og alle kommentarer, alle forsøk på å beskrive han, sette han i bås, er vaskeekte tullprat, enda mer enn forsøk på båssetting alltid er. Selv på sitt dårligste, i sin «kristne» periode klarte han faktisk å si noe mektig om menneskeheten og dens uhyggelige nåtid.

Når man ser på den nærmest totale plattheten hos dagens artister og spesielt de mest populære blir hans «karriere» bare enda mer imponerende og beundringsverdig. Det er faktisk mulig for en person å bli en kraft i kraft av seg selv, og det ble han, og er han og vil alltid være, i kraft av det han skapte. Snakk om slikt til dagens «artister» og de får bare et fåret uttrykk i trynet. De skjønner ikke noe dypere enn en sølepytt, og det gjør heller ikke de som «lytter» til dem.

Han var på sitt beste på sekstitallet, soleklart. Å konkurrere med seg selv, som han på en måte måtte gjøre senere vil nesten alltid være en umulighet, som man har sett mange eksempler på hos andre kunstnere. Han var aldri noen opprører, ikke egentlig, dessverre, bare en poet og Forteller som forteller om opprør, men når man hører på «A hard rain’s a gonna fall», «Masters of War», «The times they are a changing» og alle de andre er det hardt å fatte. Han skrev dem og andre mesterstykker som «Visions of Joanna», og så sent som i 1995, «Dignity», hvor nasallyden utrolig nok praktisk talt er borte. Hans opptredener er også en fantastisk opplevelse. Det han har tatt opp i studio er utrolig nok, men det er når man ser og hører han live, i svart hvitt, fra sekstitallet det virkelig magiske kommer til uttrykk. Jeg er virkelig misunnelig på de som faktisk fikk anledning til å oppleve han. Det er ikke vanskelig å skjønne grunnen til at mange hevder at det var en opplevelse som forandret livene deres. Han Reiser og vi reiser med han, helt til reisens ende… og forbi. Magien vil alltid leve.


A hard rain's a gonna fall
By Bob Dylan

Oh, where have you been, my blue-eyed son?
Oh, where have you been, my darling young one?
I've stumbled on the side of twelve misty mountains,
I've walked and I've crawled on six crooked highways,
I've stepped in the middle of seven sad forests,
I've been out in front of a dozen dead oceans,
I've been ten thousand miles in the mouth of a graveyard,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, and it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?
Oh, what did you see, my darling young one?
I saw a newborn baby with wild wolves all around it
I saw a highway of diamonds with nobody on it,
I saw a black branch with blood that kept drippin',
I saw a room full of men with their hammers a-bleedin',
I saw a white ladder all covered with water,
I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken,
I saw guns and sharp swords in the hands of young children,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

And what did you hear, my blue-eyed son?
And what did you hear, my darling young one?
I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin',
Heard the roar of a wave that could drown the whole world,
Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin',
Heard ten thousand whisperin' and nobody listenin',
Heard one person starve, I heard many people laughin',
Heard the song of a poet who died in the gutter,
Heard the sound of a clown who cried in the alley,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, who did you meet, my blue-eyed son?
Who did you meet, my darling young one?
I met a young child beside a dead pony,
I met a white man who walked a black dog,
I met a young woman whose body was burning,
I met a young girl, she gave me a rainbow,
I met one man who was wounded in love,
I met another man who was wounded with hatred,
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what'll you do now, my blue-eyed son?
Oh, what'll you do now, my darling young one?
I'm a-goin' back out 'fore the rain starts a-fallin',
I'll walk to the depths of the deepest black forest,
Where the people are many and their hands are all empty,
Where the pellets of poison are flooding their waters,
Where the home in the valley meets the damp dirty prison,
Where the executioner's face is always well hidden,
Where hunger is ugly, where souls are forgotten,
Where black is the color, where none is the number,
And I'll tell it and think it and speak it and breathe it,
And reflect it from the mountain so all souls can see it,
Then I'll stand on the ocean until I start sinkin',
But I'll know my song well before I start singin',
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.