Spørsmålet om man skal og bør bytte ut folket har nok en gang blitt aktuelt. En internasjonal undersøkelse utført av Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste (NSD) viser nok et knefall for maktapparatet hos store deler av den norske befolkningen. De støtter det man kaller utvidete fullmakter i den falske krigen mot terror. 53 prosent mener at myndighetene bør ha anledning til å holde folk i forvaring på ubestemt tid. 86 prosent mener at telefonavlytting er helt greit.
Et klart bilde tegner seg her. Samfunnet går fra galt til verre i totalitær retning. Scenarioet skildret i George Orwells 1984 har for lengst blitt virkelighet og utviklet seg videre derfra til noe langt verre og mer uhyggelig. Det er lett å skylde på maktkåte makthavere i slike tilfeller og det bør man også gjøre, men befolkningen som helhet bør definitivt dele skylden når de gjør det så lett for dem. Verden glir stadig dypere inn i tyranniet, fra tyranniet til et dypere, fundamentalt tyranni som savner sidestykke i historien.
Demokratiet er et av de snedigste tyranniene i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse, for så å slippe dem ut på beite som de sauene de er.
Fordømte SAUER. SAUER. SAUER. SAUER!!!
onsdag, desember 31, 2008
tirsdag, desember 30, 2008
Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter
Da er et nytt år startet (21. des) og jeg filosoferer en tanke over ting og tang. Det har vært et stort år. Mange har besøkt Uten Grenser og fått kraftige doser av alternative virkeligheter, alternativer til dagens bedritne verden. De fleste reagerer med sjokk, forferdelse og sinne, og er omtrent like oppegående som en kleshenger, men det finnes de som faktisk blir glad for å finne et sted og en hjerne der fri og selvstendig tankegang trives og vokser.
Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.
Jeg har gjentatt en del ganger nå at verden trenger langt mer sann uenighet, ikke mindre. Den overbevisningen fester seg stadig sterkere ettersom tiden går. Den trenger også langt mer ærlighet, til og med brutal ærlighet. Noen tåler rett og slett ikke det heller. De vil heller lulles i søvn av et stadig mer effektivt maktapparat og foretrekker å sove selv i våken tilstand, fremfor å tenke selvstendig, fremfor å måtte ta skikkelig stilling til verdens ubehagelige sannheter.
Vel, de finner ikke noe søvndyssende her, finner ikke komfortable løgner og bedrag. Følgende avsnitt har gitt meg veldig mye gratis etter at jeg plasserte det på siden. Folk vet nå at de får sitt pass påskrevet her, hvis de prøver seg på den sedvanlige late maktpropagandaen og bedraget og lydbåndopptakene som er så fremtredende overalt i dag. Jeg kommer de typiske tanketomme støttespillere til maktapparatet i forkjøpet. De vet at de vil få sitt pass påskrevet hvis de gjengir det etablertes propaganda. Vær trygg på at jeg vil fortsette å gi dem inn som fortjent.
Jeg føler nå at tiden er inne til å ta det hele til et nytt nivå.
Min nyttårshilsen (dyp ironi her) går først og fremst til to vidt forskjellige typer vesener:
Til alle selvstendige og frie mennesker: jeg hilser dere! Måtte dere søke og finne tusener av nye og interessante sider ved livet det kommende året og enda flere i den evigheten dere har foran dere.
Til dere som sier jeg er rar, konfronterende, aggressiv og fiendtlig: dere har ikke sett noe ennå.
Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.
Jeg har gjentatt en del ganger nå at verden trenger langt mer sann uenighet, ikke mindre. Den overbevisningen fester seg stadig sterkere ettersom tiden går. Den trenger også langt mer ærlighet, til og med brutal ærlighet. Noen tåler rett og slett ikke det heller. De vil heller lulles i søvn av et stadig mer effektivt maktapparat og foretrekker å sove selv i våken tilstand, fremfor å tenke selvstendig, fremfor å måtte ta skikkelig stilling til verdens ubehagelige sannheter.
Vel, de finner ikke noe søvndyssende her, finner ikke komfortable løgner og bedrag. Følgende avsnitt har gitt meg veldig mye gratis etter at jeg plasserte det på siden. Folk vet nå at de får sitt pass påskrevet her, hvis de prøver seg på den sedvanlige late maktpropagandaen og bedraget og lydbåndopptakene som er så fremtredende overalt i dag. Jeg kommer de typiske tanketomme støttespillere til maktapparatet i forkjøpet. De vet at de vil få sitt pass påskrevet hvis de gjengir det etablertes propaganda. Vær trygg på at jeg vil fortsette å gi dem inn som fortjent.
«Misforstå meg ikke, jeg ønsker kommentarer, men gjennomtenkte sådan. Jeg respekterer din mening, under forutsetning av at du HAR en mening, og ikke er en av samfunnets talløse lydbåndopptakere, som bare passivt, og hele tiden gjentar andres ord og gjerninger. Slike folk slipper stort sett lett unna i dagens verden, men her vil du ikke få mye respekt hvis du gjengir det etablertes propaganda, men tvert om bli konfrontert med og bli fortalt hvilken ynkelig slave og medløper du er».
Jeg føler nå at tiden er inne til å ta det hele til et nytt nivå.
Min nyttårshilsen (dyp ironi her) går først og fremst til to vidt forskjellige typer vesener:
Til alle selvstendige og frie mennesker: jeg hilser dere! Måtte dere søke og finne tusener av nye og interessante sider ved livet det kommende året og enda flere i den evigheten dere har foran dere.
Til dere som sier jeg er rar, konfronterende, aggressiv og fiendtlig: dere har ikke sett noe ennå.
«Vi er krefter av Kaos og Anarki. Vi er alt det de sier vi er og vi er veldig stolt av oss selv».
Jefferson Airplane - We can be together
mandag, desember 29, 2008
500 fakler lyste opp Bergen
Demonstrasjonen i kveld begynte og sluttet ved Den Blå Steinen. Over fem hundre personer hadde møtt opp på en ufyselig fuktig og kjølig kveld. Det er stort når man er vant til at bare en håndfull personer møter opp, til tross for de mange viktige demonstrasjonene som har vært holdt i årenes løp.
Nå var det jo mer action i Oslo, som naturlig er, siden den israelske ambassaden er der. Dessverre står ambassaden ennå, men de som gjorde en ekstra innsats for å gå løs på israels representasjon i norge bør i sannhet berømmes. Det bør ikke være noen israelsk representasjon i norge overhodet eller noen andre steder for den saks skyld.
Så mer handling i Oslo, altså, men engasjementet brant helt klart i de fremmøtte i Bergen også. Man så det i nesten hvert eneste ansikt. Noen få tilhørere fra Israels Venner og lignende brøt inn innimellom og kom med sin støtte til diktaturet, sin støtte til at israel kan gjøre hva israel enn måtte ønske uten represalier. De ble stort sett ignorert som de tullingene de er.
«Vi har stått her før», sa Ågot Valle fra SV i sin tale til slutt. Hun gjentok det flere ganger. Ja, det har vi, mange ganger, hver gang israel har begått massive massakrer og avskyelige handlinger. Og som hun ganske riktig påpekte: ting har gått fra galt til verre. Man har fremhevet dialogens fortrinn. Israel har ignorert verdenssamfunnet fullstendig, akkurat som de gjør denne gangen. Israel har bare forakt til overs for dialog, for ord, for de forsiktige og svake «fordømmelser» vestlige regjeringer kommer med.
Dette er hva jeg mener vestlige regjeringer bør gjøre: Innføre total kulturell, politisk, økonomisk og militær isolasjon av israel. Det tok femten år etter massakren av skolebarn i Soweto før apartheidregimet i sør-afrika ga opp. Apartheidregimet i Israel vil kollapse lenge før det, da de vil stå helt alene, mot verdens forakt, hvis vestens ledere omsider viser seg sitt ansvar verdig og forkaster hykleriet og ettergivenhetens og svadaens politikk. Uten USAs massive militære og økonomiske hjelpeprogram ville den kunstige staten kollapse på noen få år.
Det vil fortsatt ta tid, altfor lang tid, men man må begynne et sted. Israels behandling av palestinerne ble uholdbar i forrige århundre. De må bli fortalt i klare og utvetydelige ordlag at de blir holdt ansvarlige for sine avskyelige handlinger.
Israel må øyeblikkelig og uten betingelser trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967. Øst Jerusalem må bli Palestinas hovedstad. Samtlige bosetninger som er opprettet i okkuperte områder må forlates. Flyktningproblemet må bli løst. Skammens mur må bli revet. Israel må aldri mer få anledning til å terrorisere sine naboer på en slik måte som de til dags dato har gjort i 60 - seksti år, siden statens opprettelse, under samtlige regjeringer.
Vi har stått her før, altfor mange ganger. Palestina har druknet i blod i seksti år. Nok er nok!
Nå var det jo mer action i Oslo, som naturlig er, siden den israelske ambassaden er der. Dessverre står ambassaden ennå, men de som gjorde en ekstra innsats for å gå løs på israels representasjon i norge bør i sannhet berømmes. Det bør ikke være noen israelsk representasjon i norge overhodet eller noen andre steder for den saks skyld.
Så mer handling i Oslo, altså, men engasjementet brant helt klart i de fremmøtte i Bergen også. Man så det i nesten hvert eneste ansikt. Noen få tilhørere fra Israels Venner og lignende brøt inn innimellom og kom med sin støtte til diktaturet, sin støtte til at israel kan gjøre hva israel enn måtte ønske uten represalier. De ble stort sett ignorert som de tullingene de er.
«Vi har stått her før», sa Ågot Valle fra SV i sin tale til slutt. Hun gjentok det flere ganger. Ja, det har vi, mange ganger, hver gang israel har begått massive massakrer og avskyelige handlinger. Og som hun ganske riktig påpekte: ting har gått fra galt til verre. Man har fremhevet dialogens fortrinn. Israel har ignorert verdenssamfunnet fullstendig, akkurat som de gjør denne gangen. Israel har bare forakt til overs for dialog, for ord, for de forsiktige og svake «fordømmelser» vestlige regjeringer kommer med.
Dette er hva jeg mener vestlige regjeringer bør gjøre: Innføre total kulturell, politisk, økonomisk og militær isolasjon av israel. Det tok femten år etter massakren av skolebarn i Soweto før apartheidregimet i sør-afrika ga opp. Apartheidregimet i Israel vil kollapse lenge før det, da de vil stå helt alene, mot verdens forakt, hvis vestens ledere omsider viser seg sitt ansvar verdig og forkaster hykleriet og ettergivenhetens og svadaens politikk. Uten USAs massive militære og økonomiske hjelpeprogram ville den kunstige staten kollapse på noen få år.
Det vil fortsatt ta tid, altfor lang tid, men man må begynne et sted. Israels behandling av palestinerne ble uholdbar i forrige århundre. De må bli fortalt i klare og utvetydelige ordlag at de blir holdt ansvarlige for sine avskyelige handlinger.
Israel må øyeblikkelig og uten betingelser trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967. Øst Jerusalem må bli Palestinas hovedstad. Samtlige bosetninger som er opprettet i okkuperte områder må forlates. Flyktningproblemet må bli løst. Skammens mur må bli revet. Israel må aldri mer få anledning til å terrorisere sine naboer på en slik måte som de til dags dato har gjort i 60 - seksti år, siden statens opprettelse, under samtlige regjeringer.
Vi har stått her før, altfor mange ganger. Palestina har druknet i blod i seksti år. Nok er nok!
søndag, desember 28, 2008
John Lennon har stått opp fra de døde
John Lennon har blitt brukt i en reklamesnutt for en påstått veldelig organisasjon kalt the One Laptop Per Child initiative. Han sier ikke ordene som blir sagt, har aldri sagt dem akkurat slik de kommer til uttrykk i reklamen, men har blitt digitalt vekket til live.
Dette er helt klart en del av den vidunderlige nye digitale verden der man kan få folk til å tro at folk har sagt hva som helst, hvor som helst. Det høres veldig naturlig ut, spesielt hvis man ikke vet at det har blitt manipulert. Ville Lennon ha godtatt at han ble brukt i en slik reklame, hvis han hadde fått anledning til å uttale seg? Kanskje, kanskje ikke. Min mening er at han ikke ville ha sagt ja, uansett hvor mye hans tidligere kone har gitt tillatelse til dette. Han hadde liten tålmodigheten for sånt tullprat, faktisk.
Men poenget her er at han blir brukt, og kan, som alle andre i utgangspunktet bli brukt til hva som helst lenge etter sin død. Nå er jo ikke dette noe helt nytt. Historiske personer har ingen «rettigheter» og har blitt brukt i mange sammenhenger, også før den digitale tidsalder, men dette er likevel et skritt videre i denne sammenheng. Snart kan vi se den gode John lese værmeldingen. Han kan være en general som beordrer styrkene sine til kamp osv. Du skjønner. Lenge etter at man har råtnet kan man i, og ikke lenger bare i teorien bli brukt til hva som helst, i hvilken som sammenheng, på en stadig mer overbevisende måte. Man tar opptak av en person, med stadig mer forbedret utstyr og lenge etter kan man få den personen til å si hva som helst. Man kan til og med få den personens oppførsel til å ligne seg selv. Dette blir garantert fremtidens drømmeredskap for autoriserte historikere. De er og har lenge vært flinke til å pynte på historien, til å gi seierherrens versjon av gitte hendelser, men her blir det stadig vanskeligere for sannhetssøkende personer å skille fleip fra fakta.
Og man behøver som nevnt ikke begrense det til døde personer, men også bruke det i utstrakt grad mot de levende, spesielt de som ikke så lett kan forsvare seg.
Kombiner dette med andre vitenskapelige «fremkritt» og vi får en verden som er enda mer undertrykkende enn i dag.
Dette er helt klart en del av den vidunderlige nye digitale verden der man kan få folk til å tro at folk har sagt hva som helst, hvor som helst. Det høres veldig naturlig ut, spesielt hvis man ikke vet at det har blitt manipulert. Ville Lennon ha godtatt at han ble brukt i en slik reklame, hvis han hadde fått anledning til å uttale seg? Kanskje, kanskje ikke. Min mening er at han ikke ville ha sagt ja, uansett hvor mye hans tidligere kone har gitt tillatelse til dette. Han hadde liten tålmodigheten for sånt tullprat, faktisk.
