Tråkket på

Fritz Moen ble tråkket på hele livet.

Først som tyskerunge.

Så som handikappet.

Og så, endelig, som et lett offer, som befant seg på galt sted til gal tid.

Samfunnet startet overkjøringen i hans tidlige barndom. Rettssystemet fullførte jobben med det som helt fra starten av var viden kjent som et justismord. Det har vært ganske så mange av dem, men få så fullstendig åpenbare, som så utrolig åpenlyst blottstilte den fundamentale urettferdigheten i samfunnet.

Politifolkene som etterforsket saken visste at han ikke hadde drept de to jentene. Aktor visste det. Dommerne visste det. Selv mange blant «publikum» som skrek på hans blod, visste godt hva som foregikk, slik folk ofte gjør.

Veldig få brydde seg.

Bare noen få, selv i ettertid har stått fram og skreket etter rettferdighet.

Selv i senere runder i rettssystemet fortsatte tråkkingen, blant annet ved at det ble påstått at han hadde tilstått enda en gang i et avhør. Prestisjen i denne saken er utrolig, virker det som.

Noen har dog sagt fra. Til og med Harald Stangehelle, politisk redaktør i Aftenposten har, utrolig nok, kommet med noe som helt klart kan leses som et kraftig angrep på norsk rettsvesen.

Men veldig få bryr seg.

Eirik Stedje, tidligere ansatt i Kripos, en av etterforskerne i saken, sier han ikke angrer, at han ikke kunne ha gjort noe annerledes. Jeg tror han lyver. Jeg tror at han angrer veldig, angrer veldig på at han ikke gjorde en enda bedre jobb med å tråkke på Fritz Moen, i et enda sterkere forsøk på å hindre sannheten i å åpenbare seg.


Det var meningen at Fritz Moen skulle dø venneløs og alene, men merkelig nok skjedde ikke det. Det er håp for menneskeheten.