Et herlig syn

All ære til Sverre Wiggen

for å forevige de siste øyeblikkene før Våler kirke blir til en ruin.

Hvilken komposisjon, hvilken nytelse.

Les historien her

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (III)

Jeg er sterkt begeistret for filmmusikk, og for selve stilen filmmusikk, som noe jeg liker å komponere og spille selv. Ikke alt av det er bra slevsagt, siden mye av det er kjedelig og uinspirerende, akkurat som popmusikk og rock generelt, men det jeg ser på som kremen av det. Da snakker jeg slevsagt om den instrumentale filmmusikken. De sangene som følger med mange hippe filmer er stort sett bare nitriste greier og like originale som pudler.

Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.

God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.

For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.


Noen perler:


Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)


Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.

Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.


Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.

Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.

Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.


Andre store scores:

Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).


Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.


Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.


Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.

Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.

Utfordret

Ett av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge. Man ser i det i all debatt, diskusjon, både offentlig og privat, spesielt om kontroversielle emner, men det går igjen over hele linjen. Folk flest har et stivnet syn på tilværelsen. Alt og alle som utfordrer deres gjennomsnittlige og fasttømrete syn på tilværelsen blir fordømt og avvist, allerede i utgangspunktet. Det skjer ingen eller liten realitetsbehandling i folks bevissthet. Avvisningen og fordømmelsen er automatisk.

Det er unødvendig å komme med eksempler her. Alt som trår utenfor folks oppfatning av virkeligheten kommer innunder nevnte kategori.

Måten å bøte på dette er i første omgang å ikke ta hensyn til folks pysete holdninger, men tvert om skjære i dem mest mulig, på flest mulige områder. På lengre sikt må man skape et samfunn som ikke bare vil godta annerledes tenkende, godta variasjon og uhemmet skaperevne, men fremelske det. Barn må helt fra tidlig barndom få en innføring i alle sider av livet, og ikke bli holdt utenfor, som de blir i dag. I dag blir barn behandlet som porselen. Når du ser et barn i refleksvesten så er ikke det bare et symptom på at man blir overbeskyttet fysisk, men også at man blir det mentalt. Man skal «snakke» med barna når det skjer noe fælt, som om de ikke skjønner at livet kan ha sine uheldige sider. Jeg har en nyhet til folk flest: Barn og folk flest er faktisk langt mer robust enn mange ser ut til å tro.

Maktapparatet som sivilisasjonen har blitt bygget opp rundt har slevsagt en hensikt med å holde viktige deler av virkeligheten skjult for folk flest, med å holde dem i uvitenheten: De blir lettere å styre på den måten, og det er maktapparatets hensikt ved alt den gjør. De ønsker kontroll for enhver pris.

Slik blir menneskeheten temmet og brutt ned, stykke for stykke.

Så tenk deg om neste gang du får en impuls til å fordømme det og de som er annerledes, neste gang du opplever noe som ikke passer inn i ditt snevre bilde av tilværelsen. Kanskje din første innskytelse er gal? Kanskje den ikke er din en gang, men har blitt tatt på grunnlag av holdninger som har blitt spilt inn på bløtdisken din siden fødselen, uten at du engang har prøvd å utvikle dine egne meninger? De fleste mennesker fungerer i dag knapt bedre enn lydbåndopptakere. De gjengir bare passivt andres ord og handlinger og har få eller ingen egne tanker og holdninger.

Et annet ord for slike vesener er dukker eller roboter. Det er hva mennesker i det store og det hele har blitt i den moderne verden. Trykk på en knapp, rykk i et tau, og du kan få dem til å gjøre hva som helst. Hvis du spiller på de før nevnte inngrodde reaksjoner er suksess praktisk talt garantert.

Så neste gang du blir sjokkert eller «moralsk forarget» eller føler trang til å angripe en fremmed eller en som ikke passer inn i ditt mønster, tenk deg om, en, to og tre ganger, og kanskje, kanskje vil du innse at du ikke lever det livet du egentlig ønsker, at det deg det er noe i veien med, ikke den du fordømmer og kaster stein på. Etter at denne prosessen har stått på en stund vil du kanskje også merke andre forandringer, at du forandrer deg, til det bedre. Kanskje vil du da til og med like den personen, det frie mennesket du etter hvert vil bli.

