onsdag, august 15, 2007

Vandrerne i mørket

Min søster vandrer ved min side, i speilet som svever til venstre for meg på stien gjennom Ødelandet. Slangen danser på hennes nydelige bleke hud og slynger seg rundt hennes veldreide kropp. Min søster er død. Hun ligger i graven og råtner. Jeg sitter foran bålet og stirrer inn i dets ildrøde, dansende overflate, og jeg skriker ut i mørket, kaster min Magi ut i natten.

Jeg ser ulven vandre fram og tilbake rundt meg. Dens hyl stiger opp fra halsen min og opp i luften med de dansende glørne. Jeg hører ravnen flakse. Dens mørke, usynlige vinger er mine. De gløder i svart og grått og ild. Heksen vandrer i skogen. Jeg vandrer og dødninger og levninger vandrer ved min side. Min Magi er Dødens Magi, slik all Magi er. Det finnes ingen engler, ingen skapninger av lys, men ånder i alle former og av alle slag er overalt omkring oss, både levende og døde. De reiser i mørket, som vi alle gjør. Speilet som ikke er noe speil er et ekko av alt som er, alt vi er. Vi er ravnens skygger, menneskehetens utskudd og dype sinn.

Intet er skjult for den som vandrer i mørket.

Alt finnes der, i den dirrende luften, den hviskende skogen. Jeg går baklengs, og i mine egne skritt finner jeg meg selv. Tre skritt til venstre, tre hopp til høyre, og stien finnes ei mer, og bare villmarkens klør og hoggtenner gjenstår, og den sløve kniven finnes ei mer.

Jeg elsker min døde søster i nattens hete, og knuller henne vetteløst på sengen av døende glør, og jeg føler en ekstase større enn jeg noensinne før har følt.

I døden er livet.

1 kommentar:

  1. Jøss, så poetisk du er i natt da Amos :)

    Men jeg klager ikke altså. Jeg likte det forrige diktet ditt, men denne teksten er bare helt fantastisk.

    SvarSlett