Den mystiske Forteller

Edgar Allan Poe, Henri le Rennet, Edgar S. Perry med flere… hvem var den egentlige personen og hvem var speilbildet? Var det, når alt kommer til alt et vesen uten navn, som aldri så dagens lys?

I dag er det 200 år siden Edgar Allan Poe ble født. Det er utrolig hvor fort tiden flyr. Poe skrev historier og dikt som trollbandt og hjemsøkte både han selv og mange andre, and det viktigste av alt: livet hans var minst like merkelig og mystisk og dramatisk som de historiene han skrev.

Hans liv og kunst var banebrytende på mang en måte. Han var blant de første som skrev det som senere skulle bli kjent som mystiske historier, inkludert krim og de først forsøkene på science fiction. 200 år senere er det klart at han har hatt en enorm innflytelse på både skriving og kunst generelt, og inspirerte, inspirerer talløse mennesker til å søke en uvanlig livsbane. Han er veldig til stede i dagens samfunn og dets kunst. Romaner ville ha vært helt annerledes i dag uten hans innflytelse. Selve skriveprosessen i seg selv ville ha vært annerledes.

Han var den første noenlunde kjente forfatteren som prøvde å leve av å skrive, noe som helt klart medvirket til at han døde ganske ung og at han var fattig mesteparten av livet. Utgivere lot gjerne være å gi han betaling for det han gjorde eller de gjorde det altfor sent, og selv om han oppnådde en berømmelse for sine dikt og historier så måtte han slite til sin dødsdag, også fordi han som antydet og av forståelige grunner ikke var på godfot med utgivere generelt og ønsket å publisere på egenhånd så mye som han hans mangel på penger tillot.

Jeg har alltid vært interessert i Poe, av mer enn en grunn, der den viktigste grunnen er den jeg nevnte: at hans liv og død var like interessant som de historiene han skrev, og enhver kunstner bør kjempe for å komme opp mot den kunsten de skaper. Han levde et variert liv, levde mange forskjellige liv, og slo seg aldri til ro noe sted eller med noen form for kreativitet, alltid søkende, alltid jaget.

Til tross for at livet hans er tilsynelatende godt dokumentert så er både hans liv og død hyllet inn i mystikk, uansett hvor mange som er ivrig etter å avmystifisere det. Folk hadde sterke, ofte selvmotsigende meninger om han, mens han levde og etterpå, og det er like sant i dag som det var da.

En fyr ved navn Rufus Griswold hadde en feide gående med han, om litteratur og annet. Etter Poes død klarte Griswold på mustisk vis å bli eksekutør av hans litterære testamente, og brukte den sjansen for alt den var verdt til å sverte Poe mest mulig. Han tok fatt på oppgaven med en misunnelsesverdig dedikasjon og fremstilte sin fiende som en spillegal dranker og vandrer. I prosessen fant han opp en masse ting som senere ble avslørt som åpenbare og ondskapsfulle løgner, men det ble likevel stående i ettertidens bevissthet. Det har aldri blitt lagt fram noen skikkelig forklaring på hvorfor han startet sitt langvarige korstog mot Poe. Mange teorier har blitt lagt fram, men ingen tilfredsstillende.

Poe forsvant flere ganger i løpet av de siste årene av sitt liv, uten engang å gjøre noe forsøk på å forklare sitt fravær. En del av hans arbeid blir sagt å være selvbiografisk eller nær nok til å ikke kunne bli kalt fiksjon. Tragedie fulgte han gjennom livet. Faren hans forsvant og hans mor døde tidlig i hans barndom, og han kom egentlig aldri overens med paret som tok han til seg (de adopterte han aldri). Han giftet seg med sin trettenår gamle kusine Victoria Clemm, og ettersigende sa han at de var sjelefrender, at hun var hans evige elskede, enda ett av hans mange utrolige uttalelser. Hun døde etter å være syk i lang tid elleve år etter.

Fire dager før han døde ble han funnet i forkommen tilstand i Baltimore, i klær som ikke passet, som åpenbart ikke tilhørte han. Han hadde reist fra Richmond, Virginia på vei til sitt hjem i New York seks dager tidligere, men nådde aldri fram. Mange har påstått at de visste hvor han befant seg i løpet av dette tidsrommet, men ingen av dem har lagt fram fnugg av bevis. Folk han møtte etter at han ble funnet, som doktorene Snodgress og Poes lege Joseph John Moran ble senere avslørt som løgnere når det gjelder hva som skjedde i løpet av Poes siste dager. Poe ropte på en mann ved navn Reynolds, en ingen kjente eller ante hvem var, og som aldri ble oppsporet, selv om det ikke manglet på forsøk. Liket ble fjernet fra det opprinnelige gravstedet og begravd på ny. Folk påstod at det ikke var hans lik og at selv ikke det første liket hadde vært Poe. Hadde han dødd der de sa han hadde dødd? Hadde han dødd på den måten det ble påstått? Hadde han dødd overhodet? Enda en gang ser vi at det er alvorlig tvil når det gjelder den offisielle forklaringen.

Noen påstår at en hel vitenskap har blitt skapt for å forklare Edgar Allan Poes liv og død. Hvis man sammenligner med alt annet som har blitt sagt om han så kan man trygt fastslå at det slett ikke er noen stor overdrivelse.

A dream within a dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?

Definisjonen på folkemord

Folkemord i følge Folkemordkonvensjonen fra 1948, i krig og i fredstid:

Konvensjonens artikkel 2 definerer folkemord som

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»


Artikkel 3 definerer de forbrytelsene som kan straffes med grunnlag i konvensjonen, nemlig:

«a) folkemord;
b) sammensvergelse om å begå folkemord;
c) direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d) forsøk på å begå folkemord;
e) medvirkning til folkemord»

Voldelig politi herjer i Oslo sentrum

Stadig mer kommer fram om oslopolitiets brutale fremferd under de siste Palestina-demonstrasjonene i byen i det siste. Stadig flere står fram med historier om overgrep og vilkårlige arrestasjoner.

Det er bra, bra at de autoritetstro som svelger og ukritisk videreformidler alt personer med makt sier får motbør. Så utrolig som det enn kan høres så finnes det faktisk også israel-kritiske som kjøper synet om at politiet er en positiv kraft i samfunnet, uansett hvor mange ganger vedvarende negativ informasjon kommer til overflaten.

Også veldig få bloggere presenterer saken fra en side som tilhører virkelighetens verden. De ser den, som de fleste gjør, gjennom hjernevaskens og tanketomhetens briller.

Politiet gir advarsler som de vet folk ikke hører. De arresterer og sperrer inne folk som ikke gjorde noe, også folk som bare var på stedet ved en ren tilfeldighet. Man setter håndjern på folk og plasserer dem i et kaldt og luftig rom i timevis uten mat og drikke, uten at de får lov til å pisse. De trakasserer folk som protesterer på en slik åpenbar umenneskelig behandling. Folk blir gasset med pepperspray, og slått og sparket og man forventer at folk ikke skal blir forbannet?

Dette er terror i ytterste forstand og en helt bevisst taktikk fra ordensmaktens side. En gitt befolkning eller en del av befolkningen skal vite og skjønne, klart og tydelig at man skal ikke protestere. Man skal ikke ytre sin mening, med mindre man gjør det på tyranniets premisser, på en måte som tyranniet og dets talsmenn kaller «verdige former». Man skal ikke kunne oppføre seg som et menneske, med følelser og raseri mot urettferdig behandling, uten å få svi for det.

Det bør være soleklart at all ytringsfrihet blir illusorisk under slike forhold. Og dette er bare en av mange metoder makten bruker til å hindre folk i å ytre seg fritt.

Alt snakket under og i ettertid av demonstrasjonene om «voldelige demonstranter» er bare sludder, bare enda mer propaganda fra et dypt urettferdig samfunn. Etterretningstjenesten kommer på banen, slevsagt, og får enda en anledning til å uttrykke nødvendigheten av overvåkning (dyp ironi her). I det hele tatt, det fosser over av tyranniets propaganda etter slike dyptgripende positive hendelser.

Det finnes altfor få uredde demonstranter i norge og verden, ikke for mange, slett ikke.

Til slutt: det var minst en handling jeg ikke likte ved demonstrasjonen mot demonstrasjonen til fordel for israel: en eldre «israelvenn» skal ha blitt angrepet fysisk. Moren min pleide å si at det er brukkne trær i alle skoger, en uttalelse jeg lett kan slutte meg til. Det unnskylder ikke folks totale unnfallenhet mot makten og dens køllebærere i dagene etterpå og til evig tid.

Her er en annen uttalelse fra en annen utstøtt gruppe jeg uten videre kan slutte meg til:

«Blitz er ikke overrasket over medias ukritiske dekning av opptøyene i Oslo Sentrum den siste tiden. Både politi, presse og politikere ønsker å danne et bilde av dette som pøbelstreker begått av frustrerte innvandrerungdom som er ute etter å lage bråk. Slik vi ser det er dette mange steinkast unna sannheten.