Men poenget her er at han blir brukt, og kan, som alle andre i utgangspunktet bli brukt til hva som helst lenge etter sin død. Nå er jo ikke dette noe helt nytt. Historiske personer har ingen «rettigheter» og har blitt brukt i mange sammenhenger, også før den digitale tidsalder, men dette er likevel et skritt videre i denne sammenheng. Snart kan vi se den gode John lese værmeldingen. Han kan være en general som beordrer styrkene sine til kamp osv. Du skjønner. Lenge etter at man har råtnet kan man i, og ikke lenger bare i teorien bli brukt til hva som helst, i hvilken som sammenheng, på en stadig mer overbevisende måte. Man tar opptak av en person, med stadig mer forbedret utstyr og lenge etter kan man få den personen til å si hva som helst. Man kan til og med få den personens oppførsel til å ligne seg selv. Dette blir garantert fremtidens drømmeredskap for autoriserte historikere. De er og har lenge vært flinke til å pynte på historien, til å gi seierherrens versjon av gitte hendelser, men her blir det stadig vanskeligere for sannhetssøkende personer å skille fleip fra fakta.
Og man behøver som nevnt ikke begrense det til døde personer, men også bruke det i utstrakt grad mot de levende, spesielt de som ikke så lett kan forsvare seg.
Kombiner dette med andre vitenskapelige «fremkritt» og vi får en verden som er enda mer undertrykkende enn i dag.
Israels sanne ansikt på ny og på ny
På den første dagen av Israels nye offensiv, der de svarte på et angrep der en israeler ble drept og en såret ble rundt 225 palestinere drept og rundt 700 såret. Dette ekstreme forholdstallet er riktigsnok ikke representativt for det som skjer under israels okkupasjon av Palestina, men det er typisk. Hver gang en israeler får kuttet av seg skjegget kutter den israelske hæren strupen på menn, kvinner og barn blant palestinerne, bomber dem sønder og sammen, fullstendig uten tanke for hvor bombene deres rammer.
Man skal lete lenge i historien før man finner en tilsvarende brutal krigsmaskin og okkupantmakt. Jeg er enig med de som sier at israel er en brutal apartheidstat. Jeg er enig med de som ønsker totalboikott av israel, militært, kulturelt og politisk. Jeg er til og med, for en gangs skyld enig med Fredrik Mellem som i sin kommentar til sondre olsen sier at: «situasjonen er for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser».
En annen, i samme kommentarfelt sier det også veldig treffende: «Israel har jeg gitt opp for lenge siden. Det nytter ikke å prøve å ha noen dialog med dem. De driter i oss og resten av verden. Dette regimet er forbrytersk i sine handlinger og sin tenkemåte».
Når er nok nok? Hvor langt vil israel få anledning til å gå før verdenssamfunnet sier stopp? Det har gått altfor langt allerede. Ekstreme tiltak mot det brutale regimet burde ha kommet for lenge siden.
Man skal lete lenge i historien før man finner en tilsvarende brutal krigsmaskin og okkupantmakt. Jeg er enig med de som sier at israel er en brutal apartheidstat. Jeg er enig med de som ønsker totalboikott av israel, militært, kulturelt og politisk. Jeg er til og med, for en gangs skyld enig med Fredrik Mellem som i sin kommentar til sondre olsen sier at: «situasjonen er for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser».
En annen, i samme kommentarfelt sier det også veldig treffende: «Israel har jeg gitt opp for lenge siden. Det nytter ikke å prøve å ha noen dialog med dem. De driter i oss og resten av verden. Dette regimet er forbrytersk i sine handlinger og sin tenkemåte».
Når er nok nok? Hvor langt vil israel få anledning til å gå før verdenssamfunnet sier stopp? Det har gått altfor langt allerede. Ekstreme tiltak mot det brutale regimet burde ha kommet for lenge siden.
fredag, desember 26, 2008
Orgasme
Orgasme, Virrvarr, Vampus, kuk, fitte, kjendis, Ida Wulff, BlondinBella, sex, nakenhet, knulling, NRKbeta, Ulrikke Lund, blogging, penger, dollar, Kjell Inge Røkke, Le av Rør, fake orgasme, puling, massepuling, masse puling, orgier, jeg tok henne så spruten stod, Linsey Lohan, Paris Hilton, Ida Wulff does Dagbladet, sexkjøp, horer, innvandrere, muslimer, drap, voldtekt, knulling, tungekyss, driting på åpen gate, blotting, sjuke, pedofile, kristne puler, kristne driter og pisser, finanskrisen, Michael Jackson, Hollywood, filmstjerner, orgasme, et vått knull, paven, rasisme, homofile, homoerotisk, nakne barn, nakne gutter, nakne jenter, nakne pensjonister, ståpikk, svulmende fitte, bli rik i en fei, bli rik på ti dager, massemord, selvmord, trojansk hest, hestekuk, hengebryster, svulmende bryster, brystblogging, kukblogging, leppeblogging, fitteblogging, Amy Winehouse, fotografert på stranden, fotografert naken, prinsesse mette marit, Kong Olav, Majestuten, majesteten, Jens Stoltenberg, Siv Jensen, giftmorder, massemorder, orgasme, steinhardt, oksepenis, penis, baller, dritt, satan, støtende, piss, problogging, harryblogging, euro, suge pikk, svelge gørr, svelge dritt, svelge sæd, tjene penger på blogging, julen, julekvelden, jesus knuller, jesushore, elskov, Brittney Spears, Max Manus, nazisme, kvalm, bedritne patrioter, snørr, badekar, kreativ bruk av dusj, å trykke dusjhodet mot fitten, å stikke kuken inn i støvsugeren, SM, BDSM, pisking, lenker og halsbånd, kompisknulling, Amy Winehouse drikker vin i huset, komme, utroskap, dumme bloggere, griske bloggere, griske Giske, etterlatenskaper, stivnet sæd, helvete, bomber, terrorisme, tordenbloggen, lynbloggen, masseslagsmål, innvandrere raner bank, innvandrere voldtar og røver, drosjesjåfører, siv jensen suger pikk, store ting, eggehvite, kristen bymisjon, John Arne Rise, ny landslagssjef i fotball, åge hareide, norske kroner, gul og blå, elskovsnatt, dirty dancing, tungekyss, Dronning Sonja, å løpe nakne gjennom skogen, hud, brennhet hud, sprutende pikk, velsmakende kalkuner, velsmakende fitte, serieorgasme, varm sprut, så blodspruten stod, nyttårsløfte, velsmakende kuk, krydder, morgenknull, ettermiddagsknull, nattknull, kveldsknull, driteknull, pisseknull, babybilder, nettsensur, sensur, ekkelt, danse i måneskinn, månelyst, hoppe stokken, sleike fitte, en dag i morges, linux, windows, wordpress, nissen, prostitusjon, onanering, suging, støvsuger, ulykke, bilkrasj, fotball, håndballjentene, Liverpool, rævkjøring, gulljentene, nakne, fandens oldemor, Petter Solberg, Britt Carin Jonassen, Tom André Tveitan, Tone Damli Aaberge, bloggelite, bloggrevyen, sonitus, kudos, twinglyhore, sykle uten truse, sykle uten bukse (og fryse i hjel), dødens pølse
og alt det der.
Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.
Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.
og alt det der.
Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.
Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.
Julenissen på rov
Julenissen har hatt en dårlig dag. Han har kranglet med kona, kranglet med kona igjen. Faktisk så har dette pågått i lang tid og kona er veldig sur på han. Det ene reinsdyret har en vond tå og må bli hjemme. Doningen får færre reinsdyrskrefter. Det går dog fortsatt raskt i svingene, da Santa tråkker gassen i bånn. Kona har gått ut i kveld og etterlatt han med de stinkende reinsdyrene, og julenissen er i et veldig slett lune.
Han har kjørt en stund da han innser at huset der kona feirer jul bare er noen få kvartaler unna. Reinsdyrene hviner i det han kaster doningen rundt neste sving. Det store, opplyste huset ligger ved enden av veien. Han stopper så hurtig at det får dyrene til å grynte og drite varm møkk. Lyden av julesanger når ørene hans og han får et lykksalig uttrykk i trynet. Han bøyer seg bakover mot baksetet og griper flammekasteren og de to halvautomatiske våpnene sine. Forberedelsene tar ikke lang tid. Han har allerede ladet våpnene. Flammekasteren er også klar. Han slenger utstyret over skuldrene og setter avgårde mot det opplyste huset på toppen av bakken. En tanke andpusten kan han endelig stoppe foran hovedinngangen og ringe på. En eldre mann kommer ut.
- Santa til unnsetning, roper Julenissen.
- Du er tidlig, sier den eldre mannen blidt. – Kom inn, kom inn.
- Jada, sier Santa smørblidt han også. – Det gikk mye fortere å levere gavene i det andre huset enn det jeg trodde, så jeg…
Men den eldre mannen har allerede gått inn igjen og latt døren stå åpen. Santa knegger og hopper innenfor. Han drar fram begge våpnene. En liten jente kommer løpende.
- Santa, roper hun. – SANTA ER HER
Han fyrer av og treffer henne midt i det smørblide gliset. Det høye smellet får huset til å riste. En eldre jente snur seg for å flykte og han skyter henne i ryggen. Kona står midt inne på gulvet med et lamslått uttrykk i ansiktet. Santa knegger og skyter henne midt i den åpne munnen. Han fyrer av i en konstant strøm, fra begge våpnene. Det går som en drøm. Den gamle mannen og kona hans, selskapets eminente verter går ned i en skur av kuler. Santa gliser i skjegget og går avslappet omkring mens folk og fe faller som kjegler, og hylende og skrikende rømmer åstedet. Det ene våpenet går tomt for kuler. Han finner fram flammekasteren og begynner å spraye vegger og rykende flesk. Flammene slår oppover veggene og juleselskapet er overtent på et øyeblikk. Santa sklir i all blodet og gørra på gulvet. Han faller og får våpenet mellom seg og gulvet. Den siste salven går av og han blåser skallen av seg selv. Til det siste har Santa et merkelig, tåpelig uttrykk limt fast i trynet. Kulehullene får det stivnede smilet til å bli enda mer uttrykksfullt, nesten kunstnerisk.
Julen og nissen går opp i røyk og etterlater bare ruiner og aske.
Han har kjørt en stund da han innser at huset der kona feirer jul bare er noen få kvartaler unna. Reinsdyrene hviner i det han kaster doningen rundt neste sving. Det store, opplyste huset ligger ved enden av veien. Han stopper så hurtig at det får dyrene til å grynte og drite varm møkk. Lyden av julesanger når ørene hans og han får et lykksalig uttrykk i trynet. Han bøyer seg bakover mot baksetet og griper flammekasteren og de to halvautomatiske våpnene sine. Forberedelsene tar ikke lang tid. Han har allerede ladet våpnene. Flammekasteren er også klar. Han slenger utstyret over skuldrene og setter avgårde mot det opplyste huset på toppen av bakken. En tanke andpusten kan han endelig stoppe foran hovedinngangen og ringe på. En eldre mann kommer ut.
- Santa til unnsetning, roper Julenissen.
- Du er tidlig, sier den eldre mannen blidt. – Kom inn, kom inn.
- Jada, sier Santa smørblidt han også. – Det gikk mye fortere å levere gavene i det andre huset enn det jeg trodde, så jeg…
Men den eldre mannen har allerede gått inn igjen og latt døren stå åpen. Santa knegger og hopper innenfor. Han drar fram begge våpnene. En liten jente kommer løpende.
- Santa, roper hun. – SANTA ER HER
Han fyrer av og treffer henne midt i det smørblide gliset. Det høye smellet får huset til å riste. En eldre jente snur seg for å flykte og han skyter henne i ryggen. Kona står midt inne på gulvet med et lamslått uttrykk i ansiktet. Santa knegger og skyter henne midt i den åpne munnen. Han fyrer av i en konstant strøm, fra begge våpnene. Det går som en drøm. Den gamle mannen og kona hans, selskapets eminente verter går ned i en skur av kuler. Santa gliser i skjegget og går avslappet omkring mens folk og fe faller som kjegler, og hylende og skrikende rømmer åstedet. Det ene våpenet går tomt for kuler. Han finner fram flammekasteren og begynner å spraye vegger og rykende flesk. Flammene slår oppover veggene og juleselskapet er overtent på et øyeblikk. Santa sklir i all blodet og gørra på gulvet. Han faller og får våpenet mellom seg og gulvet. Den siste salven går av og han blåser skallen av seg selv. Til det siste har Santa et merkelig, tåpelig uttrykk limt fast i trynet. Kulehullene får det stivnede smilet til å bli enda mer uttrykksfullt, nesten kunstnerisk.
Julen og nissen går opp i røyk og etterlater bare ruiner og aske.
Forfatterens etterord: Denne historien er helt sann, selv om det dog må innrømmes at forfatteren har tatt seg noen få, kunstneriske friheter.
onsdag, desember 24, 2008
Mer fra Solfesten
Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.
Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.
Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.
Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.
- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.
Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.
Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.
Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.
Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.
Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.
Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.
Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.
Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.
I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.
tirsdag, desember 23, 2008
Jeg stjeler og brenner bibler
Det har blitt en lang tradisjon etter hvert. Jeg stjal min første Gideons bibel fra et hotellrom i London allerede i 1986, på min fjerde tur dit. De legger den ut gratis på hotellrommene, til alle som måtte være interessert. Å stjele dem tjener minst to hensikter: i tillegg til at det er veldig tilfredsstillende så sørger jeg også for at andre slipper å bli utsatt for dritten.
Jeg brant den senere samme høst.
Siden har jeg med ujevne mellomrom gjentatt suksessen. Jeg har stjålet bibler overalt, til tross for at Gideonbiblene på hotellrom i London forblir en favoritt. Spør meg ikke hvorfor. Det har vel nærmest blitt en vane etter hvert, antar jeg, en ekstra spiss på et allerede stort Londonbesøk.
Dette tok skikkelig av etter min oppvåkning som heks. Da ble det noe mer struktur over tingene.
Det er bare så mange bruksområder for en bibel. Papiret er så tynt og brenner så lett. Den kan brukes, brennes ved så mange anledninger, også til å tørke seg i ræven med. Hele prosessen er, fra ende til annen en seremoniell avvisning av kristendommen og alt den står, av hele dens vesen. Først stjeles den, slik kristendommen har stjålet frihet fra alle deler av menneskenes liv. Så forbannes den rundt bålet, slik kristne forbanner og ødelegger alt liv. Så følger en kort, men enkel seremoni, der vi bruker det fabelaktige tynne papiret til å tørke oss i ræven med. Tislutt brennes den og etterlater bare aske, slik kristendommen fortærer alt som er godt ved menneskeheten,
Det gjør godt langt inn i hjerterøttene, akkurat som synet av juletreet som brenner i Aten.
Kristendommen forsvinner opp i røyk, i forhekselsens røyk, fordufter i den klare og friske natteluften, og heksene danser og knuller vetteløst til den lyse morgen så veldig fjern, så veldig langt unna i tid og rom.
Drømmer tilhører natten.
Jeg brant den senere samme høst.
Siden har jeg med ujevne mellomrom gjentatt suksessen. Jeg har stjålet bibler overalt, til tross for at Gideonbiblene på hotellrom i London forblir en favoritt. Spør meg ikke hvorfor. Det har vel nærmest blitt en vane etter hvert, antar jeg, en ekstra spiss på et allerede stort Londonbesøk.
Dette tok skikkelig av etter min oppvåkning som heks. Da ble det noe mer struktur over tingene.
Det er bare så mange bruksområder for en bibel. Papiret er så tynt og brenner så lett. Den kan brukes, brennes ved så mange anledninger, også til å tørke seg i ræven med. Hele prosessen er, fra ende til annen en seremoniell avvisning av kristendommen og alt den står, av hele dens vesen. Først stjeles den, slik kristendommen har stjålet frihet fra alle deler av menneskenes liv. Så forbannes den rundt bålet, slik kristne forbanner og ødelegger alt liv. Så følger en kort, men enkel seremoni, der vi bruker det fabelaktige tynne papiret til å tørke oss i ræven med. Tislutt brennes den og etterlater bare aske, slik kristendommen fortærer alt som er godt ved menneskeheten,
Det gjør godt langt inn i hjerterøttene, akkurat som synet av juletreet som brenner i Aten.
Kristendommen forsvinner opp i røyk, i forhekselsens røyk, fordufter i den klare og friske natteluften, og heksene danser og knuller vetteløst til den lyse morgen så veldig fjern, så veldig langt unna i tid og rom.
Drømmer tilhører natten.
mandag, desember 22, 2008
Naturlig fødsel
I en tid der menneskene beveger seg stadig lenger vekk fra alle sine naturlige instinkter og alt som ligner naturlig oppførsel er dette et av mange handlinger som blir viktigere enn noensinne å holde fast ved.
Antall keisersnitt øker år for år, til tross for at selv skolemedisinen sier at det har betydelige betenkelige sider, at det er direkte skadelig både for mor og barn og at det bare i sjeldne tilfeller blir sett på som nødvendig for velferd. Sannheten er den åpenbare: med en gang man fraviker det naturlige utsetter man seg for risiko. Det fører blant annet til økt fare for astma i følge en undersøkelse fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Presset på barnets bryst ved en naturlig fødsel bidrar blant annet til å tømme barnets lunger for fostervann. Det er på tide at slike åpenbare sannheter kommer for en dag, kommer for offentlighetens lys.
En annen av en lang liste med mulige skadevirkninger er en økt fare for å utvikle Type 1 diabetes. Type 1 får en tidlig i livet, i motsetning til Type 2, som utvikles senere og som mer er en livsstilsykdom. Det er helt utrolig og typisk at leger kan få seg til å lure på hva som forårsaker sykdommen, selv etter å ha blitt presentert for denne og tilsvarende undersøkelser, som helt klart viser sammenhengen.
Så er det bruk av narkose og forskjellige typer bedøvelse, i brorparten av alle typer moderne fødsler. Den metoden har blitt så vanlig at den gjerne omtales som den normale, både av leger og fødende kvinner, blant annet flere jeg har diskutert fødsler med. De bare blåser av min omhyggelige argumentasjon og sier at jeg ikke har forutsetning for å uttale meg, at jeg ikke kan vite hvordan det er. Svaret mitt på noe som rett og slett er deres vrede i en slik diskusjon er veldig lik denne. Jeg innrømmer villig at jeg eller noen mann vanskelig kan vite hvordan det er å føde, men jeg antyder også hvor lite jeg har til overs for den slags «argumentasjon». Så, hvis diskusjonen ikke blir brutt tvert av går jeg videre. Jeg forteller dem at jeg har assistert ved naturlige fødsler, og også fått dem grundig beskrevet fra den fødende kvinnens side. Så forteller jeg om de kvinnene jeg kjenner som har gjort det både på den aksepterte, moderne måten først og så senere gjort det uten noen form for bedøvelse og i stående stilling. Her er hennes ordrette beretning som gjør videre kommentarer overflødig:
Tillegg for den late: Forkjellige typer bedøvelse i bruk ved moderne fødsler:
Petidin, som blir beskrevet som et sterkt middel, som også går over i barnet og hemmer det etter fødselen.
PCB, paracervikalblokade, en lokalbedøvelse av livmorhalsen, som kan hemme barnets hjertefunksjon.
Lystgass, som gjør en lett i hodet, og «får opp humøret».
Ryggbedøvelse, som rett og slett lammer underlivet og sørger for at moren ikke kjenner noe under fødselen. Riene kan bli borte. En slange/nål settes i ryggraden av en anestesilege.
Narkose, en såkalt totalbedøvelse, som slår moren totalt ut.
I tillegg til det igjen kommer en rekke forkjellige midler og metoder som legestanden beskriver som «lettbedøvelse» og/eller «en avslappende sprøyte».
Antall keisersnitt øker år for år, til tross for at selv skolemedisinen sier at det har betydelige betenkelige sider, at det er direkte skadelig både for mor og barn og at det bare i sjeldne tilfeller blir sett på som nødvendig for velferd. Sannheten er den åpenbare: med en gang man fraviker det naturlige utsetter man seg for risiko. Det fører blant annet til økt fare for astma i følge en undersøkelse fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Presset på barnets bryst ved en naturlig fødsel bidrar blant annet til å tømme barnets lunger for fostervann. Det er på tide at slike åpenbare sannheter kommer for en dag, kommer for offentlighetens lys.
En annen av en lang liste med mulige skadevirkninger er en økt fare for å utvikle Type 1 diabetes. Type 1 får en tidlig i livet, i motsetning til Type 2, som utvikles senere og som mer er en livsstilsykdom. Det er helt utrolig og typisk at leger kan få seg til å lure på hva som forårsaker sykdommen, selv etter å ha blitt presentert for denne og tilsvarende undersøkelser, som helt klart viser sammenhengen.
Så er det bruk av narkose og forskjellige typer bedøvelse, i brorparten av alle typer moderne fødsler. Den metoden har blitt så vanlig at den gjerne omtales som den normale, både av leger og fødende kvinner, blant annet flere jeg har diskutert fødsler med. De bare blåser av min omhyggelige argumentasjon og sier at jeg ikke har forutsetning for å uttale meg, at jeg ikke kan vite hvordan det er. Svaret mitt på noe som rett og slett er deres vrede i en slik diskusjon er veldig lik denne. Jeg innrømmer villig at jeg eller noen mann vanskelig kan vite hvordan det er å føde, men jeg antyder også hvor lite jeg har til overs for den slags «argumentasjon». Så, hvis diskusjonen ikke blir brutt tvert av går jeg videre. Jeg forteller dem at jeg har assistert ved naturlige fødsler, og også fått dem grundig beskrevet fra den fødende kvinnens side. Så forteller jeg om de kvinnene jeg kjenner som har gjort det både på den aksepterte, moderne måten først og så senere gjort det uten noen form for bedøvelse og i stående stilling. Her er hennes ordrette beretning som gjør videre kommentarer overflødig:
«Det er veldig mye som å eksistere i sivilisasjonen og så oppdage hvor mye bedre et naturlig liv er. Da jeg fikk min første jente var jeg i svime gjennom hele prosessen, mens den siste gangen følte jeg henne, følte jeg barnet mitt komme. Jeg opplevde et vell av følelser, av glede som knapt kan beskrives, og jeg ble fly forbannet på de som hadde overtalt meg til å la meg bedøve første gangen. Det var smerter, men det skal det være, og de var som intet i forhold til gleden som overveldet meg. Denne gangen kjente jeg datteren min fra første øyeblikk, kjente hennes sjel og ble ikke presentert for henne som et kjøttstykke lenge etterpå, da jeg våknet opp fra bevisstløsheten. Kvinner som føder på unaturlig vis har nok båret fram barnet, hatt det i magen i månedsvis, men de har ikke født det, ikke egentlig. Det barnet er født av narkosen, av teknologien, av instrumenter og skarpe kanter og ikke av et menneske».
Tillegg for den late: Forkjellige typer bedøvelse i bruk ved moderne fødsler:
Petidin, som blir beskrevet som et sterkt middel, som også går over i barnet og hemmer det etter fødselen.
PCB, paracervikalblokade, en lokalbedøvelse av livmorhalsen, som kan hemme barnets hjertefunksjon.
Lystgass, som gjør en lett i hodet, og «får opp humøret».
Ryggbedøvelse, som rett og slett lammer underlivet og sørger for at moren ikke kjenner noe under fødselen. Riene kan bli borte. En slange/nål settes i ryggraden av en anestesilege.
Narkose, en såkalt totalbedøvelse, som slår moren totalt ut.
I tillegg til det igjen kommer en rekke forkjellige midler og metoder som legestanden beskriver som «lettbedøvelse» og/eller «en avslappende sprøyte».
Solfesten
Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne
Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne
Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991
Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.
Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.
Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.
Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.
I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.
Diagnose
En avslappet kommentar til Sissels hverdagslige syn.
Hun skrev dette om meg i et ganske langt innlegg:
Jeg liker faktisk innlegget hennes, der hun fokuserer negativt på bloggkåringer og på at en blogg må ha innhold, men innholdet hennes avslører henne også nokså kraftig, og kan egentlig summeres opp i det hun sier om meg. Sissel har et overordentlig enkelt syn på tingene. Alt som er utenfor standarden er rart og har en diagnose osv. Det meste som er innenfor er i utgangspunktet positivt. Nå må jeg si at hun strekker seg langt her, ut fra sine begrensede forutsetninger, men hun har fortsatt et langt stykke å gå, til hun har oppnådd en noenlunde grunnleggende forståelse for selv de enkleste prosessene som styrer dagens samfunn. Hun vet ikke engang at svart er anarkistenes farge, selv om akkurat det er langt fra det viktigste her. Det bare understreker det jeg sier. Hun skjønner ikke at jeg verken er rød eller blå, eller svart for den saks skyld, men regnbuen. Hun skjønner veldig lite av regnbuen.
Å gi diagnoser til radikale stemmer er ikke noe nytt. Det er faktisk veldig vanlig. Diagnoser har blitt brukt av Makten og maktglade i århundrer for å kvele sanne kritiske røster og det er noe både Sissel og mange andre bør begynne å tenke veldig nøye over.
Jeg går ikke inn for å bli likt og derfor er jeg ikke «likandes». Å si rett ut hva en mener uten begrensninger og filter blir rett og slett ikke satt pris på i dag. Som jeg har påpekt før så er det nesten et kompliment hver gang en viss type mennesker ikke liker meg. Jeg gir rett og slett blaffen i hva folk mener om meg. Sissel får med seg verdien av det et stykke på vei, men igjen: ikke på langt nær nok.
Mine venner og folk jeg respekterer liker meg og respekterer meg, og setter pris på min til dels brutale ærlighet, og det holder for meg i bøtter og spann. De kan være veldig uenig med meg, men de synes jeg er en likandes kar. Jeg er en glad laks, blir det sagt, en som setter pris på livet i alle dets avskygninger. Alt dette kommer også fram på bloggen. Slik jeg ser det er det veldig vanskelig å unngå å legge merke til det. Man må jobbe veldig hardt, når man leser det jeg skriver for å unngå å legge merke til nyansene i mine uttalelser.
PS jeg ble faktisk nummer 67 (tror jeg det var) på Twingys uvesentlige liste over norges beste blogger, noe som beviser at det faktisk skjer mirakler, også i dagens verden...
Hun skrev dette om meg i et ganske langt innlegg:
«Aropos outsidere. Min mest forhatte leser, Uten Grenser har fått min stemme hver gang jeg kommer over en avstemning. Vi er uenige om alt og krangler nesten hver gang våre veier krysses, men jeg er glad han finnes. Han er ikke veldig likanes i mine øyne, jeg syns han er rar og i inni meg har jeg gitt han en diagnose. Men jeg syns han har en viktig stemme og jeg leser han. Innimellom så kommer han med en post som, etter mitt syn forener det lyserøde (hvilken farge har anarkister?) og det blå - det er verd å ta vare på det øyeblikket når det skjer :) I tillegg har han en avstand til et over-kameratslig bloggsamfunn som har mistet fokus på hva som har viktig, hvorfor inholdet i blogging er så viktig.»
Skrivefeil er ikke rettet i sitatet.
Jeg liker faktisk innlegget hennes, der hun fokuserer negativt på bloggkåringer og på at en blogg må ha innhold, men innholdet hennes avslører henne også nokså kraftig, og kan egentlig summeres opp i det hun sier om meg. Sissel har et overordentlig enkelt syn på tingene. Alt som er utenfor standarden er rart og har en diagnose osv. Det meste som er innenfor er i utgangspunktet positivt. Nå må jeg si at hun strekker seg langt her, ut fra sine begrensede forutsetninger, men hun har fortsatt et langt stykke å gå, til hun har oppnådd en noenlunde grunnleggende forståelse for selv de enkleste prosessene som styrer dagens samfunn. Hun vet ikke engang at svart er anarkistenes farge, selv om akkurat det er langt fra det viktigste her. Det bare understreker det jeg sier. Hun skjønner ikke at jeg verken er rød eller blå, eller svart for den saks skyld, men regnbuen. Hun skjønner veldig lite av regnbuen.
