En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok