De døde glimter

Den pene omtalen blant annet Jörg Haider og Arild Edvardsen har fått etter sin død i det siste sier meg at nær sagt hvem som helst kan få en statue reist til sin ære etter sin død, bare hukommelsen til de levende blir tåkete nok og deres sans for idealer blir og er tilstrekkelig forvrengt. Disse nevnt her dro lett veksler på folks blindhet for nasjonalisme og religion mens de levde og etterpå øker slikt gjerne kraftig på, så også når det gjelder disse to.

Ja, jeg vet at verden er sinnssyk, vet at den vil bedras, men hver gang et kryp eller to kreperer så klamrer jeg meg til håpet om at de denne gangen kommer de til å skjønne ett og annet, men det blir med håpet.

Det heter seg at man skal ikke snakke stygt om de døde. Hvorfor ikke, pleier jeg å si. Hvorfor skal man ikke kunne si nøyaktig hva man mener om noen, enten de er levende eller døde? Og selv om man skulle ønske å være tilbakeholden med skjellsordene så er det da ikke nødvendig å være så sjenerøs med skrytet?

Jeg kjente ikke disse to personlig, men alt, alt jeg hørte om dem gjennom media gjør at jeg avskyr dem av et godt hjerte.


Hvis jeg skal snakke pent om noen som har dødd i det siste så må det bli Arne Haugestad. Han levde åpenbart et interessant og modig liv. Blant annet gikk han mot strømmen og forsvarte innbitt Arne Treholt, «landsforræderen» Arne Treholt. Slikt har stor verdi for meg. Veldig få stod fram og snakket varmt om han, selv om han er en av de få som helt klart fortjente det. Jeg synes han gjorde seg fortjent til respekt og det er ikke mange som gjør.

Men jeg ville likevel ikke ha satt opp noen statue av han eller av noen eller gått i begravelsen hans, spesielt ikke hvis det hadde kommet tjuefem tusen andre dit. Hykleriet som kommer med døden i dagens samfunn er i sannhet hårreisende. Begravelsene er utelukkende til for de levende, ikke de døde. Det er ikke måte på hvor mye personen i kisten vil bli savnet, hvilken søyle vedkommende var i sin samtid.

De beste personene, slik jeg ser det er de som aldri vil få en statue eller få en gate eller sted oppkalt etter seg, beryktede personer som blant annet Aleister Crowley. Det er slike folk som i sannhet vil inspirere sin ettertid, ikke det hykleriske storsamfunnet, men de som søker inn i skyggene og natten, og som gir blanke blaffen i hva folk mener om en, de som i sannhet er mennesker, og ikke de dukkene som blir omtalt så ofte i festtaler.