Å gi diagnoser til radikale stemmer er ikke noe nytt. Det er faktisk veldig vanlig. Diagnoser har blitt brukt av Makten og maktglade i århundrer for å kvele sanne kritiske røster og det er noe både Sissel og mange andre bør begynne å tenke veldig nøye over.
Jeg går ikke inn for å bli likt og derfor er jeg ikke «likandes». Å si rett ut hva en mener uten begrensninger og filter blir rett og slett ikke satt pris på i dag. Som jeg har påpekt før så er det nesten et kompliment hver gang en viss type mennesker ikke liker meg. Jeg gir rett og slett blaffen i hva folk mener om meg. Sissel får med seg verdien av det et stykke på vei, men igjen: ikke på langt nær nok.
Mine venner og folk jeg respekterer liker meg og respekterer meg, og setter pris på min til dels brutale ærlighet, og det holder for meg i bøtter og spann. De kan være veldig uenig med meg, men de synes jeg er en likandes kar. Jeg er en glad laks, blir det sagt, en som setter pris på livet i alle dets avskygninger. Alt dette kommer også fram på bloggen. Slik jeg ser det er det veldig vanskelig å unngå å legge merke til det. Man må jobbe veldig hardt, når man leser det jeg skriver for å unngå å legge merke til nyansene i mine uttalelser.
PS jeg ble faktisk nummer 67 (tror jeg det var) på Twingys uvesentlige liste over norges beste blogger, noe som beviser at det faktisk skjer mirakler, også i dagens verden...
lørdag, desember 20, 2008
Klar for beleiring
Da har jeg proviantert for Beleiringen (julen). Det trengs nok litt supplering på mandag, men jeg er i det store og det hele klar for en mengde helligdager på rad. Hvis man ikke er det, så sulter man rett og slett i hjel. Hvis man bor i byen er nok ikke faren for det noe mindre, men mat, når det må skaffes fra kiosker ol er uansett mye dyrere under Beleiringen.
Jul er uansett noe farlig tull. Folk hiver penger og ressurser ut av vinduet, stresser livet av seg og feirer fødselen til en person som aldri har eksistert, verken som gud eller menneske. En sinnssyk verden blir enda litt mer sinnssyk under Beleiringen.
Jul er uansett noe farlig tull. Folk hiver penger og ressurser ut av vinduet, stresser livet av seg og feirer fødselen til en person som aldri har eksistert, verken som gud eller menneske. En sinnssyk verden blir enda litt mer sinnssyk under Beleiringen.
onsdag, desember 17, 2008
Enda en norsk møkkafilm hypet av pressen
Max Manus, enda en middelmådig, overhypet norsk film får premiere på fredag og etablert presse står klar med terningkast 6 og tilsvarende.
Jeg ser gjerne ikke norske filmer og kommer nok ikke til å lide meg gjennom denne heller. Det er ikke fordi jeg misliker norsk film i utgangspunktet, men simpelthen fordi jeg bruker de samme standardene til å vurdere norsk film som all annen film. Jeg ser på handlingen, om historien er interessant eller ikke, hvordan filmen ser ut til å være laget osv, og min opplevelse av norske filmer, med svært få unntak er at mine fordommer mot dem er vel fundert i virkeligheten. Den nye «norske bølgen» de siste årene, der kritikerskrytet har kommet på samlebånd er en nokså slapp krusning, slik jeg ser det.
Når man ser på hva som får produksjonsstøtte tenker man uvilkårlig sine tanker: Det er lett å gjøre det bedre.
Det jeg har sett av Max Manus er nokså skralt. Dialogen er forferdelig. Handlingen drives unaturlig fremover osv.
I tillegg kommer selve temaet og måten det blir behandlet på. En norsk Helt skal krones, enda en gang. Alle folks fordommer til fordel for norsk motstandskamp under krigen skal bekreftes igjen. Mye er fortsatt skjult og skjønnmalt om det som foregikk, men det som er kjent tegner et bilde nokså fjernt fra den skjønnmalte versjonen vi får enda en versjon av på fredag og utover.
Det er slevsagt mulig å lage en god film om norge og verden under Krigen, lage et kritisk blikk på det som foregikk, men det blir generelt sett ikke gjort.
Vi får seierherrens versjon. Vi trenger ikke enda mer av det, enda mer støtte til nasjonal stolthet.
Det går an å lage god film i norge. Man har sett det, en sjelden gang. Det blir bare, som en regel ikke gjort.
Jeg ser gjerne ikke norske filmer og kommer nok ikke til å lide meg gjennom denne heller. Det er ikke fordi jeg misliker norsk film i utgangspunktet, men simpelthen fordi jeg bruker de samme standardene til å vurdere norsk film som all annen film. Jeg ser på handlingen, om historien er interessant eller ikke, hvordan filmen ser ut til å være laget osv, og min opplevelse av norske filmer, med svært få unntak er at mine fordommer mot dem er vel fundert i virkeligheten. Den nye «norske bølgen» de siste årene, der kritikerskrytet har kommet på samlebånd er en nokså slapp krusning, slik jeg ser det.
Når man ser på hva som får produksjonsstøtte tenker man uvilkårlig sine tanker: Det er lett å gjøre det bedre.
Det jeg har sett av Max Manus er nokså skralt. Dialogen er forferdelig. Handlingen drives unaturlig fremover osv.
I tillegg kommer selve temaet og måten det blir behandlet på. En norsk Helt skal krones, enda en gang. Alle folks fordommer til fordel for norsk motstandskamp under krigen skal bekreftes igjen. Mye er fortsatt skjult og skjønnmalt om det som foregikk, men det som er kjent tegner et bilde nokså fjernt fra den skjønnmalte versjonen vi får enda en versjon av på fredag og utover.
Det er slevsagt mulig å lage en god film om norge og verden under Krigen, lage et kritisk blikk på det som foregikk, men det blir generelt sett ikke gjort.
Vi får seierherrens versjon. Vi trenger ikke enda mer av det, enda mer støtte til nasjonal stolthet.
Det går an å lage god film i norge. Man har sett det, en sjelden gang. Det blir bare, som en regel ikke gjort.
Noen få noenlunde positive trender (I)
Nybilsalget «stuper» for syvende måneden på rad, i følge organisasjonen for europeiske bilprodusenter ACEA. I november falt det med 25.8 prosent sammenlignet med november i fjor. Det går ikke ned på langt nær nok slevsagt, men det er en start. Forhåpentligvis blir det en varig trend og ikke avhengig av nåværende positive økonomiske realiteter. Foreløpig så har det ikke sunket mer enn det gjorde i 1999, og da tok det seg fort opp igjen, og det går jo ikke, det er bare enda mer av den samme, vedvarende vandrende katastrofen.
Det er få ting som ødelegger naturen mer enn bilen simpelthen ved sin blotte eksistens. Utslippene fra motoren er langt fra det verste ved det. Selve byggingen av veier og produksjonen og delproduksjonen, i talløse fabrikker over hele kloden ødelegger langt mer. All moderne aktivitet ødelegger livet på Jorden, men en skal lete lenge etter en bruksgjenstand som ødelegger mer enn Bilen.
Humanistisk Ungdom kommer med et utspill i julen som man så absolutt bør rose og støtte, og som får en til å humre godt. De sender ut ørepropper til norske elever før den tradisjonelle julegudstjenesten norske skoleelever blir mer eller mindre tvunget til å delta på hvert år. Proppene er en hjelp til de som føler at de må gå, til tross for at det i prinsippet er frivillig. Nå mener jeg at humanetisk forbund generelt sett er altfor positive og ettergivende til kristendommen, men dette er et stort utspill fra ungdomsorganisasjonen deres.
Slagordet i forbindelse med kampanjen er frydefullt og riktig: «Ikke prek på min skole og jeg skal ikke tenke i deres kirke».
Herlig ironisk og nedlatende.
Det er få ting som ødelegger naturen mer enn bilen simpelthen ved sin blotte eksistens. Utslippene fra motoren er langt fra det verste ved det. Selve byggingen av veier og produksjonen og delproduksjonen, i talløse fabrikker over hele kloden ødelegger langt mer. All moderne aktivitet ødelegger livet på Jorden, men en skal lete lenge etter en bruksgjenstand som ødelegger mer enn Bilen.
Humanistisk Ungdom kommer med et utspill i julen som man så absolutt bør rose og støtte, og som får en til å humre godt. De sender ut ørepropper til norske elever før den tradisjonelle julegudstjenesten norske skoleelever blir mer eller mindre tvunget til å delta på hvert år. Proppene er en hjelp til de som føler at de må gå, til tross for at det i prinsippet er frivillig. Nå mener jeg at humanetisk forbund generelt sett er altfor positive og ettergivende til kristendommen, men dette er et stort utspill fra ungdomsorganisasjonen deres.
Slagordet i forbindelse med kampanjen er frydefullt og riktig: «Ikke prek på min skole og jeg skal ikke tenke i deres kirke».
Herlig ironisk og nedlatende.
mandag, desember 08, 2008
Nyheter fra fjerne land - Hellas
Før hadde folk gjerne bare en nyhetskilde. Når de hørte om uroligheter i nyhetene fantes få eller ingen alternativer til etablert medias versjon. Når man for eksempel hørte at Soho i London var et belastet strøk med masse ran av turister så trodde man på det… helt til man reiste bort dit og opplevde med selvsyn at det var bare sludder, at man så at gamle damer gikk med åpne håndvesker midt på natten uten å bli ranet.
Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.
Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.
Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.
Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.
Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.
Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.
Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.
Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.
Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.
Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.
søndag, desember 07, 2008
Forbudet
Fredag var det 75 år siden alkoholforbudet ble opphevet i USA, en herlig påminnelse om at det faktisk går en grense for hva folk vil finne seg i av forbud (selv om man ikke skulle tro det). Forbudet ble innført i 1919, og ble innledningen på en av de mest praktfulle kaotiske tidsperioder i amerikansk historie. Omsetningen av alkohol skjøt fart til høyder en aldri tidligere hadde sett, og mange ble rike som krøsuser. «Alle» var i bransjen, og de som drev stort tjente så mye penger at de kunne kaste penger rundt seg som riskorn etter et bryllup. De kunne bestikke alle, og selv de mest brutale kriminelle fikk folket på sin side. Det var en herlig vill (om enn blodig) tid.
Norge hadde et lignende forbud, og selv om det ikke var amerikanske tilstander her, så skjønte til og med norske myndigheter den beskjeden de fikk fra en feirende befolkning: aldri mer alkoholforbud. Man har prøvd senere med diverse mildere former for det, men det har egentlig aldri fungert det heller. Smuglingen forblir høy på grunn av norske priser, og folk reiser så mye at de kan ta med seg langt over kvoten på rutinemessig basis. På en gitt flyankomst, med mindre man kommer fra Amsterdam eller noe blir kanskje en eller to av passasjerene sjekket, det er alt.
Hvis et nytt alkoholforbud hadde blitt innført så hadde feiringen startet nær sagt øyeblikkelig. Jeg og utallige andre ville ha fått en ny, suveren måte å skaffe oss enorme inntekter på. Og herlig kaos hadde spredd seg over det ganske land. Et alkoholforbud ville ha blitt kjempegøy.
Selv ikke «krigen» mot bruk av illegale substanser fungerer, til tross for den enorme risikoen det er å bare bruke det (risikoen for å bli tatt, ikke for å skade seg). Det burde fortelle myndighetene noe, men om det forteller dem noe, så innrømmer de det ikke høyt. Grunnen til at alkoholforbudet ble og blir så fundamentalt mislykket er kulturelt betinget, at det å drikke alkohol er tvers igjennom sosialt akseptert. De «nye» stoffene er det ikke, selv om de dog blir stadig mer utbredt. Men som sagt: forbud fungerer fortsatt ikke.
Stort!
Sannheten er at bruken av rusmidler er eldgammel og at all rus innerst inne er sosialt akseptert. I et gjennomregulert samfunn, med en stadig mer kuet befolkning blir det en av våre siste muligheter for protest, en av de siste bastioner av frihet som gjenstår.
Myndighetene vet at folk trenger å blåse ut hver helg, trenger en ventil for å få ut oppbygget aggresjon, så de godtar det, tennerskjærende. Det blir en slags linedans, en balansegang mellom det de foretrekker og det de frykter aller mest: samfunnets totale og endelig sammenbrudd.
Som sagt, det å jobbe for et alkoholforbud er nok ikke så dumt…
Norge hadde et lignende forbud, og selv om det ikke var amerikanske tilstander her, så skjønte til og med norske myndigheter den beskjeden de fikk fra en feirende befolkning: aldri mer alkoholforbud. Man har prøvd senere med diverse mildere former for det, men det har egentlig aldri fungert det heller. Smuglingen forblir høy på grunn av norske priser, og folk reiser så mye at de kan ta med seg langt over kvoten på rutinemessig basis. På en gitt flyankomst, med mindre man kommer fra Amsterdam eller noe blir kanskje en eller to av passasjerene sjekket, det er alt.
Hvis et nytt alkoholforbud hadde blitt innført så hadde feiringen startet nær sagt øyeblikkelig. Jeg og utallige andre ville ha fått en ny, suveren måte å skaffe oss enorme inntekter på. Og herlig kaos hadde spredd seg over det ganske land. Et alkoholforbud ville ha blitt kjempegøy.
Selv ikke «krigen» mot bruk av illegale substanser fungerer, til tross for den enorme risikoen det er å bare bruke det (risikoen for å bli tatt, ikke for å skade seg). Det burde fortelle myndighetene noe, men om det forteller dem noe, så innrømmer de det ikke høyt. Grunnen til at alkoholforbudet ble og blir så fundamentalt mislykket er kulturelt betinget, at det å drikke alkohol er tvers igjennom sosialt akseptert. De «nye» stoffene er det ikke, selv om de dog blir stadig mer utbredt. Men som sagt: forbud fungerer fortsatt ikke.
Stort!