Folk tar til gatene i protest mot den israelske stats groteske overgrep mot det palestinske folk. Norske myndigheter og maktapparat viser tydelig side i denne saken. Når propalestinske demonstrasjoner gang på gang blir angrepet og gassa av et sterkt militarisert norsk politi, dannes en avmaktsfølelse og et raseri som gjør opprør til en selvfølge».

Sann terror

Fryktens politikk på grunnplanet, et lite utvalg fra en uendelig lang liste, en til dels personlig opplevelse:


Politivoldsakene i Bergen over en tjueårsperiode: Banking av arrestanter var rutine, spesielt hvis de «motsatte seg arrestasjon».


Oslo for over tjue år siden, under demonstrasjonene for Blitz, beryktet blant maktens støttespillere:

Fem politimenn i beskyttelsesutstyr og med skjold og køller går løs på en jente, en spinkel og ung jente. De på påfører henne håndjern, legger henne i bakken og slår og sparker løs på henne. En dame går midt i mellom dem og roper høyt, spør dem hvordan de kan gjøre slikt mot en liten jente. Damen blir også lagt i bakken og sparket og slått og påført håndjern.

Både jenten og damen blir bøtelagt. Anmeldelsene mot politifolkene blir henlagt.


For litt under tjue år siden, under «Action for a Common Future» i Bergen i 1990, der gro harlem brundtland i festtalene til utenlandske delegater snakker om at «our talks should be held under the sign of impatience»: En politimann trykket en jente opp mot en murvegg og begynte å riste henne. Jeg klappet han på skulderen og ba han stoppe med det. Han så veldig morderisk på meg og gjorde tegn til å ville angripe meg også, da han fikk øye på ti av mine like morske kamerater bak meg og fant ut at hans kollegaer akkurat da var veldig langt unna. Bøller opptrer gjerne som de feigingene de er, med mindre de har alle fordelene på sin side. Litt senere, da demonstrasjonen var på sitt mest intense oppdaget vi at vi ble fulgt av to svartemarjer. Plutselig satte begge opp farten rett mot oss og også rett inn i mengden, og alle måtte kaste seg til side. Det var bare flaks at ingen ble påkjørt. Vi gjenkjente trynet vi hadde møtt tidligere på dagen bak rattet på en av bilene.

Det militære nærværet var også sterkt under «toppmøtet». Frykten vi følte for å bli skutt uten advarsel var i høyeste grad reell.

Mottoet under og etter møtet ble bla bla bla bla bla osv, sunget til tonene av ja vi elsker.

London 1994

Göteborg 2001

Genova 2001

København 2008

Oslo 2009


Noen få datoer og årstall her. Dette er dog vedvarende, en konstant faktor og trussel i oppegående menneskers liv.

En gledens dag (VI)

Den norske regjeringen, med nåværende justisminister og kommende utenriksminister Amos Keppler i spissen stengte i dag den israelske ambassaden i Oslo og ga ambassadepersonalet 24 timer på å komme seg ut av norge. Regjeringen innførte også sterke føringer på politiet og ba dem beholde køllene på hoftene og holde seg på stasjonene og holde seg unna mens de stadig større demonstrasjonene mot israels folkemord og barnemord i Palestina foregår i landets byer. Demonstrasjonsretten vil fra nå av nå gjelde alle landets borgere, også de som tidligere har blitt sterkt hundset av politiet, inkludert det såkalte blitzmiljøet og andre autonome grupper, over hele landet. De vil også motta kompensasjon for urettmessig forfølgelse. Politiet vil ikke lenger ha rett til å kriminalisere en demonstrasjon og man vil ikke behøve å søke om tillatelse først. Grunnlovens entydige paragraf om total og betingelsesløs ytringsfrihet vil bli gjeninnført og understreket. Alle muligheter til å straffe ytringer vil bli fjernet. Alle former for sensur vil bli forbudt ved lov, inkludert selskapers og webredaktørers rett til å forandre eller fjerne innlegg. Det å søke å straffe en person for ytringer vil bli straffbart. Alle henvisinger til bedrifters og selskapers copyright vil bli fjernet fra straffeloven. Bare individer vil fra nå av kunne inneha copyright.

Regjeringen vil så snart som vel mulig ta et selvstendig initiativ til å stille alle i det israelske maktapparatet for menneskerettsdomstolen i Haag for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Tiltale vil også bli søkt mot deres norske og internasjonale støttespillere.

Det vil fra neste måned bli forbudt for nordmenn å drive noen form for handel med israel eller israelske selskaper eller med selskaper som handler med israel. Det vil også bli forbud mot all militær, kulturell og politisk kontakt. Norges boikott vil bli total. De nye regjeringene i Sverige og Danmark er ventet å fatte lignende vedtak om utvisning av israelsk personell og om totalboikott i løpet av få dager.

Også USA vil motta en sterk protest fra norske myndigheter. Norge vil ikke lenger kjøpe de nye amerikanske jagerflyene og vil melde utmelding fra NATO innen kort tid, med mindre en dramatisk kursendring i organisasjonen og USAs politikk blir annonsert i løpet av de neste ukene. Dette må inkludere en betingelsesløs tilbaketrekking fra alle okkuperte land, og en dreining mot en klart fiendtlig holdning til israel.

Regjeringen vil komme tilbake med mange flere sanne forandringer i nærmeste fremtid.

Ødeleggerne (I)

Her presenteres, til glede for alle sannhetssøkende lesere en mengde av verdens fremste grupper av ødeleggere, av industriselskap.

Først ut er mektige Union Carbide og deres enda mektigere eiere, Dow Chemicals.

23 år etter giftskandalen i Bhopal, India nekter fortsatt selskapet Union Carbide å gjøre opp for seg, å betale for opprydningen etter de enorme giftutslippene tredje desember 1984 fra en fabrikk som produserte plantevernmidler rett ved et større slumområde i sentrum av byen. En gul sky la seg over byen og 10 000 mennesker døde umiddelbart. Mellom 20 000 og 30 000 omkom i tiden etter ulykken. Nærmere en million har pådratt seg kreftsykdommer, skader på sentralnervesystemet, leveren og andre organer. Alle disse skadene og sykdommene har økt dramatisk i hyppighet i Bhopal siden 1984.

Den katastrofalt dårlige sikkerheten var et tema før ulykken og har så visst vært et tema siden. Indiske myndigheter går nå rettens vei for å få Dow Chemicals, eieren av Union Carbide til å betale for opprydningen, bare etter opprydningen etter «ulykken». Dow nekter, med begrunnelse i at de ikke lenger har et juridisk ansvar for fabrikkanlegget. Dow kjøpte Union Carbide i 2001. Union Carbide solgte sitt indiske datterselskap til indiske Everready Industries India Limited i 1994…

Blant annet med slike begrunnelser vrir industrien seg unna sitt åpenbare ansvar igjen.

170 tonn giftig avfall ligger fortsatt igjen på selve anlegget, i tillegg til alt som har blitt sluppet ut i området, i vannet, jorden og luften. 57 av 120 undersøkte barn i området lider av alvorlige hjernesykdommer. Gjennomsnittlig levealder er betydelig lavere enn i tilsvarende områder i India.

Presset mot den indiske regjeringen for å droppe søksmålet er sterkt, både fra USA OG fra India. Ratan Tata, en lokal kakse med sterke amerikanske forbindelser sier at han vil betale deler av opprydningen, hvis søksmålet blir droppet. Ingen tror han, fordi han er beryktet for å samarbeide med mektige utenlandske interesser, men det er med på å øke presset, akkurat som de som holder i lenken hans ønsker. Dette er også en propagandakamp, slik så mye er i dag. Den kjemiske industrien har lange tradisjoner for slikt. De har mange jern i ilden og mange tilsvarende saker der deres pr-apparat jobber på spreng for å fordreie virkeligheten i deres favør.

Som industrien forøvrig tar de seg stort sett til rette overalt, men de har det litt tøffere i den såkalte industrialiserte verden, både når det gjelder reguleringer og priser. Derfor har de bygget og bygger slike fabrikker som den i Bhopal, over store deler av den såkalte underutviklede verden, hvor de knapt trenger å ta sikkerhetshensyn overhodet. I motsetning til i vesten der de må ta noen få og lite effektive hensyn.

Dow Chemicals bestrider slevsagt også, for sikkerhets skyld og som vanlig de åpenbare skadevirkningene utslippet har hatt og har på Bhopals innbyggere. Dette gjør de, selv om de med sedvanlig uthalingstaktikk og juridiske fiksfakserier ikke behøver å gjøre det i dette tilfelle, siden dette søksmålet ikke dreier seg om erstatning. Dow Chemicals har som sagt mange andre jern i ilden og driver sin krig på mange fronter. Summene de har lagt ut etter ulykken i det de kaller hjelpearbeid kan knapt kalles annet enn almisser. Det er knapt promiller av det som var og er nødvendig, og sammenlignet med det de tjente på fabrikken, blant annet ved den elendige sikkerheten, og de konstante utslippene lenge før «ulykken». De er en typisk industribedrift og enda mer et typisk multinasjonalt selskap.


