Berettiget voldsbruk

Det er (bortsett fra noen få detaljer) liten tvil om det faktiske hendelsesforløpet. Begge parter har bekreftet hovedtrekkene i det som foregikk, som er som følger:


Rullestolsbruker Arne Johannesen trillet rullestolen fra sitt hjem i Akersgaten 19 og til nærmeste bussholdeplass da tre politimenn løp til for å anholde han. De skrek til han at han skulle legge seg ned, «ellers skulle han få jævla med juling». Johannesen gjorde sitt beste for å adlyde politiets påbud, men sjokket hadde gitt han hjerteslag og han kunne ikke bevege armene. Politiet kastet seg over han, veltet rullestolen og la han i bakken med all den tyngde de kunne oppvise. En av tjenestemennene mente at Johannesen sprellet med både ben og armer og begynte å deise løs på arrestanten, men det nyttet ikke og den ivrige tjenestemannen tok fram sin enorme slaktekniv og begynte å hugge løs på den liggende mannens ben og armer. Tjenestemannen hadde tidligere vært slakter og kuttet av begge benene og armene på en kjapp og ekspertmessig måte. Johannesen fortsatte å sprelle og den tidligere slakteren begynte å slå han i hodet med en svær slegge han bar på hoften. Endelig lå arrestanten stille og de tre tjenestemennene bar han til svartemarja og kastet han inn i baksetet. Aksjonen hadde gjort dem veldig sultne og de tok seg en hamburger i Torggata før de kjørte den nå avdøde Arne Johannesen til politistasjonen og hev han inn i cella.

- Nå kan du ligge der og råtne, ropte slakteren.

Først dagen etter, da liket begynte å stinke i sommervarmen og de kom for å ta arrestanten med til avhør oppdaget de at mannen var død.

I ettertid fattet Spesialenheten For Politisaker interesse for saken. De mente at politimennene hadde utøvet unødig maktbruk og ønsket at de tre skulle tiltales for tjenesteforsømmelse. Etter tre år og mye om og men og mye skriverier om saken, spesielt på nettet, og offentlig fordømmelse bestemte statsadvokaten seg endelig for å følge spesialenhetens anbefaling, og slakteren og hans to medarbeidere ble tiltalt.

Politimennene var de eneste som ble hørt som vitner. Et sivilt vitne som ettersigende skal ha sett det hele ble ikke innkalt, da politiet ikke hadde tatt opp forklaring fra han.

- Hans vitnemål er da også unødvendig, uttalte dommeren til juryen. – Vi har verdens beste og mest pålitelige politikorps, og har ikke behov for ytterligere vitner.

Men den gode dommeren, en tanke perpleks hadde likevel noen få spørsmål til slakteren med sleggen.

- Men var ikke voldsbruken litt vel overdrevet, tross alt?

- Nei, jeg vil ikke si det, herr dommer. Han gjorde motstand, og hadde ry på seg for å være et farlig og voldelig individ. Vi måtte bruke alle krefter for å få han under kontroll.

- Men… hvorfor slo dere han i hodet?

- Vi fikk ikke på han håndjernene, herr dommer.

I dommen het det: «Dette dreier seg slett ikke om overdreven voldsbruk. Vårt modige og dyktige politikorps har nok en gang avverget en stor trussel mot samfunnet og bør berømmes for godt politiarbeid. Det er min store glede å kunne meddele at de tiltalte frifinnes».

Det bør også legges til at Johannesen ble dømt for vold mot politiet posthumt, og at hans kone og barn ble dømt til å betale erstatning til de tre politimennene, «for tort og svie og de lidelsene hele saken har påført de tiltaltes familier».

Lederen i Norges Politiforening uttalte stor tilfredshet med dommen:

- Vi er glad for resultatet. Hvis det hadde blitt en fellende dom ville garantert rekrutteringen til yrket ha blitt skadelidende og politimenn ville ikke våget å utøve sin tjenestegjerning av frykt for å bli straffet for det. Nå kan vi nok en gang gå rundt med hevet hode, i visshet om at politifolks ære er gjenopprettet og at Norge er et lovlydig land.

Nok en gang har rettferdigheten seiret.

Tolv år

Jeg har blogget i godt over tre år nå og vært på internett med Midnight Fire Arena i tolv år. I løpet av den tiden har jeg publisert dikt, noveller, flere tusen artikler og mange flere innlegg hos andre og på andre websider og diskusjonsfora. Det som følger er bare et ørlite utsnitt av det, slevsagt, selv om det ble veldig mye likevel.

Linkene er stort sett til Uten Grenser, min norske blogg, fordi en del her er oversatt fra engelsk, fra MFA og fra de engelskspråklige bloggene, så alle tolv årene er representert.

Tiden flyr som vinden og vi med den. Det er ganske så utrolig…

A record speaking for itself

Avsky

Teknologiforherligelsen

Sort Messe

Maktens Vei

Folk i norge sulter

Vaktbikkjer

Flyter

Forandringens Tid

Verdenskvernen

Illegale substanser

De Ti Bud

Den Fjerde Statsmakt

Kreftsvulst

1984

Ravnens Sirkel

Verdens beste slankemiddel - hvordan bli et bevegelig menneske

Det blodrøde regnet

Sann artistisk frihet

Den største sannhet

Nattevandrerens historie

Vandrerens bok

Spøk

Biter i et grenseløst puslespill uten ende

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Heksenatt

Kriminell

Stamme

Historien så langt...

Eksistens i en flaske

Nok en vitenskapelig undersøkelse i en lang rekke har slått fast at menneskenes biologiske klokke sørger for at vi sover om natten og er våken om dagen. Som vanlig er slike resultater en sannhet med store modifikasjoner. Alle vet at slike undersøkelser er noe stort tullprat, fordi de, i beste fall utelater et betydelig mindretall av befolkningen.

Jeg har, lik utallige andre vært våken om natten og gått til køys når solen står opp mesteparten av livet, og det har aldri vært noe bevisst valg fra min side. Det føles fullstendig naturlig. Min erfaring er at menneskene er nattdyr, at vi er til for å jage i mørket.

Men sannheten er slevsagt at vi er en ekstremt variert art. Hva som er riktig for hvert enkelt individ varierer med hvert enkelt individ. Dog er dette en sannhet som blir utelatt, både i slike undersøkelser og i nær sagt all offisiell politikk. Andre bør helt sikkert spørre seg om hvorfor, selv om jeg ikke lenger har behov for å gjøre det. Jeg trenger ikke en krystallkule for å se det åpenbare.

Igjen får vi demonstrert hvor smalt dagens samfunn er. Alt er innrettet etter flertallet eller det som blir sett på som flertallet. Denne saken er bare en illustrasjon på hvordan verden er innrettet i dag, hvordan den ensretter oss alle, og hvordan den, i stedet for å oppmuntre til og verdsette variasjon angriper den med alle sine sløve klør og huggtenner.

De som er annerledes blir utelatt i dagens ensrettede samfunn. Det kan virke noen ganger som om vi ikke eksisterer overhodet. Slik det så ofte er, må vi selv definere vår virkelighet. Hvis ikke vil andre definere oss vekk fra den.




Klokken er nå 17.30. Jeg skal snart spise frokost. Frokosten er et veldig viktig måltid. Det er da vi skal få i oss energi som skal vare resten av natten.

Drømmer Tilhører Natten.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (II)

Hva er galt med folk?

I kveld vil store deler av norges og europas befolkning benke seg foran idiotboksen og se enda et hjernedødt program, «lytte» til enda mer forflatet popmusikk. De vil heie på sitt land, uavhengig av om de mener at det gitte landets bidrag er det beste eller ikke. Nasjonalismen får enda en mulighet til å blomstre, til å ødelegge liv og skaperevne. Mens det finnes massevis av musikere og komponister rundt omkring i verden som lager musikk på selvstendig grunnlag, uavhengig av om den er populær eller ikke er det ting som dette, som Melodi Grand Prix, (egentlig Eurovision Songcontest), Idol og annet, tilsvarende møkk folk får og vil høre.

Jeg ignorerer det jo som best jeg kan, slevsagt, men som 17. mai, jul og tilsvarende er det umulig å unngå helt. Det er på dager som dette at ønsker om å skifte ut befolkningen brenner ekstra sterkt.

Kreativitet, skaperevne blir styrt inn i en trang korridor i dagens samfunn, blir kvalt av dets ødeleggende korstog mot livet og gleden. Alt skal tjene Maskinen og det som ikke gjør det blir ikke gitt livets rett. Hva har konkurranse med musikk å gjøre, med film, skriving og kunst generelt? Ingenting, ingenting verdens ting, men det er det inntrykket som blir hamret inn i oss fra dagens dominerende, etablerte media.

Vålerengen fotballklubb har blitt gitt en tomt til å bygge enda en ny fotballbane, blitt gitt den til en - 1 - krone av oslo kommune. Fotball og interessen for fotball har blitt så dominerende blant store lag av befolkningen de siste tiårene at man snakker om en monokultur. Enorme summer og ressurser blir brukt, misbrukt i fotballens og idrettens tjeneste. Det har for lengst blitt en milliardindustri.

Hva har konkurranse med bruk av kroppen å gjøre? Hva har det med å kjenne blodet bruse og svetten sile, med å oppleve villmarken i all sin storhet? Hva har konkurranse med noe å gjøre?

Idrett er den moderne utgaven av lekene i Roma, brødet og sirkuset, der gladiatorer hugget hverandre i hjel til publikums forlystelse. Dens formål nå er det samme som det var da: å distrahere folk fra alt som måtte være galt i et gitt samfunn, og i dagens samfunn er det i sannhet mye publikum trenger å være distrahert fra. Kanskje er det ikke så rart at Makten gir gunstige betingelser til idrettsklubber. Fotballspillere og alle andre iddrettsfolk er dagens gladiatorer. Man er mer sivilisert i dag. Bortsett fra i boksing og fribryting osv får stort sett ikke gladiatorene hugget hodet av seg.

Men folk liker fortsatt å se blod. De skriker på det. Og det behøver ikke engang være ekte lenger. Ingenting er ekte, ikke musikk, ikke fortellinger eller noe i de gigantiske massemønstringene vi daglig opplever, eller ikke opplever gjennom etablert media, gjennom den fjerde statsmakt, gjennom det som blir prioritert i dagens sinnssyke samfunn.

Fjerne

Folk har i år våget å ymte frampå med tanken på at norges nåværende såkalte nasjonalsang «ja vi elsker» er avlegs og bør byttes ut. Det er et godt forslag, i hvert fall et stykke på vei. Man bør slevsagt fjerne nasjonalsanger og nasjonaldager og nasjonalisme fullstendig.

Det begynner med trening og marsjer tidlig på våren og kulminerer med trett vinking fra balkonger på selve 17. mai. Jeg skal snart gå til køys. Dog vet jeg at det kommer et tog forbi rundt klokken ni og vekker meg igjen. Jeg burer meg alltid inne og skalker alle luker på denne datoen, hvis jeg da befinner meg innenfor landets grenser, men hvis man gjør det er det komplett umulig å unngå dagen helt, uansett hvor mye man skrur musikken på fullt.

Nasjonaldager er ille uansett hvilke land de blir «feiret» i, men i norge er de kanskje enda litt verre enn andre steder, fordi hykleriet er i høysetet her. Man kjører ikke svære militærparader og viser fram gigantiske raketter åpenlyst, men kaller det i stedet barnas dag. Jo, man skal tidlig krøkes.

Hele dagen bør slevsagt fjernes. Kvalme klarer man lett å fremkalle på annet vis, for eksempel ved å sørge for å bli overstadig beruset eller å stikke fingeren i halsen. Det er ingen grunn til å lage en Hollywood-produksjon av det.

Sivilisasjonens avfall

Myndighetene advarer nok en gang folk mot å spise fisk og skalldyr i Byfjorden ved og utenfor Bergen. I en rapport fra Instituttet for Ernæring og Sjømatsforskning (NIFES) blir livet i havet mellom Askøybroen og Helleneset stemplet som helsefarlig. Mattilsynet, som bestilte rapporten advarer alle mot å spise brosme, lange og brunmat fra krabbe. Gravide og ammende bør heller ikke spise torsk og annen mager fisk. Og det veldig gamle rådet om å ikke spise ål og fiskelever opprettholdes. Havet er, i all korthet gjennomsyret av gift. Selv små inntak er farlig.

Dette er ikke noen nyhet, eller noen ny nyhet. Det kommer, med ujevne mellomrom nye rapporter om farene ved de enorme giftkonsentrasjonene som samler seg rundt Bergen, som rundt alle verdens byer og gamle industristeder. Men ingenting blir gjort. Gammel forurensning blir ikke fjernet og nye, moderne, enda farligere gifter fortsetter å strømme ut i naturen, fra all moderne menneskelig aktivitet. Tusener av nye blir introdusert hvert år, den ene enda farligere enn den andre, eldre giften. Situasjonen forverrer seg. Den blir så visst ikke noe bedre.

Det blir sagt at dette bare er gamle synder, men som med mange uttalelser fra myndigheter og industrien så stemmer det simpelthen ikke. Spesielt dioksinene og dioksinlignende, hormonforstyrrende stoffer fortsetter å strømme ut i havet fra mange nåværende kilder, som for eksempel avfallsdumping og forbrenning, og gjennom kloakken fra forbrukervarer som parfyme, sminke, fra folks skitt og urin, så å si, og talløse andre kilder. Dette er en vedvarende situasjonen, ikke bare fordi gammelt avfall ikke blir fjernet, men fordi det kommer stadig nytt strømmende fra sivilisasjonens talløse giftproduserende kilder.

De samme myndighetenes representanter som kommer med advarslene bagatelliserer dem også, i kjent stil. I den grad de fremmer løsninger overhodet så er det nokså hjelpeløst det hele. Blant annet foreslår Amund Måge fra NIFES å fylle på med sedimenter over det som er gjennomsyret av gift. En god forståelse av problemet det der.

Ingen eller veldig få synes å skjønne den åpenbare løsningen, som vanlig: at man slutter å forurense.

Har nasjonalstaten Israel noen eksistensberettigelse?

Så visst ikke. Fra den brutale starten i 1948 til dags dato har de styrende krefter i Israel for lengst mistet enhver moralsk og folkerettslig rett til noe som helst.

Nå er jeg imot enhver stat, enhver statsdannelse, enhver form for nasjonalisme, men staten Israel er blant de verste av de verste, en okkupant og en terrorstat. De dreper ti for hver som frihetskjemperne på palestinsk side dreper. De styrende krefter i Israel har ennå et stykke igjen før de matcher nazistene i grusomhet, men det ser veldig mye ut for alle oss andre at de gjør sitt beste for å ta dem igjen.

For seksti år siden var palestinerne i klart flertall i Palestina. Nå har det store flertallet av dem blitt drevet på flukt, og prosessen fortsetter i dag, med stadig flere Israelske bosetninger på Palestinsk jord. Det er liten tvil om hvilken retning det går. Så, nei, staten Israel har ingen eksistensberettigelse overhodet, unntatt i israelerne og kristnes forskrudde tankegang.

Enhver annen stat som gjør det Israel gjør ville ha vært en paria i det internasjonale samfunnet, men Israel kan gjøre nær sagt hva som helst, utføre en hvilken som helst uhyggelig gjerning uten at noen av betydning reagerer. Israel og deres internasjonale og nasjonale støttespillere rundt omkring i verden har et vel organisert forsvarsnettverk som mistenkeliggjør og rakker ned på enhver kritikk av den jødiske apartheidstaten. De som er imot at Israel eksisterer som nasjonalstat blir gjerne kalt antisemitter, selv om det er en veldig ukorrekt betegnelse.

Vel, etter den ukorrekte betegnelsen er jeg og mange andre så visst antisemitter. Det mer korrekte ville vel vært antisionist, selv om det også er en nokså tullerusk beskrivelse, fordi det er okkupantens, tyranniets språkbruk. Det også blir gjerne godtatt i dagens internasjonale samfunn.

Kåre Willoch, som ikke er imot at staten Israel eksisterer har også blitt kalt det, blitt kalt mange ting, selv om han simpelthen bare påpeker at staten Israel bør følge folkerettslige lover, slik alle andre stater stort sett må gjøre. Han blir gjerne sett på som en forræder blant de fanatiske israel-tilhengerne fordi han, etter å ha innsett hva som foregikk og foregår i Palestina forandret mening dramatisk.

En mann ved navn Bjørn Arvid Jensen beskriver i en artikkel i INorden nærmest enhver kritikk av Israel som gal, som en fortsettelse av tidligere tiders jødeforfølgelse. Han sidestiller dagens svært så berettigede kritikk av staten Israel med tidligere tiders jødeforfølgelse, og kaller det «politisk korrekte fordommer». Med det slutter han seg til alle de andre fanatiske tilhengerne av staten Israel.

Sannheten er at veldig få angriper jødene. De angriper de dominerende kreftene i staten Israel, som jeg gjør, og gjør, som jeg hele tiden oppmerksom på at man må skille mellom de dominerende kreftene i det israelske samfunnet og jødiske individer. Dette er ingen snikforfølgelse av jøder, men simpelthen å behandle israelske statsledere og samfunn på samme måte som alle andre. At de fanatiske tilhengerne av nasjonalstaten Israels massedrap og tyranni hevder noe annet bør simpelthen ikke tillegges noen vekt. Jensens artikkel blir bare enda et avskyelig tillegg i så måte. Norsk presse, vestlig presse er ikke Israel-fiendtlig, slik som han sier. De har aldri vært det og er det ikke nå. De er, tvert om altfor tilbakeholden med å stille de kritiske spørsmålene i så måte.

Jeg er dog så visst Israel-fiendtlig, og alle andre, som kaller seg mennesker bør være det samme.

PS: jeg linker ikke til INorden. Hvis man går dit skulle det ikke være noe problem å lokalisere Jensens veldig ladede artikler.

Et utvalg av tidligere artikler på Uten Grenser om israel:

Støre slår til igjen

Terror i mente

Medskyldig

Israel ønsker å bombe norge

NATOs sanne ansikt

Blodige hender

Mordechai Vanunu uønsket i norge

Guantanamo helvete

Sami al-Hajj, en fotograf fra den arabiske tv-kanalen Al Jazeera ble i dag satt fri fra den amerikanske torturleiren Guantanamo etter seks år i fangeskap. Veldig få vestlige media har rapportert dette eller viet det særlig oppmerksomhet. Det til tross for at det er en nyhet som bør vies ENORM oppmerksomhet.

Amerikanske og Britiske myndigheter har lenge sett på Al Jazeera, en av de få noenlunde objektive nyhetskanaler i dagens verden som en svær, svær torn i øyet og Tony Blair og George W. Bush diskuterte like godt muligheten for å bombe hele stasjonen. Jeg har sett den engelskspråklige utgaven av kanalen i månedsvis og kan forstå hvorfor… Til tross for den avvæpnende stilen får den angloamerikanske alliansen i den falske krigen mot terror sitt pass påskrevet der… slik de bør få overalt.

Sami al-Hajj ble først tatt av Pakistanske styrker og brakt til Afghanistan, før han ble overgitt til amerikanske styrker og brakt til Guantanamo. Han sier at rotter blir bedre behandlet der, noe som er veldig lett å tro på, både på grunn av hans vitneprov og det vi ellers har hørt om stedet, om vilkårlig tortur, om forsøk på å få han og andre til å spionere på Al Jazeera og sine venner og land. Og vi kan se det på den måten al-Hajj ser ut etter seks år i fangenskap, en eldet og syk trettiniåring.

Vi har blitt vant til slikt de siste ti årene fra vestlige myndigheter. Det som før foregikk i skjul foregår nå i tilnærmet åpenhet. Å se Bush holde sin tale om journalistisk frihet og trykkefrihet blir bare enda mer kvalmende etter dette.

Se you tube videoen. Se den helt til ende. Dette er faktisk den aller første jeg linker til/videreformidler her på Uten Grenser. Min motstand mot you tube ble overvunnet av den utrolige viktigheten av å videreformidle noe som bør være et slag i trynet på enhver støttespiller av den bunnfalske krigen mot terror. De vil sikkert prøve å spinne det, komme med det sedvanlige sprøytet, men kanskje, kanskje virker det enda litt mindre sannsynlig etter dette.

Anarkismens dag

Dagen i dag begynte som en heksenatt for mange tusen år siden, som det som i dag gjerne kalles Beltane blant hekser og hedninger og paganister, som en vill og uhemmet feiring av livet.

I dagens verden, i sivilisasjonen ble dagen etter, i moderne tid, i industrialderen, maskinalderens nådeløse grå lys først kjent som anarkismens dag, som en reaksjon mot arbeidets tyranni, ikke som en feiring av det.

Arbeiderurolighetene i Haymarket i Chicago, USA i 1886 blir gjerne sett på som begynnelsen på den moderne Arbeidets Dag, men et klart mindretall, både i USA og internasjonalt, blant annet før og under borgerkrigene i Spania i 1936 fortsatte å bruke dagen som en protest mot arbeid og myndigheter og rettssamfunnet og organisering generelt.

Da de som ble uskyldig dømt for Haymarket-bomben stod på skafottet og ventet på å bli hengt ropte «hoch die anarki» hyllet de anarkismen, ikke sosialismen.

Det er ikke for ingenting at anarkistene i Spania ble vist spesiell oppmerksomhet av General Franco og hans kommende brutale diktatur. Det eksisterte flere velfungerende anarkistiske kommuner, bestående av folk som tok avstand fra all organisert styresett, både det kapitalistiske og det som nå blir sett på som det tradisjonelt kommunistiske.

Anarko-primitivismen og dets lidenskapelige tilhengere, som ønsker å fjerne selve sivilisasjonen fra menneskenes liv blir i dag hundset fra alle kanter og forfulgt mer enn noen annen gruppe blant innenlands grupper av opprørske elementer. Ikke så rart, kanskje, siden vi er tyranniets fremste fiender, fordi vi angriper det på et fundamentalt, grunnleggende vis, og ikke prøver å føre en samtale med det, godsnakke med det. Vi vet at ethvert forsøk på å forbedre tyranniet, som flertallet av dagens mennesker snakker så mye om, bare vil konsolidere dets posisjon. Hvilket er akkurat det som har skjedd en stund nå, som skjer og vil fortsette å skje så lenge folk flest ikke vil ta tyren ved hornene og faktisk gjøre noe med de uhorvelige problemene dagens verden sliter med.


PS: Jeg misliker egentlig alle slike «dager». Akkurat som Heksenatt kan og bør feires på alle årets dager og netter bør også Anarkiet og Kaoset og Livet bli det.