Vandrerens bok

Det finnes en eldgammel legende om en bok, en bok hvor du kan finne svarene på alle dine spørsmål.

Når du søker utover søker du også innover. Å søke innover er også å søke utover.

Alle søker Frihet, til og med de som ikke er klar over det. Men når sjansen til å rent faktisk oppleve det kommer snur de fleste seg vekk fordi de frykter avgrunnen som åpner seg under dem. Noen søker derimot sterkere, mer lidenskapelig enn andre. Og når stien viser seg foran dem så blir de bare enda ivrigere, fordi dette er noe de har søkt hele sitt liv.

Du vandrer gjennom en by eller en skog, samme hvilke egentlig, men det bør være en ukjent by eller skog, fordi det kjente skaper rutiner, og rutiner er aldri noe godt utgangspunkt for å søke det ukjente eller det kjente ukjente.

Du vandrer gjennom en fremmed by. Det trenger ikke å være noe spesielt, i hvert fall ikke ved første øyekast. Gatene virker kjedelige og folkene tvers igjennom ordinære.

Ett skritt til siden, en inntrengen inn i en mørk sidegate kan være nok. Alt forandrer seg. Du opplever noe, noe som er følelser eller fysisk eller litt av begge. Verden forandrer seg ikke, men ditt syn på den har så visst forandret seg, bortenfor forventning, som ved Magi. Men mest av alt er det du som har forandret deg. Du har sett deg selv bli avbildet i det forvrengte speilet, og du vet at du er så mye mer enn du har visst at du er. Verden har vokst seg større, og du er uendelig mye Mer enn du var.

Det normale livet eller samfunnet kan aldri gi deg denne følelsen, dette klarsynet. Du kan muligens oppleve denne «åpenbaring» innenfor begrensningene av det etablerte samfunnet, men det som gjør det annerledes er din følelse av å Leve. Du kan sitte på en buss en kjedelig dag på vei til jobben og på tross av det se glimt av det evige og uendelige, men det er ikke særlig sannsynlig, med mindre jobben er soleklart midlertidig og du har levd et liv fylt med Hunger, og jaktet uten stopp på et liv som en bedriten åtte til fire eksistens ikke kan gi deg. Hvis du leter kan du finne enda en bit av det evige i sofaen hjemme i stuen, så lenge du i sannhet leter, fordi det du egentlig gjør, hvis man ser på det absolutt grunnleggende, er å sitte der og se igjennom en bok full av speil. Det du ser, det eneste du ser, på hver eneste side er deg selv.

Vi søker viten på vår Lange Vandring. Men sann viten kan aldri bli gitt deg av andre. Den må oppleves, på et personlig plan, av hvert eneste menneske.

Mange som fremstiller seg selv som annerledes er ikke egentlig det. De spiller bare, som med en hobby, noe man gjør når man egentlig gjør og ønsker å gjøre noe annet.

Det de (blant andre ting) ikke skjønner, er at alt dette har en enorm praktisk betydning. En Som Søker kan aldri passivt og ukritisk gjenta andres ord og gjerninger, kan aldri akseptere etablerte sannheter om samfunnets ufeilbarlighet og tilsvarende. Å tenke annerledes er å tenke selvstendig. Å leve slik folk flest gjør i dagens samfunn er ikke det minste bedre enn å leve som sauer på en farm (og sauer er slett ikke ålreite dyr).

Vi søker viten på den uendelige stien. Kanskje er vi til og med ganske så dumme innimellom, når vi leter etter og leser eldgamle, støvete bøker. Glimt av visdom kan komme til oss på den måten, men aldri noe avgjørende, aldri en Fullstendig og Kompromissløs Frihet.

Når du blar i Vandrerens Bok ser du naturligvis bare et eneste ansikt der som stirrer tilbake på deg.

Ditt eget.

Sjøen, landejorden og alt som er, er der for Vandreren.