Drømmer hos en tjueåring

Ikke lenge etter at jeg ble førti hadde jeg innfridd alle de målene jeg satte meg som tjueåring. Absolutt Alle. Jeg satte meg nye mål underveis, slevsagt, men de jeg hadde satt meg, noe uklart formulert over tjue år tidligere har blitt innfridd.

Jeg skulle reise verden rundt og også reise i tanken, vokse fra den personen jeg hadde vært. Jeg skulle bli forfatter på heltid, skrive tykke bøker, fylt med kontroversielle historier som skulle skrives helt etter mitt hjerte, skrive bøker jeg selv ville like å lese og jeg skulle trykke og utgi dem. Og noe som allerede da var minst like viktig: Jeg skulle bli en person minst like interessant som de personene og historiene jeg skrev om, for uten at man har et slikt grunnlag blir gjerne ens historier også flate og døde. Mine bøker sydet av lidenskap, i alle betydningene av ordet helt fra starten av. Min lange, uendelige vandring startet. I løpet av få år vokser tanker jeg knapt hadde vært bevisst tidligere fram i meg, og kom til å dominere mitt liv. Det var en utrolig tilfredsstillende prosess som jeg knapt hadde ant rekkevidden av da den startet.

Egentlig hadde den startet i min tidlige barndom, men da hadde det vært tilfeldig, ubevisst. Det ble og blir mer bevisst jo eldre jeg blir. Jeg ante simpelthen ikke hvor utrolig tilfredsstillende et liv badet i ild og skygger ville bli. De første tjue årene av mitt liv ble stort sett tilbrakt med å tilfredsstille andres forventninger, å danse etter andres pipe. Slikt tull forsvant etter hvert som jeg i økende grad ble et menneske, istedenfor en nikkedukke og en som konstant strevde etter å bli likt, for enhver pris.

Mine egentlige drømmer var langt mer omfattende og ekte og ambisiøse.

Ting tar tid. Man må ta seg tid, må ha tålmodighet uansett hvor sterk ilden brenner inni en. Jeg lærte meg selv opp, nærmest fra grunnen av. Sakte men sikkert ble jeg den personen jeg aller mest ønsket å være. Både veien og målet stod stadig klarere for meg. Jeg forkastet et normalt åtte til fire liv nærmest i utgangspunktet. Det også, den avgjørelsen også stod bare klarere for meg ettersom årene gikk. De fleste kaster bort hele ungdommen på å jobbe til de stuper, for å kunne nyte sitt otium i alderdommen. Det forekom meg, selv som en uerfaren og ubetenksom ung mann som en fullstendig idiotisk tankegang. Så jeg brukte de pengene jeg skrapte sammen, på poker og andre ting på å reise, på å bokstavelig talt utvide min horisont. Øynene mine åpnet seg og forble åpne. Mitt livssyn, det som viste seg allerede i det jeg skrev tidlig i tenårene trådte stadig tydeligere fram. Tidlig i tjueårene kunne det gå uker mellom hver gang jeg skrev noe, men sakte men sikkert ble det som nå: et konstant nærvær som jeg verken kan eller vil noensinne være foruten.

Jeg bodde i London nærmest sammenhengende fra 1988 til 1993, den første virkelige fantastiske tiden i livet mitt. Byen og dens fantastiske kommunikasjoner ble også utgangspunktet for andre Reiser. Vi var en gjeng som spilte gateteater, både der og i Europa for øvrig. Vi ble ikke rik på det, slett ikke, men det føltes ikke som noe problem, snarere tvert om. Det skjedde så utrolig mye da, nærmest daglig. Jeg dro på den gamle, gebrekkelige skrivemaskinen og den lille kofferten med blanke og fulle ark overalt. Mine to kvantesprang som forfatter, Skyggevandring og Drømmer Tilhører Natten, den første kladden av dem begge ble skrevet samtidig, om hverandre i løpet av de fem årene, på tog, busser, i bobiler og nedslitte bygninger.

Man åpner seg når man Reiser. Man blir vid åpen. Alt fungerer så mye bedre enn det gjør når man bare eksisterer og ikke lever. Alt blir krystallklart. Tanker brenner i en og man vet, vet bortenfor all tvil hva det vil si å være menneske. Jeg har reist i hele mitt voksne liv og kan ikke være det foruten.

Så, for noen år siden, like etter århundreskiftet kom min andre store tid. Jeg reiste verden rundt, nærmest sammenhengende i tre år til Las Vegas, Los Angeles, San Francisco, New Orleans, Denver, Santa Fe, Thailand, Afrika, Sør Amerika, nærmest over hele verden, utenom blant annet Kina, Australia og de fleste av de tidligere Sovjet-republikkene. Jeg satt med bøkene Shadowwalk og Drømmer Tilhører natten, gjennomarbeidet og trykket og utgitt i hendene og kjente en dyp tilfredsstillelse og enorm gledesrus. Det slo meg at jeg… hadde klart det, ikke engang for alle, da man alltid bør skaffe seg nye mål, men at jeg hadde klart det, at uansett hva som skjedde deretter hadde jeg, relativt tidlig i livet levd et liv langt mer interessant enn tusen andre. Livet gjenspeilte kunsten og kunsten gjenspeilte livet.

Minner blir levende og forsvinner ikke. De falmer kanskje litt, men akkurat nå føles det ikke slik. Den berg og dalbanen som livet mitt har vært blir noe utrolig verdifullt. Hva betyr noen få nedturer når man flyr så høyt og så ofte? Jeg ville jo slevsagt vært dem foruten, og gjort ting litt annerledes i ettertidens klarhet, men jeg angrer ikke på noe. Når man kunne ha skrevet en selvbiografi bestående av ti tykke bind, når det som er nevnt her bare er en brøkdel av alt som skjedde betyr ikke noen få mer eller mindre tomme sider noe. De blir bare en slags kontrast til det livet som alle mennesker er født til å leve.

Nye sider fylles opp i dette øyeblikk. Min tredje store syklus venter.