Urettferdighet satt i system

Fritz Moen fikk sin sak gjenopptatt, men man kan likevel argumenteere med at han ikke vant over det norske rettsvesenet, ikke egentlig. Det var en gledens dag, men ikke uten den vedvarende bitterheten og raseriet som vi alle bør føle.

Fredrik Fasting Torgersen fikk ikke sin sak gjenopptatt i det norske rettssystemet. For oss som ikke har noe tro på rettsvesenet generelt, norsk eller utenlandsk versjon, kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi har forlengst innsett at rettferdighet er et sjeldent unntak i dagens verden, ikke regelen.

Men vi som har fulgt saken gjennom mange år kan likevel ikke hjelpe for at vi blir enda mer opprørt i dag. Man vil gjerne håpe, gjerne tro at verden er bedre enn den er... selv om det er åpenbart at det ikke medfører riktighet.

Den som har fulgt saken og er noenlunde oppegående vet at bevisene i saken er tvilsomme, både enkeltvis og sammen. I de snart femti årene som har gått siden dommen, har omtrent alt ved den, hele prosessen blitt avslørt som overordentlig tvilsom.

Den såkalte gjenopptagelseskommisjonen har vist seg, avslørt seg, som enda en forsvarer av norsk rettspraksis og rettsvesen, ikke den kritiske gruppen de burde ha vært. De gjør bare jobben sin som gallionsfigurer, som et alibi for systemet, slevsagt, og de var heller aldri ment å være noe annet.