En magikers livlige liv og levnet

ALEISTER CROWLEYS LIV OG MAGI

«I am the great beast that rise from the sea»

Hva skal man si om Aleister Crowley som ikke allerede er sagt? Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Mange gjør sitt beste for å analysere personer og hendelser til døde. Det er både ufruktbart og dumt. Og det forteller også veldig lite om personen og hendelsen man hevder å vite så veldig mye om. Faktisk forteller det ofte mye mer om skribenten. Om hvor tørr og kjedelig vedkommende er. Vel, Crowley er en person som stiller utenfor enhver analyse, enhver fornuftig forståelse, og kanskje nettopp derfor fortsetter hans liv og magi å være omstridt. Mange har forsøkt å analysere Aleister Crowley. Noen har geniforklart han. De aller fleste har fordømt mannen, mennesket. Dette er ingen av delene. Det er simpelthen min personlige oppfatning av han, over seksti år etter hans død, og 133 år etter hans fødsel. Det er også en beskrivelse av samfunnet han vokste opp og det «moderne» samfunnet han fortsetter å leve i.

Hva skal man for eksempel si om hans livsmotto «Do what thou wilt shall be the whole of the law»? Man kan tilstrebe å tolke det fordervet, slik mange har gjort i sin fortvilelse. Mente han det ironisk? (Han var dyktig i ironiens kunst). Gjorde han det for å provosere? (Han kunne provosere en stein). Men hvorfor skal vi på død og liv gå omveier hele tiden? Kanskje mente han rett og slett det han sa? Som han selv skal ha sagt. Ethvert menneske bør følge sin sanne vilje uansett omgivelser og betingelser. I et fritt samfunn er ikke dette noe problem. I det tjueførste århundres sneverhet og ufrihet blir det viktigere enn noensinne. Og til helvete med konsekvensene. Det var nemlig ett av Crowleys mest utpregede (og sympatiske) trekk: Han ga fullstendig blaffen i hva andre mente om han. I hele sitt liv, helt fra guttedagene, fulgte han denne lederstjerne.

Det har vært noen feiringer av Crowleys fødselsdager siden han døde. Dette er svært vanlig når betydningsfulle personer har vært død en stund, vanligvis når det er en null bak nummeret. Statsmenn og ledere står fram på rekke og rad og forteller verden hvilket prektig menneske jubilanten var. Hvor «positivt» han eller hun påvirket sine omgivelser. Det tjener til Crowleys ære at dette ikke kommer til å skje i hans tilfelle... For det er lett (heldigvis) å slå fast en (eller to) ting om «The Great Beast». Han var verken prektig eller en som blir hyllet med store ord i festtaler.

Siden jeg først skrev og publiserte dette og diktsamlingen om hans liv og «virke», også på Internett har jeg innimellom blitt kontaktet av folk fra Thelema-religionen, folk som gjør sitt beste for å redigere hans liv og skrifter, og som generelt sett nedvurderer begge deler, og prøver å fremstille han som noe han ikke var, og som prøver å forandre hans lære til noe ganske annet enn det han ønsket. Ett eksempel er en kvinne som skjelte meg ut fordi jeg viste et bilde fra innsiden av Lovens Bok i full offentlighet. Så jeg antar at Aleister, den redigerte versjonen fortsatt kan bli beskrevet som en massenes frelser i en gitt fremtid.

Her følger en kort, ufullstendig biografi. En uten en agenda eller glorifisering/fordømmelse. Ja, det virker som en god ide. En biografi som ikke er forutinntatt er alltid en god ide.

BARNDOM

Edward Alexander Crowley ble født 12. oktober 1875 (etter vestlig, kristelig tidsregning). Den velstående familien tilhørte den pietistiske bevegelsen «the plymouth brethren». Samtidig tjente faren store penger på ølbryggerier og ølutsalg. Uten å ty til idiotisk psykologi er det meget sannsynlig at dette bidro til Edwards sterke avsky for alt som smakte av hykleri og utenomsnakk. Og hykleri og utenomsnakk har alltid gått godt i spann med religion. På samme måte som hans praktfullt katastrofale skolegang forsterket en naturlig og allerede godt utviklet forakt for autoriteter.

Han så faren død i et syn elleve år gammel. Senere samme år døde faren. Edward og moren flyttet til London, til hans onkel Tom. I følge Crowley selv var moren og Tom begge to «hjernedøde rasister». I hjemmet fikk han ingen fred for diktatoren Tom. På skolen drevet av the plymouth brethren, ble han hurtig «sent to Coventry», en beskrivelse av en type straff der den uheldige ble en ikke-person i form av at vedkommende ikke skulle bli snakket til hverken av lærere eller elever over en viss periode. I et miljø som oppmuntret til sladring fortalte en medelev at Crowley hadde ligget full på gulvet hjemme. I en og enhalv termin ble gutten dømt til ensomhet. Skolen bød ellers på pisking og andre delikatesser for de som brøt de gudegitte reglene. Men i motsetning til de aller fleste andre kuede sauer, fant ikke Edward seg i det. Ved hjelp av skolen og Onkel Toms faste hånd utviklet han seg de siste skritt mot en fullblods opprører.

Han ble så nedkjørt av den økende terroriseringen at det ble nødvendig å ta han ut av skolen for å redde livet hans. Løsningen, foreslått av en lege, var en masse frisk luft og en mengde private lærere som han hurtig slet ut og som ble skiftet ut i stadig raskere intervaller. En løsning som ble en blandet suksess sett fra onkel Toms synspunkt. Han lærte fjellklatring på noen av disse turene. En Reverend Fothergill prøvde å drukne han etter at Crowley hadde hevet han ut av en båt. Den natten, som ung tenåring, fullførte han sin første akt av sex og magi, de to driftene han skulle forene som sin store besettelse senere i livet. Han ventet ikke lenge med å gjenta suksessen.

Archibald Douglas, en bibelselger, en av privatlærerne utpekt av Onkel Tom, førte Edward fra de skrå bredder til godt ute på dypt vann. Douglas oppførte seg som et ganske normalt sunt menneske. Han introduserte Crowley skikkelig for sterke drikker, gambling og kvinner. Crowley skriver:

«The nightmare world of Christianity vanished at the dawn. I fell in with a girl of the theatre in the first ten days at Torquay, and at that touch of human love the detestable mysteries of sex were transformed into joy and beauty. The obsession of sin fell from my shoulders... I found that the world was, after all, full of delightful damned souls...»

Så snart ryktet nådde Onkel Tom kvittet han seg med den fyrige bibelselgeren. Men det var for sent. Den unge Edward hadde fått en smak på himmelen og helvete, en tørst som aldri skulle bli slukket, en hunger som aldri skulle bli stillet...

Now we’re cooking... Og det er ikke suppe på spiker heller.

På Malvern Public School begynner han å skrive dikt. Et av dem til forsvar for Florence Maybrick, som ble dømt til døden for å ha forgiftet sin mann.

På dette tidspunkt er han forlengst blitt en alvorlig belastning for familien. Alle forsøk på å holde han i tømme mislykkes. Da han fylte tjueen mottok han sin del av familieformuen. Uavhengigheten og friheten ventet på han.

Ingen og ingenting kunne lenger holde han tilbake.

NO GOLDEN DAWN

Aleister Crowley, som han nå kalte seg, ble tatt opp i The Hermetic Order of The Golden Dawn 18. november 1898. Han ble gitt det magiske navnet Perdurabo (I will endure). Det representerte ytterligere et skritt videre for han. Han fikk en videre innføring i Kabbala (det jødiske magiske systemet som da ble sett på som en hjørnestein i vestlig okkultisme) og andre teknikker. Men det ble på flere måter like frustrerende for han som hans siste skoleår ved universitetet i Cambridge. Medlemmene var enten rike fra gamle, trøtte familier eller kjedelige diktere og kunstnere(Blant annet var William Butler Yeats medlem). Eller kanskje skyldtes det at ritualene for en stor del krevde at en innviet måtte forberede seg til ritualene i totalt sølibat. Det skapte en konflikt i han dette; å måtte fjerne seg fra livet istedenfor å omfavne det.

