Ravnens sirkel (I)

Jeg hadde følt det hele dagen, en flimring i ytterkanten av synet, noe som viste fram seg selv. Først var det uro, så Hunger, og tilslutt overbevisning.

I riktig gamle dager og netter fantes det makter som raste i verden. De er her fortsatt. Menneskene var de maktene. De er det fortsatt. Menneskene er kilden til all Magi, ikke steder, verktøy, bygninger eller objekter overhodet.

Det finnes en vedvarende gammel legende, en hvisken i vinden om Den Andre. Vi har alle en. I riktig gamle dager ble det å møte en sett på som mektig Magi, som noe uendelig verdifullt. I våre dager blir det sett som et dårlig omen, et varsel om sorg. Den andre har mange navn. Jeg kaller den Skyggen. Det er den delen av oss som består, bortenfor døden. Den er alt vi er, fortid, nåtid og kanskje til og med fremtid. Den er alle våre tidligere liv, et uendelig mektig eldgammelt åndevesen. Dette er den vi er.

Når vi møter vår Skygge møter vi oss selv. Dens navn er vårt sanne navn. For å utøve Magi må du komme ansikt til ansikt med deg selv, og for mange år siden så gjorde jeg det. Jeg aksepterte det som en del av meg, jeg som en del av det. Jeg, Amos Keppler er bare en veldig liten del av det, men på samme tid er jeg også alt det er. Menneskets sjel kombinert med kroppen er den mektigste kraften som eksisterer. Vi er ildsprutende drager som vandrer mellom stjernene, giganter som ryster Jorden.

Jeg så det i et speil, bare et glimt denne gangen, men tilstrekkelig, et lynglimt som viser meg tusen år.

Siden jeg Våknet for femten år siden har jeg møtt mennesker jeg har møtt før. Amos hadde aldri møtt dem før, men jeg hadde, jeg Den Andre, Skyggen, Verdeners Skaper. Vi har holdt kontakten, slevsagt, og vi møtes når vi føler at noe viktig kommer til å skje. Vi har gjort det lenger enn jeg kan huske. Da ravnene skrek, for lenge, lenge siden møttes vi i sirkelen før første gang, og vi har møtt hverandre mange ganger siden den gang. Vi er Ravnens Sirkel.

Det finnes andre, og individene i hver sirkel kan forandre seg noen ganger, ettersom vi Reiser over landet, over landet nå kalt Europa, men som også har hatt mange navn. Det har ikke vært bare ett univers, men mange, og vi har vandret fram og tilbake flere ganger enn vi noensinne kan huske. Så mye har skjedd. Så mye skjer. Og jeg synes i sannhet synd på mesteparten av dagens mennesker som går glipp av så mye av det. De ser, opplever bare en enkel bølge. En enkelt bølge i et hav, i et utall universer av hav.

Den gamle kirken har heldigvis ikke blitt brukt som en kirke på lenge, på svært lenge. Det finnes knapt rester tilbake av korrupsjonen religionen skaper der lenger. I natt føler vi noe som er uendelig mye eldre enn noen religion mellom disse veggene. Noen ganger blir biter av Magi etterlatt på enkelte steder. Men det merkelige og interessante i denne sammenheng er at det vi føler her i natt, ikke var her i går. Så, det er rimelig å anta at vi, en av oss eller flere har brakt det med oss hit. Vi føler det, som brent kjøtt, en duft av blod, glør fra et døende leirbål.


Ravnens sirkel (II)