Noen hevder at kjærlighet er tilværelsens dominerende kraft. Den har blitt utropt som det av poeter og religioner i århundrer, hyllet til de grader av et stadig mer trangsynt samfunn.
Og de tar feil, slevsagt. Deres påstand om tilværelsens sannhet er i beste fall utilstrekkelig.
Livet selv er den Makten, den uimotståelige kraften, i alle sine myriader av variasjoner.
Kjærlighet, som døden og andre aspekter er bare mellomstadier av det. Ikke alle disse aspektene er like hyggelige, men de er alle en integrert del av alt sammen. Fjern selv en liten bit av bildet, og Livet selv er forminsket, redusert til et snevert synspunkt.
Livet er et mektig hav, ikke den enslige, ensartede bølgen samfunnet prøver å overtale oss at det er. Vi mennesker er gigantiske, komplekse vesener av Liv og Ild, fontener av Magi og Forestillingsevne, og kan slett ikke bli målt med ensartethet, uvitenhet og intoleranse. Vi vil ikke bli stemplet, klassifisert, dyttet, puttet i en mappe, og satt i bås. Vårt liv er vårt eget.
Hvordan kan noen klassifisere det som ikke kan klassifiseres? Kan noe menneske som ikke er en servil tjener av en sinnssyk tildragelse engang forestille seg muligheten av å begrense det grenseløse og uendelige?
Hvorfor er livet fullt av dumme kjærlighetssanger? Det spørsmålet er lett å svare på: Fordi tyrannene ønsker det.
Det finnes en enkel sannhet: Livet er overalt.
I luften vi puster, i den gråeste stein, i dypet av det intergalaktiske verdensrommet. Hvis det virker som om det er fraværende noe sted, er det bare en illusjon, den enkleste av selskapsleker skapt av vår usikkerhet og vår frykt. Frykt skapte gudene, alle gudene som slett ikke eksisterer, unntatt mennesket selv. Det finnes ingen guder utenom Mennesket.
Det finnes ingen standard, ingen fast manual. Livet trekker og river i et uendelig antall retninger samtidig. De svake forsøkene noen gjør for å fange det, og dra det inn, holde det i tømme, snevert og grunt, er nettopp det… fullstendig utilstrekkelig.
Og det er godt…
Vi mennesker er selve inkarnasjonen av det ufullkomne, en merkelig og usannsynlig og vidunderlig miks av lidenskap og raseri og fornuft, fylt til randen av tilsynelatende selvmotsigelser… så fullkomment…
LIVET
som stadig overgår seg selv.
Carpe Noctem
som stadig overgår seg selv.
Carpe Noctem
Ah, her var det en post med absolutt dybde og sannhet. Ikke uventet på denne bloggen, men svært skjelden i dagens verden!
SvarSlettTusen takk. ;););)
SvarSlettDu fortjener absolutt ros. Jeg er ikke av den sentimentale typen, men kvalitet fortjener å fremheves.
SvarSlettDet viktige er å tørre å stå for det en mener, og verden behøver så absolutt mer ærlighet. Konformitet er i seg selv et onde - det vil si, den manipulerte - påtvungne konformiteten. Og den påtatte illusjonen av perfeksjonisme - som aldri eksisterer. Spesiellt ikke i samfunnsmaskineriet.
Sakene med skattesnusk blant ordførere og samfunnstopper - som et eksempel - alt dette er egentlig ikke så viktig (selv om det må få konsekvenser) Vi gjør alle feil. Det viktige er å innrømme virkeligheten. Innrømme at mennesket ikke er fullkomment - men, som du sier, det i seg selv gjør oss også fullkomne.
Dette er et stort sprang intellektuellt, et kvantesprang bort fra det små - det insignifikante - det overfladiske. Et sprang bare enkeltindivider til nå har tatt - aldri moderne samfunn. Fordi redselen for makttapet er for stort. Fordi den gode egoismen er totalt skygget for av den onde egoismen.
Slikt har tatt meg et hav av tid for å forstå. Og ennå kan jeg ikke uttrykke det like godt som deg.
Magien er heldigvis ennå ikke død!
Ahh kvalitetslesning!! Meninga med tilværelsen er å lære.
SvarSlettAtomer er kun energi, ingen fast masse. Alt er bygd opp av atomer, derfor er all masse en illusjon. Men tanker og følelser er ingen illusjon!
Jeg er den eneste som kan påvirke min virkelighet, og vi har all makt hvis vi innser det og bruker den.
Hvordan jeg til en hver tid tenker og føler er min virkelighet. Tanker er energi på lik linje med alt annet.
Altså påvirker mine tanker virkeligheten, de til og med styrer den.
Jo mer positivt jeg tenker jo mer positivt handler og utrykker jeg meg. Vi må derfor være ærlige og utrykke oss positivt for å sammen bryte ned de mentale sperrene som gjør verden til et skremmende sted. Virkelig kommunisere uten det forvirrende spindelvevet religion, politikk og økonomi er.
Det jeg søker fins i sinnet. Ikke fysisk. Jeg søker frihet og overflod. Jeg søker sannheten.