Året etter kjøpte han Boleskine House på den sydlige stranden av Loch Ness. Han tok tittelen Laird of Boleskine og Abertarff og begynte øyeblikkelig forberedelsene til ritualet til trollmannen Abra-Melin, som han hadde lært av Samuel Liddel Mathers, lederen av Golden Dawn. Og kaos og voldsomme hendelse brøt løs nesten øyeblikkelig. Det er utallige vitner og vitnebeskrivelser av det som skjedde. Skygger fylte huset og gjorde at en måtte bruke sterke lykter ved høylys dag. En venn forlot huset i panikk. Crowleys kusk ble ganske snart en alkoholiker. Hushjelpen forsvant i løse luften, for aldri noensinne å bli sett igjen. En arbeider ble splitter pine gal og prøvde å drepe Crowley. Vind raste mellom husets fire vegger, mens demonene og deres tjenere herjet eiendommen og landsbyen i nærheten. (Jeg tar ikke sjansen på å nevne demonenes navn, jeg er dristig, men ikke dumdristig). Crowley misfornøyd med kjøttet han fikk levert, skrev to demonnavn på regningen. Slakteren kuttet en arterie kort tid etterpå og døde på stedet. Lorden (Crowley) fortsatte uforstyrret med sine påkallinger og hadde ettersigende visjoner av ildengler, jordånder og andre elementærånder.

Bråket fortsatte da Crowley gikk lei av konstant faste, bønn, meditasjon og avholdenhet. Han lykkes i å bli innviet til ordenens andre grad, men London-losjen nektet å utlevere papirene han mente han hadde krav på. De som helt siden innvielsen hadde sett på Frater Perdurabo som en ubehøvlet oppkomling fikk nå sjansen til å dukke han. Gnisninger slo ut i åpen uenighet og krangel. Blant annet prøvde den gode Lord Boleskine å storme ordenens lokaler iført kilt og svart maske og med sverd i hånd. En politimann overtalte han med uvanlig spakhet til å oppgi angrepet. Det ble til slutt rettssak av det, som Crowley tapte. Men hans motstandere oppførte seg så rart og forvirret etterpå at kampen fikk et preg av Remis, snarere enn seier for noen av partene.

Senere ville han gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre Abra-Melins rituale, men avgjorde at han ikke var klar for seks måneder med renselse og bønn. Han ombestemte seg og dro istedet på sin første reise verden rundt. I Mexico leide en indiansk pike som hushjelp og til annet bruk. Etter noen bortimot resultatløse «seanser» med en Don, klatret han opp fjellet Popacatapetl med sin venn Eckenstein, «in a stride». Etter en mislykket tur på det nordamerikanske kontinent og en mindre mislykket tur på Hawaii (han møtte en gift kvinne og hadde et forhold til henne og han skrev flere dikt), dro han til Hong Kong. I India møtte han Eckenstein igjen og de gjorde et mislykket forsøk på å klatre opp K2 (Chogo-Ri).

Hvis en nå har fått inntrykk av at Crowleys liv minner om en berg og dalbanetur, så er nok det en mer enn korrekt observasjon. Med den forskjell at det gikk nedoverbakke mesteparten av turen.

Det virket som ting skulle roe seg ned litt da han ankom Paris om vinteren, men det tok ikke lang tid før han gjorde seg til uvenn med sin gamle venn fra Golden Dawn, Samuel Mathers. Det hjalp ikke. Han sank ned i hva han selv kalte «total boredom». Han reiste til sitt sted Boleskine i Skottland og oppdaget at det hadde fått et dårlig rykte i hans fravær. Folk nektet å gå nær huset i mørket og gikk store omveier for å unngå det. Til og med dette feilet i å få han i godt humør.

Da møtte han sin første kone og «Scarlet Woman», Rose Kelly. Etter en natt der han vurderte selvmord, giftet de seg og reiste på bryllupsreise til Egypt, magiens land. Der kalte han seg for første gang Chioi Khan, hebraisk for The Beast. Og han skrev The Book of The Law. En tekst som mer enn noen annen i det tjuende århundre forandret hvordan man så på Magi.

De neste årene blir ikke mindre hektisk for han.

22. august 1905 deltar han i en ekspedisjon som har til hensikt å bestige Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. Litt over en uke senere bryter det hele sammen i fullstendig kaos og uenighet.

I 1906, etter en lengre Reise i Asia dør datteren Nuit av tyfoidfeber i Rangoon.

I tiden etter det er det at han bryter med The Golden Dawn. Om han bryter av egen vilje eller blir sparket ut er forsåvidt uinteressant. Sannsynligvis er det som det nesten alltid er tilfelle, også i denne saken, en blanding av begge deler. Siden han noen år tidligere hadde utkjempet sin magiske krig med Samuel Mathers, sin siste allierte i ordenen, tok han nok ikke det endelige bruddet så tungt.

Ikke lenge etter starter han sin egen orden, Argentum Astrum, Sølvstjernen.

Under et demonisk rituale innså han til fulle det som skal dominere resten av livet hans; at sex gjør det enklere å fokusere «magisk energi». Alt han hadde lært til da slo fast det motsatte. Da han i 1912 møtte Theodore Reuss, lederen av OTO - Ordo Templi Orientis - Order of The Temple of The East, som hadde samme oppfatning, løsnet opplagt noe i han. Crowleys to besettelser, sex og magi, smeltet sammen til en. Livet så plutselig lyst ut.

SEX OG MAGI

Årelange frustrasjoner ble nå redusert til mindre irritasjonsmomenter. Selv ikke hans minkende formue syntes å ha noen innvirkning på pågangsmotet og livslysten hans. Snarere virket det som om det bare ansporet han ytterligere. Under en orgie i Paris(som varte i ukevis)åpenbarte guder og ånder og demoner seg i skjønn (eller uskjønn) forening. Master Therion og hans disipler hadde en vill tid. En av dem, Victor Neuburg, påstod at han var besatt av guden Merkur. En av gudens kommandoer var at de skulle voldta og myrde en ung pike og kutte henne opp i ni forskjellige ofringer til de gamle greske gudene. Dette ble for mye selv for Crowley og han nektet plent. Gamle Merkur ble fornærmet og forlot selskapet. Crowley fortsatte ufortrødent på sin Reise. Han lot seg ikke pille på nesen hverken av guder eller mennesker.

Fra 1914 til 1919 levde han i USA og skrev for det tysk-amerikanske The Fatherland, der han fordømte britenes krigføring. Han hadde sexmagi med talløse kvinner.

Sommeren 1918 trakk han seg tilbake til Oesopus Island på Hudson River for å kunne praktisere sin magi i fred og ro. Venner ga han penger til turen, men da de skulle se han vel avgårde oppdaget de at han hadde brukt alle pengene på rødmaling og koster og tau. Han forkynte at han lik Elijah skulle bli foret av ravner. I løpet av sommeren brukte han det innkjøpte til å male likelydende budskap, som ingen kunne unngå å legge merke til, på klipper på begge sider av elven:

EVERY MAN AND WOMAN IS A STAR

OG

DO WHAT THOU WILT SHALL BE

THE WHOLE OF THE LAW

Han vendte pengelens tilbake til London i desember 1919. Men lot seg selvsagt ikke stoppe av slike bagateller. En arv fra en tante og andre mer utradisjonelle måter å skaffe penger på, gjorde at han snart var ovenpå igjen. Etter flere visjoner og andre spesielle hendelser, begynte han å søke etter sitt Thelemas tempel. Han fant det på Sicilia, utenfor byen Cefalu, tidlig i 1920. Like i nærheten befant Cefalus karakteristiske mektige klippe seg. Der besøkte han templer dedikert til Jupiter og Diana og bestemte seg for at huset med de to nøttetrærne, var hans hjem. Han flyttet inn sammen med sine to koner og tre barn. Det skulle ikke gå lang tid før de fikk godt med selskap.

Master Therion tilkalte Pan og bød han å vokte den midtre, store hallen. Innvielsen bestod ellers i å henge opp de mest provokative, «pornografiske» malerier. Han forklarte det muntert for sin åndeløse menighet. Bildene var alle vakre og stilfulle, men som alltid var det hans mål at de - og verden for øvrig - simpelthen skulle begynne å se på sex slik det var... En selvfølgelig ting. Som skulle nytes, uten den minste skam. Skammen var (og er) hvordan dagens samfunn tabubelegger noe så naturlig og også kriger mot den gavmilde naturen. I tre herlige, skamløse år levde Chioi Khan og hans disipler i sitt paradis ved Cefalu.

Når det gjelder ryktene om alle de usømmelige og uanstendige handlingene som skal ha blitt utført der... Slik jeg ser det er sannsynligvis 99 % av dem sanne. I tillegg skjedde det ganske sikkert mye som aldri har kommet offentligheten for øret. Det finnes utallige beretninger selvsagt, og åstedsskildringer. De er like herlig usammenhengende og selvmotsigende som resten av Crowleys liv. Her kommer vi også innom noe interessant som jeg skal komme tilbake til senere. «Nøytrale» biografiskribenter trang til å bagatellisere alt det opprørende, sjokkerende, skjendige... Det er nesten komisk når for eksempel Colin Wilson beskriver Crowley som en mann som ønsket å bli akseptert av sin samtid. Crowley selv brydde seg sannelig ikke om å skjule noe.

En utrangert, nedslitt amerikansk skuespillerinne, Jane Wolfe, ble plassert i et telt og holdt der mer eller mindre, mot sin vilje. Ettersigende på grunn av at hennes «høye moral» forstyrret ulikevekten i klosteret og «fordi hun var en livstrett hurpe». Han fortalte henne på sitt mest elskverdige at «Hun hadde solen, stjernene, månen, himmelen, sjøen og universet å leke seg med».

Hun strålte av styrke og mot da hun trådte ut av teltet nitten dager senere. Hun hadde blitt tvunget til å søke innover i meditasjon og tanke og gjenfunnet sine tapte instinkter. De hastverket og stresset i et moderne samfunn får oss alle til å glemme.

Folk går på kino eller på et sportsarrangement eller lignende for å bli underholdt, for å føle et øyeblikk at livet har et formål, for å føle at blodet bruser i årene, for å føle at de lever. En sjelden følelse, i et samfunn som dreper alt som gjør livet verd å leve. Dette er en viktig forskjell på Crowley og folk flest. Med unntak av sin deprimerende ungdom hadde han ikke behov for noe surrogat for sanne opplevelser og livsutfoldelse. Bare ved å besøke en pub så omskapte han kvelden til en opplevelse for alle som var tilstede. Ingenting holdt han tilbake. Han tillot ikke noe å gjøre det. Han fant seg ikke i å bli holdt nede.

Paradiset, «The Convent of Rabelais», ble som en kunne vente snart beleiret av slimete, tobente slanger. Hvis det eksisterer et sted i verden der Frihet og Glede hersker, vet vi hekser og mutanter at verden gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Etter en mengde «skandaler» og rykende avisartikler beordret Italias diktator Benito Mussolini Crowley til å forlate landet.

En problemfylt periode (overraskelse) fulgte etter det, men Master Therion lyktes i å bli utpekt som den nye lederen av OTO. Noe som førte til at ordenen ble splittet i tre. Ingen kan hevde at den gode Aleister styrte unna kontroverser. Nok en gang landet Menneskedyret på bena.

En ting bør nevnes fra denne perioden, ett åpenlyst eksempel på at mannen overdrev minst en gang i sitt liv. Han fullførte det som mange ser på hans hovedverk, Magick in Theory and Practice. Det ble utgitt i Paris. Ingen engelske utgivere våget å røre manuskriptet. En av de mest utpregede anbefalingene i boken var at et hannbarn burde ofres for å oppnå best mulig resultat og så påstår trollmannen at han selv hadde gjort dette omtrent hundreogfemti ganger i året mellom 1912 og 1928. Kanskje ikke så underlig at dette og lignende morsomheter førte til overskifter som dette:

NEW SINISTER REVELATIONS OF ALEISTER CROWLEY

Forøvrig ble hans tredje kone Maria, i likhet med de to forrige, alkoholikere og deretter innlagt på sinnssykehus. De taklet tydeligvis ikke oppstyret så godt som ektemannen.

