Laksenæringen og andre næringer

Violent Dreams har også skrevet noe om denne saken. Jeg vil dog ekspandere på hennes tanker og ta en noe annen vinkling. Det er en sak jeg har ønsket å skrive om en stund nå, spesielt etter enda en listeria sak. Det har vært mange av dem og av lignende saker i norsk oppdrettsnæring og norsk oppdrett generelt.

Jeg var blant de første kritiske røstene mot norsk lakseoppdrett og havbruk da det startet opp for alvor for rundt tjue år siden, av utallige gode grunner. Her er et utvalg:

1. Jeg var og er imot det av prinsipp. Hvorfor drive kunstig havbruk overhodet, eller kunstig noe? Industriproduksjonen av kjøtt på land viser hvor feilslått en slik tankegang er.

2. Det ble klart nokså hurtig at enorme mengder av antibiotika ble brukt for å holde fisken fri for sykdommer, og selv om det åpenbart ikke fungerte, så fortsatte de å pøse på med det. Et tykt lag ble liggende på bunnen. Ja, det er mindre av det nå, men det brukes fortsatt og siden det var bare ett av mange ting galt, blir det bare enda en illustrasjon på dritten. De ble nærmest tvunget til å redusere bruken av det, men de ble ikke tvunget til å slutte med oppdrettet.

3. Faren for at laksen rømmer og kontaminering av villaksen. Dette skulle slett ikke skje, sverget representanter for næringen. Det var bortimot en logisk umulighet. Laks har rømt utallige ganger og i enorme mengder siden den gang, men næringen har nå blitt så mektig at den behøver ikke engang svare på kritikk, uansett hvilke åpenbare løgner de blir tatt i å bedrive.

4. Fisken «svømmer» ikke akkurat som sild i tønne, men det er ikke langt ifra. Ikke rart at de trenger masse antibiotika og «vaksine» for å i det minste holde noe av «vår» mat «frisk» (en svært så relativ betegnelse her). Laksen vokser opp under kummerlige forhold og mistrives fra vugge til grav. Den sykner hen, lenge før den blir slaktet, og kvaliteten på maten blir deretter. Og det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor: Et vesen som er vant til å svømme mil etter mil i åpent farvann har omtrent et badekar med vann til rådighet.

5. Fiskene er deformerte, en virkning som bare blir mer og mer tydelig for hver ny generasjon, og dette spiser vi, og dette tolererer vi. Slik har vi blitt.

Oppdrettsnæringen startet som en katastrofe og den har ikke blitt noe mindre det i årenes løp. Norske oppdrettere eller selskaper, i den grad det finnes lenger er verken verre eller bedre enn skotske og andre, og det blir slevsagt brukt som en unnskyldning.

Dere skjønner det at dette er ikke mat, slett ikke. Det bare ser sånn ut. Egentlig er det en stinkende fabrikk forkledd som en kjøttklump.

Den nyeste saken med listeriabakterier funnet i norsk laks solgt i Tsjekkia overrasker meg ikke, slett ikke. Det er bare en naturlig konsekvens av tankegangen som ligger bak og i bunn av det hele.

Myndighetene er som vanlig helt på hælene, både bevisst og ubevisst. Havbruksnæringen er allerede den største etter oljen, og er hyllet som det som skal ta over for den når det svarte og også uspiselige gull er borte. Igjen kombineres griskhet med stupiditet av en annen verden for å ødelegge oss.

La meg til slutt si at dette dreier seg ikke om «dyrevern», fordi ingenting egentlig gjør det, etter min mening, men om menneskevern, om et forsvar for det som en gang for lenge, lenge siden var og burde være vår naturlige tilnærmingsmåte til ting. Vi taper på det selv, fordi vi sakte men sikkert slutter å være mennesker. Jeg har skrevet om pelsdyroppdrett og dyreforsøk tidligere. Samme sak. Samme uhyggelige fremmedgjøring fra det naturlige, fra oss selv. Vi er i ferd med å bli maskiner og ikke mennesker. Vi burde egentlig ikke være i stand til å se oss selv i speilet lenger. Vi har blitt så avskyelige rett og slett.

Det dreier seg heller ikke om (sunn) mat, av de samme grunnene eller i hvert fall ikke utelukkende det. At maten er usunn og også direkte kreftfremkallende er egentlig underordnet. Det viktigste er ikke hva dette gjør med oss fysisk, selv om det slett ikke er uviktig (for å si det mildt), men hva det gjør med oss mentalt. Det bryter oss ned på alle tenkelige måter, både fysisk og psykisk, og det er egentlig ikke så veldig stor forskjell på oss og på laksen i mærene lenger. Forskjellen blir stadig mindre for hver eneste dag og natt som går uten at vi sier til oss selv: Nok er nok!