Wikipedia har, slik den står i dag, i dette tilfelle en utmerket artikkel om saken. Union Carbide har slevsagt sin forklaring på toppen av google sitt søk om saken. De har også retten til bhopaldotcom adressen, der de gir sin sedvanlige sterkt forvrengte versjon av virkeligheten.

Slevsagt.

Medlem

Jeg har nå omsider meldt meg inn i Palestinakomiteen. De som kjenner meg vet hvilket stort skritt det er. Jeg har knapt vært medlem av noe i hele mitt liv. Tvert om så misliker jeg generelt sett organisasjoner og medlemslister og slikt, og de erfaringene jeg har hatt med organisasjoner så langt har gitt meg rett. Jeg prøver også å ikke la isolerte hendelser eller konflikter eller saksområder å stenge for mitt holistiske syn, min overbevisning om at det er hele dagens verden som må rettes på, og at det er viktig å ikke la seg «distrahere» av de nevnte hendelser, konflikter eller saksområder, men fokusere på helheten. Men jeg føler jeg må engasjere meg sterkere her. Det som skjer i Gaza og Palestina nå har nådd et metningspunkt i meg, og som med så mange ting føler jeg at det er en fornærmelse mot meg personlig, mot min menneskelighet, mot enhvers menneskelighet. Så, jeg velger å engasjere meg, på et dypere plan. Jeg føler bare at jeg må gjøre noe, et eller annet, at det er på høy tid i dagens uhyrlige situasjon, uansett hvor lite det er.

Og situasjonen i Palestina er også et utmerket eksempel på hvor sinnssyk dagens verden er. Den står ut som et vondt sår i menneskehetens kollektive bevissthet, som enda et fryktelig eksempel blant utallige på hvor ille det blir når religion og nasjonalisme får dominere i menneskenes samfunn.

Ingen fred uten rettferdighet

Det er et gammelt ordtak, men mer aktuelt enn noensinne. Oslos gater eksploderte i ufred i kveld, og man fikk det vanlige sludderet om voldelige demonstrasjoner osv. TV2 hadde til og med sin «krimekspert» Johnny Brenna på plass, en mann med bakgrunn i det voldelige norske politiet. Mer fordomsfull reportasje enn TV2 sendte i kveld skal man lete lenge etter. Det ble stadig snakket om at man hadde ikke opplevd maken siden «de voldelige opptøyene på åttitallet, utført av de der Blitz-folka». Det at politiet brukte pepperspray mot demonstrantene som demonstrerte mot israel ble ikke nevnt med et ord. Det blir aldri nevnt.

Såkalte israelvenner holdt en demonstrasjon til støtte for sine venner barnemorderne og folkemorderne i kveld, og motdemonstranter, som endelig fikk nok av å lytte til løgnene som får kvalmen til å stige langt opp i halsen på en, begynte å reagere mot de som støtter barnemordere og folkemordere. Maktens bøller svarte som de alltid gjør, med køller og brutalitet og tåregass og pepperspray.

For de som ikke har hatt den glede av å bli gasset med tåregass og dusjet med pepperspray og blitt slått og sparket av politiet så kan jeg opplyse om det slett ikke er noen hyggelig opplevelse (tung sarkasme her). Det virker som om folk flest tror det er som å ta seg en tur i parken, virker som om folk flest er helt sløve. De tror det de vil tro, de løgnene de får servert på TV og i etablert media generelt, de mest utrolig løgner og bedrag. Fem svære politifolk banker opp en spinkel jente. Det blir filmet i all sin gru. Mange som står rundt er vitne til udåden, også tilfeldig forbispaserende og andre nøytrale. Ikke noe problem. Jenten var en voldelig blitzer. Hun fortjente det (tung ironi her).

Men Oslo sentrum var som et vepsebol i kveld, og folk som var forbannet på forhånd, både på israel og den slappe norske reaksjonen på israels handlinger fant seg for en gangs skyld ikke i å bli brukt som punchingballer og tok igjen, og dermed brøt «de voldelige demonstrasjonene» løs. Ufred hersket og den såkalte fredsdemonstrasjonen etterpå fikk et enda mer latterlig preg. Den minnet ettersigende alle ofrene for krigen. Morsomt. Man må omtrent lete med mikroskop for å finne israelske ofre. Tre av de israelske soldatene som ble drept ble til og med drept av andre israelske styrker, ofre for såkalt «feilbombing» (hva er rett bombing?).

I det siste har de av oss som kjemper for en rettferdig verden kalt for en verdensomspennende «Intifada», en generell oppstand mot hele det gjennomkorrupte og dypt urettferdige og umenneskelige systemet som dominerer dagens menneskehet. Det er på høy tid. Altfor lenge har Makten og dens bøller fått lov til å ødelegge verden og menneskeheten nærmest uhindret. Det som skjer i Palestina er bare enda et symptom på et hinsides sykt samfunn, men et veldig godt eksempel på det, fordi det får lov til å fortsette med verdenssamfunnet og norges stilltiende godkjennelse. Hva skal til for at folk blir rykket brutalt ut av sløvheten som dominerer hele deres tilværelse?

Er det ønsket om fred for enhver pris? Er man så hjernevasket i løpet av dagens gjennomregulerte oppvekst at man godtar nærmest enhver umenneskelig handling, ethvert åpenbart bedrag uten vesentlig opposisjon? Stikker man hodet i sanden selv om det står en fyr med motorsag der klar til å kappe det av?

Svaret må bli et rungende ja.

Vel, de kan glemme fred. Det vil aldri bli fred uten rettferdighet, uten grunnleggende, udiskutabel, rungende rettferdighet. Vi er i krig alle sammen, noe som ligner en evig krig, fordi alt i dag er fullstendig skakkjørt og det blir ikke bedre, men verre og verre og verre. Uten rettferdighet er det bare en ting som for alltid vil dominere menneskenes tilværelse:

Krig.

Og da snakker jeg ikke om de helgeturene, de jaktlagene som verdens ledere arrangerer i fellesskap nå og da, der de lurer en mengde uniformerte idioter til å drepe hverandre og sprenge hverandre i filler, og enda flere ikke-stridende blør, lider og dør, og ingenting forandres, men noe langt dypere, fundamentalt.

Krigsguden Mars eksisterte ikke før sivilisasjonens begynnelse. Han vil ikke forsvinne før ved dens ende.

På dødsleiet

Min tolv år gamle TV ligger på dødsleiet. Den bryter sakte, men sikkert sammen, litt mer for hver dag som går. Man ser stadig flere tegn dukke opp på det kommende sammenbruddet. Det er et mirakel at den fortsatt puster.

Det bekymrer meg ikke noe særlig, eller rettere sagt bekymrer meg ikke overhodet. Når den trekker sitt siste sukk kommer jeg ikke til å skaffe ny. Når man ser på programmet i dag så er det faktisk ikke noe som tiltrekker meg lenger. Det har aldri vært mye, men i disse dager går det fra å være lite til ingenting. Det domineres av «amerikansk komedie» (sitcoms) eller «norsk komedie», (eneste lange gjesp der folk med oslodialekt anstrenger seg for å ikke sovne på skjermen). Så er det også en rekke elendige tv-serier, underholdningsprogrammer, nyhetsprogrammer og diskusjonsprogrammer som utelukkende bekrefter folks fordommer og luller dem enda lenger inn i søvnen enn der de for øyeblikket befinner seg. Og all sporten, som er i en klasse for seg selv og utelukkende er laget for folk med fritidsproblemer og få hjerneceller, eller med få hjerneceller i bruk.

Det lille på TV som måtte ha noen verdi kan man se via nettet i disse dager. Man behøver heller ikke vente flere år før man kan se de få utenlandske seriene man faktisk har lyst til å se lenger.

Guden er død. Lenge døde guden!

En livslang vandring

Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.

Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.

De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.

Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.

Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…

Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.

Men det gjør jeg.

Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.

Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.

Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.

Tale og trykkefrihet?

Tale og trykkefriheten i dagens verden er, som jeg illustrerte i mitt forrige innlegg i beste fall illusorisk. I verste fall er den ikke-eksisterende. Det er et massivt press til stede overalt for å ikke skille seg ut. Dette rammer slevsagt først og fremst de som trives på ytterkantene av samfunnet, men også alle de som aldri skiller seg ut, fordi det skaper et samfunn veldig få egentlig ønsker å være en del av.

Det gjelder altså ikke bare aviser og medier, men alle steder. Frie tanker, ytringer og handlinger blir generelt sett ikke oppmuntret, men kvalt allerede i utgangspunktet. Og hvis ikke i det øyeblikket de blir unnfanget så ikke så altfor lang tid etter det.

Når det gjelder sensuren jeg fortalte om på ABC, i VG, Dagbladet og utallige andre steder så er det måter å unngå det på for en kreativ person, mange måter å skjule sin identitet på, hvis man strever litt, strever hele tiden, hvis man gjemmer seg, men jeg ønsker ikke å gjemme meg, ønsker ikke å skjule min identitet. Jeg foretrekker å debattere som meg selv. Jeg har ingenting å skamme meg over. Tvert om, jeg har mye å være stolt over. Jeg har alltid ment at hvis en gitt person ikke våger å uttrykke sine meninger i full offentlighet, foran venner, familie og et truende samfunn så blir de øyeblikkelig mindre verd.

Regjeringen vil nå fjerne blasfemiparagrafen. Endelig. Det er på høy, høy tid.

Men…

De vil fjerne den, uten å fjerne den, erstatte den med en mye mer undertrykkende lov, der det å kritisere religion nærmest blir totalforbudt. DE SVINA! Knut den Harde slår til igjen. DET SVINET! Dette er typisk lovgivende/utøvende myndigheter. Aldri i verden om de slakker på grepet, men slik det ofte er strammer de grepet ved å late som om de slakker på det. De er så sleipe at det er en gru. Det er helt åpenbart dette de lever for, å innføre stadig dårligere kår for friheten og dens røster. Den som mener noe annet, som tviler på det, som mener at de som styrer samfunnet har folks beste i tankene bør gå seriøst i seg selv, for en slik godtroenhet ikke bare grenser til virkelighetsfornektelse, men går langt over streken for det. Ikke rart at folk flest, at de undertrykte masser er undertrykkerens beste våpen.

Det er snakk om to forhold her, grovt sett, to sider av samme sak. Vi har lovgivningen og dens utøvelse. Så har vi de private entreprenørene som forsterker den ved å utvide lovgivningens allerede strenge begreper. Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt.

Så sensur blir praktisert ovenfra og nedenfra og sideveis og gud vet hva. Den er et allstedsværende element i det moderne menneskets tilværelse, og dreper all sann skaperkraft og ild og menneskelighet.

Så, du, du, ja, som sitter der, blant annet foran dataskjermen og fjerner støtende og upassende ytringer eller du som pønsker ut stadig mer utspekulerte lover i ditt syke hode. Ta deg i akt, og tenk igjennom det du gjør. Tenk godt igjennom det, og slutt med det, fordi du, uansett hvordan du rettferdiggjør dine handlinger er et motbydelig kryp av et menneske.

Og til slutt kjære, hjernedøde leser, en beskjed fra den tvers igjennom hyggelige og smørblide Amos: Jeg synes jeg tar for svakt i her, slik jeg generelt sett gjør. Man bør uttrykke seg langt sterkere enn jeg gjør om mange ting, om nesten alt i dagens samfunn.

Uspiselig

Jeg har blitt erklært uspiselig, uønsket, bannet, persona non grata av enda noen flere norske diskusjonssider i det siste, og selv om det er lenge siden slikt kom uventet og jeg uvilkårlig trekker på skuldrene, så kommer jeg aldri til å godta det uten å bli sint. Aldri til å godta det, punktum. ABC-nyheter er den siste som har sensurert meg. Det morsomme er at jeg aldri har skrevet et ord der og heller ikke kommentert noe der. Dermed blir det klart at de har tatt mitt navn og IP-adresse og mobilnummer fra andre steder med de samme eierne. Det er veldig interessant og en svært så farlig utvikling, enda en farlig utvikling i et samfunn som er full av dem. Jeg har oppdaget at jeg nå heller ikke kan kommentere på vgbloggene. Det er relativt nytt også, selv om jeg har vært erklært uønsket på VGs ordinære diskusjonssider i årevis. Egentlig betyr det ikke så mye. Jeg boikottet VGbloggen og Dagbladets bloggtjenester lenge før de boikottet meg og kanskje de ikke likte det. At de er smålige er heller ikke overraskende.

Dette er bare to eksempler på steder jeg ikke er ønsket. Det finnes mange flere. Jeg har alltid vært imot sensur, enhver form for det. Derfor holder jeg meg stort sett unna andre steder med sensur innbakt i reglene også, som INorden og lignende. Jeg avskyr både sidene og folkene som driver på med slikt, og har ingen interesse av å søke deres godkjennelse.

Så, jeg og andre med friske, ærlige innlegg blir bannet, mens brune meninger blir gjengitt i stor stil. Man skal si veldig mye fælt om folk med en annen hudfarge eller kultur før man blir slettet. Men sin hjertens mening om i sannhet kritiske forhold i samfunnet kan man ikke si, ikke offentlig.

Dette er i tråd med en lang etablert praksis, blant annet i avisenes leserbrevspalter. Det er slett ikke nytt, men altfor, altfor gammelt. Det får kvalmefornemmelsen til å stige langt opp i halsen på meg, og de folkene som forvalter denne praksisen burde ha møtt en ublid skjebne for lenge siden. De kommer med en hel haug med unnskyldninger og bortforklaringer, men hva det er, når man skreller vekk all svadaen er et knefall for diktaturet, for alle de tyranniske krefter som måtte finnes. Det som generelt sett skjuler seg under betegnelser som Ansvarlig Redaktør er et ynkelig, fryktsomt menneske. Jeg skulle ønske at disse folkene, disse administratorene av tyranniet ikke sov godt om natten, men det gjør de helt sikkert. De tenker ikke over konsekvensene av sine handlinger i det hele tatt. De burde gjøre det. De burde vært tvunget til å svelge dem hele, i en syk og smertefull orgie, der de fikk alt det de har forårsaket av kvalmt oppkast slengt tilbake i sitt eget tryne.

Det feiler dem mye, veldig mye.

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.

I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.

Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.


Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?

Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Så riktig

Primitivisme

Leve i villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Naturlig fødsel

Kjemisk krigføring

Mennesker forbudt

Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

Medløpere

Palestina 1945

Jeg har tidligere skrevet om at de som støtter israel har blod på hendene. Nå vil jeg gå et skritt lenger: De støtter et regime som utmerket godt kan sammenlignes med de verste i historien, som Nazi-Tyskland, Pol Pot, Sør Afrika osv. Selv om den delen av befolkningen som tilhører den herskende klasse har elementære rettigheter så endrer ikke det mye. Egentlig gjør det alt verre.

Mitt «bloggengasjement» mot israel startet sommeren 2006, etter nok en massakre utført av israelske styrker og etter at enda en ny leder ikke viste seg som noe bedre enn samtlige forgjengere. Det har vært utallige slike anledninger, både før og etter. Og hver gang står tyranniets medløpere fram, på rekke og rad for å forsvare det som ikke lar seg forsvare. Man setter terroriststempelet på Hamas, og man insisterer på at de skal avslutte sin motstandkamp, sin svært så berettigete motstandskamp mot den israelske okkupasjonen. De myggstikkene de klarer å få til blir brukt til å rettferdiggjøre israels udiskutable horrible handlinger. Uansett hva Hamas er og hva de gjør blir de bare for smågutter å regne sammenlignet med israel og israels medløpere. Bevisene, illustrasjonene på det finner man daglig.

Ja, disse folkene bør i sannhet få sitt pass påskrevet. Deres holdninger eller mangel på sådan er simpelthen totalt uakseptable. Igjen og igjen blir man tvunget til å stille spørsmålet: hva feiler det folk?

Å si at israel har rett til å forsvare seg selv er som å si at skittentøy er skittent. Det er meningsløst, spesielt siden det er ikke det de gjør. Det de gjør er sakte, pinefullt folkemord, og det er å sette dette i sin rette kontekst. At det skjer sakte, at det er utført på en grundig måte gjør det ikke mindre til folkemord. Hamas er ikke saken her. Israel er. Både i kvantitet og kvalitet er det israels handlinger, israel og medløperes menneskesyn som står fram som uakseptable, som bent fram umenneskelige.

Å snakke om «dialog», å være «nøytral» i dette tilfellet er totalt meningsløst. De som gjør det, og hevder å være det er i virkeligheten på israels side.

Det har vært en diskusjon om forskjellige typer boikott i det siste, og selv om jeg nå motvillig er for det så forstår jeg at selv de som er imot israels brutale handlinger ikke støtter boikott. En ting en slik handling dog vil gjøre er å sende en beskjed, en klar og utvetydig beskjed, både til israel og israels medskyldige støttespillere: STOPP! Og det er langt å foretrekke fremfor den ørkenvandring og kvalmende mangel på handling som har dominert verdens midtøstenpolitikk i 60 år eller bedre: mer enn de siste 100 år.

En sann forbryter på vei ut
Uansett resultat av det kommende parlamentsvalget...
er en ny på vei inn

Et utvalg av tidligere innlegg på Uten Grenser om folkemordet i Palestina:

500 fakler lyste opp Bergen

Israels sanne ansikt på ny og på ny

En ekstremt bløt spiss

Har staten israel noen eksistensberettigelse?

Støre slår til igjen

Terror i mente

Medskyldig

Israel ønsker å bombe norge

NATOs sanne ansikt

Blodige hender

Mordechai Vanunu uønsket i norge