Alle i hans omgangskrets var selvfølgelig også ekstra utsatt for represalier og forfølgelser fra offentlige og private myndigheter.

Alt forgjeves. Han forble vill og opprørsk til det siste. Selv i sine siste år der alderen tvang han til å holde en noe lavere profil. En kan forstå det. Han døde 1. desember 1947, syttito år gammel. At han ble så gammel må betraktes som et mirakel i seg selv.

MANNEN - MYTEN

Har du hørt noe lignende før? Jeg kan forsikre om at dette stykket, vilt og utrolig som det framstår, bare er en liten smakebit av livet til The Great Beast. For å dekke en større del av mangfoldet og omfanget av hans magi trenges mange tykke bøker.

Han var mange ting for mange mennesker, også for seg selv. Han innså tidlig at hver person er potensielt mange og gjorde sitt aller beste for å leve ut samtlige av dem. En barndom i lenker var for lenge. Han lot seg aldri mer begrense til bare ett liv, en synsvinkel.

Noen har hevdet at han trengte en pressetalsmann, at han på den måten ville blitt bedre «forstått» av de som reagerte med hysteri på hans ugudelige oppførsel. Jeg er ikke enig. Noe som bør være åpenbart for alle som har studert han nærmere, er det faktum at han slett ikke brydde seg om slike uvesentlige detaljer som offentlighetens rettferdige harme. De fleste av de mange som har prøvd seg på en biografi om hans liv og magi (som Colin Wilson og John Symonds) lider av den oppfatningen at måten han levde på var gal og umoralsk. De innser ikke at han med vitende og vilje frigjorde seg fra slike snevre begreper. De av oss som bare har fått et glimt inn på Frihetens Vei har forlengst forstått at ingenting er galt, umoralsk, galt eller riktig. Alt kommer an på synsvinkel. Disse skribentene gjør samme tabben som det teknologisk/religiøse samfunnet som helhet og setter begrensninger på livsutfoldelse og skaperkraft. Andre prøver å skille mannen og filosofien. Det er selvfølgelig også noe tull. Mannen er filosofien. Mennesket og kunstneren er ett.

Crowleys livslange filosofi, hans budskap, om du vil, er sentral i alt han foretok seg. Han mente at hvert eneste menneske er fri og at idet en innser dette, slutter man å være en middelmådighet. Men også at man må handle ut fra denne erkjennelsen, ellers blir friheten noe hult og meningsløst. Viljen til å bryte ut av en verden fylt av illusjoner og utstillingsvinduer er menneskenes mest verdifulle egenskap.

Hva så med alle de utrolige, usedvanlige hendelsene han og andre har beskrevet? Hva med Magi? Hans og andres - og den som finnes overalt i verden? Min påstand er at det er noe i det. Det eksisterer varulver, vampyrer, åndevesener og en skjult verden, like utenfor vår umiddelbare rekkevidde. Hva magien består av? Frigjør deg fra den blinde lydigheten du har fått innpodet fra fødselen av og finn det ut selv.

Aleister Crowley var et menneske, full av «feil» og «mangler» og livsmot. Om livet hans var en hyllest til noe, utenom livet, så må det være ufullkommenheten. På den måten var han ikke noe annerledes enn andre. Han var et menneske. Alt annet er bare røyk og speil.

Dette er fjernt fra å være hans fulle og hele historie. For å ha fått med seg det hele (det aller meste) må man ha levd den.

Alternativt: For å få med seg det hele (det aller meste) må man leve den.

«Magic is able to fathom and experience things that cannot be grasped by the human reason. Because magic is a large secret wisdom - like reason is a large, common folly»

Paracelsus 1493 - 1541

Dette er en delvis redigert versjon av en artikkel som ble først trykket i kulturmagasinet Nemesis i 1995.