Utdypning på Uten Grenser:

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Slevsagt

Et variert og godt liv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter

Provokasjon

Vaktbikkjer

Slevsagt

Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.

At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.

Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…

6091+++

600 flere har blitt registrert som bostedløse siden forrige telling i 2005. Tallet på registrerte helt uten bolig er nå 6091, i følge Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). I følge Evelyn Dyb ved NIBR er den typiske bostedløse 34 år og mann, født i norge og på sosialstøtte.

Men regjeringen er fornøyd.

- Uten regjeringens innsats ville sannsynligvis tallet ha vært langt høyere, kvitrer Kommunal- og regionalminister Magnild Meltveit Kleppa.

- Men hva med mørketallene, Kleppa? – Tallet på bostedløse er vel i virkeligheten langt høyere?

- Vi kan aldri utelukke mørketall, men uten regjeringens…

Undersøkelsen omfatter bostedløse som er i kontakt med, eller kjente av hjelpeapparatet for eksempel i kommunene, private organisasjoner eller hos andre aktører.

1526 er registrert i Oslo, mens rundt 1100 er registrert i hver av byene Bergen, Trondheim og Stavanger.

De som faller helt utenfor faller, slik de alltid gjør helt utenfor, og bor utendørs hele året eller store deler av året. Mange forsvinner og blir aldri funnet.

Kleppa kaller dagens aktuelle (uaktuelle) tema et komplisert problem og virker helt rådvill når hun blir presset, noe som er helt i still med regjeringen og det etablerte samfunns sedvanlige reaksjon når man blir konfrontert med slike ubehagelige sannheter.

Mange som har et krypinn, en seng i sove i eier heller ikke nåla i veggen

Påstanden om at vi lever i det beste av alle mulige samfunn slår som vanlig så mange sprekker at et antall som ikke kan måles (eller som Kleppa og hennes likesinnede ikke vil måle) faller igjennom.

Andre artikler om tema på Uten Grenser.

Samfunnet stjeler år fra de fattige

Urettferdighet torturerer og dreper

Kvalmende rikinger i kø

Kriminell

Fattige og rike

Forskjellsverden

Folk i norge sulter

Dokument nr. 15 (1995-96)

Rapport til Stortinget om overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten).

Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.

Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.

Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.

Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.

Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.

Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.

Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.

Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.


Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:

Bukken og havresekken i mentes mente

Maktens Vei

1984

USAs dødskvadroner

Fire år etter Lund-rapporten

De farlige forfatterne

Minnet om overgrepene lever videre

CIAs mann

Jeg har ikke klart å lokalisere hjemmesiden til Organisasjonen mot politisk overvåkning siden start.no fjernet den.

Godord om Håkon Lie?

Jeg har ingenting godt å si om Håkon Lie. Hvordan noen kan ha det er helt utenfor min begripelse.

Jeg har en masse vondt å si om han, men i et anfall av sjelden høflighet skal jeg la det meste av det ligge. To ting stiger først og fremst til overflaten.

Han løp CIA og USAs ærend i store deler av etterkrigstiden og var et maktmenneske av verste sort. Både i sin egenskap av partisekretær i AP og ellers støttet han ivrig den norske etterretningens forfølgelse av kommunister og andre radikale, for igjen å være forsiktig. Håkon Lie var en Fryktens mann og støttet helhjertet Fryktens Politikk. Mange ødelagte menneskeskjebner følger i hans fotspor. Mange på venstresiden i norsk politikk vil med rette hoppe høyt av glede i dag, mange av de han ødela livene til og slektningene deres. I hvert fall vil de feire i skjul. Jeg skulle ønske de ville ha gjort det i full offentlighet.

Jeg kan forestille meg hvordan han vil bli offentlig hyllet i de nærmeste dagene. Igjen blir jeg forundret over hvordan folk etter sin død blir fremstilt i et nærmest hysterisk positivt lys. De siste årene før hans død så vi en fullstendig hvitvasking av hans rolle i brutal norsk undertrykkelseshistorie, og det blir nok bare forsterket nå.

Lords of Chaos

To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.

Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.

I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.

Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.

Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.

Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.

