Gøteborg: Flere merkelige politiaksjoner i dagene før eu-toppmøtet «retter søkelyset mot bråkmakere og bombemenn». Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Vilkårlig internering og deportering blir brukt i stor grad. De arresterte blir spyttet på og slått av Gøteborgerne og det blir skreket mot dem at «jævla svin, dere kommer her og ødelegger byen vår». Politifolk får medaljer etterpå og skryt av myndighetene. «Vi kan med rette være stolt av vårt oppofrende politikorps».
Genova: Indre bydel blir hermetisk lukket. Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.
København, Rostock og Aten er noen få nyere eksempler.
Dette som en liten innledning, et lite utvalg fra dagens virkelighet.
DEMONSTRANTER ANGRIPER POLITIET
Dette og lignende overskrifter dominerer gjerne norske og utenlandske media etter demonstrasjoner der demonstranter har blitt angrepet av politiet og generelt sett har blitt hindret på alle tenkelige og utenkelige måter i å uttrykke seg. En liten gruppe demonstranter skal ettersigende ha gått løs på en overtallig gruppe godt trente politifolk i rustning og som er bevæpnet med køller, skjold og skytevåpen. Politifolk kan skyte ned ubevæpnede mennesker og den som blir skutt får skylden for å ha stått i veien for kulen.
Og folk flest kjøper det blindt. Tiltroen til politiet som den yrkesgruppen med størst respekt og troverdighet i befolkningen ligger stabilt på rundt 90 prosent. Dette gjelder i Norge og i de fleste land i verden. Alt dette er mulig fordi folk lukker øynene for sin egen idioti. De lar seg lure, lar seg frivillig villede av tyrannene.
Det er skikkelig sinnssykt…
I det hele tatt: Det er veldig mye som er snudd opp/ned i dagens verden.
En viktig grunn til dette er at vi blir alle født inn i en ja-verden, og tidlig forvandlet fra mennesker med fri vilje til båndopptakere, som med ivrige smil om munnen gjentar andres ord og gjerninger. Det begynner tidlig, allerede i vuggen og med foreldrene, men det begynner virkelig å ta av når barnet begynner på skolen. Elevene som villig underkaster seg autoriteten, som pisser lærerne oppover ryggen blir premiert, de som som voksne blir mest mulig lik den forrige generasjonen, som igjen blir lærere og forbilder for neste generasjon. Og slik fortsetter og forsterkes elendigheten.
Media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende som myten går ut på. Dens oppgave er å understøtte all urettferdigheten som blir utøvet av de andre maktene. Joseph Goebbels ville blitt stolt av sine etterkommere i media hvis han hadde kunnet sett med hvilken dyktighet de manipulerer sitt medium. Det er ikke snakk om at de lar være å rapportere… uheldige hendelser, men disse hendelsene blir beskrevet som enkelttilfeller, eller noe som sjeldenheter i dagens verden. De er ikke normen. De er ikke et resultat av et sykt samfunn, bare syke utslag av et stort sett duggfriskt samfunn, det best tenkelige, et resultat av riktig tenkning gjennom generasjoner, en lineær historietolkning som sier at alt blir bedre jo nærmere en kommer nåtiden. Løgner blir sannhet. Sannheten blir begravd i en søppelhaug av rust og gift.
Lydighet ovenfor offentlige og private myndigheter blir gjerne fremstilt som ansvarlighet, som det eneste ansvarlige. Og hvis en absolutt skal være ulydig, må det skje etter gitte regler. Lover og regler er laget av og for de rike og mektige, mot de maktesløse, mot de som lite eller intet har. Og folk flest godtar det, som gode sauer, som gode båndopptakere. Veldig få stiller spørsmålstegn ved fundamentet, ved berettigelsen et gitt styresett eller dets ivrige representanter har til å bestemme enkeltmenneskers og gruppers skjebne, til å bestemme skjebnen til hvert eneste menneske på kloden, til å dømme oss til sakte, kollektivt selvmord.
Så når noen gjør noe, når det stiller spørsmål, når de motarbeider og også forsvarer seg mot angrep fra maktens bøller, fra maktens villige redskap retter raseriet seg mot dem. Hjernevasken vi har gjennomgått, automatikken vi har fått innpodet siden vuggen trer i funksjon. Den offentlige og private fordømmelse rammer de som våger å trå utenfor de gitte, stramme rammer. Makten strammer sitt grep om sine villige tjenere, mens intet blir gjort med det som helt åpenbart er galt. Tvert om, grepet strammes. Overvåkningen og undertrykkelsen av alle ledd i samfunnet økes. Folk flest støtter det, hvis de i det hele tatt har noen mening. Andelen av befolkningen som under et desperat ønske om illusorisk trygghet støtter overvåkning i offentlige rom og også private hjem øker. Lover som blir innført i stadig flere land gjør det til en forbrytelse å overhodet gjøre noe som kan tolkes som forsøk på å forandre samfunnet.
Vi sover i sannhet en fornuftens søvn som avler monstre.
Sinnssykt.
Denne tydelige utviklingen var godt i gang lenge før 11. september 2002. Men den er en av flere hendelser som blir brukt som påskudd til å raske på prosessen. Et økende antall mennesker blir slengt inn i et mørkt hull uten foranledning og den minste berettigelse, hvis noe slikt noe slikt noensinne har eksistert. Det som var sant før er enda sannere nå. Vi lever i det best mulige samfunn. Du kan være uenig, men pass deg, ellers kommer vi og tar deg. Det kan skje i full åpenhet, gjennom skafottmetoden eller du kan havne i et en mørk fuktig (eller polstret) celle enten på et sykehus eller et mer synliggjort fengsel. «Sinnssykdom» har blitt brukt som unnskyldning til å rydde dissidenter av veien siden før Romerrikets dager. Kafkas beskrivelse av Prosessen var moderne lenge før han skrev om den. Dommen er ikke selve domsavsigelsen, men prosessen. Innen de hugger hodet av stakkaren eller brenner han eller henne på bålet er vedkommende redusert til et skjelvende vrak som ikke eier munn eller mæle eller livsvilje tilbake. Alt er igjen bra i verden og de ivrige tjenerne og publikum klapper. De kan lene seg tilbake i stolen og gjenta sitt mantra om at alt er bra.
Virkelighetsflukt har alltid blitt tatt for å være et sikkert tegn på dårlig psykisk helse. Det er nesten morsomt. Verden er en komedie for de som tenker og en tragedie for de med følelser. Det blir dog stadig færre av dem.
Adferdsforskningen går stadig fremover. Det blir snakket i økende grad om et fremstidssamfunn uten forbrytelser. Menneskenes aggressivitet leder til all elendighet, sies det. Bare i liten grad blir det «spekulert» i grunnene til all den vilkårlige aggressiviteten. Og et verdenssamfunn som i århundrer har gitt seg selv enerett til voldsutøvelse, blir stadig bedre til det.
Det blir i stadig kraftigere ordlag talt om behovet for å utrydde menneskenes aggressivitet, også blant de som kaller seg radikale, men som samarbeider i stor grad med myndigheter og får politiet til å smile etter demonstrasjoner, selv om dette innvendige og utvendige raseriet, denne alltid tilstedeværende vreden rettet mot en gjennomgripende urettferdig verden helt åpenbart er det som fortsetter å gi opprørere og fritenkere viljen de trenger til å kjempe videre. Man snakker om å begynne i tidlig alder (som om de ikke allerede har begynt med det), om å plukke ut barn med voldelige, forbryterske tendenser. Sannsynligvis vil det bli snakk om å sende dem på spesialskoler. Glem ikke at selv i et fremtidig idealsamfunn vil det bli nødvendig med en politistyrke som kan takle utilfredse elementer.
Og folk flest står på sidelinjen og jubler.
Og spytter og hytter nevene i raseri mot heksen på vei mot bålet.
Skikkelig sinnssykt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar