Vi satt på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst.
Jeg har kjent Ruby lenge. Vi møttes i London for en evighet siden. Hun har bodd i Thailand noen år. Vi besøkte henne der i 2003 og det ble absolutt ville og uforglemmelige tilstander på en eller annen forlatt, navnløs strand der nede. Nå reiser hun verden rundt for å treffe gamle kjente. I disse lyse sommernettene er hun her, med meg.
Vi laget middag sammen, gjorde alt sammen. En heksegryte kan være hva som helst egentlig, alt fra relativt vanlig, sterk mat som brenner i magen, til det gjennomført eksotiske. De beste er dog veldig krydret og Ruby hadde tatt med seg sitt eget krydder, både til å ha i maten og til å servere ved siden av. Jeg fikk inspirasjon lenge før vi faktisk spiste maten og all tilsetningen. Det bare blomstret, slik jeg visste det ville gjøre, slik det ville gjøre enda mer etter hvert som alt sammen spredte seg fra den brennende magen til det brusende blodet som fosset gjennom årene våre.
Det er veldig spesiell følelse og lage mat sammen, og en enda mer spesiell å forberede en heksenatt sammen. Det kan egentlig ikke beskrives og beskrivelsen vil alltid bli en blek skygge av virkeligheten. Vi står der på kjøkkenet og vår Reise har allerede begynt, før vi har tatt et skritt. Hun kysser meg og ler ertende. Hun liker og erte. Vi bærer alt opp trappen til loftet. Det vi ser når vi kikker på bordet ikke lenge etter på er det vi så før vi startet, noe kjent og familiært, men samtidig like nytt og spennende hver gang. Bordet er svart. Veggene er svarte. De hvite tallerkene og bestikket i ibenholt glimter i Skygge. Vi sitter på loftet, inni pentagrammet vi har tegnet på gulvet. Heksegryten damper i kjelen. Duften av rødvin river i nesen da jeg heller i glassene. Bare stearinlys kaster skygge i det mørklagte rommet. Alle elektriske lys er slukket over hele huset. Urtiden er her med oss, i oss.
Vi setter oss ned på de lave stolene tvers over hverandre. Blikk møter blikk og vi nikker.
- Blodet er Livet, sier hun med hes og sløret stemme. – Livet er Blodet.
Jeg gjentar det, og vi sier det samtidig, og det er et ekko i det plutselig så store Rommet som omgir oss. Hun plukker opp barberbladet på bordet og kutter seg i den kjøttfulle delen av hånden. Blodet drypper ned i vinglasset, sprer seg der som løpeild. Jeg plukker opp mitt blad og kutter meg, og blodet renner fra min hånd og ned i glasset. Det gjør vondt, på en fjern og kjent og kjær måte, og jeg glemmer praktisk talt smerten i det øyeblikket den oppstår. Vi putter plaster på hverandres sår. Det er en ekstremt intim handling.
- GUDENES BLOD, roper vi i kor og løfter glasset og skåler.
Vi fører det kalde glasset mot leppene og drikker, og vinen og blodet brenner på leppene. Måltidet starter. Heten og krydderet svir i munnen, og alt sammen eksploderer i magen. Ilden brenner med lav flamme på bordet, men inni oss flammer den opp. En gnist blir til et inferno. Vi samtaler om fortiden. Den blir levende i flammen som danser mellom sammenfiltrete blikk. Fremtiden kommer til oss, som et utall potensielle muligheter. Jeg rabler, hun rabler noe ned på papir på bordet foran oss. Vi kan ikke se bokstavene, men det spiller ingen rolle. Vi vet hva vi skriver.
Jeg merker det og jeg merker at hun merker det, føler det når livets krydder når den delen av hjernen som var målet for dets reise. Våre visjoner har startet lenge før det. Den kjemiske påvirkningen blir, som alltid bare en forlengelse av det som allerede er der. Skyggene og ilden danser i tospann i rommet, i luften, på de fjerne veggene, det høye taket og det ikke-eksisterende gulvet. Vi er der ved bordet og ingenting annet. Alt som er danser bak lukkede åpne øyne. Den fjerne stranden blir levende igjen, der vi og våre venner feirer livet i alle dets avskygninger. Den fjerne stranden, den store parken i hjertet av storbyen, langt ute i villmarken. Vi stiger opp i universets senter, og hele tilværelsen er der ved våre utstrakte fingertupper.
Det er flere timer senere eller kanskje bare noen minutter eller sekunder senere, det er vanskelig å si sikkert. Dager og uker flyr som korte øyeblikk i vår bevissthet.
- Dette er min nummer åtte, sier jeg.
- Din nummer åtte i en evig rekke, roper hun ut over juvet, avgrunnen foran oss.
Åttende gang jeg gjør LSD eller en cocktail av det og andre ting.
Vi går opp på fjellet, inn i skogen. Nøkternt sett vil jeg si det tar rundt en halvtime, men jeg bryr meg ikke. Verken tid eller rom bryr meg, som noe annet enn knagger hvor vi henger fra oss alt det uvesentlige i tilværelsen. Villmarken blir levende, blir ekte for oss. Skogens lyder når oss på et nesten plagsomt påtrengende vis, noen få sekunder, før det på ny blir stille, noe helt naturlig, som å puste, som å elske. Vi tegner et pentagram på den flate, tørre bakken, på den lille åpningen i skogbrynet. Det er enkelt, da vi har gjort det tusenvis av ganger tidligere, en million ganger i lyset av en døende stjerne. Vi kler av oss og setter oss ned i senteret av pentagrammet, jeg vendt mot spissen og hun mot setet. Jorden trykker mot huden, der vi sitter og føler hverandre, hud mot hud, øyne mot øyne, tanke vevd i tanke. Vi sitter på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst, lepper mot lepper og hud glinser i skumringssommerens lys.
- La Jorden åpne seg, roper jeg ut.
- La den sluke oss og omfavne oss fortsetter hun.
Noe er kjent, mens noe er nytt, tilfeldig. Vi kjenner Magien stige enda kraftigere opp i oss, velte fram som en flodbølge. Det er ingen ild her, unntatt den som danser i øynene, den som alltid brenner med lav flamme innvendig. Kjente og ukjente ord blir spyttet ut mellom hovne, sammenfiltrete lepper. Magi kan være ord, kan være «logos», men er intet uten energien, lidenskapen som driver oss fra vi trekker pusten for aller første gang og kanskje til og med før det, på mørke sletter, en stjerneløs himmel før tiden er.
Alt er berøring, en total overgivelse til sansing. Hun er overalt på meg, jeg er overalt på henne, også der ingen finger eller tå noensinne kan nå. Hun skriker eller jeg skriker, stille i natten. Jeg ser pentagrammet bli tent, ser det ovenfra, ser nattens skygger og ild omringe de to svettevåte skikkelsene. Det finnes ingen tanke. Tanken eksploderer i feberhete hjerner. Ideer og en bunnløs inspirasjon reiser seg fra avgrunnen og smerten og gleden innvendig. Alt blir meningsløst og mer verdifullt enn noensinne. Jeg faller ned på henne og tett omslynget blir vi liggende på bakken og puste mens svetten som dekker våt hud sakte blir kald og den tørre og innbydende bakken sluker oss hel, og Jorden tar oss i sin favn og hvisker små, uendelig viktige og uviktige hemmeligheter i våre bortenfor følsomme ører.
Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:
Sexmagi
Magi
Vandrerne i mørket
Ravnens sirkel
Skyggebok
Heksenatt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar