Livets rytmer

Jeg vandrer ut i villmarken igjen i disse dager, og blir der dag etter dag, natt etter natt etter natt. Det er som alltid en veldig positiv og tilfredsstillende opplevelse. Jeg gjenoppdager en større del av mitt indre liv, meg selv og selve… livets rytmer.

Det er slikt man definitivt trenger mer enn en søndagstur for å gjøre. Man drar ut i villmarken, i det noen idioter kaller ødemarken og blir der. Det kommer snikende på deg, det som ligger sovende inni deg, det som i enda større grad enn ellers avslører det sinnssyke ved sivilisasjonen og det store, det ubeskrivelige ved tilværelsen, slik den bør være.

Planeten Jorden er en pustende, levende organisme, ikke nødvendigvis tenkende, men oppmuntrer såvisst til den dypeste tanke i sine barn. Når jeg drar ut der kan jeg føle naturen puste, føle den omfavne meg, trenge inn i meg, vekke til live det som er sovende, det som allerede er der, i mangel av et bedre ord… min menneskelighet.

Ja, i sivilisasjonen blir vi umenneskelige, blir vi umennesker. Vi skriker ut mot verden i vår fortvilelse om at det ikke må være slik og vårt skrik ekkoer i døde øreganger. Jeg skriker ut nå, i dette øyeblikk fra villmarken, er der ute nå, uansett hvor mye jeg sitter i stolen foran skjermen. Det vi finner der ute i naturen, i oss selv når vi drar ut dit blir værende, fordi det aldri blir borte. Sivilisasjonens giftige skitt blir vasket bort, for en stakket stund. Rekonvalens kaller noen det. Jeg kaller det å leve.

Jeg fisker i havgapet, i strømmen som drar ut om morgenen og vender tilbake om kvelden. Det føltes alltid kjedelig for meg å fiske før, før jeg oppdaget det jeg allerede visste, det jeg alltid har visst. Jeg får fisk også, nok til å holde meg i live en dag eller to til, uten å måtte dra tilbake til dødens samfunn. Men det er faktisk ikke det viktigste, ikke akkurat nå. Jeg føler strømmen, føler dens puls, dens hjerteslag. Fisken er giftig, alt er giftig i dag. Jeg vet det, selv når jeg fortærer den, når jeg steker den over bålet, det bålet som er ulovlig å lage, men det spiller ingen rolle, ikke i dette øyeblikket. Jeg glemmer ikke. Tvert om så husker jeg, husker alt som er verdt å huske. Giften, fysisk og åndelig som graver i min menneskelighet og sakte fortærer den er liten nå, er uvesentlig nå. Når jeg sitter her ute, under stjernene, når jeg hører jordens hjerte slå så fylles jeg med stjerner, med en ild som ikke fortærer, men som gir liv, et liv som aldri kan slukkes, og mitt hjerte banker, hardt nok til å legge alle bygninger, alle sivilisasjonens gravsteiner i grus. Det er uforglemmelig, og det vil ta uker, kanskje måneder før denne følelsen blekner, falmer i det moderne samfunnets gift. Fisken er død, men jeg kjenner likevel dens hjerte slå, hardt i mitt eget bryst. Maten er ikke bare mat lenger, ikke bare noe dødt man plukker opp på et kjøpesenter, men Liv.

Dette er hva sivilisasjonen ødelegger, hva den ønsker å ødelegge, alt… som gjør livet verdt å leve.