Tidligere liv

I slutten av tenårene fikk jeg kraftige, bortenfor intense og uhyggelige mareritt. De var åpenbart det, selv om jeg ikke husket noe av det da jeg våknet, da jeg våknet skrikende og i full panikk. Den første gangen det skjedde var jeg hes i en uke etterpå. Det var et stort hull i meg der minnet skulle ha vært. Alle drømmer og mareritt falmer i sekundene og minuttene etter at en har våknet, men her var det ingenting, uansett hvor mye jeg anstrengte meg for å huske. Jeg hadde revet ned bokhyllene over sengen og bøker var strødd over hele rommet.

Det skjedde ikke ofte, toppen to ganger i året og ofte med års mellomrom, ettersom jeg ble eldre, så det var egentlig ikke noe problem. Det plaget meg faktisk aldri, selv om det, for å si det mildt slett ikke var behagelig hver gang det skjedde. Det plaget meg ikke, bortsett fra et enkelt faktum: at jeg aldri husket noe, og at det føltes så utrolig, utrolig viktig å huske.

Noen påstod at det var det at bøkene hadde falt ned på meg som hadde utløst panikken, men de hadde ikke gjort det de to første gangene, og heller ikke andre steder, som på hotellrom og andre steder. Alle forklaringene jeg fikk føltes veldig utilfredsstillende. Jeg gikk aldri til psykolog, da jeg allerede da hadde sluttet å tro på det tullpratet de preker, men jeg hadde en uformell samtale med en på en fest en gang, en skikkelig morsom opplevelse. Samtalen endte med at han ble redd og utilpass og trakk seg vekk fra meg, som om han ønsket å si «vik fra meg, Satan».

Da, plutselig en natt, nesten ti år etter første gang våknet jeg opp badet i kaldsvette og med hamrende hjerte… og jeg husket alt, hver eneste lille detalj fra det jeg hadde gjennomlevd i drømme. Jeg hadde blitt brent som heks flere århundrer tidligere, og husket livet mitt da, prosessen fram mot «avsløringen» og brenningen i pinefull og gledelig detalj. Jeg ble fylt med en enorm glede, spenning og visste at selv om jeg hadde blitt rystet til mitt innerste, så visste jeg, i mitt innerste vesen at dette var sannheten, at dette hadde jeg virkelig opplevd.

Det hadde vært andre ting også, små ting og hint som jeg i ettertid lett kunne gjenkjenne, som at jeg gjenkjente steder jeg aldri hadde vært, beskrivelser av hendelser som jeg aldri kunne ha kjent til osv. Drømmene, visjonene kom som en flodbølge etter det. Liv etter liv etter liv åpenbarte seg for meg. Jeg hadde blitt brent som heks flere ganger, og jeg hadde sett venner av meg bli brent. En biskop brente min elskede, og jeg drepte han, gjennomboret han med mitt sverd, uten tanke for min egen sikkerhet. Vaktene hans stakk meg med sine sverd, sine lanser og jeg og biskopen døde der, utåndet der i regnet og stanken fra brennende kjøtt, side om side. Alle disse visjonene bar fram en eneste, uunngåelig konklusjon:

Jeg har levd tidligere, ikke bare ett liv, men mange, som perler på en snor gjennom menneskehetens historie.

Det er ikke lenger skremmende å ha disse drømmene, ofte i våken tilstand. De er skremmende minner, men føles også som å se en film, en opplysende og forklarende film. Jeg bør også påpeke at det ikke er noe religiøst med dem. Jeg får ingen følelse av noen Gud eller guder eller følelsen av ekstase som preger de østlige religionene, ikke noe løfte om noe fremtidig Nirvana eller himmel i slutten av tunnelen. Vi er evige, uten begynnelse eller slutt eller noen tilstand av fred eller endestopp.

Jeg har gått gjennom tunnelen utallige ganger, og hver gang man går fra en kropp til en annen er en like intens opplevelse. Man husker alt man noensinne har glemt. Det finnes et Skyggeland, ved siden av den fysiske verden, som man også drar til når man drømmer og/eller Søker. Denne verdenen er egentlig ikke utenfor den fysiske (tåpelig uttrykk), men er en integral del av den eller så er det motsatt. Det finnes ingen Annen Verden, men bare en, en udelelig, uendelig og mektig.

Jeg opplever hendelsene, alle mine inkarnasjoner som minner, akkurat som tidligere i dette livet, fjerne, men ikke mindre sanne.

Så hvorfor husker jeg, når så mange ikke gjør det? Det er lett å svare på. Fordi jeg, selv om jeg fornektet det lenge, i flere år etter at minnene begynte å presse på, så begynte jeg å gå i meg selv, å søke stadig dypere ettersom min hunger for sann viten åpenbarte seg, og da, etter hvert som hemninger og fornektelser svant hen i den intetheten de hører hjemme så ble jeg klar for å lytte til meg selv, til mitt indre, til både det indre og ytre «Kosmos» (eller Kaos).

Den vitenskapelige og religiøse forklaringsmodellen, som egentlig er den samme, blir bare mer og mer utilstrekkelig ettersom årene går, bare mer og mer den løgnen og bedraget de er, for å holde folk i trelldom, fra å hindre dem i å gjøre sin sanne vilje.

Jeg lever, jeg Amos Keppler, som selv om han bare er en ørliten del av det udødelig åndevesenet som Reiser igjennom Tid og Rom og bortenfor, er like stor som Universet selv. Tid og Rom er bare knagger som man henger klærne sine på. Man henger ikke seg selv på dem, ikke uten at knaggene kutter skinnet og det gjør vondt, og vondt gjør det, når vi alle eksisterer i et fengsel vi selv har skapt.

Vår tilværelse, en dynamisk vekselvirkning mellom kroppen og uendeligheten er en utrolig mektig kombinasjon og begge deler er like viktig. Vitenskapen sier at bare det som kan måles med perfekte konstruksjoner, maskiner er virkelig. Religionen sier at det egentlige livet ikke er på Jorden, men et sted langt unna, som vi må være tobente sauer for å komme til. Det er derfor jeg avviser dem begge.