Det egentlige nyttår

En gang for lenge, lenge siden, før kristendommen hugg sin klamme hånd i oss ble nyttår feiret på det som nå er natten til 22. desember. Kristendommen delte den i to, med en del 24. desember og en del en uke senere. Kirkens representanter gjorde det de alltid har gjort: tok en lokal skikk og overtok den, omskapte den, en skikkelig sleip metode for å få et gitt folk til å glemme sine dypeste røtter.

Solfesten har blitt feiret i ualminnelige tider, siden såkalt førhistorisk tid. Bare nylig har dens betydning minsket, ja, nærmest blitt utvisket.

Hva som blir feiret av de som av oss som fortsatt feirer den, ved siden av livet selv bør egentlig være nokså klart: Det dreier seg først og fremst om fornyelse, om å gi nytt liv til seg selv og verden, om vår ubrytelige link til naturen og hvordan vi, lik vårt Hjem blir gjenfødt fra asken. Blodet og ilden innvendig blir tent på ny.

Vi møtes rundt bålet, slik vi gjør hvert år, og hver Heksenatt. Tre rop blir ropt fra såre struper, et kallesignal til alle de som vandrer gjennom skogen om natten: Kom til oss, til vårt bål og varm deg, din vasne kropp og frosne tanke. Vi møtes her, på den lengste natt, den korteste dag for å se oss selv tydelig, uten det tåkete bildet vi opplever til daglig. Alt er klart her, her ute, krystallklart. Det finnes ingenting som distraherer oss fra oss selv, som lurer oss til å se en annen vei, bort fra livets flamme som brenner inni oss.

Hva som er viktig blir viktig igjen. De tusen totalt uviktige tingene vi blir tvunget til å leve med i hverdagen blir totalt uviktig på ny. Vi blir mennesker igjen, ikke den uhyggelige og bleke kopien av arten som stirrer tilbake mot oss med hovne øyne fra speilet hver eneste dag.

Livet brenner i hver eneste av de utallige glørne som lyser opp natteluften og de blussende kinnene til de som er samlet rundt bålet.