Overgrep

Det er et overgrep av myndighetene at alkoholservering stenger klokken tre om natten. Å redusere tiden ytterligere er et ytterligere overgrep. At myndighetene i det hele tatt tar i slike ubetydelige spørsmål med en ildtang når verden skriker etter løsninger på virkelige problemer er enda et bevis på sinnssykdommen som hersker i dagens verden. Verdens herskere ønsker kontroll og derfor bedriver de mikrostyring, micromanagement. Istedenfor å overlate ubetydelige spørsmål til individer ønsker de å ta styring i alle mulige spørsmål. Det er enda en forbrytersk handling. Alkoholservering burde ha vært mulig til alle døgnets tider. Det er simpelthen ikke andres sak når jeg måtte ønske å drikke alkohol. Dette er i utgangspunktet ikke et viktig spørsmål, men det blir et viktig ett fordi de som sitter med makten gjør det til noe viktig i sin fanatisme, i sitt ønske om å styre alle sider av menneskenes liv.

Narkotikapolitikken er et enda større overgrep. De fleste av det som i dag er illegale substanser er ikke leketøy, men de er i store og det hele ufarlig. Ingen har noe med om et individ bestemmer seg for å bruke dem eller ikke. Faktisk kan de i mange tilfeller fungere som en berikelse, hvis de er brukt riktig. Den såkalte narkotikapolitikken er enda mer sinnssyk enn alkoholpolitikken. Ikke et eneste stoff burde ha vært forbudt og hysteriet og den offentlige propaganda rundt dette burde ha vært fullstendig fraværende. De private organisasjonene som får støtte for å propagandere for sitt skjeve syn burde definitivt ha blitt fratatt støtten.

Poker burde ha vært fullt tillatt, slevsagt. Heksejakten på norske pokerspillere burde ha opphørt straks og de ivrigste i den heksejakten burde ha blitt straffet. Nors Tipping burde ha blitt nedlagt og lotteritilsynet burde ha blitt fullstendig omorganisert til et helt ordinært tilsyn etter mønster fra USA og andre land, en organisasjon med ansvar for å påse at gambling foregår på en måte som ikke snyter spillerne og ikke en som definerer hvilken type spill som er skadelig eller ikke.

De frykter det ukontrollerbare, alt det ukontrollerbare.

Dette er noen eksempler på at barnehagementaliteten og bedrag i offentlig forvaltning tar helt overhånd. Det finnes mange flere. Lover og regler er generelt sett laget av de rike og mektige for å tjene de rike og mektige og er et klart onde i menneskenes liv. Å fjerne alle på en gang blir upraktisk og til deles skadelig, men man bør starte et sted. Et godt sted å begynne er å først fjerne de lovene og reglene som ettersigende er til for å beskytte menneskene mot seg selv. De få, veldig få som i en overgangperiode får personlige problemer på grunn av dette bør slevsagt hjelpes, som alle andre som får problemer i dagens samfunn. Mange med virkelige, til dels overstigelige problemer i dagens samfunn får slett ikke hjelp, men får enda større problemer på grunn av at øvrigheten ønsker å «hjelpe dem».

Til slutt: jeg kjenner alle argumentene. Ingen av de som blir brukt til støtte for en restriktiv politikk holder vann og blir tvert om til støtte for en kvalmende undertrykkende politikk og bør ikke møte noen forståelse overhodet.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (I)

Først og fremst, dette er ikke noe for mtv-generasjonen og alle tilsvarende som kom senere. Dere har vel knapt hørt om de fleste musikerne og låtene jeg presenterer her engang.

Dette hadde jeg først tenkt å presentere som en ti på topp liste, men jeg husket hurtig på hvor mye jeg misliker slike lister og hvor begrensende de er. Jeg vil presentere både melodier og musikere, i uskjønn forening.


Når jeg skal utrope den beste melodien som noensinne er laget behøver jeg egentlig ikke tenke særlig lenge. Den kommer til meg som et lyn fra klar himmel. Det er Mighty Quinn eller Quinn the Eskimo.