Sannheten er at bruken av rusmidler er eldgammel og at all rus innerst inne er sosialt akseptert. I et gjennomregulert samfunn, med en stadig mer kuet befolkning blir det en av våre siste muligheter for protest, en av de siste bastioner av frihet som gjenstår.
Myndighetene vet at folk trenger å blåse ut hver helg, trenger en ventil for å få ut oppbygget aggresjon, så de godtar det, tennerskjærende. Det blir en slags linedans, en balansegang mellom det de foretrekker og det de frykter aller mest: samfunnets totale og endelig sammenbrudd.
Som sagt, det å jobbe for et alkoholforbud er nok ikke så dumt…
Film er best i ens egen hule
Det er nå over et år siden jeg sist betalte for å gå på kino og leide eller kjøpte en DVD. Jeg tenkte jeg skulle prøve det i et års tid, i hvert fall så lenge for å se hva erfaringene ville bli, og la meg si det med en eneste gang: de ble over all forventning. Jeg har sett en masse filmer og spart en hel masse penger.
Kostnadene var helt klart en av grunnene til at jeg startet mitt lille eksperiment. En annen, minst like viktig grunn er at jeg har i mange år irritert meg gul og blå over alle de filmene kinoen ikke viser, og dette gjelder gjerne de aller beste filmene i løpet av et gitt år.
De filmene som kommer på kino kommer jo litt før de blir tilgjengelig på nettet, i hvert med en viss teknisk kvalitet, men det er også det eneste argumentet som taler for å se dem på kino. Tålmodighet er en dyd, pleier jeg å si. Det er ofte ikke så lenge å vente heller. Og filmer blir tilgjengelig på nettet før de kommer på DVD i Norge eller i hvert fall samtidig.
Jeg har minst like godt bilde (24 tommers widescreen HD) som på kino og mye bedre lyd. Det er ingen forstyrrelser, ingen knasking av diverse dårlige etterligninger av mat eller snakking i salen. Det er bare meg og filmen.
Og som jeg har sagt til Stein Sandvik i Bergen Kino, under diverse diskusjoner i årenes løp: Det sosiale aspektet, som han og hans ilk påstår man kan få glede av ved å gå på kino kan den oppegående og kreative person lett oppnå andre steder og på andre og bedre måter.
Kostnadene var helt klart en av grunnene til at jeg startet mitt lille eksperiment. En annen, minst like viktig grunn er at jeg har i mange år irritert meg gul og blå over alle de filmene kinoen ikke viser, og dette gjelder gjerne de aller beste filmene i løpet av et gitt år.
De filmene som kommer på kino kommer jo litt før de blir tilgjengelig på nettet, i hvert med en viss teknisk kvalitet, men det er også det eneste argumentet som taler for å se dem på kino. Tålmodighet er en dyd, pleier jeg å si. Det er ofte ikke så lenge å vente heller. Og filmer blir tilgjengelig på nettet før de kommer på DVD i Norge eller i hvert fall samtidig.
Jeg har minst like godt bilde (24 tommers widescreen HD) som på kino og mye bedre lyd. Det er ingen forstyrrelser, ingen knasking av diverse dårlige etterligninger av mat eller snakking i salen. Det er bare meg og filmen.
Og som jeg har sagt til Stein Sandvik i Bergen Kino, under diverse diskusjoner i årenes løp: Det sosiale aspektet, som han og hans ilk påstår man kan få glede av ved å gå på kino kan den oppegående og kreative person lett oppnå andre steder og på andre og bedre måter.
fredag, desember 05, 2008
Enda en pris som biter seg selv i halen og spytter dritt, og som de kan bruke til å tørke seg i ræven med
Generalsekretær i norsk presseforbund per edgar kokkvold har fått stortingets presselosjes toleransepris «for sin innsats for ytringsfriheten gjennom flere tiår».
Latteren setter seg fast i halsen på meg.
For det første: dette er bare enda en feel good pris, enda en utdeling som skal få norge og nordmenn og en gitt yrkesgruppe til å føle seg stor og edel på egen vegne, spesielt i år, når en kollega blir gitt prisen.
Og han får den for sin innsats for ytringsfriheten, som om noen i etablert media noensinne har gjort noe for ytringsfriheten. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik de til stadighet forteller oss at den er. Nei, etablert medias oppgave er å støtte oppunder det etablerte samfunnet, oppunder et gitt diktatur, og de i norsk, etablert media står så visst ikke tilbake for sine utenlandske kollegaer. De er minst like mye maktens lakeier som det de er. At en og annen journalist innimellom fortsatt graver i en sak og oppfører seg slik enhver journalist burde ha oppført seg endrer ikke det bildet.
Det finnes ingen tegn til sann selvransakelse i det norske mediamiljøet. De er veldig flink til å kritisere klanderverdige forhold i andre land, spesielt i land som er lett å kritisere, som nær sagt alle kritiserer, som det nærmest er skuddpremie på, mens jeg alltid vil mene at det fremste tegnet på en persons innsats, både for ytringsfriheten og andre forhold er at vedkommende først og fremst kritiserer forhold i det landet han eller hun lever i og/eller er statsborger i.
Etablert media er unnfallen ovenfor makten over hele verden, men norsk media bør ikke kimse av sin egen innsats i så måte. Deres fantastiske evne til å styre unna sannheten i sine reportasjer er egentlig ganske så fenomenal.
Det er tydelig over hele spekteret, både når det gjelder innenriks og utenriksstoff. Man kan stille spørsmålet om det er udugelighet eller om det blir gjort med vitende og vilje. Min bestemte holdning er at det er litt av begge deler.
Reportasjene, i aviser og på tv, og på nettet er farget, ikke bare litt, men tvers igjennom. Det spiller liten rolle om redaksjonen har kapitalistiske eller sosialistiske røtter. Begge deler har for lengst blitt suget inn i medstrøm media, og medstrøm media dekker alt som måtte ligne en sannhet med et tjukt lag av glasur som aldri riktig forsvinner. Ta praktisk talt hvilket som helst oppslag og du vil finne Bedraget. Det er ikke nødvendigvis direkte løgn det som står der, de er sleipere enn som så. Som alle andre i maktposisjoner lyver de ofte ved å fortelle sannheten, ved å sette opp speil og slippe ut røyk, og få folk til å se i en helt annen retning enn der de bør se. Det at den gode Per Edgar er et fremtredende medlem av norsk presse virker mot han i den opplyste og kritiske persons øyne, ikke for.
Nei, Kokkvold & co er slett ikke forsvarere av ytringsfriheten, men forvaltere av løgnen, den Løgnen som står seg så utrolig godt i våre dager, og som er så lett å opprettholde, fordi ingen i etablert media står opp og taler den midt imot. En slik person ville, i det minste ha vært i nærheten av å gjøre seg fortjent til en liten og kort, veldig kort ikke fullt så oppstyltet tale.
Latteren setter seg fast i halsen på meg.
For det første: dette er bare enda en feel good pris, enda en utdeling som skal få norge og nordmenn og en gitt yrkesgruppe til å føle seg stor og edel på egen vegne, spesielt i år, når en kollega blir gitt prisen.
Og han får den for sin innsats for ytringsfriheten, som om noen i etablert media noensinne har gjort noe for ytringsfriheten. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik de til stadighet forteller oss at den er. Nei, etablert medias oppgave er å støtte oppunder det etablerte samfunnet, oppunder et gitt diktatur, og de i norsk, etablert media står så visst ikke tilbake for sine utenlandske kollegaer. De er minst like mye maktens lakeier som det de er. At en og annen journalist innimellom fortsatt graver i en sak og oppfører seg slik enhver journalist burde ha oppført seg endrer ikke det bildet.
Det finnes ingen tegn til sann selvransakelse i det norske mediamiljøet. De er veldig flink til å kritisere klanderverdige forhold i andre land, spesielt i land som er lett å kritisere, som nær sagt alle kritiserer, som det nærmest er skuddpremie på, mens jeg alltid vil mene at det fremste tegnet på en persons innsats, både for ytringsfriheten og andre forhold er at vedkommende først og fremst kritiserer forhold i det landet han eller hun lever i og/eller er statsborger i.
Etablert media er unnfallen ovenfor makten over hele verden, men norsk media bør ikke kimse av sin egen innsats i så måte. Deres fantastiske evne til å styre unna sannheten i sine reportasjer er egentlig ganske så fenomenal.
Det er tydelig over hele spekteret, både når det gjelder innenriks og utenriksstoff. Man kan stille spørsmålet om det er udugelighet eller om det blir gjort med vitende og vilje. Min bestemte holdning er at det er litt av begge deler.
Reportasjene, i aviser og på tv, og på nettet er farget, ikke bare litt, men tvers igjennom. Det spiller liten rolle om redaksjonen har kapitalistiske eller sosialistiske røtter. Begge deler har for lengst blitt suget inn i medstrøm media, og medstrøm media dekker alt som måtte ligne en sannhet med et tjukt lag av glasur som aldri riktig forsvinner. Ta praktisk talt hvilket som helst oppslag og du vil finne Bedraget. Det er ikke nødvendigvis direkte løgn det som står der, de er sleipere enn som så. Som alle andre i maktposisjoner lyver de ofte ved å fortelle sannheten, ved å sette opp speil og slippe ut røyk, og få folk til å se i en helt annen retning enn der de bør se. Det at den gode Per Edgar er et fremtredende medlem av norsk presse virker mot han i den opplyste og kritiske persons øyne, ikke for.
Nei, Kokkvold & co er slett ikke forsvarere av ytringsfriheten, men forvaltere av løgnen, den Løgnen som står seg så utrolig godt i våre dager, og som er så lett å opprettholde, fordi ingen i etablert media står opp og taler den midt imot. En slik person ville, i det minste ha vært i nærheten av å gjøre seg fortjent til en liten og kort, veldig kort ikke fullt så oppstyltet tale.
Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter
Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
torsdag, desember 04, 2008
En ørliten seier i en jungel av tap (III)
Den europeiske menneskerettsdomstolen har avgjort at to menn ikke skal stå i det britiske politiets beryktede DNA-arkiv. De står der, i likhet med millioner av andre som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse. Offisielle tall sier at omtrent en million for mange står i arkivene, men uoffisielle tall sier det er langt mer. Slik det ofte er så er de uoffisielle tallene enda verre enn de offisielle.
Dommerne uttalte i sakens anledning at informasjonen «ikke på noen måte er nødvendig i et demokrati». De slo fast at loven er et brudd på artikkel 8 om rett til privatliv i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Både dommen og premissene for den er et knusende nederlag for det britiske maktapparatet.
Forhåpentlig stemmer det som de første kommentarene sier at dommen kan få vidtrekkende konsekvenser for hvordan opplysninger om folks DNA blir lagret i den Britiske nasjonale databasen. Innenriksminister Jacqui Smith uttalte at hun var «skuffet» over avgjørelsen. Hun sier at den eksisterende loven, som sier at alle som har blitt arrestert skal registreres vil bli stående mens hun og hennes kollegaer i den britiske fascistregjeringen vurderer dommen.
I en verden av stadig mer undertrykkende lover har den britiske regjeringen lenge ført an. Dette er et av de få tilbakeslagene de har hatt i sin forsterkning av diktaturet i Storbritannia.
Advokaten til de to mennene, Peter Mahy sier myndighetene nå umiddelbart burde ha satt i gang med å ødelegge DNA-arkivene av folk som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse.
Men det vet vi allerede ikke vil skje.
Dommerne uttalte i sakens anledning at informasjonen «ikke på noen måte er nødvendig i et demokrati». De slo fast at loven er et brudd på artikkel 8 om rett til privatliv i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Både dommen og premissene for den er et knusende nederlag for det britiske maktapparatet.
Forhåpentlig stemmer det som de første kommentarene sier at dommen kan få vidtrekkende konsekvenser for hvordan opplysninger om folks DNA blir lagret i den Britiske nasjonale databasen. Innenriksminister Jacqui Smith uttalte at hun var «skuffet» over avgjørelsen. Hun sier at den eksisterende loven, som sier at alle som har blitt arrestert skal registreres vil bli stående mens hun og hennes kollegaer i den britiske fascistregjeringen vurderer dommen.
I en verden av stadig mer undertrykkende lover har den britiske regjeringen lenge ført an. Dette er et av de få tilbakeslagene de har hatt i sin forsterkning av diktaturet i Storbritannia.
Advokaten til de to mennene, Peter Mahy sier myndighetene nå umiddelbart burde ha satt i gang med å ødelegge DNA-arkivene av folk som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse.
Men det vet vi allerede ikke vil skje.
Nattens og dagens sitater (I)
«Å våge er å miste fotfeste for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»
Søren Kirkegård
«God oppdragelse er en stor ulempe i vår tid. Det stenger en ute fra så mye.»
Oscar Wilde
«Når du nekter deg gleder gjør du ofte ikke annet enn å lagre begjær i et dypt skjulested i deg selv.»
Kahlil Gibran
«Du kan legge hundre lik utenfor cellen min. Det gjør meg ingenting.»
Charles Manson
«Jeg skuet ut over Oljeberget og ble tilbudt hele verden. Gud ble inderlig forbannet da jeg avslo»
Jesus - de skjulte og makulerte dødehavsruller
«Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men det hadde vært bedre for ryktet hans om han ikke fantes»
Jules Renard
«De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en tobent ulveflokk med en annen».
Jon Michelet - Orions belte
«Alt som ikke dreper deg og gjør deg til en zombie gjør deg sterkere»
Fritt etter Nietzsche
«Herre, jeg er din fange. Du har kalt mitt hjerte. Og jeg har ikke lengre noe valg. For alt annet enn din nærhet er tomhet. Alt annet enn din vilje er intet. Jeg makter ikke lengre å se mening utenfor dine ønsker».
Enda en typisk, sinnssyk tulling på kristenblogg.no
Søren Kirkegård
«God oppdragelse er en stor ulempe i vår tid. Det stenger en ute fra så mye.»
Oscar Wilde
«Når du nekter deg gleder gjør du ofte ikke annet enn å lagre begjær i et dypt skjulested i deg selv.»
Kahlil Gibran
«Du kan legge hundre lik utenfor cellen min. Det gjør meg ingenting.»
Charles Manson
«Jeg skuet ut over Oljeberget og ble tilbudt hele verden. Gud ble inderlig forbannet da jeg avslo»
Jesus - de skjulte og makulerte dødehavsruller
«Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men det hadde vært bedre for ryktet hans om han ikke fantes»
Jules Renard
«De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en tobent ulveflokk med en annen».
Jon Michelet - Orions belte
«Alt som ikke dreper deg og gjør deg til en zombie gjør deg sterkere»
Fritt etter Nietzsche
«Herre, jeg er din fange. Du har kalt mitt hjerte. Og jeg har ikke lengre noe valg. For alt annet enn din nærhet er tomhet. Alt annet enn din vilje er intet. Jeg makter ikke lengre å se mening utenfor dine ønsker».
Enda en typisk, sinnssyk tulling på kristenblogg.no
tirsdag, desember 02, 2008
En ekstremt bløt spiss
Det finnes fortsatt, utrolig nok de i norge som kaller israel «demokratiets spydspiss» i Midt Østen, også folk som kan være svært så fornuftig på andre områder. For meg er landet israel, dets skiftende regjeringer og dets maktstruktur enda et symptom på alt som har gått fra galt til verre de siste tiårene.
I denne saken er dessverre ikke blant annet Konrad noe bedre enn andre. Han har en tendens til å kalle alle som kritiserer israel og israels regjering og maktapparat «antisemitter», noe som for øvrig også er en svært så unøyaktig beskrivelse, da «alle» folkeslag i regionen kan kalles semitter.
Svært få av de i norge som kritiserer israel angriper jødene som «folk» (hva nå enn det er), men de angriper, som de bør gjøre de vedvarende, brutale og avskyelige handlingene til de i det israelske maktapparatet. En annen ting er at en gitt regjerings politikk har stor støtte blant jødene og at den israelske fredsbevegelsen er knøttliten. Det er ingen skjult agenda her. Israel og dets representanter blir angrepet for sine handlinger, som brutal okkupantmakt og for sin åpenbare, grunnleggende umenneskelighet.
Staten Israel skulle aldri vært dannet. Hvis ikke det var klart fra starten av så ble det nokså soleklart nokså raskt. Handlingene til de forskjellige regjeringene, og hæren og maktapparatet i landet er så avskyelig at et hvilket som helst annet land for lengst ville ha blitt utestengt, isolert fra det «gode» internasjonale selskap, akkurat som Sør Afrika, som var, i likhet med hva israel er nå et apartheidregime.
Israel har blitt, ved hjelp av sin rike onkel USA, og ved andres unnfallenhet og støtte ett av verdens fremste militærmakter, på nivå med langt større land som Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia, for å nevne noen. Og de bruker den militærmakten nådeløst, blant annet til å bevisst, i løpet av de siste ti årene drepe hundrevis av små barn på vestbredden og i Gaza.
Nei, de er ikke en så gjennomført apartheidstat som Sør Afrika var, men det er synlig, i alle delene av israelsk samfunnsliv, også mot de palestinerne som er israelske statsborgere. Nei, de er ikke like ille som Nazi Tyskland, men de bruker mange av de samme metodene i sin undertrykkelse i egenskap av brutal okkupantmakt. Og når det gjelder Palestinernes små myggstikk mot den nevnte makten? Alle land har, i følge folkeretten full rett til å bruke de kraftigste metoder mot en invasjonshær og land.
Er israel en hårsbredd bedre enn andre land i regionen? Kanskje, kanskje ikke. Spiller det noen rolle? Overhodet ikke. Hele den diskusjonen er bare enda en bevisst? avledning. Man bør simpelthen fordømme dem alle, så enkelt er det.
Jeg synes dog israel fortjener en suveren førsteplass i så måte. Det er ingen konkurranse.
I denne saken er dessverre ikke blant annet Konrad noe bedre enn andre. Han har en tendens til å kalle alle som kritiserer israel og israels regjering og maktapparat «antisemitter», noe som for øvrig også er en svært så unøyaktig beskrivelse, da «alle» folkeslag i regionen kan kalles semitter.
Svært få av de i norge som kritiserer israel angriper jødene som «folk» (hva nå enn det er), men de angriper, som de bør gjøre de vedvarende, brutale og avskyelige handlingene til de i det israelske maktapparatet. En annen ting er at en gitt regjerings politikk har stor støtte blant jødene og at den israelske fredsbevegelsen er knøttliten. Det er ingen skjult agenda her. Israel og dets representanter blir angrepet for sine handlinger, som brutal okkupantmakt og for sin åpenbare, grunnleggende umenneskelighet.
Staten Israel skulle aldri vært dannet. Hvis ikke det var klart fra starten av så ble det nokså soleklart nokså raskt. Handlingene til de forskjellige regjeringene, og hæren og maktapparatet i landet er så avskyelig at et hvilket som helst annet land for lengst ville ha blitt utestengt, isolert fra det «gode» internasjonale selskap, akkurat som Sør Afrika, som var, i likhet med hva israel er nå et apartheidregime.
Israel har blitt, ved hjelp av sin rike onkel USA, og ved andres unnfallenhet og støtte ett av verdens fremste militærmakter, på nivå med langt større land som Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia, for å nevne noen. Og de bruker den militærmakten nådeløst, blant annet til å bevisst, i løpet av de siste ti årene drepe hundrevis av små barn på vestbredden og i Gaza.
Nei, de er ikke en så gjennomført apartheidstat som Sør Afrika var, men det er synlig, i alle delene av israelsk samfunnsliv, også mot de palestinerne som er israelske statsborgere. Nei, de er ikke like ille som Nazi Tyskland, men de bruker mange av de samme metodene i sin undertrykkelse i egenskap av brutal okkupantmakt. Og når det gjelder Palestinernes små myggstikk mot den nevnte makten? Alle land har, i følge folkeretten full rett til å bruke de kraftigste metoder mot en invasjonshær og land.
Er israel en hårsbredd bedre enn andre land i regionen? Kanskje, kanskje ikke. Spiller det noen rolle? Overhodet ikke. Hele den diskusjonen er bare enda en bevisst? avledning. Man bør simpelthen fordømme dem alle, så enkelt er det.
Jeg synes dog israel fortjener en suveren førsteplass i så måte. Det er ingen konkurranse.
mandag, desember 01, 2008
Helt normal galskap
Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske ment at såkalte mentale sykdommer, lidelser ikke er sykdommer i det hele tatt, men tvert om kulturelt betinget og/eller en kulturelt betinget reaksjon på abnormal/unormal oppførsel eller sagt på en annen, bedre måte: utenfor det som et gitt samfunn definerer som normal oppførsel. Hvis man oppfører seg utenfor parametrene for akseptabel oppførsel blir man gjerne stemplet som syk. Med andre ord psykologien er i selve sitt fundament noe skikkelig sludder, og enda verre: skikkelig farlig sludder.
Dette fant jeg ut nokså tidlig, som jeg fant ut mange ting nokså tidlig og som med mange andre ting fant jeg ut at det faktisk var en god del folk som var enig med meg. Jeg satt der og nikket gjenkjennende når jeg leste andres konklusjoner, både «fagmenn» og «legmenn», og fant ut at de hadde kommet fram til samme konklusjon som meg.
Antipsykologien og antipsykiatrien har en lang historie, nesten en like lang historie som psykologi og psykiatri selv. Både psykologi og psykiatri, som man gjerne kan blande sammen, slik jeg ser det har helt siden starten blitt brukt av det etablerte samfunn for å angripe og hjernevaske dissidenter og alle som de med makt ønsket skulle bli tatt hånd om.
Gifte kvinner som ikke oppførte seg slik ektemannen ønsket ble gjerne gitt medisinske diagnoser og sperret inne på galehusene. Slaver som enten ikke ville arbeide eller til stadighet rømte ble gitt diagnoser for å forklare deres ulogiske oppførsel. Statens og samfunnets fiender, de man ikke klarte å smelle en kriminalanklage (en kriminell anklage) på både i Sovjetunionen, USA og i Norge for den saks skyld ble sperret inne på asylet. Psykiatrien uvikler seg stadig. Atferdskontroll blir et stadig viktigere våpen i maktens tjeneste. Slik som det gjerne er på de aller fleste områder er det også på dette: Alt blir verre, ikke bedre.
Også fordi produksjon og utvikling og salg av medisin er en ekstremt innbringende megaindustri som de med stadig tykkere lommebøker ønsker skal bli enda mer innbringende. Makten, i alle dens variasjoner ønsker sløve og nedsløvede konsumenter.
Folk som Thomas Szasz, Michel Foucault og andre som blir regnet som «grunnleggerne» av antipsykiatrien på 1960-tallet, men som bygget på flere århundrer med motstand mot det påpekte det slevsagte. Kriteriene, definisjonene for hundrevis av såkalte mentale lidelser er bevisst vage og tilfeldige, slik at nær sagt hva som helst og hvilken som helst oppførsel kan brukes i en gitt diagnose, og at «behandling» ødelegger et menneske og alt som er unikt og verdifullt ved det, som gjør en person til den han eller hun er. Som Szasz sa det:
En gitt psykologs mål med enhver pasient er å få vedkommende til å akseptere en normal, ordinær tilværelse. Hans eller hennes oppgave er å få folk til å passe inn, til å innordne seg, til å gå i takt, å konfirmere seg. Hvis man ikke har et ordnet åtte til fire liv blir man oppmuntret til å søke det, fordi det er der lykke og sunnhet ligger. Utallige opprørere og avvikere har blitt overtalt til å vende om og å bli gode samfunnsborgere. Og hvis ikke det hjelper står psykiatrien klar til å ta over, med tvangsinnleggelse, tvangsremmer, sløvende medisiner, elektrosjokk og både fysisk og kjemisk lobotomi.
Schizofreni, forfølgelsesvanvidd, bipolaritet, personlighetsspaltning, ADHD, depresjoner og som sagt hundrevis av andre «mentale lidelser» er enten rent oppspinn av forskjellig opphav eller tolket på en helt sinnssyk måte, en som passer inn i samfunnets mønster. Der lidelsene kan sies å være reelle er de som nevnt skapt av kulturelt press og ikke som et resultat av noen sykdom. Sivilisasjonens umenneskelige behandling av mennesker skaper dype, uhyggelige konflikter mellom det vi virkelig er og det samfunnet forlanger at vi skal være.
Og hvis vi ikke vil så skal vi.
Szasz blir gjerne koblet sammen med Scientologikirken, uansett hvor mange ganger han benekter at det finnes noen kobling. Propaganda er også et svært viktig verktøy for Makten.
Dette fant jeg ut nokså tidlig, som jeg fant ut mange ting nokså tidlig og som med mange andre ting fant jeg ut at det faktisk var en god del folk som var enig med meg. Jeg satt der og nikket gjenkjennende når jeg leste andres konklusjoner, både «fagmenn» og «legmenn», og fant ut at de hadde kommet fram til samme konklusjon som meg.
Antipsykologien og antipsykiatrien har en lang historie, nesten en like lang historie som psykologi og psykiatri selv. Både psykologi og psykiatri, som man gjerne kan blande sammen, slik jeg ser det har helt siden starten blitt brukt av det etablerte samfunn for å angripe og hjernevaske dissidenter og alle som de med makt ønsket skulle bli tatt hånd om.
Gifte kvinner som ikke oppførte seg slik ektemannen ønsket ble gjerne gitt medisinske diagnoser og sperret inne på galehusene. Slaver som enten ikke ville arbeide eller til stadighet rømte ble gitt diagnoser for å forklare deres ulogiske oppførsel. Statens og samfunnets fiender, de man ikke klarte å smelle en kriminalanklage (en kriminell anklage) på både i Sovjetunionen, USA og i Norge for den saks skyld ble sperret inne på asylet. Psykiatrien uvikler seg stadig. Atferdskontroll blir et stadig viktigere våpen i maktens tjeneste. Slik som det gjerne er på de aller fleste områder er det også på dette: Alt blir verre, ikke bedre.
Også fordi produksjon og utvikling og salg av medisin er en ekstremt innbringende megaindustri som de med stadig tykkere lommebøker ønsker skal bli enda mer innbringende. Makten, i alle dens variasjoner ønsker sløve og nedsløvede konsumenter.
Folk som Thomas Szasz, Michel Foucault og andre som blir regnet som «grunnleggerne» av antipsykiatrien på 1960-tallet, men som bygget på flere århundrer med motstand mot det påpekte det slevsagte. Kriteriene, definisjonene for hundrevis av såkalte mentale lidelser er bevisst vage og tilfeldige, slik at nær sagt hva som helst og hvilken som helst oppførsel kan brukes i en gitt diagnose, og at «behandling» ødelegger et menneske og alt som er unikt og verdifullt ved det, som gjør en person til den han eller hun er. Som Szasz sa det:
«Det finnes ingen sann sinnssykdom, bare oppførsel som er så annerledes, at den blir stemplet som avvikende og sinnssyk».Med andre ord, det er ikke slik at psykologien og psykiatrien bare blir brukt på gal måte, men at den som nevnt er rystende gal i sine grunnvoller, og at millioner av liv blir enda en gang, på enda et område ødelagt på medisinens alter.
En gitt psykologs mål med enhver pasient er å få vedkommende til å akseptere en normal, ordinær tilværelse. Hans eller hennes oppgave er å få folk til å passe inn, til å innordne seg, til å gå i takt, å konfirmere seg. Hvis man ikke har et ordnet åtte til fire liv blir man oppmuntret til å søke det, fordi det er der lykke og sunnhet ligger. Utallige opprørere og avvikere har blitt overtalt til å vende om og å bli gode samfunnsborgere. Og hvis ikke det hjelper står psykiatrien klar til å ta over, med tvangsinnleggelse, tvangsremmer, sløvende medisiner, elektrosjokk og både fysisk og kjemisk lobotomi.
Schizofreni, forfølgelsesvanvidd, bipolaritet, personlighetsspaltning, ADHD, depresjoner og som sagt hundrevis av andre «mentale lidelser» er enten rent oppspinn av forskjellig opphav eller tolket på en helt sinnssyk måte, en som passer inn i samfunnets mønster. Der lidelsene kan sies å være reelle er de som nevnt skapt av kulturelt press og ikke som et resultat av noen sykdom. Sivilisasjonens umenneskelige behandling av mennesker skaper dype, uhyggelige konflikter mellom det vi virkelig er og det samfunnet forlanger at vi skal være.
Og hvis vi ikke vil så skal vi.
Szasz blir gjerne koblet sammen med Scientologikirken, uansett hvor mange ganger han benekter at det finnes noen kobling. Propaganda er også et svært viktig verktøy for Makten.
«Det er ikke galt å være sprø i en sinnssyk verden».
«Galskap er en sunn reaksjon på en sinnssyk verden».
«Galskap er en sunn reaksjon på en sinnssyk verden».
Noen få av mange relevante bøker:
Thomas Szasz: The Myth of Mental Illness (1960) ISBN-13: 978-0060911515 ISBN-10: 0060911514 og The manufacture of madness (1970) ISBN-10: 071007221X ISBN-13: 978-0710072214
Michel Faucault: Madness and civilization (1961)
søndag, november 30, 2008
Helsetjenestens antiservice
Jeg møtte opp i god tid på røntgenavdelingen til Hospitalet Betanien i Fyllingsdalen en dag, bevæpnet med henvisning fra lege. Det fantes ikke kø, ikke engang antydning til det engang. Faktisk var det nokså tomt for folk. Jeg går fram til luken, der de sitter og drikker kaffe, og jeg leverer fra meg henvisningen til den rødhårede damen.
- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.
- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.
- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.
- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…
Jeg smiler bredt til henne.
- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.
- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…
- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.
- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.
- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.
- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.
- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.
- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.
- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.
- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.
- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.
- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.
- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.
For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…
- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.
Hun ble blek, veldig blek.
For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.
Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.
I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.
Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.
- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.
- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.
- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.
- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…
Jeg smiler bredt til henne.
- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.
- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…
- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.
- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.
- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.
- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.
- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.
- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.
- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.
- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.
- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.
- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.
- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.
For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…
- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.
Hun ble blek, veldig blek.
For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.
Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.
I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.
Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.
søndag, november 23, 2008
Smør hjulene, sier kristin den lydige hund
Bunnen er nådd. Det lille sv hadde igjen av eksistensberettigelse forsvant med kristin halvorsens siste utspill...
Hennes siste oppfordring til det norske folk om å «shoppe så det svir».
De var de eneste som engang med ekstrem velvillighet kunne kalles et motstrømparti i norge, som i hvert fall ga et visst inntrykk av å være det.
Jeg sluttet å tro på at de var det for mange år siden, men beholdt likevel troen på at fantes noe der som ikke de andre partiene hadde. Den er borte nå, forduftet som dugg for solen.
Det er deprimerende.
De kan like gjerne legge ned partiet. Har de blitt venstre? Har de blitt ap? Er de i det hele tatt noe lenger, verken fugl eller fisk?
Det er slett ikke sånn som Hildring sier, at de rakner i møte med virkeligheten. Det er det at de sluker rått den illusjonen de ettersigende har vært så kritisk til.
De ser tydeligvis ikke lenger de åpenbare fordelene ved den såkalte finanskrisen, at den får verden til å bruke, og forbruke mindre resurser, noe verdens mennesker burde ha begynt å gjøre for lenge siden, uten at man hadde blitt tvunget til det. Her skjer det noe som burde ha vært deres ønskedrøm, eller i hvert fall starten på den, og de slutter seg ukritisk til det etablerte samfunns tåpelige og farlige tolkninger.
Verden er inne i tider som skriker på forandring, der langt flere enn vanlig, i sin desperasjon går tennerskjærende med på at det er nødvendig, til og med skrikende nødvendig, men prøver sv å omfavne et mulig positivt paradigmeskifte?
Langt i fra! De henger tungt igjen i fortiden, som alle sine kollegaer i maktapparatet.
Kanskje til og med julesalget går fløyten i år, i større eller mindre grad? SV-folkene, hvis det hadde vært tak i dem burde ha danset på bordet av glede. Det gjør jeg.
Alt snakk om miljø, om en bedre verden, om nødvendig forandring fra sv bør heretter behandles med den ekstreme forakt det fortjener. Hvis man var den minste i tvil om deres hensikter før så er all tvil nå ryddet til side.
Jeg kommer ikke over kristins kommentar, hennes lattervekkende utspill. Snakk om et personlig, tennerskjærende negativt paradigmeskifte, og hun kaller forandringen ansvarlig, akkurat den samme betegnelsen verdens dypt uansvarlige ledere bruker så ofte for å forsvare seg selv og sine gjerninger når de på sin bevisst nedlatende måte kritiserer all sann opposisjon.
Hvilken skyhøy bullshitfaktor.
Hennes siste oppfordring til det norske folk om å «shoppe så det svir».
De var de eneste som engang med ekstrem velvillighet kunne kalles et motstrømparti i norge, som i hvert fall ga et visst inntrykk av å være det.
Jeg sluttet å tro på at de var det for mange år siden, men beholdt likevel troen på at fantes noe der som ikke de andre partiene hadde. Den er borte nå, forduftet som dugg for solen.
Det er deprimerende.
De kan like gjerne legge ned partiet. Har de blitt venstre? Har de blitt ap? Er de i det hele tatt noe lenger, verken fugl eller fisk?
Det er slett ikke sånn som Hildring sier, at de rakner i møte med virkeligheten. Det er det at de sluker rått den illusjonen de ettersigende har vært så kritisk til.
De ser tydeligvis ikke lenger de åpenbare fordelene ved den såkalte finanskrisen, at den får verden til å bruke, og forbruke mindre resurser, noe verdens mennesker burde ha begynt å gjøre for lenge siden, uten at man hadde blitt tvunget til det. Her skjer det noe som burde ha vært deres ønskedrøm, eller i hvert fall starten på den, og de slutter seg ukritisk til det etablerte samfunns tåpelige og farlige tolkninger.
Verden er inne i tider som skriker på forandring, der langt flere enn vanlig, i sin desperasjon går tennerskjærende med på at det er nødvendig, til og med skrikende nødvendig, men prøver sv å omfavne et mulig positivt paradigmeskifte?
Langt i fra! De henger tungt igjen i fortiden, som alle sine kollegaer i maktapparatet.
Kanskje til og med julesalget går fløyten i år, i større eller mindre grad? SV-folkene, hvis det hadde vært tak i dem burde ha danset på bordet av glede. Det gjør jeg.
Alt snakk om miljø, om en bedre verden, om nødvendig forandring fra sv bør heretter behandles med den ekstreme forakt det fortjener. Hvis man var den minste i tvil om deres hensikter før så er all tvil nå ryddet til side.
Jeg kommer ikke over kristins kommentar, hennes lattervekkende utspill. Snakk om et personlig, tennerskjærende negativt paradigmeskifte, og hun kaller forandringen ansvarlig, akkurat den samme betegnelsen verdens dypt uansvarlige ledere bruker så ofte for å forsvare seg selv og sine gjerninger når de på sin bevisst nedlatende måte kritiserer all sann opposisjon.
Hvilken skyhøy bullshitfaktor.
lørdag, november 22, 2008
Alle skuddene i Dallas
Det er i dag 45 år siden John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, på høyden av sin makt og periode som USAs president. De avgjørende skuddene kom forfra, fra «the grassy knoll». Kennedy hadde etter enkeltes mening ført skuten ut på dypt, veldig dypt vann og gjort store deler av maktapparatet, blant annet den beryktede FBI-sjef J. Edgar Hoover fly forbannet. Han ble henrettet i kryssild av attentatmenn fra CIA, FBI, Cubanske flyktninger og representanter fra det militærindustrielle kompleks.
Skuddene, samtlige av dem er verd å minnes.
Alle som påstår at det var bare en attentatmann, nå, så lenge etterpå fremstår som direkte latterlig, uansett hvor mye folk som virkelig kjenner hele historien, de som stod bak og deres «etterkommere» fastholder løgnen og bedraget. Den offisielle versjonen er ikke en sveitserost. Den er knapt tilstede overhodet. Den versjonen som Oliver Stone fortalte i filmen JFK, selv om Stone i følge han selv stiller spørsmål, ikke gir svarene, er grunnleggende korrekt, selv om vi nok aldri får vite hundre prosent sikkert alt som skjedde.
Måten han latterliggjorde «the magic bullet» teorien under pressekonferansen er i seg selv en vidunderlig opplevelse å bivåne.
Kennedy, begge Kennedyene døde, ble myrdet, og i stedet fikk vi Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, og Ronald Reagan, og til slutt, som en logisk konsekvens: George W. Bush. Det som kunne ha blitt noe stort ble ødelagt. Kennedy-brødrene var mennesker, ikke helgener, men nettopp derfor og ikke på tross av det er deres ettermæle fortjent.
Alt ødelagt av en gjeng fanatiske gamle menn som ikke tålte, tåler forandring, som ikke ville, vil finne seg i at deres posisjon ble, blir truet. Disse folkene eller deres type mennesker er fortsatt der, makten bak makten, klar igjen med sine slaktere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
Skuddene, samtlige av dem er verd å minnes.
Alle som påstår at det var bare en attentatmann, nå, så lenge etterpå fremstår som direkte latterlig, uansett hvor mye folk som virkelig kjenner hele historien, de som stod bak og deres «etterkommere» fastholder løgnen og bedraget. Den offisielle versjonen er ikke en sveitserost. Den er knapt tilstede overhodet. Den versjonen som Oliver Stone fortalte i filmen JFK, selv om Stone i følge han selv stiller spørsmål, ikke gir svarene, er grunnleggende korrekt, selv om vi nok aldri får vite hundre prosent sikkert alt som skjedde.
Måten han latterliggjorde «the magic bullet» teorien under pressekonferansen er i seg selv en vidunderlig opplevelse å bivåne.
Kennedy, begge Kennedyene døde, ble myrdet, og i stedet fikk vi Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, og Ronald Reagan, og til slutt, som en logisk konsekvens: George W. Bush. Det som kunne ha blitt noe stort ble ødelagt. Kennedy-brødrene var mennesker, ikke helgener, men nettopp derfor og ikke på tross av det er deres ettermæle fortjent.
Alt ødelagt av en gjeng fanatiske gamle menn som ikke tålte, tåler forandring, som ikke ville, vil finne seg i at deres posisjon ble, blir truet. Disse folkene eller deres type mennesker er fortsatt der, makten bak makten, klar igjen med sine slaktere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
«Broren min behøver ikke å bli idolisert, eller gjort større i døden enn han var mens han levde. Han bør bare bli husket som en god og anstendig mann, som så det som var galt og prøvde å rette på det, så lidelse og prøvde å lege den, så krig og prøvde å stoppe den.
De av oss som elsket han og følger han til graven i dag ber om at det han var for oss og det han ønsket for andre en dag vil bli virkelighet for hele verden.
Som han sa mange ganger, på mange forskjellige steder i dette landet, til de han berørte og som ønsket å berøre han:»
«Noen ser verden som den er og spør hvorfor. Jeg drømmer om det som aldri har vært og spør hvorfor ikke?»
Edward Kennedy under Robert Kennedys begravelse.
fredag, november 21, 2008
Skjermbilde
Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig offentliggjøre et skjermbilde av mine romanfiler. Dette er de romanene jeg jobber med for tiden. I tillegg kommer filmmanus og diktsamlinger, noveller, artikler osv.
Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)
Klikk for stort bilde
Birds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.
Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.
Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.
300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.
Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.
Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.
Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.
Dette er min verden eller en stor del av min verden.
Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.
Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.
Vi er født vill.
Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.
Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.
Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)
Klikk for stort bildeBirds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.
Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.
Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.
300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.
Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.
Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.
Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.
Dette er min verden eller en stor del av min verden.
Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.
Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.
Vi er født vill.
Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.
Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.
torsdag, november 20, 2008
Man får kreft av å farge håret
Enda en svært så innbringende del av industrien har i det siste tiåret kommet under lupen for å sette folk i livsfare. Bare i Storbritannia omsettes det for 60 millioner pund i året i forskjellige hårfargeprodukter, inkludert både selvfarging og frisørsalongbehandling. Det er veldig populært, spesielt blant kvinner. Rundt seksti prosent i den vestlige verden gjør det jevnlig. Det er enda en moteting, noe «alle» gjør, og som svært få ser noen fare i å gjøre, enda et område i dagens samfunn, der tankeløshet dominerer.
Å farge håret øker muligheten for å få diverse kreftformer sterkt. Det kan gi kreft i urinblæren og også visse former for blodkreft. I tillegg blir risikoen høyere for genetiske forandringer og at gravide kan miste barnet. I en studie publisert i 2002, utført av Manuela Gago-Dominguez, en forsker i forebyggende medisin fant man ut at 19 prosent av de som hadde kreft i urinblæren i Los Angeles County kunne spores tilbake til farging av håret. Det er et dramatisk høyt tall. Frisører er slevsagt enda mer utsatt, opptil fem ganger mer enn folk flest. Senere har andre undersøkelser bekreftet denne. Å bruke permanente farger er farligst, fordi hodebunnen da rett og slett blir permanent eksponert for de forskjellige giftene, men alle former for farging er farlig. Kroppen skyller ut giftene, blant annet forskjellige typer arylaminer, som den gjør med alt som kroppen ikke ønsker gjennom blæren. Det blir likevel nok igjen i kroppen til å øke sjansen for blant annet den før nevnte blodkreften.
Den risken frisørene løper var kjent lenge før denne undersøkelsen, men at også vanlige brukere var utsatt kom ettersigende som en overraskelse. Det burde det dog ikke ha vært, fordi det har vært kjent siden sekstitallet at hårfargemidler inneholdt kreftfremkallende midler. Dette er simpelthen bare nok en sak der slik viten ikke blir allmenn kjent og fundamentalt ignorert blant de som kunne sørget for forbud mot bruken.
Slik det alltid er med slikt så varierer faren etter hvor disponert man er for å få kreft, men alle brukere har en betydelig høyere risiko enn de som ikke farger håret, og jo mer og jo oftere man gjør det, jo større blir risken.
For eksempel leppestift, neglelakk og kosmetikk generelt sett inneholder forøvrig mange av de samme farlige stoffene.
Mitt råd er slevsagt at man slutter helt å farge håret og smøre en masse gift på huden. Den som mener det finnes gode grunner til å fortsette å gjøre det etter å ha lest dette, og/eller tilsvarende talløse varsler der ute har virkelig en skrue løs, etter min mening. Nå gjør folk mange ting som er idiotisk, men dette kommer virkelig høyt på listen.
De eneste som fastholder at det ikke er farlig er produsentene og de forskerne som er betalt av dem, en reaksjon vi etter hvert har blitt vant til ettersom listen av skadelige og farlige kjemikalier blir lenger og lenger og lenger.
Å farge håret øker muligheten for å få diverse kreftformer sterkt. Det kan gi kreft i urinblæren og også visse former for blodkreft. I tillegg blir risikoen høyere for genetiske forandringer og at gravide kan miste barnet. I en studie publisert i 2002, utført av Manuela Gago-Dominguez, en forsker i forebyggende medisin fant man ut at 19 prosent av de som hadde kreft i urinblæren i Los Angeles County kunne spores tilbake til farging av håret. Det er et dramatisk høyt tall. Frisører er slevsagt enda mer utsatt, opptil fem ganger mer enn folk flest. Senere har andre undersøkelser bekreftet denne. Å bruke permanente farger er farligst, fordi hodebunnen da rett og slett blir permanent eksponert for de forskjellige giftene, men alle former for farging er farlig. Kroppen skyller ut giftene, blant annet forskjellige typer arylaminer, som den gjør med alt som kroppen ikke ønsker gjennom blæren. Det blir likevel nok igjen i kroppen til å øke sjansen for blant annet den før nevnte blodkreften.
Den risken frisørene løper var kjent lenge før denne undersøkelsen, men at også vanlige brukere var utsatt kom ettersigende som en overraskelse. Det burde det dog ikke ha vært, fordi det har vært kjent siden sekstitallet at hårfargemidler inneholdt kreftfremkallende midler. Dette er simpelthen bare nok en sak der slik viten ikke blir allmenn kjent og fundamentalt ignorert blant de som kunne sørget for forbud mot bruken.
Slik det alltid er med slikt så varierer faren etter hvor disponert man er for å få kreft, men alle brukere har en betydelig høyere risiko enn de som ikke farger håret, og jo mer og jo oftere man gjør det, jo større blir risken.
For eksempel leppestift, neglelakk og kosmetikk generelt sett inneholder forøvrig mange av de samme farlige stoffene.
Mitt råd er slevsagt at man slutter helt å farge håret og smøre en masse gift på huden. Den som mener det finnes gode grunner til å fortsette å gjøre det etter å ha lest dette, og/eller tilsvarende talløse varsler der ute har virkelig en skrue løs, etter min mening. Nå gjør folk mange ting som er idiotisk, men dette kommer virkelig høyt på listen.
De eneste som fastholder at det ikke er farlig er produsentene og de forskerne som er betalt av dem, en reaksjon vi etter hvert har blitt vant til ettersom listen av skadelige og farlige kjemikalier blir lenger og lenger og lenger.
Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (VI)
Den norske regjeringen har nå gjort som alle forventet at den skulle gjøre. Dens representanter har valgt den amerikanske flytypen til det norske angrepet. Nå er det min bestemte mening at de burde ikke ha kjøpt inn nye fly overhodet, men å støtte amerikansk våpenindustri ytterligere og til og med bestille fly som kanskje, muligens, sannsynligvis aldri vil bli produsert er et lavmål, selv i denne sammenheng, der ordet lavmål, der ordet lakei får en helt ny mening.
Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.
USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.
Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».
Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…
Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)
Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.
USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.
Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».
Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…
Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)
onsdag, november 19, 2008
Kjemisk krigføring (II) - den kjemiske cocktailen
Det blir sagt i en ironisk tone av noen opplyste, kyniske forskere at vi i dag lever i et gigantisk, menneskeskapt laboratorium, at vi er som laboratorierotter som gjennomlever et enormt, tanketomt eksperiment. Et stort antall ingredienser er kastet opp i en skål som er verden og vi våger ikke å forestille oss hva resultatet blir. De fleste av ingrediensene i skålen er dødelige gifter som vi har tatt i bruk i en slags misforstått tro på at vi skal beskytte oss selv, beskytte menneskeheten mot de brutale omgivelsene vi mener at naturen skaper rundt oss.
For noe over et tiår siden ble det publisert en del forskningsresultater der skribentene helt tydelig var veldig bevisst på disse og lignende tema, hvor farlig denne cocktailen var, for oss, for alt liv på Jorden, inkludert artikler publisert i Nature og en bok som veldig treffende ble kalt Vår Stjålne Fremtid, som kom i tillegg til tidligere bok om emnet, inkludert en bok med en enda mer treffende tittel kalt Stille Vår publisert på sekstitallet. Det ble en del oppstyr like etter at Vår Stjålne Fremtid og artiklene kom på trykk, men typisk nok så falmet interessen nokså hurtig.
Artiklene, bøkene og studiene dreide seg om den langsiktige skadevirkningene såkalt naturlig østrogen har på alt liv, også på mennesker, slevsagt, på menneskekroppen og menneskenes oppførsel.
I all korthet så foregår det på denne måten:
Vi starter livet som hunnkjønn. Alle som en gjør det. Etter en stund sørger den naturlige flommen av testosteron i hannkjønnsfostre for at de utvikler seg slik de er ment å utvikle seg ifølge deres genetiske kode. Denne utviklingen er bremset og til og med snudd rundt under påvirkning av en spesiell type miljøgift som kalles naturlig østrogen.
Hva som er naturlig med den er vanskelig å fatte, men det menes vel at den etteraper det naturlige østrogenet i kroppen, siden det er det den rent faktisk gjør.
Så et barn som er ment å bli født som gutt blir i stedet jente. En enkel kromosontest avslører at et barn som ser ut som en jente på alle åpenbare, utvendige måter «egentlig» er gutt. I andre, ikke fullt så ekstreme tilfeller skjer det forandringer i hormonbalansen og tidlige forandringer i hjernen, som sørger for at vi blir mer temmet, mindre vill, mer villig til å adlyde autoriteter og hva de måtte gjøre med oss. Faktisk så ville jeg, hvis jeg var folk flest stilt spørsmål ved absolutt hver eneste avgjørelse jeg noensinne har tatt, spesielt de som gjaldt lydighet ovenfor autoriteter. Jeg sier ikke at sauementaliteten vi ser i dag hos den gemene hop har en kjemisk årsak eller utelukkende en kjemisk årsak, langt ifra, bare at det bidrar til den.
Et faktum som hører med i dette bildet er at det foregår utstrakt atferdsforskning i dag, en forskning som bare har ett mål for øye: å gjøre folk enda mer lydige ovenfor de før nevnte autoriteter. Her er kjemisk påvirkning ett av flere aktuelle midler.
Hunnkjønn er, i tilfelle du lurer ikke særlig bedre stilt, hvis overhodet. En av de mest dramatiske utslagene av alt dette er en enorm økning i antall krefttilfeller, spesielt tilfellene av hjernesvulst har formelig eksplodert de siste tiårene.
Noen kjemikalier gjør også at hunnkjønn blir født med mannlige reproduksjonsorganer eller utovertiss, for å si det på godt norsk, blant dem en komponent i skipsmaling.
Helt fra starten av, når denne problemstillingen ble kjent allerede tidlig på sekstitallet har de i maktapparatet påstått at naturlige østrogener (og industriherrene) ikke kan «stå bak» dette, at naturlig østrogen er en langt svakere agent enn de som produseres naturlig i kroppen. Det er sant, et stykke på vei.
En enkelt type «naturlig» østrogen er nøyaktig så «svak» og inaktiv som det påstås. Men når flere agenter, en «kjemisk cocktail» av enten flere østrogene og også noen ganger andre forurensningskilder virker sammen skjer en dramatisk forandring. Når to eller flere i utgangspunktet «svakere» kjemikalier påvirker et gitt individ eller en gruppe individer blir summen av delene langt større enn hver enkel komponent skulle tilsi. For den som går dypere inn i materien her blir det fort tydelig hvor livsfarlig dette er, for hvert enkelt individ og for alt liv på kloden.
Og som vanlig er menneskeheten som helhet fullstendig uvillig eller ute av stand til å skjønne alvoret.
The Monsanto Files - en fil man kan laste ned om grådighet and dumhet i oss alle, og til og med verre: grådighet og idioti i det multinasjonale selskapet Monsanto og hos Monsantos ledere. Opplysningene er noe gamle. Selskapet har blitt enda verre de siste ti årene.
Disse menneskene, denne gruppen av mennesker er ikke unntaket, men normen.
Les første del av denne artikkelen.
For noe over et tiår siden ble det publisert en del forskningsresultater der skribentene helt tydelig var veldig bevisst på disse og lignende tema, hvor farlig denne cocktailen var, for oss, for alt liv på Jorden, inkludert artikler publisert i Nature og en bok som veldig treffende ble kalt Vår Stjålne Fremtid, som kom i tillegg til tidligere bok om emnet, inkludert en bok med en enda mer treffende tittel kalt Stille Vår publisert på sekstitallet. Det ble en del oppstyr like etter at Vår Stjålne Fremtid og artiklene kom på trykk, men typisk nok så falmet interessen nokså hurtig.
Artiklene, bøkene og studiene dreide seg om den langsiktige skadevirkningene såkalt naturlig østrogen har på alt liv, også på mennesker, slevsagt, på menneskekroppen og menneskenes oppførsel.
I all korthet så foregår det på denne måten:
Vi starter livet som hunnkjønn. Alle som en gjør det. Etter en stund sørger den naturlige flommen av testosteron i hannkjønnsfostre for at de utvikler seg slik de er ment å utvikle seg ifølge deres genetiske kode. Denne utviklingen er bremset og til og med snudd rundt under påvirkning av en spesiell type miljøgift som kalles naturlig østrogen.
Hva som er naturlig med den er vanskelig å fatte, men det menes vel at den etteraper det naturlige østrogenet i kroppen, siden det er det den rent faktisk gjør.
Så et barn som er ment å bli født som gutt blir i stedet jente. En enkel kromosontest avslører at et barn som ser ut som en jente på alle åpenbare, utvendige måter «egentlig» er gutt. I andre, ikke fullt så ekstreme tilfeller skjer det forandringer i hormonbalansen og tidlige forandringer i hjernen, som sørger for at vi blir mer temmet, mindre vill, mer villig til å adlyde autoriteter og hva de måtte gjøre med oss. Faktisk så ville jeg, hvis jeg var folk flest stilt spørsmål ved absolutt hver eneste avgjørelse jeg noensinne har tatt, spesielt de som gjaldt lydighet ovenfor autoriteter. Jeg sier ikke at sauementaliteten vi ser i dag hos den gemene hop har en kjemisk årsak eller utelukkende en kjemisk årsak, langt ifra, bare at det bidrar til den.
Et faktum som hører med i dette bildet er at det foregår utstrakt atferdsforskning i dag, en forskning som bare har ett mål for øye: å gjøre folk enda mer lydige ovenfor de før nevnte autoriteter. Her er kjemisk påvirkning ett av flere aktuelle midler.
Hunnkjønn er, i tilfelle du lurer ikke særlig bedre stilt, hvis overhodet. En av de mest dramatiske utslagene av alt dette er en enorm økning i antall krefttilfeller, spesielt tilfellene av hjernesvulst har formelig eksplodert de siste tiårene.
Noen kjemikalier gjør også at hunnkjønn blir født med mannlige reproduksjonsorganer eller utovertiss, for å si det på godt norsk, blant dem en komponent i skipsmaling.
Helt fra starten av, når denne problemstillingen ble kjent allerede tidlig på sekstitallet har de i maktapparatet påstått at naturlige østrogener (og industriherrene) ikke kan «stå bak» dette, at naturlig østrogen er en langt svakere agent enn de som produseres naturlig i kroppen. Det er sant, et stykke på vei.
En enkelt type «naturlig» østrogen er nøyaktig så «svak» og inaktiv som det påstås. Men når flere agenter, en «kjemisk cocktail» av enten flere østrogene og også noen ganger andre forurensningskilder virker sammen skjer en dramatisk forandring. Når to eller flere i utgangspunktet «svakere» kjemikalier påvirker et gitt individ eller en gruppe individer blir summen av delene langt større enn hver enkel komponent skulle tilsi. For den som går dypere inn i materien her blir det fort tydelig hvor livsfarlig dette er, for hvert enkelt individ og for alt liv på kloden.
Og som vanlig er menneskeheten som helhet fullstendig uvillig eller ute av stand til å skjønne alvoret.
«Jeg vet ikke hvordan man skal formidle den slags innsikt til millioner i det industrialiserte vesten, men jeg ønsker at vi maktet det. At vi godtok at vi bare er en del av Jorden. At vi tilhører Jorden, at Jorden ikke tilhører oss, ikke er vår. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å lære dette. Men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være her når vi får den lærepengen».
Dr. Carl Johnnson
«Vi sover en fornuftens søvn som avler monstre»
George Bataille 1897 - 1962
Slik er livet på Jorden ved starten av det tredje millennium
(kristelig, vestlig tidsregning).
Og så ser vi den store konspirasjonen, krigføringen mot alt liv.
Tanker fra bevissthetens ytterkanter.
Fra Amos Keppler i perioden 1998 - 2008
George Bataille 1897 - 1962
Slik er livet på Jorden ved starten av det tredje millennium
(kristelig, vestlig tidsregning).
Og så ser vi den store konspirasjonen, krigføringen mot alt liv.
Tanker fra bevissthetens ytterkanter.
Fra Amos Keppler i perioden 1998 - 2008
The Monsanto Files - en fil man kan laste ned om grådighet and dumhet i oss alle, og til og med verre: grådighet og idioti i det multinasjonale selskapet Monsanto og hos Monsantos ledere. Opplysningene er noe gamle. Selskapet har blitt enda verre de siste ti årene.
Disse menneskene, denne gruppen av mennesker er ikke unntaket, men normen.
Les første del av denne artikkelen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