Relaterte poster på Uten Grenser osv:

Sort Messe

Den fjerde statsmakt

De ti bud

Avsky

Jesus har aldri eksistert

Kristne sprenger abortklinikker osv

Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere

Eksterne linker:

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Oppmuntrende nytt fra gamlelandet

Den moralske pekefinger får nok en herlig knekk

Antisensurgruppen NSFW random-4chan har slått til igjen på nok en måte som setter søkelys på samfunnets gjennomført hykleriske syn på sex og nakenhet, på tabuer generelt sett. De har lagt inn knullescener på videoer på You Tube som reklamerer med å inneholde blant annet innslag med Hannah Montana, noe som betyr at en masse barn får se nakne mennesker i full utfoldelse, i vill knulling.

Dette er veldig bra og veldig frydefullt. Barn har ikke vondt av å se sex. Tvert om bør de se det i ung alder. Det moderne samfunnets tabuholdninger til dette er en viktig årsak blant mange som gjør at folk vokser opp med et helt forkvaklet syn på helt naturlige prosesser.

Noe som gjør dette dobbelt bra og morsomt er at NSFW random-4chan også gjør dette for å sette søkelyset på You Tubes kvalmende praksis med å slette piratvideoer. Googles sensurapparat må jobbe overtid for å fjerne alle de «ulovlige» videoene. NSFW random-4chan har vist tidligere at de kan overbelaste ethvert nett, hvis de velger å gjøre det.

Det er en veldig god ting at slike grupper finnes, og man kan bare håpe at flere starter opp med slike og lignende aktiviteter.

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

Pseudojournalistikken (I)

Det beste man kan si om norsk etablert presse er at den er helt fabelaktig til å slå seg selv på brystet. Dette skjer gang på gang og konstant, og helt uten at det er noen grunn for det. Dette gjelder jo alle etablerte miljøer og yrker, men man må nok sette pressen høyt på listen over de aller mest selvrettferdige i så måte. Jeg får stadig et pussig bilde i tankene av Tarzan, Jungelens Konge som står og slår seg triumferende på brystet etter å ha nedlagt nok et lett bytte.

Det finnes en rekke måter for den etablerte (pseudo)journalist å utmerke seg i et miljø der åpenhet og sann nytenkning er bortimot totalt mangelvare. Utdelingen av SKUP for gravende (graverende) journalistikk er en like stor vits hvert år. Som alle priser er dens egentlige formål å holde alle kontroversielle saker og skriverier (og sann journalistikk) godt utenfor etablert media. Sneverhet er målet og middelet.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik den elsker å fremstille seg selv. For den som selv samler inn nyheter daglig fra hele verden blir dette så åpenlyst at man knapt rører på øyenbrynet hver gang pressen lyver eller lyver ved å fortelle sannheten eller utelater store deler av sannheten, som vel er den mest populære metode.

Torstein Viddal uttaler i forbindelse med at den feirede redaktøren i Bergensavisen Olav Terje Bergo søker om støtte fra STUP, studiepermisjonsordningen at Norge ville ha vært et bedre og mer demokratisk land om alle dagens redaktører og journosauer fikk studere skyformasjonene rundt Beerenberg til de gikk av med AFP… et utsagn det ikke er vanskelig å være enig med.

STUP og SKUP er begge utmerkede ordninger når det gjelder å oppmuntre pressefolk til å bli enda flinkere til å skjule sannheten for folk. Etablert medias oppgave er å lulle folk enda mer i søvn, og den oppgaven klarer de utmerket. Den andre, mindre kjente oppgaven deres, som stort sett bare blir nevnt i festtaler, å oppmuntre til fri debatt og meningsutveksling og sannhetssøken er de mindre «heldig» med. Noe som ikke er så rart, slevsagt, siden den ikke har noen relevans bortenfor de nevnte festtalene.

Uten Grenser kommer, som alltid tilbake til dette tema med ujevne mellomrom.