Den originale versjonen av den er Bob Dylan (ikke utgitt på plate av han før 1970, men spilt live) som spiler banjo og synger på sitt mest nasale. En okay melodi, men slett ikke det helt store. De som udødeliggjorde den er Manfred Mann’s Earth Band. Den var en slager, en «hit» tre ganger med den gruppen, med tre vidt forskjellige utgaver av bandet. En gang i 1968, en gang i 1978 og enda en gang i 1985. Og mens det med salgstall ikke betyr noe særlig (null og niks) for meg så viser akkurat dette tilfellet hvilken spesiell melodi det er, at den spiller på strenger hos folk som de ikke vet at de har. Den handler eller kan handle (blant annet) om LSD og er også en eneste lang syretripp, noe som gjør den enda bedre for meg. Å høre på den mens man tar LSD er i sannhet stort, en tvers igjennom bortenfor utrolig opplevelse. Det er også morsomt å høre hva folk sier når vi snakker om den. «Men, øh, vet du at den melodien handler om LSD?» Og når jeg svarer: «Ja, det gjør at den blir enda bedre i mine øyne». Og vedkommende får et merkelig uttrykk i fjeset og trekker seg baklengs ut av rommet.

Den beste utgaven av den er liveversjonen fra «Watch» (1978). MMEB laget, på sitt beste musikalske Reiser og dette er en av deres beste. Den er så inspirerende at hver gang jeg hører på den og etter at jeg har hørt på den setter meg ned og skriver i timevis, helt uanstrengt.


Manfred Mann’s Earth Band er vel, hvis noen presser meg mitt favorittband uansett tidsalder og stilart. Jeg liker vanligvis ikke band eller musikere. Jeg liker melodier. Mange band eller musikere lager eller spiller bare noen få virkelig gode, Men de er et unntak. Mange av låtene de spilte ble komponert og fremført av andre før dem, men det er ikke coverlåter i tradisjonell forstand, fordi de er så forskjellig fra originalene. De tok låter fra blant annet Bob Dylan og Bruce Springsteen og gjorde dem til sine.

Mine favoritter, foruten Mighty Quinn er: Redemption song (no kwazulu), Davy’s on the road again, Father of day, father of night og Geronimo’s cadillac. Men en kveld der bandet spiller hovedrollen kan ta meg mange steder og vare veldig lenge. Minst en natt eller en helg og en million år. Alle som aldri har prøvd LSD og som ikke tør bør prøve MMEB først og så jobbe seg videre oppover derfra…

Konserten de holdt i Grieghallen i 1986 er den suverent beste jeg noensinne har hørt og opplevd. Bygget ristet og taket løftet seg. Folk holdt på å gå fullstendig fra forstanden og man mistenkte at folk hadde tatt LSD i god tid før konserten startet i god Grateful Dead ånd. Dog delte ikke bandet ut noe selv.

Det bør vel (eller ikke) sies at de var egentlig ikke noe syreband, selv om musikken deres helt klart bærer preg av det. Det er bare jeg som legger vekt på det, blant annet for å irritere narkotikamotstandere til døde.

Som navnet antyder så har det og Manfred Mann alltid vært tungt inne i alternativbevegelsen og miljøvern. Det er slevsagt enda en positiv faktor i bandets hyperinteressante eksistens.

Bandets sammensetning(er), bestod i stor grad av:

Manfred Mann: Keyboards, synthesizer. Blant de få som kan sies å virkelig spille på synthesizere.
Chris Thompson: vokal, gitar. En Stemme blant stemmer. Utrolig.
Dave Fett: gitar
Mick Rogers: gitar/ vokal
Chris Slade: trommer.
Colin Patterson: bass
Matt Irving: bass
John Lingwood: trommer

Jeg opplevde forøvrig Mighty Quinn i drømme i 1969, da jeg gikk gjennom gangen i halvmørke (i drømme) og det regnet bomull fra ingen steder og musikken og inntrykkene omringet meg, og den versjonen jeg hørte var 1978-versjonen, ni år før den ble utgitt. Først da jeg kjøpte Watch fikk jeg høre den versjonen og gjenkjente den øyeblikkelig, og fikk frysninger nedover ryggen, og fikk enda en bekreftelse på at verden er HELT annerledes enn det sludderet vi får servert.


Dette ble bare ett band, og mye om det bandet, noe som beviser nok en gang at planlegging ofte er et fåfengt foretagende. Jeg kommer tilbake med mer på et senere tidspunkt.

En gledens dag (V)

Justisminister Amos Keppler erklærte i dag at i løpet av en femårs periode vil alle fanger slippe ut av fengsel og alle politifolk bli sparket. I løpet av samme tidsrom vil alle lover og mekanismer skapt for å holde folk og dyr i bur bli fjernet.

- Vi la ned kirkedepartementet og kastet kristne ut av kirkene, og tok bygningene i bruk til helt andre ting, sier Keppler i en ekstatisk kommentar. – Uten sammenligning for øvrig gjør vi nå det riktige også når det gjelder fengslene. Verken dyr eller mennesker hører hjemme i bur, og endelig er det noen som tar et oppgjør med det som så lenge har vært den herskende, avskyelige praksisen. Politiet og militærfolk har alltid vært maktens bøller og denne regjeringen tar hånd om det også, i enda flere av en lang, lang rekke tiltak som skal transformere vårt samfunn.

Kirkene og fengslene, bygningene som tidligere ble brukt til å undertrykke og ødelegge menneskers tanker, følelser og kropper vil heretter bli brukt til alt fra filmstudio til teater og konserthaller (og til masssssive syreparties og hedenske seremonier og orgier).

En heksegryte, gudenes blod og to hekser

Vi satt på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst.

Jeg har kjent Ruby lenge. Vi møttes i London for en evighet siden. Hun har bodd i Thailand noen år. Vi besøkte henne der i 2003 og det ble absolutt ville og uforglemmelige tilstander på en eller annen forlatt, navnløs strand der nede. Nå reiser hun verden rundt for å treffe gamle kjente. I disse lyse sommernettene er hun her, med meg.

Vi laget middag sammen, gjorde alt sammen. En heksegryte kan være hva som helst egentlig, alt fra relativt vanlig, sterk mat som brenner i magen, til det gjennomført eksotiske. De beste er dog veldig krydret og Ruby hadde tatt med seg sitt eget krydder, både til å ha i maten og til å servere ved siden av. Jeg fikk inspirasjon lenge før vi faktisk spiste maten og all tilsetningen. Det bare blomstret, slik jeg visste det ville gjøre, slik det ville gjøre enda mer etter hvert som alt sammen spredte seg fra den brennende magen til det brusende blodet som fosset gjennom årene våre.

Det er veldig spesiell følelse og lage mat sammen, og en enda mer spesiell å forberede en heksenatt sammen. Det kan egentlig ikke beskrives og beskrivelsen vil alltid bli en blek skygge av virkeligheten. Vi står der på kjøkkenet og vår Reise har allerede begynt, før vi har tatt et skritt. Hun kysser meg og ler ertende. Hun liker og erte. Vi bærer alt opp trappen til loftet. Det vi ser når vi kikker på bordet ikke lenge etter på er det vi så før vi startet, noe kjent og familiært, men samtidig like nytt og spennende hver gang. Bordet er svart. Veggene er svarte. De hvite tallerkene og bestikket i ibenholt glimter i Skygge. Vi sitter på loftet, inni pentagrammet vi har tegnet på gulvet. Heksegryten damper i kjelen. Duften av rødvin river i nesen da jeg heller i glassene. Bare stearinlys kaster skygge i det mørklagte rommet. Alle elektriske lys er slukket over hele huset. Urtiden er her med oss, i oss.

Vi setter oss ned på de lave stolene tvers over hverandre. Blikk møter blikk og vi nikker.

- Blodet er Livet, sier hun med hes og sløret stemme. – Livet er Blodet.

Jeg gjentar det, og vi sier det samtidig, og det er et ekko i det plutselig så store Rommet som omgir oss. Hun plukker opp barberbladet på bordet og kutter seg i den kjøttfulle delen av hånden. Blodet drypper ned i vinglasset, sprer seg der som løpeild. Jeg plukker opp mitt blad og kutter meg, og blodet renner fra min hånd og ned i glasset. Det gjør vondt, på en fjern og kjent og kjær måte, og jeg glemmer praktisk talt smerten i det øyeblikket den oppstår. Vi putter plaster på hverandres sår. Det er en ekstremt intim handling.

- GUDENES BLOD, roper vi i kor og løfter glasset og skåler.

Vi fører det kalde glasset mot leppene og drikker, og vinen og blodet brenner på leppene. Måltidet starter. Heten og krydderet svir i munnen, og alt sammen eksploderer i magen. Ilden brenner med lav flamme på bordet, men inni oss flammer den opp. En gnist blir til et inferno. Vi samtaler om fortiden. Den blir levende i flammen som danser mellom sammenfiltrete blikk. Fremtiden kommer til oss, som et utall potensielle muligheter. Jeg rabler, hun rabler noe ned på papir på bordet foran oss. Vi kan ikke se bokstavene, men det spiller ingen rolle. Vi vet hva vi skriver.

