Verdens beste slankemiddel? - Hvordan bli et bevegelig menneske (I) - grunnkurs.

Hvis du ønsker å vite hva det er så er det veldig enkelt (og fullstendig gratis). Det er bare å komme seg ut i skog og mark og svette, svette kraftig.

Jeg snakker ikke om en søndagstur, selv ikke hver søndag. Det må mer til enn som så. Man må holde på minst tre ganger i uken gjennom myr og kupert terreng, med bratte oppoverbakker og nedoverbakker. I starten på en intens treningsperiode kan man ta av fem kilo i løpet av en to timers tur. Det slår ethvert kunstig slankemiddel ned i støvlene. Det blir mindre for hver tur, naturlig nok, siden man har mindre å ta av etterhvert, men jeg går ut fra at man ser ikke det som et problem.

Hvis man aldri har trent før eller beveget seg noe særlig tidligere i livet gjelder det dog å være tålmodig, veldig tålmodig. Jeg kjenner godt, veldig godt til det. De første nærmere tjue årene av mitt liv satt jeg stille, bortimot bom stille. Kroppen min var simpelthen ikke vant til å bevege seg, og jeg måtte lære meg fra grunnen av det ethvert menneske bør kjenne til fra tidlig alder. Det gjorde vondt, veldig lett vondt, noe jeg dog innså senere at det skal det gjøre. Det tok tid, veldig lang tid. Først så gikk jeg bare, spaserte, tok «søndagsturer» eller tilsvarende. Det tok nesten to år før jeg så smått begynte å løpe. Dog vet jeg nå at det er fullt mulig å klare det på kortere tid. Men både kroppen min og jeg, hele kadaveret, mentalt og fysisk måtte dras opp fra den sumpen jeg befant meg i. På en annen side var ikke det helt uten positive sider. Jeg kan nå nevne omtrent hver eneste unnskyldning og bortforklaring en latsabb kan ta i bruk for å ikke trene en gitt dag eller en periode av dager, både ovenfor meg selv og kamerater som kom for å dra meg med på tur. Jeg har alltid vært en veldig kreativ person og også i den sammenheng tok jeg de evnene maksimalt i bruk…

Jeg fikk sakte men sikkert slagget ut av kroppen og sinnet, siden min oppvåkning ikke bare var fysisk. Jeg oppdaget at ordtaket «en dag uten trening er en dag uten mening» er sant, også på grunn av at man blir treningsnarkoman etter en tid, uunngåelig, bokstavelig talt. Når man kommer over et visst nivå begynner kroppen å frigi endorfin, «kroppens (naturlige) narkotika» og man blir nedfor, hvis man ikke trener, i hvert fall hvis det går mer enn to dager mellom hver gang. Og alt går lettere. Man merker hvis man tar det for rolig, da man gjerne blir kald og utilpass, og øker da farten, rett og slett for å føle seg bedre. Etter hvert går faktisk det meste av seg selv.

Nå har jeg aldri hatt noe (stort) problem med fedme, men jeg gikk fra å være nokså kvapsete til å være slank og kraftig på samme tid, og jeg beveget meg aldri (med vilje) over til konkurransenivået. Til en person som har prøvd hundrevis med idiotiske og nytteløse og dyre diettprogrammer kan jeg dog si dette: Hvis du trener ganske så måtelig kan du spise bortimot hva det skal være, også av «skadelig fett» uten å bli feit. At maten vi stort sett spiser i dagens samfunn er skadelig på andre måter er en annen og mye viktigere sak.

Men jeg tok altså, generelt sett av fem kilo på en to timers tur (med tilnærmet full hastighet og uten pauser). En som begynner «høyere» (tyngre) vil sannsynligvis ta av mye mer den første tiden. Man må også sørge for å trene før man spiser. Man trenger å bli tilført næring (kjøtt, definitivt kjøtt) like etter en markert anstrengelse, fordi man ellers vil tære på musklene, ikke på fettet. De fleste misforstår dette.

Til slutt: dette fungerte og fungerer for meg. Hver enkelt person bør kjøre sitt eget opplegg, bør tilpasse det til hva som føles riktig for dem. Prøving og feiling er en god metode. Jeg er ingen ernæringsekspert, slett ikke, heldigvis ikke. Dette er ting jeg har lært, på egen hånd gjennom mange år.