Den sjette juli ble min internett-tilgang delvis begrenset. Saksnummer: xx-xxxxx
Det klager jeg nå på, både på avgjørelsen om begrensning og den påfølgende korrespondansen. Jeg ønsker en beklagelse og en forsikring om at det aldri vil skje igjen. Og at vedkommende som tok avgjørelsen om begrensning får sparken eller en alvorlig reprimande. Det går ikke an å behandle folk på en sånn måte. At hun eller han eller de gjennomgår et kurs i alminnelig folkeskikk vil også være en fordel.
Grunnen til at jeg har ventet så lenge er jeg ville roe meg ned først.
Det hele hadde fra første stund et preg av å være en slags Kafka-prosess. Jeg ble fortalt at min tilgang hadde blitt begrenset, men fikk bare en vag begrunnelse for det og ble heller ikke gitt klar beskjed om at det var midlertidig. Jeg kunne ha virus eller jeg ble beskyldt for å spamme eller begge deler. Logisk nok gikk jeg da ut fra at jeg hadde virus, siden jeg så nærmest helt bort fra spamming, noe som førte til at jeg i flere dager bekymret meg for at jeg hadde fått virus på maskinen, og jeg så for meg alt jeg kanskje måtte gjøre for å bli kvitt det.
Da jeg endelig, etter betydelig brevveksling frem og tilbake endelig fikk detaljert beskjed om årsaken ble jeg nesten målløs. En slik bagatell, og et enkeltstående tilfelle, uten at advarsel blir gitt først??? Det er nesten helt utrolig at det er mulig.
Som beskrevet tidlig av meg: Definisjonen dere opererer med som spamming må være den snevreste på markedet. Det er ikke, slett ikke spam når en idiot trykker en gang på spam-knappen på yahoo mail og en gjeng idioter hos Telenor får en anledning til å terrorisere en nærmest sakløs kunde. Hvis det hadde skjedd et titalls ganger over flere dager eller uker, så kan det karakteriseres som spam. Definisjonen på spam er masseutsendelse av mail til folk som ikke har bedt om det. Denne personen har jeg utvekslet mail med i årevis, før hun plutselig og uten varsel bestemte seg for å trykke på den før nevnte spam-knappen. Oversettelse: jeg handlet i god tro.
Med andre ord: både reaksjonen og prosessen i etterkant er fullstendig bak mål, bortenfor all sunn fornuft og som sagt en terrorisering av en nærmest sakløs og lamslått kunde.
Nei, jeg har absolutt ingen forståelse for en slik oppførsel og det bør ikke dere ha heller. Feilen ligger utelukkende på deres side og ikke på min. Jeg anser det som et tindrende klart kontraktbrudd fra deres side. Det får meg ikke til å si opp som kunde umiddelbart, men hver gang slike og lignende ting skjer får man stadig mindre lyst til å være Telenor kunde.
Jeg har ikke særlig store forhåpninger om at dere vil rette på dette graverende forholdet, men jeg ville bare fortelle dere akkurat hva jeg synes. Dere bør så visst ta min klage til følge og til ettertanke.
Dere bør også vite at hvis dere NOK EN GANG refererer til kundebetingelsene i svaret på denne høyst berettigede klagen så vil det ikke imponere meg. Det står ingenting i kundebetingelsene som forsvarer begrensningen eller den generelt dårlige behandlingen jeg har fått, ikke i nærheten en gang.
NB: hvis dere synes denne mailen er krast skrevet, så skulle dere ha sett hva jeg skrev først.
Amos Keppler
Dypt misfornøyd Telenor kunde
Viser innlegg med etiketten mobbing. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mobbing. Vis alle innlegg
onsdag, juli 21, 2010
mandag, april 26, 2010
Statsdrevet korrupsjon slår til igjen
Generalsekretær Inge Andersen i Norges idrettsforbund går i kjent stil ut mot Petter Northug fordi han spiller poker offentlig.
Igjen får vi et eksempel på heksejakten norske pokerspillere er utsatt for.
Som Andersen selv innrømmer: han går ut mot Northug fordi Idrettsforbundet får store deler av inntekten sin fra Norsk Tipping.
Her får vi igjen demonstrert på en glimrende måte den statsdrevne korrupsjonen i norge, en som foregår i full offentlighet, med støtte fra lovverket og embetsverket og rettsapparatet.
Den norske stat har lenge ved hjelp av sine bøller i politiet og Lotteritilsynet ført en krig mot norske pokerspillere. Unnskyldningen, påskuddet er at de vil beskytte pokerspillerne mot de store stygge internasjonale spillselskapene. Dette er slevsagt bare sludder. De vil beskytte sin melkeku Norsk Tipping, et elendig spillselskap, som har et langt dårligere tilbud til alle spillere enn de fantastisk dyktige internasjonale selskapene.
Den norske stat vil ikke beskytte pokerspillerne. Den vil utrydde dem, skremme dem fra å gjøre noe de brenner for.
Fra 1. juni, så vidt jeg forstår blir det ulovlig for norske banker å overføre penger til utenlandske spillesteder. Formyndersamfunnet og den nevnte råttenskapen slår ut i full blomst.
Dette er en av de største skandalene i norge i moderne tid. Et gjennomkorrupt statsapparat begår grove overgrep mot rundt 200 000 mennesker og får holde på bortimot uten betydelig motstand.
Den fjerde, støttende statsmakt i norge bedriver slevsagt ingen kritisk journalistikk i denne sammenheng heller.
Jeg føler avsky.
Igjen får vi et eksempel på heksejakten norske pokerspillere er utsatt for.
Som Andersen selv innrømmer: han går ut mot Northug fordi Idrettsforbundet får store deler av inntekten sin fra Norsk Tipping.
Her får vi igjen demonstrert på en glimrende måte den statsdrevne korrupsjonen i norge, en som foregår i full offentlighet, med støtte fra lovverket og embetsverket og rettsapparatet.
Den norske stat har lenge ved hjelp av sine bøller i politiet og Lotteritilsynet ført en krig mot norske pokerspillere. Unnskyldningen, påskuddet er at de vil beskytte pokerspillerne mot de store stygge internasjonale spillselskapene. Dette er slevsagt bare sludder. De vil beskytte sin melkeku Norsk Tipping, et elendig spillselskap, som har et langt dårligere tilbud til alle spillere enn de fantastisk dyktige internasjonale selskapene.
Den norske stat vil ikke beskytte pokerspillerne. Den vil utrydde dem, skremme dem fra å gjøre noe de brenner for.
Fra 1. juni, så vidt jeg forstår blir det ulovlig for norske banker å overføre penger til utenlandske spillesteder. Formyndersamfunnet og den nevnte råttenskapen slår ut i full blomst.
Dette er en av de største skandalene i norge i moderne tid. Et gjennomkorrupt statsapparat begår grove overgrep mot rundt 200 000 mennesker og får holde på bortimot uten betydelig motstand.
Den fjerde, støttende statsmakt i norge bedriver slevsagt ingen kritisk journalistikk i denne sammenheng heller.
Jeg føler avsky.
Her kan du lese alt om den stadig mer horrible utviklingen mot den komplette statsdrevne korrupsjonen og mobbingen:
Overgrep
Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (V)
En gledens dag (II)
Hvis du ikke spiller så vinner du ikke
Gjenbrukt antipoker propaganda
Det norske pokerforbudet (II)
En moderne heksejakt
Det norske pokerforbudet (I)
Grisen
mandag, mai 25, 2009
Dokument nr. 15 (1995-96)
Rapport til Stortinget om overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten).
Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.
Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.
Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.
Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.
Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.
Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.
Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.
Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.
Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:
Bukken og havresekken i mentes mente
Maktens Vei
1984
USAs dødskvadroner
Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.
Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.
Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.
Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.
Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.
Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.
Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.
Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.
Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:
Bukken og havresekken i mentes mente
Maktens Vei
1984
USAs dødskvadroner
Fire år etter Lund-rapporten
De farlige forfatterne
Minnet om overgrepene lever videre
CIAs mann
Jeg har ikke klart å lokalisere hjemmesiden til Organisasjonen mot politisk overvåkning siden start.no fjernet den.
Godord om Håkon Lie?
Jeg har ingenting godt å si om Håkon Lie. Hvordan noen kan ha det er helt utenfor min begripelse.
Jeg har en masse vondt å si om han, men i et anfall av sjelden høflighet skal jeg la det meste av det ligge. To ting stiger først og fremst til overflaten.
Han løp CIA og USAs ærend i store deler av etterkrigstiden og var et maktmenneske av verste sort. Både i sin egenskap av partisekretær i AP og ellers støttet han ivrig den norske etterretningens forfølgelse av kommunister og andre radikale, for igjen å være forsiktig. Håkon Lie var en Fryktens mann og støttet helhjertet Fryktens Politikk. Mange ødelagte menneskeskjebner følger i hans fotspor. Mange på venstresiden i norsk politikk vil med rette hoppe høyt av glede i dag, mange av de han ødela livene til og slektningene deres. I hvert fall vil de feire i skjul. Jeg skulle ønske de ville ha gjort det i full offentlighet.
Jeg kan forestille meg hvordan han vil bli offentlig hyllet i de nærmeste dagene. Igjen blir jeg forundret over hvordan folk etter sin død blir fremstilt i et nærmest hysterisk positivt lys. De siste årene før hans død så vi en fullstendig hvitvasking av hans rolle i brutal norsk undertrykkelseshistorie, og det blir nok bare forsterket nå.
Jeg har en masse vondt å si om han, men i et anfall av sjelden høflighet skal jeg la det meste av det ligge. To ting stiger først og fremst til overflaten.
Han løp CIA og USAs ærend i store deler av etterkrigstiden og var et maktmenneske av verste sort. Både i sin egenskap av partisekretær i AP og ellers støttet han ivrig den norske etterretningens forfølgelse av kommunister og andre radikale, for igjen å være forsiktig. Håkon Lie var en Fryktens mann og støttet helhjertet Fryktens Politikk. Mange ødelagte menneskeskjebner følger i hans fotspor. Mange på venstresiden i norsk politikk vil med rette hoppe høyt av glede i dag, mange av de han ødela livene til og slektningene deres. I hvert fall vil de feire i skjul. Jeg skulle ønske de ville ha gjort det i full offentlighet.
Jeg kan forestille meg hvordan han vil bli offentlig hyllet i de nærmeste dagene. Igjen blir jeg forundret over hvordan folk etter sin død blir fremstilt i et nærmest hysterisk positivt lys. De siste årene før hans død så vi en fullstendig hvitvasking av hans rolle i brutal norsk undertrykkelseshistorie, og det blir nok bare forsterket nå.
tirsdag, mai 12, 2009
Mobbing
Mobbing begynner stort sett på barneskolen, selv om det kan starte tidligere. For den som blir utsatt for det er det både en langsom og brutal oppvåkning. Man er et barn og relativt uskyldig, fjernt fra den relative kynismen som uvilkårlig sniker seg inn i voksen alder. Først skjønner man ikke hva som foregår. Man tror noen har begått en feil og er nokså uforstående til det hele. Man regner med at det vil gi seg snart. Så kommer den sakte, brutale oppvåkningen. Man blir hundset med dag ut og dag inn, fra det øyeblikket man kommer inn skoleporten. Alles fiendtlige blikk og oppmerksomhet blir kastet mot en som et regn av skarpe kniver og du blør, blør voldsomt, men du dør ikke, bare lider. Noen ganger får den nådeløse hundsingen fysiske utslag, andre ganger er det bare den nådeløse ertingen. Men alt sammen er til stede i din bevissthet, til enhver tid. Man lurer på hvorfor ingen gjør noe, hvorfor ingen stopper det som skjer, nærmest åpenlyst. Man skriker det ut i sin taushet.
Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.
Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.
To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.
Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.
Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.
Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.
Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.
Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.
Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.
PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...
Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.
Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.
To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.
Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.
Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.
Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.
Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.
Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.
Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.
PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