Jeg merker det og jeg merker at hun merker det, føler det når livets krydder når den delen av hjernen som var målet for dets reise. Våre visjoner har startet lenge før det. Den kjemiske påvirkningen blir, som alltid bare en forlengelse av det som allerede er der. Skyggene og ilden danser i tospann i rommet, i luften, på de fjerne veggene, det høye taket og det ikke-eksisterende gulvet. Vi er der ved bordet og ingenting annet. Alt som er danser bak lukkede åpne øyne. Den fjerne stranden blir levende igjen, der vi og våre venner feirer livet i alle dets avskygninger. Den fjerne stranden, den store parken i hjertet av storbyen, langt ute i villmarken. Vi stiger opp i universets senter, og hele tilværelsen er der ved våre utstrakte fingertupper.

Det er flere timer senere eller kanskje bare noen minutter eller sekunder senere, det er vanskelig å si sikkert. Dager og uker flyr som korte øyeblikk i vår bevissthet.

- Dette er min nummer åtte, sier jeg.

- Din nummer åtte i en evig rekke, roper hun ut over juvet, avgrunnen foran oss.

Åttende gang jeg gjør LSD eller en cocktail av det og andre ting.

Vi går opp på fjellet, inn i skogen. Nøkternt sett vil jeg si det tar rundt en halvtime, men jeg bryr meg ikke. Verken tid eller rom bryr meg, som noe annet enn knagger hvor vi henger fra oss alt det uvesentlige i tilværelsen. Villmarken blir levende, blir ekte for oss. Skogens lyder når oss på et nesten plagsomt påtrengende vis, noen få sekunder, før det på ny blir stille, noe helt naturlig, som å puste, som å elske. Vi tegner et pentagram på den flate, tørre bakken, på den lille åpningen i skogbrynet. Det er enkelt, da vi har gjort det tusenvis av ganger tidligere, en million ganger i lyset av en døende stjerne. Vi kler av oss og setter oss ned i senteret av pentagrammet, jeg vendt mot spissen og hun mot setet. Jorden trykker mot huden, der vi sitter og føler hverandre, hud mot hud, øyne mot øyne, tanke vevd i tanke. Vi sitter på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst, lepper mot lepper og hud glinser i skumringssommerens lys.

- La Jorden åpne seg, roper jeg ut.

- La den sluke oss og omfavne oss fortsetter hun.

Noe er kjent, mens noe er nytt, tilfeldig. Vi kjenner Magien stige enda kraftigere opp i oss, velte fram som en flodbølge. Det er ingen ild her, unntatt den som danser i øynene, den som alltid brenner med lav flamme innvendig. Kjente og ukjente ord blir spyttet ut mellom hovne, sammenfiltrete lepper. Magi kan være ord, kan være «logos», men er intet uten energien, lidenskapen som driver oss fra vi trekker pusten for aller første gang og kanskje til og med før det, på mørke sletter, en stjerneløs himmel før tiden er.

Alt er berøring, en total overgivelse til sansing. Hun er overalt på meg, jeg er overalt på henne, også der ingen finger eller tå noensinne kan nå. Hun skriker eller jeg skriker, stille i natten. Jeg ser pentagrammet bli tent, ser det ovenfra, ser nattens skygger og ild omringe de to svettevåte skikkelsene. Det finnes ingen tanke. Tanken eksploderer i feberhete hjerner. Ideer og en bunnløs inspirasjon reiser seg fra avgrunnen og smerten og gleden innvendig. Alt blir meningsløst og mer verdifullt enn noensinne. Jeg faller ned på henne og tett omslynget blir vi liggende på bakken og puste mens svetten som dekker våt hud sakte blir kald og den tørre og innbydende bakken sluker oss hel, og Jorden tar oss i sin favn og hvisker små, uendelig viktige og uviktige hemmeligheter i våre bortenfor følsomme ører.


Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

50 000 mennesker brent til døde

50 mennesker brente til de døde i et diskotek utenfor Ødelandet i går. Brannen startet da eieren og fire ansatte tømte fem store kanner med bensin utover dansegulvet og en brannmann tente på seg selv. Folkene på dansegulvet ble grillet praktisk talt på sekundet, og ilden spredte seg hurtig over hele bygningen. De aller fleste ble drept under grillfesten og restene av dem grillet over åpen ild, trampet til døde av sine dansekollegaer.

Etter en slik sjokkerende ulykke stiller vi alltid disse ubrukelige spørsmålene. Hvordan kunne dette skje? Hva kunne vært gjort for å hindre det? Hvordan kan vi forhindre at ulykker som dette vil skje igjen? Det finnes dessverre ingen enkle svar på disse og utallige andre spørsmål, og tusener av mennesker vil ganske sikkert bli grillet til døde i diskotekbranner de neste ti årene.

Eieren, en herr Hagen fra Søppelplassen, Drammen uttaler i sitt tv-intervju at han er like sjokkert som alle andre og at han vil gjøre alt som står i hans makt for å sikre at det skjer igjen.

- Det var en praktfull grillfest, uttaler han til vår tilstedværende reporter. – Vi må bygge større diskoteker for å gjøre dem enda bedre i årene som kommer. Som du vet, Josefine så er jeg forsikret, så det vil ikke bli noen problemer på det området heller. Det gleder meg at jeg hadde tegnet en riktig svær forsikring.

Politiet, i sin pressemelding sier at de har en masse ledetråder, fra et betydelig antall vitner som så en riktig svær gruppe anarkister utenfor diskoen fem år før brannen. Ordensmakten regner med at det blir foretatt en masse arrestasjoner i den nære fremtid.

Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere

Dagens radioreportasje og dansekonkurranse (til lyden av brennende ved):



I vår serie av kirkebranner…

Øh, i vår serie om kirkebranner intervjuer vi i dag en bekymret mor og en helvetes bekymret prest.

Kirken hadde stått der i evighet. En eller sinnssyk konge eller pave hadde fått den bygget en eller annen gang på midten av det tolvte århundre (kristelig, vestlig tidsregning). En hel masse mennesker hadde besøkt kirken og tatt sitt søndagsbad der. Nå er det bare rykende ruiner tilbake. Himmelen gråter denne dagen (selv om det egentlig er oppholdsvær).

De pene små murhusene i nærheten er dekket av røyk. Man kan til og med argumentere med, hvis man er snill at en helvetes smog dekker landsbyen.


- Min mor ble født i denne kirken, sniffer Fru Født. – Alle barna mine, vel, nesten alle ble døpt og tok sitt første morgenbad der. Nå har alt blitt svidd, ikke sant?

- Hva med grillfesten, Fru Født? Spør vår utskjelte reporter.

- Grillfesten var vel ok, antar jeg, sniffer Fru Født. – Man kan til og med hevde at den ble for mye av det gode. Men slik kan det gå på enhver grillfest, antar jeg.


Presten kan knapt holde tilbake sorgen der han står som fastfrosset nær den gjenværende steinmuren. Stanken av svidd kjøtt henger tungt i luften. Øyne renner og tårer flommer.

- Det er som jeg alltid sier, sier presten. – Guds veier er ikke bare uransakelige, men også fullstendig ubegripelige for folk flest.

Han stopper opp litt, før han fortsetter.

- Vi må gjøre vårt beste for å forstå de stakkars sjelene som har utført denne udåden. Det finnes mange svarte får i Guds flokk, og de kommer vanligvis fra dårlige hjem eller de har møtt de gale folkene eller rett og slett hatt et hardere liv enn oss andre. Vi må lære dem å respektere grillfesten og vårt samfunns sunne verdier i tidlig alder. På den måten er jeg sikker på at selv de mest klumpete frøene før eller senere vil vokse seg store og friske.


Vitner observerte ganske så mange Black Metal fans rundt kirken for noen dager siden og politiet søker etter dem med all den energien de kan oppvise. Dessverre så ser det ut til at de er totalt umulig å finne noen steder. Faktisk så kan det sies at de rett og slett har forduftet fra Jordens overflate.

Likte du denne artikkelen? Vær da vennlig og svi til, og gi oss din mangel på mening.

Men tro ikke at vi vil ansette deg av den grunn. Våre journalister er så glimrende at vi vil nok ikke søke etter rekrutter på en god stund. Det vil nok også bli en stund til du blir invitert til den årlige grillfesten, spesielt etter dette, men fortvil ikke, det kan komme en fullstendig uventet invitasjon før du aner det.

Illegale substanser

Det har mange navn. Loven og det offisielle samfunnet kaller det narkotika, illegale substanser.

- Det er fælt, sier hun. – Det får folk til å huske alt, alt det ubehaglige de ønsker å glemme.

Dette er, på grunnleggende vis den aller viktigste grunnen for det rådende synet på illegale substanser, hvorfor de er ulovlige. De åpner dører som tyrannene og deres herrer ønsker skal forbli lukket. De fremkaller det dypeste Minnet, både på godt og vondt, og de minner folk på hvem de virkelig er. De forsterker hva som allerede er der. Så, de er i virkeligheten et speil, og siden folk flest ikke orker å kikke på seg selv i speilet, fordi de i berettiget grad skammer seg over seg selv, ønsker de at alle verktøy der folk kan gjøre det skal være utilgjengelig.

