Hvordan bli et bevegelig menneske (III) – for viderekommende

Du merker det når du begynner å komme i form for alvor. Alt, selv det å gå går så veldig mye lettere. Hvert skritt er en fantastisk opplevelse. Det er som om du svever. Du gjør ikke det, men det føles slik. Etter to år og mer med møysommelig og frustrerende bevegelse kjente jeg endelig at ting tok av, at jeg omsider kunne si at jeg rent faktisk hadde kommet i gang med treningen. Jeg begynte å presse meg selv for alvor, presse meg til bunns hver eneste gang jeg gikk ut i skogen. Og stier og skogsveier som før hadde virket endeløse virket nå overkommelige. I hvert fall i mitt gamle tempo. Så jeg begynte å eksperimentere, å presse på hver eneste gang jeg følte meg i stand til det. Jeg husker ikke når jeg begynte å ta tiden på meg selv. Det bare skjedde, på en helt naturlig måte, og i løpet av noen uker den våren presset jeg tiden ned nesten daglig. Å, det var dager da jeg bommet da jeg tok meg ut altfor tidlig og var totalt nedkjørt lenge før jeg nådde «mål», men jeg lærte, sakte men sikker det også: hvordan porsjonere ut kreftene og hvordan trene mer effektivt.

Ja, en dag uten trening er en dag uten mening. Det føltes veldig bokstavelig etter hvert. Man blir rett og slett nedfor hvis man ikke trener på noen dager, hvis det går mer enn to dager der man ikke tar den turen ut i skogen og opplever Livet der ute. Det er både et veldig mentalt og veldig fysisk element i dette, og de er gjensidig avhengig av hverandre.

Jeg lærte å håndtere skader på egenhånd, å trene dem vekk igjen, å kjenne kroppen min, kjenne meg selv på måter jeg knapt hadde trodd var mulig. At dette var første skritt på det som skulle bli min senere åndelige utvikling er hevet over tvil. De fleste vil tro at man bør slappe av når skader dukker opp, men det er bare i ekstreme tilfeller. Det man bør gjøre med en gang man innser en skade er vedvarende er å bevege seg alternativt, annerledes enn det man vanligvis gjør. Det mest riktige og effektive er nemlig å trene seg selv frisk igjen. Å, det kunne gå måneder med inaktivitet de første årene før jeg lærte det, men etter hvert ble skader unntakene, ikke regelen. Jeg lærte å gjenkjenne en mulig skade før den oppsto, og det, blant de mange andre fantastiske utslagene gjorde at jeg følte meg i hundre og tjue mer en gang i løpet av en gitt periode. Alt føles så lett, uansett hvor vankelig det er.

Det tok helt av i en periode. Jeg tok en tur før frokost, en før middag og en et stykke etterpå (og gjerne en om natten også). En løpetur, fulgt av tung fysisk trening, som situps, armhevinger og å løfte meg opp og ned etter en stang (ofte en gren). Om sommeren kom svømmingen i tillegg. Lange, seige svømmeturer, mange ganger fram og tilbake og rundt det store vannet nedenfor huset. Svømming er utrolig effektiv trening. Man får brukt nær sagt alle musklene i kroppen og alt overflødig fett forsvinner som dugg for solen rett og slett.

Men vinterstid ble det mer krafttrening, så å si, og jeg vokste meg ganske så stor etter hvert. Jeg var vel hundre og ti kilo en stund, med bare muskler. Det ble for mye og jeg bestemte meg for å trene meg ned, så det ble lettere å løpe igjen, til et tynnere, mer effektiv treningsmenneske. Å være ti kilo over ens gitte «matchvekt» er bra hvis en skal drive vektløftning på konkurransenivå eller noe slikt, men temmelig slitsomt ellers. Så jeg lærte å stemme meg selv (som en gjør med instrumenter). Da Brandon Lee sa til Dolph Lundgren i filmen Showdown in Little Tokyo (for øvrig en nokså slapp film) at en for bred kropp gjør en mindre smidig nikket jeg gjenkjennende. Jeg merket det lett når jeg trente med min Katana, mitt japanske sverd, hvor mye bedre alt gikk etter noen måneder med fokus på smidighetstrening istedenfor krafttrening.

Jeg lærte alt på egenhånd, og det føltes ekstra bra. Ingen har stått over meg eller på siden og dyttet. Jeg vokste, ikke bare en gang, men mange ganger, og det var da jeg utviklet en ganske så enkel filosofi: hvis det er en grunn til at vi er her, noen som helst grunn overhodet, så er det å lære, lære på egne premisser, uten å bli tvunget inn i et mønster eller en snever tankegang. Da jeg begynte med Magi, da jeg ble den heksen jeg alltid hadde vært, hadde blitt født som ble det en enda mer nyttig lærdom. Mennesker er evige vesener uten begynnelse, uten slutt og vi tillegger oss stadig mer erfaring ettersom århundrene flyr.

Treningen har gått i bølger siden den gang, noen ganger er bølgene høye, andre ganger lavere, men grunnlaget er alltid der, tilgjengelig hvis jeg ønsker å ta av igjen. Noen år klarer jeg å trene vinteren (vinterhalvåret) igjennom og får da et fantastisk grunnlag når våren og sommeren kommer. Andre ganger er det mer slapt. Men det aller viktigste forsvinner aldri: skogen og villmarken og livet der, i motsetning til det dødens samfunn vi lever i til daglig. Treningen er egentlig ikke det viktigste. Villmarken og menneskenes liv der er. Vi er født Vill, og det er også måten vi bør leve på.