Koloniseringen som aldri stoppet

  Den nåværende uroen i Vest Afrika er helt klart den vanlige konflikten mellom de som koloniserer og de koloniserte, men tatt et skritt videre.

  26 juli 2023, etter kraftig press fra en rasende befolkning, gjorde de militære i Niger et kupp mot Mohamed Bazoum, nok en korrupt president som hadde beriket seg på å tjene kolonimaktene. De lyttet til de mange sinte folkene som hadde fått nok av tilstedeværelsen til de fremmede maktene som fortsatte å utarme landet. General Abdourahamane Tchiani, leder av den militære juntaen organiserte «Det Nasjonale Rådet for Beskyttelsen av Hjemlandet».

  Dette var enda et kupp i en serie av anti-kolonist kupp i Vest Afrika.

  Niger, et ganske så rikt land målt etter resurser, som de fleste Afrikanske land, har forblitt et av fattigste landene i verden på grunn av kolonimaktenes vedvarende utnyttelse av landet.

  Sannheten er at kolonitiden aldri sluttet. Den bare gled over i en tilsynelatende mer akseptabel form. Utnyttelsen fortsatte uten stopp.

  Niger hadde blitt tvunget til å selge uranet sitt til Frankrike til en brøkdel av markedsprisen. Det kunne heller ikke selge til andre uten tillatelse fra Frankrike.

  Frankrike og USA hadde et betydelig militært nærvær, både de sedvanlige rådgiverne og regulære militære tropper i landet.

 

  I dagene etter avsettelsen av presidenten mobiliserte Frankrike og USA og den sedvanlige gjengen av kolonimakter sine lokale ressurser. ECOWAS, den økonomiske foreningen av Vest Afrikanske stater, deres villige verktøy handlet på deres vegne. Den Nigerianske presidenten truet den trettiende juli Niger med invasjon hvis ikke den avsatte presidenten i landet var gjeninnsatt innen en uke. Uken gikk uten noen positive respons fra den nye regjeringen i Niger. ECOWAS aktiverte sine stående styrker. Burkina Faso og Mali, derimot annonserte at de kom til å stå på Nigers side i en eventuell krig, og gikk inn i en forsvarsallianse med Niger.

  Vestlige land, anført av USA og Frankrike aktiverte sine lokale muskler på bred front. ECOWAS innførte økonomiske og kommersielle sanksjoner på en bred front, inkludert en frysing av Nigers statlige forretninger og obligasjoner til en verdi av rundt 51 milliarder dollar.

  Prokupp demonstranter i Niger gikk til den franske ambassaden og ropte «Ned med Frankrike, lenge leve Putin» og andre antivestlige slagord, og satte så fyr på bygningen. Militære styrker lojal til den nye regjeringen stoppet demonstrasjonene fra å bli utvidet ytterligere.

  Tredje august annonserte den nye regjeringen slutten på det militære samarbeidet med Frankrike.

  Juntaen avsluttet portforbudet som hadde vært der siden kuppet dagen etter.

  Chad nektet å delta i en gitt invasjon.

  Det Nigerianske senatet stemte imot president Tinubi’s anmodning om en militær intervensjon.

  Victoria Nuland, den daværende midlertidige amerikanske viseutenriksminister, hold et møte med juntaen, men det ble resultatløst. Anthony Blinken gjentok sitt sedvanlige tullprat om vestlig demokrati og dets verdier. Den fastlåste situasjonen ble enda mer fastlåst etter hvert som flere land valgte side. Cape Verde erklærte sin nøytralitet. Andre land ønsket ikke en militær intervensjon, men forhandlinger. USA og EU var helt klart ikke i nærheten av å være nøytral. De ønsket at den avsatte presidenten skulle gjeninnsettes og kolonitidens gamle orden gjenopprettet.

  ECOWAS fortsatte å true med invasjon, men ingenting skjedde.

  Juntaen og de som støttet den satte i gang med et militært program som skulle styrke landets forsvar. Burkina Faso og Mali sendte krigsfly for å støtte juntaen.

  Juntaen erklærte den tjuetredje august sine intensjoner om å kaste ut franske og amerikanske styrker fra landet. Den franske presidenten holdt en tale som tatt ut av kolonitiden, der han påstod at Frankrikes militære operasjoner «var en positiv ting for regionen». Han ble mer eller mindre latterliggjort og ignorert.

  Den tjuetredje august forlangte projunta demonstranter at franske styrker trakk seg ut av landet.

  Burkina Faso, Niger og Mali formet enn sikkerhetspakt, alliansen av Sahel Stater den sekstende september. Ethvert angrep på en av dem ville aktivere pakten. Den tjuetredje september opplyste President macron at Frankrike ville trekke sine tropper ut av Niger «i løpet av året». De første troppene ankom Chad nittende oktober.

  Den tjuesjuende oktober skal en ukjent diplomat ha sagt at «ingen snakket om invasjon lenger».

  Situasjonen forblir amper, men relativt avslappet.

  Det er ingen beviser for at den russiske Wagner Gruppen noensinne har vært involvert i hendelsene.

  Juntaen og dens handlinger nyter stor støtte i landet. Veldig lite motsier det.

   Jeg har alltid ment at vi bør stoppe uhjelpen fra sør til nord. Det er på høy tid.

 Sanksjonene har ført til omfattende lidelse, som vanlig.

 

  Som sagt, dette er et typisk tilfelle av nykolonialisme, med alle typiske tegn. Niger, Mali and Burkina Faso fortsetter å stå imot fremmed og vestlig innblanding. De kjemper fortsatt for å oppnå full kontroll av sine mineraler og ressurser, men er godt i gang. Invasjonen ledet av ECOWAS ser ut til å være lagt død.

  Alliansen av Sahel stater forblir sanksjonert av både fiendtlige afrikanske og vestlige stater.

  Som sagt så er ikke Afrika fattig på grunn av mangel på ressurser, men på grunn av vedvarende vestlig utbytting.

  Dette i all korthet.

  Jeg skrev mesteparten av dette niende november.