Vel, la dem gjemme seg, la dem stikke hodet i sanden, i hvert fall til et visst punkt, men de skulle ikke få lov til å hindre andre i å oppleve verden i all sin skjønnhet og variasjon.

Men det gjør de. De som undertrykker seg selv, fortrenger sitt virkelige jeg styrer dagens verden, og de er syke bortenfor all beskrivelse.


I et sjeldent eksempel på ærlighet hos hennes yrkesgruppe (alle yrkesgrupper) avslørte skuespilleren og modellen Sienna Miller nylig sitt syn på narkotika.

Hun sier at hun elsker hallusinasjonene hun får når hun tar stoffer som «magic mushroom», men at hun egentlig eksperimenterer med alle typer stoffer. Når hun blir spurt om sin mening om hvorfor folk eksperimenterer med noe som faktisk er ulovlig over store deler av verden (og gir fan i det faktum) så svarer hun kort og konsist: «Fordi det er morsomt, så utrolig morsomt».

Og det stemmer. Jeg og millioner av andre kan bevitne det. Jeg bruker ikke noen typer stoff ofte, selv om jeg har prøvd de fleste av dem minst en gang. Jeg føler ingen trang til mer. Jeg har omtrent det samme forhold til narkotika som jeg har til alkohol (og jeg bruker ikke det ofte heller): Jeg bruker det på en naturlig måte, uten skyldfølelse og frykt, både som avkobling og eksperimentelt, som den Søker jeg er.

Min favoritt er LSD. Dets aktive komponent er helt klart blant de sterkeste som finnes. Jeg klarer meg uten det, åpenbart, siden jeg bare har brukt det syv ganger i en femtenårsperiode. Det er simpelthen ikke noe sug etter mer. Men det er en praktfull opplevelse, en som ikke kan beskrives, men som må oppleves. Alle dører i ditt sinn og i deg blir blåst opp, og du ser i sannhet verden som den er, totalt mystisk og uendelig, fylt med liv og ild… og Tåke og Skygge.

Propaganda rettet mot LSD er grunnleggende urettferdig.

Jeg skrev et dikt om det selv før jeg prøvde det. Mitt liv som heks (blant andre ting) gir meg mange muligheter til å oppleve det som nå blir sett på som den fjerne og bortgjemte delen av verden. Den såkalte narkotikaen er bare en enkelt metode i så henseende.


Samfunnets uttalte syn på dette er utelukkende propaganda. Det finnes ikke mer sannhet i det enn i en luftspeiling. Jeg vil med forbehold anbefale alle å prøve narkotika. Min personlige anti er Heroin, men det er meg. I Sveits, hvor det er lovlig eller i det minste godtatt at folk setter sprøyter går avhengige på jobb hver dag, og fungerer godt i samfunnet (beklageligvis). I Amsterdam har veldig få trøbbel med noe narkobruk. Og grunnen til det er enkel: De har et sunt og naturlig forhold til det.

Det er svært så ironisk at mange såkalte medisiner, svært skadelige sådan er i fritt salg i de fleste land, mens bruk og transport av noe som i bunn og grunn er ufarlig fører til lange fengselsstraffer.

Jeg kjenner ganske mange som har prøvd LSD og lignende og ingen av dem har noensinne hatt noe trøbbel med det, selv om jeg kjenner til at andre har hatt trøbbel, i hvert fall delvis, på grunn av det. Det er ikke noe leketøy og bør bli sett på med nødvendig respekt.

Bruk av narkotika har vært en naturlig del av ethvert samfunn opp igjennom historien, ikke bare til avkobling, men mye viktigere i seremonier og trolldomsritualer, sjamanisme og tilsvarende.

Jeg er overbevist om at folk som er åpne, og har få hemninger får lite trøbbel uansett hvilket stimuli eller stoff de bruker. Folk som er bundet av sine hemninger vil uvegerlig bli dypt sjokkert når et gitt stoff åpner dem opp mot verden, men de bør gjøre det likevel…

Folk bør, generelt sett unngå substansene som skaper eller lettere kan skape avhengighet, som heroin og nikotin. Å røyke nikotin (tobakk for de uopplyste) er svært dumt og på grensen til det idiotiske. Det finnes ingen positiv side der. La det være og bruk de bra sakene i stedet.

Absolutt alt burde ha vært lovlig. Slevsagt skulle det vært det.