Twitter VS Facebook

Forskjellen er åpenbar og skrikende egentlig. Facebook ønsker å eie deg. Alt du legger ut tilhører Facebook, og selv etter at du eventuelt sletter kontoen din (eller prøver å gjøre det) fortsetter de å eie deg, og de ønsker til og med å innføre enda mer drakoniske regler, som de prøvde på i februar, var det vel, men måtte trekke midletidig tilbake på grunn av store protester fra brukerne. I det «virkelige» liv så godtar man ikke, etter at man har besøkt en restaurant eller en kino eller et hvilket som helst sted at stedet overtar eiendomsretten over klærne dine eller brillene eller hva som helst egentlig, også ting du ikke har med deg når du for eksempel er ute og spiser eller går på kino osv? Jeg håper virkelig ikke det…

Og på Facebook skjer dette helt automatisk, i det øyeblikket du oppretter kontoen og aksepterer de drakoniske forutsetningene.

Twitter går tvert om aktivt ut og reklamerer med at de ikke ønsker å ha eiendomsretten verken over deg eller noe du legger ut. De ønsker simpelthen å være det de er, et bindeledd mellom folk på Nettet.

Facebook is a big no no og bør skys som pesten. Jeg finner det helt utrolig hvor mange som har falt passivt inn i deres klør. Twitter er nok et brukbart verktøy for å kommunisere på Nettet og kan i det store og hele anbefales ganske brukbart varmt.

Mobbing

Mobbing begynner stort sett på barneskolen, selv om det kan starte tidligere. For den som blir utsatt for det er det både en langsom og brutal oppvåkning. Man er et barn og relativt uskyldig, fjernt fra den relative kynismen som uvilkårlig sniker seg inn i voksen alder. Først skjønner man ikke hva som foregår. Man tror noen har begått en feil og er nokså uforstående til det hele. Man regner med at det vil gi seg snart. Så kommer den sakte, brutale oppvåkningen. Man blir hundset med dag ut og dag inn, fra det øyeblikket man kommer inn skoleporten. Alles fiendtlige blikk og oppmerksomhet blir kastet mot en som et regn av skarpe kniver og du blør, blør voldsomt, men du dør ikke, bare lider. Noen ganger får den nådeløse hundsingen fysiske utslag, andre ganger er det bare den nådeløse ertingen. Men alt sammen er til stede i din bevissthet, til enhver tid. Man lurer på hvorfor ingen gjør noe, hvorfor ingen stopper det som skjer, nærmest åpenlyst. Man skriker det ut i sin taushet.

Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.

Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.

To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.

Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.


Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.

Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.

Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.

Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.

Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.


PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...

Romskrot

Det har skjedd allerede, bare rundt femti år etter den første oppskytningen. Å sveve rundt i øvre del av banen rundt Jorden har allerede blitt en risikabel affære. Det har blitt «fylt opp» av romskrot, små metallrester, rundt 17 000 større biter og millioner av mindre ifølge NASA, som farer rundt med en fart på opptil 10 km/s, og som går rett igjennom hva det enn treffer.

Folk advarte mot det helt i starten av romalderen, men advarslene ble ignorert, som vanlig.

Romfergen Atlantis har blitt skutt opp for å reparere Hubble-teleskopet. For første gang har de en annen romferge, Endeavour stående klar i tilfelle krise. Tidligere ble den internasjonale romstasjonen brukt, men det går ikke i dette tilfellet, fordi Hubble ligger i en høyere bane. Hvis Atlantis blir tilnærmet operasjonsudyktig vil Endeavour bli skutt opp i et forsøk på å redde mannskapet, og Atlantis vil bli styrtet i havet. Sjansen er, igjen i følge NASA rundt 229 mot 1 for en katastrofal kollisjon, hvilket er omtrent den samme som å få et spesifikt par på hånden i Texas Hold’em poker, altså en ganske så stor sjanse.

Menneskeheten som har forsøplet sin fødeplanet i tusener av år har nå tatt fatt på verdensrommet. Verdensrommet er litt større, men jeg er ikke i tvil om at vi klarer den oppgaven også.

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

Der ingen før har vært

Mitt første møte med Star Trek var «The Motion Picure» på syttitallet, den første filmen bygget på TV-serien fra sekstitallet, og den som nok lå nærmest tematisk til serien, med dens utforskning av det ukjente. Jeg var, og er vilt begeistret for den. Den er, med sine langsomme, dvelende bilder og filmspråk fjernt fra en actionfilm. Bare tiden det tar romskipet Enterprise å dokke til romstasjonen i begynnelsen av filmen ville ha utgjort en tredjedel av en vanlig films lengde.

Jeg har sett samtlige filmer som kom senere, til tross for at de fleste av dem aldri har vært vist på norske kinoer og serien fra sekstitallet og Next Generation, pluss en del episoder av de andre, elendige spin-off seriene som Deep Space Nine og Voyager, så jeg har et ganske godt grunnlag for å uttale meg.

Alle filmene er gode. Noen av dem er knallgode, i hvert fall veldig godt laget og fortalt, selv om de aldri kom opp mot The Motion Picture. De er mer actionfilmer og bryter med det som egentlig er historiens grunntema: søken etter det ukjente.

TV-seriene, både den opprinnelige fra sekstitallet og Next Generation er generelt sett oppskrytt, og i ettertid er det vanskelig å se hva som gjorde dem så populære, selv om den første serien helt klart var nyskapende, men det skulle ikke mye til på den tiden. Nå er den bare umoderne, veldig umoderne. Next Generation var et eneste langt gjesp egentlig, med noen få våkne øyeblikk, veldig repeterende. Hver episode var generelt sett lik den forrige, med bortimot null variasjon. Den ble nådeløst avslørt når Babylon 5 kom bare noen år senere. Babylon 5 fortalte en sammenhengende og godt fortalt historie, i noe over hundre kapitler, en som utviklet seg og vokste hele tiden. Next Generation brukte flere hundre episoder på å fortelle nøyaktig den samme historien om og om igjen. Bare noen navn og scener ble forandret.

Dog må jeg gjenta at jeg liker Star Trek, at den i det minste fanger min interesse, men jeg blir aldri fra meg av begeistring.

En annen grunn til det, i tillegg til den generelt sett dårlige fortellerstilen er det faktum at Star Trek mangler mye på å være troverdig. Dens svært så optimistiske fremtidssyn er i beste fall direkte tåpelig. Mange «Trekkies», seriens legionærer av lidenskapelige (og fanatiske) tilhengere hevder i fullt alvor at det fremtidssamfunnet som blir beskrevet ikke bare er mulig, men også sannsynlig, og om menneskenes «fremtid» ligger i verdensrommet, så blir det fjernt fra Star Trek, fra dens kriminelt naive menneskesyn, langt mer dystopisk og tyrannisk.

Hvis Star Trek hadde måttet konkurrere med en rekke gode og varierte Science Fiction filmer og serier så ville jeg ha valgt den vekk med god samvittighet, og det samme ville garantert mange andre ha gjort.

Det som dog først og fremst er galt med den nye filmen er at den først og fremst kan oppsummeres med at «Star Trek goes Star Wars». Igjen: Jeg liker filmen, men blir ikke overbegeistret, og jeg burde egentlig ha blitt det, for grunntemaet bak seriene og filmene (eller det som burde ha vært det): søken etter det ukjente, det å søke fremmede strender har alltid appellert til meg. Men Star Trek, uansett hvilken nyvinning den virket som i sin tid har alltid vært om å hylle status quo, ikke bare det amerikanske marerittet, men også sivilisasjonens gjennomgripende og vedvarende mareritt.

Sivilisasjonen er avslørt. Star Treks tid er omme. Den nye filmen bare understreker det.

Født i bur

I tenårene hadde jeg blandete følelser ovenfor dyrehager og lignende. På en side mente jeg det var galt å stille dem ut slik. På den andre synes jeg det var bra, på en bakvendt måte at folk fikk komme nær dem, nær naturen og det nærmeste man kunne komme ville dyr.

Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.

Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.

Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.

Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.

Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.

Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.

Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Døden i havet og på land

Ødeleggerne (III)

Flådd og ødelagt liv

Laksenæringen og andre næringer

Om nina karin monsen og prisen

Hun avslører seg selv, som enhver intolerant tyrannspire. Hvordan dette kan ha noe med fritt ord å gjøre forstår jeg ikke.

Jeg synes det er bra at skvipet hennes kommer ut i full offentlighet, så man kan konfrontere det, men å belønne henne for hennes intoleranse er noe helt annet. Styret i Intolerant Ord fortjener nesten mer pepper enn søte nina i sakens anledning. Man kan trygt si at de lever i et elfenbenstårn.

Hun snakker om sjenerøsitet. Den er god. Hun har havnet på feil hylle i livet. Hun burde ha vært komiker.

Jeg er dog enig med henne om en ting: Vi bør alle tåle langt mer, langt mer uenighet. Uenighet er bra. Det er altfor lite sann uenighet i verden (ingen ironi her). Jeg synes vi alle, i ninas ånd bør begynne å rakke ned på kjernefamilien og dens syke forsvarere øyeblikkelig. Vi bør også skrive bok om det, bruke 100 000 ord på å si det som kunne ha blitt sagt med tiendedelen, og slevsagt bør alle forlagene utgi våre geniale mesterverk.

Nå kan hvem som helst få prisen, til og med jeg. Jeg tror jeg skal sette meg selv opp på listen over neste års kandidater øyeblikkelig.

Den kjemiske løsning (III)

Pillebruken og medisinbruken i norge øker stadig. Den er høy, skyhøy fra før og når stadig nye høyder.

I følge ferske tall fra Norsk reseptregister bruker 915 000 nordmenn tre reseptbelagte medisiner daglig. 415 000 bruker fem. I tillegg kommer også den stadig større bruken av ikke-reseptbelagte medisiner.

Avdelingsoverlege Steinar Madsen ved Legemiddelverket har ikke sett denne informasjonen om norske pasienter før, noe som i seg selv gir grunn til bekymring. Han frykter feildosering, og at virkningene av det ene legemiddelet slår det ene i hjel og at de forskjellige etatene som skriver ut de forskjellige medisinene ikke utveksler tilstrekkelig informasjon.

- Risikoen for at det skjer noe galt med medisineringen er veldig høy, sier han.

Statssekretær Ellen Pedersen i Helsedepartementet er også bekymret.

Ingen av dem eller noen andre i relevante offentlige stillinger sier noe om det man bør bekymre seg aller mest om: nemlig den generelt høye medisinbruken og at folk ofte tar medisin fullstendig unødvendig, at bruken av medisin i det moderne samfunnet ofte er en større trussel enn sykdommene.

Og de gjør såvisst ikke noe med det. Tvert om lar de legemiddelfirmaene nærmest operere fritt og opprettholde myten om at man kan holde seg frisk ved pillebruk.

Legg til at slankepiller nå kan kjøpes reseptfritt i norge så blir bildet enda dystrere og mer dramatisk. Istedenfor å trene så gomler folk piller. En pille eller fem om dagen gjør en frisk og rask, selv om en ikke er syk, og hvis en er syk så bruker man ofte altfor mye medisin, istedenfor å la naturen gå sin gang, at den skal gjøre en frisk av seg selv.

Mer om dette og lignende tema på Uten Grenser

Samrøre

Den kjemiske løsning (I)

Den kjemiske løsning (II)

En ørliten seier i jungelen av tap

For en syk gjeng (II)

For en syk, unaturlig gjeng…

Jeg trodde republikanernes nominasjonsmøte i fjor var et absolutt lavmål når det gjaldt et større parti, og det er det vel fortsatt, men KrF gjør en skikkelig god jobb de også i den forstand denne helgen.

«Den nye loven er en hån og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning», sa Per Lebesby fra Østfold, i en strøm av homofobe uttalelser.

Ekteskapsloven er unaturlig, sa andre, og mer, mye mer.

Nå eksisterer jo ikke gud, så da blir jo det hele bare enda mer oppkonstruert og ubetydelig, men Lebesby og gjengen eksisterer, og det ubehagelige faktum bør man faktisk ta alvorlig, og deres holdninger kan ikke kalles marginalisert heller. De eksisterer langt utenfor KrFs rekker. Rasistpartiet har mange slike typer.

Dette er to partier som til sammen utgjør en tredjedel av velgerne i norge, og begge er fremtredende kandidater til regjeringsposter, og de ønsker å reversere ekteskapsloven. Språkbruken er skjerpet, både muntlig og i partiprogrammet. Her finnes lite håp om at disse guds menn og kvinner skal se lyset...

Nå har jeg jo gitt uttrykk for tidligere at jeg slett ikke tror at resten av gjengen på Stortinget utgjør «kremen» av dagens menneskehet, men i forhold til de i KrF og Rasistpartiet blir resten rene Einstein alle som en.