Berettiget voldsbruk

Det er (bortsett fra noen få detaljer) liten tvil om det faktiske hendelsesforløpet. Begge parter har bekreftet hovedtrekkene i det som foregikk, som er som følger:


Rullestolsbruker Arne Johannesen trillet rullestolen fra sitt hjem i Akersgaten 19 og til nærmeste bussholdeplass da tre politimenn løp til for å anholde han. De skrek til han at han skulle legge seg ned, «ellers skulle han få jævla med juling». Johannesen gjorde sitt beste for å adlyde politiets påbud, men sjokket hadde gitt han hjerteslag og han kunne ikke bevege armene. Politiet kastet seg over han, veltet rullestolen og la han i bakken med all den tyngde de kunne oppvise. En av tjenestemennene mente at Johannesen sprellet med både ben og armer og begynte å deise løs på arrestanten, men det nyttet ikke og den ivrige tjenestemannen tok fram sin enorme slaktekniv og begynte å hugge løs på den liggende mannens ben og armer. Tjenestemannen hadde tidligere vært slakter og kuttet av begge benene og armene på en kjapp og ekspertmessig måte. Johannesen fortsatte å sprelle og den tidligere slakteren begynte å slå han i hodet med en svær slegge han bar på hoften. Endelig lå arrestanten stille og de tre tjenestemennene bar han til svartemarja og kastet han inn i baksetet. Aksjonen hadde gjort dem veldig sultne og de tok seg en hamburger i Torggata før de kjørte den nå avdøde Arne Johannesen til politistasjonen og hev han inn i cella.

- Nå kan du ligge der og råtne, ropte slakteren.

Først dagen etter, da liket begynte å stinke i sommervarmen og de kom for å ta arrestanten med til avhør oppdaget de at mannen var død.

I ettertid fattet Spesialenheten For Politisaker interesse for saken. De mente at politimennene hadde utøvet unødig maktbruk og ønsket at de tre skulle tiltales for tjenesteforsømmelse. Etter tre år og mye om og men og mye skriverier om saken, spesielt på nettet, og offentlig fordømmelse bestemte statsadvokaten seg endelig for å følge spesialenhetens anbefaling, og slakteren og hans to medarbeidere ble tiltalt.

Politimennene var de eneste som ble hørt som vitner. Et sivilt vitne som ettersigende skal ha sett det hele ble ikke innkalt, da politiet ikke hadde tatt opp forklaring fra han.

- Hans vitnemål er da også unødvendig, uttalte dommeren til juryen. – Vi har verdens beste og mest pålitelige politikorps, og har ikke behov for ytterligere vitner.

Men den gode dommeren, en tanke perpleks hadde likevel noen få spørsmål til slakteren med sleggen.

- Men var ikke voldsbruken litt vel overdrevet, tross alt?

- Nei, jeg vil ikke si det, herr dommer. Han gjorde motstand, og hadde ry på seg for å være et farlig og voldelig individ. Vi måtte bruke alle krefter for å få han under kontroll.

- Men… hvorfor slo dere han i hodet?

- Vi fikk ikke på han håndjernene, herr dommer.

I dommen het det: «Dette dreier seg slett ikke om overdreven voldsbruk. Vårt modige og dyktige politikorps har nok en gang avverget en stor trussel mot samfunnet og bør berømmes for godt politiarbeid. Det er min store glede å kunne meddele at de tiltalte frifinnes».

Det bør også legges til at Johannesen ble dømt for vold mot politiet posthumt, og at hans kone og barn ble dømt til å betale erstatning til de tre politimennene, «for tort og svie og de lidelsene hele saken har påført de tiltaltes familier».

Lederen i Norges Politiforening uttalte stor tilfredshet med dommen:

- Vi er glad for resultatet. Hvis det hadde blitt en fellende dom ville garantert rekrutteringen til yrket ha blitt skadelidende og politimenn ville ikke våget å utøve sin tjenestegjerning av frykt for å bli straffet for det. Nå kan vi nok en gang gå rundt med hevet hode, i visshet om at politifolks ære er gjenopprettet og at Norge er et lovlydig land.

Nok en gang har rettferdigheten seiret.