mandag, desember 22, 2008

Diagnose

En avslappet kommentar til Sissels hverdagslige syn.

Hun skrev dette om meg i et ganske langt innlegg:

«Aropos outsidere. Min mest forhatte leser, Uten Grenser har fått min stemme hver gang jeg kommer over en avstemning. Vi er uenige om alt og krangler nesten hver gang våre veier krysses, men jeg er glad han finnes. Han er ikke veldig likanes i mine øyne, jeg syns han er rar og i inni meg har jeg gitt han en diagnose. Men jeg syns han har en viktig stemme og jeg leser han. Innimellom så kommer han med en post som, etter mitt syn forener det lyserøde (hvilken farge har anarkister?) og det blå - det er verd å ta vare på det øyeblikket når det skjer :) I tillegg har han en avstand til et over-kameratslig bloggsamfunn som har mistet fokus på hva som har viktig, hvorfor inholdet i blogging er så viktig.»

Skrivefeil er ikke rettet i sitatet.

Jeg liker faktisk innlegget hennes, der hun fokuserer negativt på bloggkåringer og på at en blogg må ha innhold, men innholdet hennes avslører henne også nokså kraftig, og kan egentlig summeres opp i det hun sier om meg. Sissel har et overordentlig enkelt syn på tingene. Alt som er utenfor standarden er rart og har en diagnose osv. Det meste som er innenfor er i utgangspunktet positivt. Nå må jeg si at hun strekker seg langt her, ut fra sine begrensede forutsetninger, men hun har fortsatt et langt stykke å gå, til hun har oppnådd en noenlunde grunnleggende forståelse for selv de enkleste prosessene som styrer dagens samfunn. Hun vet ikke engang at svart er anarkistenes farge, selv om akkurat det er langt fra det viktigste her. Det bare understreker det jeg sier. Hun skjønner ikke at jeg verken er rød eller blå, eller svart for den saks skyld, men regnbuen. Hun skjønner veldig lite av regnbuen.

Å gi diagnoser til radikale stemmer er ikke noe nytt. Det er faktisk veldig vanlig. Diagnoser har blitt brukt av Makten og maktglade i århundrer for å kvele sanne kritiske røster og det er noe både Sissel og mange andre bør begynne å tenke veldig nøye over.

Jeg går ikke inn for å bli likt og derfor er jeg ikke «likandes». Å si rett ut hva en mener uten begrensninger og filter blir rett og slett ikke satt pris på i dag. Som jeg har påpekt før så er det nesten et kompliment hver gang en viss type mennesker ikke liker meg. Jeg gir rett og slett blaffen i hva folk mener om meg. Sissel får med seg verdien av det et stykke på vei, men igjen: ikke på langt nær nok.

Mine venner og folk jeg respekterer liker meg og respekterer meg, og setter pris på min til dels brutale ærlighet, og det holder for meg i bøtter og spann. De kan være veldig uenig med meg, men de synes jeg er en likandes kar. Jeg er en glad laks, blir det sagt, en som setter pris på livet i alle dets avskygninger. Alt dette kommer også fram på bloggen. Slik jeg ser det er det veldig vanskelig å unngå å legge merke til det. Man må jobbe veldig hardt, når man leser det jeg skriver for å unngå å legge merke til nyansene i mine uttalelser.


PS jeg ble faktisk nummer 67 (tror jeg det var) på Twingys uvesentlige liste over norges beste blogger, noe som beviser at det faktisk skjer mirakler, også i dagens verden...

4 kommentarer:

  1. Anonym3:39 p.m.

    Jeg syns ikke at du er likanes, men det betyr ikke at du ikke er en fin person eller at noen ikke liker deg. Jeg er veldig klar over at så kan være tilfelle, og at det sannsynligvis er sånn, selv om jeg ikke syns du virker særlig sympatisk. Og jeg vil gjerne understreke at det ikke nødvendigvis har sammenheng med hva du skriver, men hvordan du skriver det.

    Jeg leser deg pga det du skriver og filtrerer måten du skriver det på. Hadde jeg vært nærtagende eller opptatt av å gå i alt med lupe (og krangle om det) så hadde jeg ikke giddet å komme inn her fordi fremstår svært fientlig.

    Jeg ønsker deg og alle de du har rundt deg en god jul og et riktig godt 2009.

    SvarSlett
  2. Du har oppfattet det riktig. Jeg ER fiendtlig innstilt ovenfor dagens samfunn og de som støtter det, og jeg fremstår nøyaktig slik jeg ønsker å fremstå, slevsagt. Tyranni bør og må konfronteres, i alle dets former.

    SvarSlett
  3. Anonym5:45 p.m.

    Da skjønner du sikkert hvorfor så mange forsøker å bekjempe/ignorere deg (også i det stille) - du er tyranni light, du vet det ikke bare selv.

    (hvis kommentaren kommer mange ganger er det pga feilemeding på siden)

    SvarSlett
  4. Det er din idoitiske og hjernedøde mening. Jeg tror som sagt på konfrontasjon når det er grunn til det, og det er det ofte i dag. Representanter for tyranniet som deg prøver ofte å snu opp/ned på ting. Pannen prøver ofte å kalle gryten svart osv. Din vinkling er svært så håpløs mesteparten av tiden, rett og slett. Du er ikke alene om det, men det er ingen unnskyldning. Som sagt, du bruker alle klassiske herskerteknikker som maktens hjelpere bruker, blant annet det med diagnosen, som jeg har påpekt.

    Jeg vet hvorfor jeg og andre ikke blir hørt. Det er veldig enkelt, fordi makten ofte bruker ett av to teknikker til å stilne radikale stemmer, forsøk på latterliggjøring og ignorering. Men i disse dager fungerer det stadig dårligere. Stadig flere søker sine egne svar, istedenfor å la seg fore med dem. Dog er det fortsatt mange, som deg som bare passivt gjentar andres tanker og handlinger.

    Som sagt. jeg ville ha tenkt nøye over det, hvis jeg hadde vært deg. det burde virkelig ha vært lett for deg å se hulheten i din egen argumentasjon.

    Les blant annet om alle de som har fått en diagnose o glangt verre fordi de kritiserte Makten. Du er såvisst ikke tyranni light, men ganske tungt, det er sikkert. En typisk vaktbikkje, faktisk.

    SvarSlett