Hvordan bli et bevegelig menneske (IV) – Dødens bakke

Jeg hadde en bakke jeg kalte Døden, fordi jeg var/ følte meg tre kvart død før jeg var halvveis oppe, selv ved normal gange. Den gikk omtrent fra havnivå til over to hundre meter opp. De få og korte flatene var ikke nok til å bringe meg noe i nærheten av tilstrekkelig pause, til noe særlig bedre å takle den bratte, vedvarende stigningen. Det tok meg vel en time, med diverse pauser å nå toppen, og endelig være i stand til å stirre utover noe som sannsynligvis ville ha vært et landskap med en fantasisk utsikt hvis jeg hadde vært i stand til å se noe gjennom all svetten som svidde i såre øyne.

Da jeg begynte med armhevinger klarte jeg tre stykker, hvis jeg skal være snill. Egentlig klarte jeg vel ingen, klarte ikke å dytte kroppen min opp og senke den ned igjen på noe i nærheten av riktig teknisk måte.

Og det var nok av andre, tilsvarende mangel på incentiver for meg til å bli et bevegelig menneske. Blant annet svetter jeg enormt mye og vil alltid gjøre det, uansett hvor god form jeg er i. Turen gjennom skogen, med masse fluer, mygg og hoggormer osv ble ikke noe mer behagelig av at jeg måtte tørke meg i øynene og pannen osv hvert tiende sekund. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: jeg laget meg en amatørs pannebånd av gammelt sengetøy (i disse dager kjøper jeg pannebåndene mine, bånd som er laget av materiale for å suge til seg fuktighet). Den lille tingen var faktisk en ganske så viktig faktor som drev meg videre, som fikk meg til å snuble gjennom skogen med sår hals og såre lunger i måneder og år… før jeg som sagt endelig fikk opp dampen og hvilepulsen ned, og fikk ganske så utvidete muskler i ben og armer.

Jeg skaffet meg skikkelige joggesko, noe jeg måtte gjøre for å ikke bli ganske så lett skadet, ettersom aktivitetsnivået tok seg opp, og jeg oppdaget gleden av å sprette rundt på landeveien istedenfor å slepe meg bortover den på alle fire.

Og Døden ble en utfordring istedenfor en hindring. De små plagene jeg har nevnt ble ikke borte, men de ble uvesentlige. Livet selv ble en utfordring og ikke en plage. Jeg kunne gjøre det jeg gjorde på grunn av en styrke/viljestyrke jeg ikke hadde ant jeg hadde. Som nevnt så gjaldt det ikke bare fysisk trening, men praktisk talt alt. Jeg begynte å løpe deler av Døden, på flatene først, før jeg kom på bedre tanker og fokuserte på stigningene, den nådeløse stigningen. Det ble til at jeg maktet å bestige den uten å bli særlig andpusten i det hele tatt, med mindre jeg presset meg der på samme måten som jeg gjorde overalt, at jeg tok meg ut så mye jeg følte jeg kunne, slik at jeg da også omtrent krabbet meg opp de siste meterne. Men nå tok det ikke mange skrittene før jeg gjenvant pusten, tok meg inn igjen, og kunne haste på videre. Etter hvert tok jeg Døden på femten minutter eller mindre, med mer eller mindre kontinuerlig løping. Og da hadde jeg for lengst innsett at det er sunt å svette, at et menneske skal svette, skal føle det svi i halsen, i lunger og ben og armer.

Jeg var vel oppe i tre ganger 150 armhevinger på det meste uten annen pause enn at jeg tok situps og annen variert trening innimellom. Til slutt kunne jeg sitte på gulvet og skyve hele kroppen opp med hendene som en turner. Akkurat det var vel noe av det som føltes aller mest fantastisk.

Og nærmest utenkelig tidlig i prosessen.

Så til slutt gjenstår vel bare dette: Når jeg kunne klare det kan nær sagt alle klare det. De første tjue årene av mitt liv, bortsett fra mye svømming om sommeren de få, korte somrene det var mulig å bade i bergensområdet på den tiden satt jeg omtrent stille i en stol de første tjue årene av mitt liv, før jeg oppdaget (ta da) gleden av å være et bevegelig menneske.